Monthly Archives: February 2016

TangloppeTorsdag: Sognefjordens Amfipoder

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Innover Sognefjorden. Foto: David Rees

Vannet klukker lett mot båten, når du lener deg bakover ser du fjellene tårne seg opp på alle kanter, og oppe der nesten i himmelen ser du breene blinke i solen. Du kan lukte nyslått gress, og inne ved land kan du høre bjellesauens klimting oppe mellom steinene. Geografisk er du midt inne i den “tykkeste delen” av landet – men vannet som klukker mot båten din er ikke ferskt og varmt badevann, det er salt og kaldt. Du er i Norges lengste fjord – det er havet langt inne i landet – det er Sognefjorden.

Fra ytterst i havgapet til inderst under breen er Sognefjorden hele 205 km lang. De dypeste delene strekker seg er like over 1300m under overflaten, -samtidig som fjellene rundt strekker seg over 2000m oppover. Ytterst har den en terskel – en grunnere del – som bare er 100-200m dyp. Flere store og bratte elver renner ut i fjorden – blant dem Flåmselva, Lærdalselva og Fortunen. Alt dette gjør selvsagt noe med miljøet i fjorden: med temperatur og saltinnhold i vannet, med hvordan vannet beveger seg og med bunnforholdene i fjorden.

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Kart over stasjonene i Sognefjordprosjektet. Ill: David Rees

Denne fjorden kartlegges nå i et prosjekt våre gode venner på Institutt for Biologi har fått finansiert av Artsdatabanken, og fauna og bunnforhold undersøkes med innsamling av dyr og sedimenter, i tillegg til videokartlegging. Forrige uke var det en workshop der spesialister på flere dyregrupper satt sammen og så på prøvene som er samlet inn så langt, og jeg hadde gleden av å få se på amfipodene. Slikt samarbeid mellom prosjekter er helt nødvendig for at vi skal få til de best mulige resultatene, og så er det i tillegg veldig hyggelig!

Hva så med amfipodene som holder til i Sognefjorden?

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Workshoparbeid. Krepsdyr-benken. Foto: AHS Tandberg

Hvem er de, og hvorfor er det de artene som er der? Nå like etter at vi har gått gjennom materialet kan vi ikke si så mye om hvorfor enda – men vi kan se at mange av artene som ble funnet i prøver fra de dypere delene av fjorden er arter som ellers bare finnes i dyphavet. Det er spennende, fordi temperaturen i de dype delene av Sognefjorden nok er noe varmere enn temperaturen i dypet i Norskehavet. Vi vet ikke noe om disse artene har noe kontakt med sine artsfrender ute i havet – den grunne sokkelen er kanskje en sterk hindring for at de kan bevege seg mellom de to leveområdene?

I de grunnere prøvene har vi funnet arter som er vanlige langs hele sokkelen. Det er mange arter totalt, men så har også Sognefjorden mange forskjellige leveområder å by på. Her er mange spennende oppgaver å ta tak i, og dette er den første lille begynnelsen på noen få av dem… Vi håper flere spennende resultater vil komme etterhvert.

Anne Helene

Fem plater i fra vestkysten av Afrika klare for barcoding

I disse dager gjør vi ferdige fem vevsprøveplater i fra Marine Invertebrates of Western Africa (MIWA)-prosjektet vårt, som så skal sendes til Canada for sekvensering hos CCDB før de legges inn i BOLD-databasen sammen med metadata og bilder.

Fire av platene er fylt med børstemark, hovedsaklig i fra familiene Ampharetidae, Terebellidae, Nephtyidae, Oweniidae og Magelonidae. Det femte brettet er fylt med Amphipoder. Sistnevnte begynner vel leserne av denne bloggen å bli ganske godt kjent med gjennom Tangloppetorsdagene, men dette er de første amphipodene vi sender inn i fra MIWA – så det blir veldig spennende å se hvilke resultater vi får der!

Mange av disse dyrene har blitt identifisert av besøkende gjesteforskere; Julio arbeidet med Oweniidae, Kate med Magelonidae, São med Nephtyidae og Mario med Terebellidae. Amphipodene er identifisert av Anne Helene og Ania, som workshoppet her like før jul.

