Monthly Archives: May 2016

TangloppeTorsdag: Musikalske tanglopper?

Festspillene har åpnet, og Bergen skal de to neste ukene boble over av musikk, teater og dans. Åpningsforestillingen i år hadde fått tilbake det lydinnslaget som gjør at enhver bergenser hvorsomhelst kan kjenne igjen en annen bergenser: “Nystemten” ble stolt avsunget av hele torgalmenningens befolkning.

Det er mange eksempler på lyd under vann – hvalsang (et eksempel fra Oceania kan høres her) og sildepromping  (eksempel kan høres her) er kanskje de eksemplene som er mest kjent. Hval og fisk lager lyd for å kommunisere med hverandre – enten som familiegrupper, som stimer, eller i en-til-en forhold som partneroppsjekking.

Athanas nitenscens. Tegning: fig 10 i ME Christensen: Crustacea Decapoda

Athanas nitenscens. Tegning: fig 10 i ME Christensen: Crustacea Decapoda

Flere krepsdyr lager også lyd. Mest kjent her er kanskje snapperekene (Alpheidae) – på engelsk kalles de ofte “pistol shrimp” på grunn av den skarpe lyden de lager med en spesialisert klo. Lyden er så høy (for noen arter over 200 decibel!) at den ofte blir nevnt i konkurranse med hvalsang som den sterkeste naturlige lyden i havet.  (video av en snappereke kan du se her) Snapperekene bruker den raske (mindre enn et millisekund) og veldig sterke lyden som et jaktvåpen – de slår bokstavelig talt byttet sitt i svime med smellet. I Norge har vi en art snappereke – Athanas nitescens Leach, 1813 – som finnes fra vestlandskysten og rundt til Svenskegrensen. Den er ikke farlig for mennesker.

Stridulasjonsorganer hos Metopa aequicornis. Tegning: AHS Tandberg

Stridulasjonsorganer hos Metopa aequicornis. Tegning: AHS Tandberg

Men amfipoder da? Små og stilige, javel – men lager de noe lyd? En del amfipoder har det vi kaller “stridulatory pearls and ridges” (på norsk bruker vi det ikke helt gode uttrykket “stridulasjonsorganer”) – små folder eller klumper som stikker litt opp fra resten av eksoskjelettet (skallet), og som kan lage lyd når de glir mot tilsvarende folder eller perler andre steder på amfipoden. Litt som når man drar en pinne langs et stakittgjerde for å lage en pop-pop-pop-lyd. Innen instrumentklassifikasjon ville vi kanskje kalt det “perkusjon”?

Det var dansken Knud Stephensen som først beskrev slike stridulasjonsorganer fra amfipoder, først fra munndelene på Hyperiopsis voringi G.O.Sars, 1885 (originalt beskrevet fra materiale fra den Norske Nordhavsekspedisjonen), og siden fra frambeina til hannene hos Grandidierella japonica Stephensen, 1938. Etter at Stephensen beskrev slike organer fra disse to amfipodeartene har vi funnet dette også innen gruppene Corophiidae, Melitidae, Phoxocephalidae og Stenothoidae, for noen få arter.


Vi vet ikke hva slik lydlaging brukes til, men vi kan spekulere. Vi har sett stridulasjonsorganer både på munndeler og på bein. Hos noen arter er det kun hannen som har slike “instrumenter”, hos andre arter finnes det hos begge kjønnene. Vi vet heller ikke helt hvordan amfipodene oppfatter den lyden som blir laget, men en del arter har egne organer på antennene som kanskje registrerer lydbølger – andre kjenner kanskje vibrasjonene andre steder i kroppen.

Vi tror at der det kun er hannene som kan lage lyd, har den en sammenheng med partnervalg – enten det er som en flørt, eller for å konkurrere med andre hanner. Dette ser vi hos andre krepsdyr der bare hannene kan lage lyd, og hos mange dyrearter der hannene konkurrerer om å få tak i den beste damen. Der det ikke er noen forskjell på kjønnene har det kanskje med annen kommunikasjon å gjøre – enten det er et forsvarssignal, eller ren “snakking”. I så fall er det nok mest informasjon om at de er av samme art det går i, det er viktig å kjenne igjen “sine egne” – enten man er bergenser eller Metopa aequicornis

Åpningsnotene til "Nystemten". Fløyen, over Bergen.

Åpningsnotene til “Nystemten”. Fløyen, over Bergen. Foto: AHS Tandberg

Det er ingen som har tatt opp slik amfipodelyd enda, det er i det hele tatt ikke mange amfipodearter vi har observert over lengre tid i live. De fleste artene kjenner vi kun fra innsamlet materiale – og innsamling betyr for det meste at dyrene dør. Men hvem vet – kanskje sitter det en liten gruppe amfipoder utenfor Vågen i Bergen og gnikker beina til de lager rytmelyder som passer til deres versjon av “Nystemten”?

Anne Helene


Litteratur:

Barnard, JL (1962) Benthic Marine Amphipoda of Southern California: Families Aoridae, Photidae, Ischyroeridae, Corophiidae, Podoceridae. Pacific Naturalist 3, 1-71.