A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)

A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)

Ellers feiret vi biodivers valentinsdag på en engelske bloggen, har du sansen for (halvdårlige) ordspill så anbefales det at du tar en tur over hit for mer av dette:

crabby.tif ZMBN_106092_4

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Mens noen amfipoder er så vanskelig å samle inn at de kun er registrert fra den første og eneste gangen den ble samlet inn, er det noen arter som finnes “overalt”. Arrhis phyllonyx er en slik art. Originalt beskrevet av norges første havforsker, Michael Sars, i 1858 fra Vadsø  (dengang på 30-50 favners dyp), finner vi den nå i prøver fra 50 meter og ned så dypt som vi har samlet i nordlig kaldt vann. I Norskehavet, rundt Svalbard, nord for Canada, Alaska og Sibir – hvis du samler inn amfipoder, finner du den!

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Den er lett å kjenne igjen: med bladformete ytterledd på beina, og en fremste coxalplate (se tegning av en generell amfipode her) som har fasong som en sokk, med et kjempelangt 7 beinpar (som ofte knekker av i innsamling, dessverre) – kombinert med at den ikke har øyne – der har du en Arrhis phyllonyx!

Det var forresten ytterleddene på beina som er grunnen til navnet arten har. Michael Sars skriver i originalbeskrivelsen i “Oversigt over de i den Norskarktiske Region forekommende Krebsdyr” som kom ut som en del av Forhandlingene til Videnskapsselskapet   Kristiania:

Michael Sars

Michael Sars

“Den udmærker sig derved, at andet Fodpars Gribehaand kun er lidet større end første Pars, istedetfor at den hos de andre bekjente Arter er betydeligt større, samt at begge disse Fodpar have nedentil paa Enden af det fjerde Led en saakaldet “Spore” af conisk Form og Haandens halve Længde, ligesom hos flere Arter Amphithoe og slægten Eusirus; endvidere at sjette Led eller Kloen paa tredie, fjerde og femte Par Brystfødder er stærkt sammentrykt ligesom et Blad (hvoraf Artsnavnet)….”

De gamle menn kunne jammen få sagt det!

Hva det er som gjør at akkurat denne arten finnes overalt, vet vi ikke – men det er et av de mange mysteriene prosjektet NorAmph kommer til å prøve å se litt nærmere på. Kanskje kan vi lære noe nytt når vi DNA-strekkoder dem?

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Tmetonyx cicada

Den er liten, men den er fryktet av hobbyfiskere, for den er en glupsk liten råtass. Som de fleste andre amfipodene i samme gruppe (Lysianassidae) er den en åtseleter av rang, noe den glatte kroppsfasongen hjelper til med. For mens du somler litt for lenge med å hente opp fiskegarnet du satte i går kveld, lukter disse havets rengjørere seg fram til død og døende fisk, og så er de i gang med å spise opp det du kanskje håpet at skulle bli middagen din.

De biter et lite hull i skinnet på fisken, og så spiser de seg innover i kjøttet – som de lett glir inn i – og det eneste som er synlig på utsiden av fisken er et lite hull. Inni fisken er det tangloppefest.

Siden marine åtseletere lever av å finne døde dyr (for eksempel fisk, fugl eller hval) på havbunnen (og i fiskeredskap som står lenge) har de gode lukteevner, og de er flinke til å svømme dit maten befinner seg. De kan komme i store mengder til det som for dem er et deiligduftende måltid, og det er også sånn vi vanligvis fanger dem til forskningen vår: med spesialbygde teiner som vi agner med passe gammel fisk.

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada er en av de vanligere amfipodene som finnes i norske havområder. På de dypene vi vanligvis setter garn, og ned til ca 200m er det den som regjerer blant åtsel-tangloppene, mens den blir erstattet av nære slektninger på større havdyp og i kaldere vann, som på Svalbard.

Det er ikke farlig å spise fisk som har blitt spist litt på av Tmetonyx cicada, men de fleste tenker nok at det ikke er superapetittelig…

 

Anne Helene