Boon PY, Yeo DCJ, Todd PA (2009) Sound production and reception in mangrove crabs Perisesarma spp. (Brachyura: Sesarmidae). Aquatic Biology 5, 107-116.

Chapman, JW (1998) Invasions of the Northeast Pacific by Asian and Atlantic Gammaridean Amphipod Crustaceans, including a new species of Corophium. Journal of Crustacean Biology 8, 364-382.

Chapman, JW (2007) Amphipoda: Gammaridea.  Chapter in The Light and Smith Manual: Intertidal Invertebrates from Central California to Oregon. University of California Press, Berkeley

Munari C, Bocchi N, Mistri M (2016) Grandidierella japonica (Amphipoda: Aoridae): a non-indigenous species in a Po-delta lagoon of the northern Adriatic (Mediterranean Sea). Marine Biodiversity Records doi:10.1186/s41200-016-0018-5

Stephensen KH (1934) Re-description of Hyperiopsis vøringi G.O.Sars (Crust. Amphip). Tromsø Museums Årshefter 53, 1-12.

Stephensen KH (1938) Grandidierella japonica n.sp. a new amphipod with stridulating (?) organs from brackish water in Japan.  Annotationes Zoologicæ Japonensensis 17 (2)

Fredagsbilde: Kunsten å tørke en mark

Hva? Jo, det har seg slik at om en skal kunne bruke skanningelektronmikroskop for å studere små detaljer på dyrene, så må de først tørkes helt knusk tørre. Deretter monteres de på spesielle slides eller stubber, og dekkes med gull(!), før de settes inn i mikroskopet. Det her er relativt rutine for oss, men det er kanskje ikke noe folk flest driver med, så her er noen bilder av hvordan det ser ut når vi forbereder en prøve for mikroskopering på Elektronmikroskopisk felleslaboratorium.
19 may 2016-001

TangloppeTorsdag: Exitomelita sigynae Tandberg et al, 2012

Loke map flattened

Plassering av Lokeslottet – Lokis Castle

Hvis du dykker 2350m ned i Norskehavet, et stykke nord-øst for Jan Mayen, kan du finne det vi kaller en undersjøisk varm kilde. Fra en ganske steinete mudder-havbunn stikker det plutselig opp et nesten 13m høyt “tårn” – og ut fra toppen strømmer det ut varmt vann: der det er som varmest er det litt over 300ºC! Vi kan tenke på tårnet som en stor skorstein. Hvis vi sammenligner det varme vannet med vannet rundt ellers, finner vi mye mer hydrogensulfid (H2S) og metan (CH4), og det er surere (pH 5,5) enn vannet ellers i Norskehavet. Når det varme vannet kjøles ned av det mye kaldere vannet rundt, felles en del av dette ut, og havbunnen rundt denne skorsteinen har mye sulfider. I et ganske lite område finnes det flere slike skorsteiner og tårn. Det er ikke lett å finne et slikt område, og forskerne fra Senter for Geobiologi ved Universitetet i Bergen  som først oppdaget og kartla området kalte det for Lokes slott – Lokis castle – det måtte jo være en luring som Loke som har gjemt tårnene sine så godt…

I dette tilsynelatende ugjestmilde klimaet finner vi flere dyr. Det er flere arter mangebørstemark (polychaeta) (et sted mellom 12 og 15 arter sier min kollega til meg) som holder til på utfellingshaugene rundt skorsteinene. Noen steder kan det se ut som enger av langt høy – det er for det meste rørene til mangebørstemarken Scleronlinum contortum Smirnov, 2000. Inniblant disse rørene, og på selve skorsteinen sitter ofte en ganske stor (opp til 5 cm lang) amfipode som vi bare har funnet på Lokis Castle – Exitomelita sigynae.

Fauna rundt Lokis Castle. Den hvite amfipode oppe litt til høyre er Exitomelita sigynae

Fauna rundt Lokis Castle. Den hvite amfipode oppe litt til høyre er Exitomelita sigynae, mellom rør fra Sclerolinum contortum

 

Loki´s castle vent fauna

Exitomelita sigynae på skorsteinen

Det må være et ganske behagelig liv å være amfipode på en varm kilde. I alle fall ser det slik ut på Exitomelita sigynae. Vi har filmet dem med undervannsroboten vår (ROV), og de ligger for det meste i ro og vifter sakte med svømmebeina. Dette er vanligvis måten en amfipode får oksygenrikt vann til å strømme over gjellene på – men for E. sigynae kan det se ut som om dette også er måten de får næring på. Gjellene er nemlig dekket av bakterier. Det er kjent at dyr som holder til i slike varme kilder ofte får i seg næring ved hjelp av bakterier som kan nyttegjøre seg den svovelen og metanen som er i vannet, og dette kan stemme med de bakteriene som sitter på gjellene.

Bakterier fra gjellene til Exitomelita sigynae

Bakterier fra gjellene til Exitomelita sigynae

Detaljert undersøkelse av munndelene viser oss at de kanskje også spiser direkte av bakteriemattene som vokser på skorsteinen – vi kan se at flere av munndelene nesten har en liten skog av børstete hår som kan samle opp små-mat. De ligger nok ikke helt i det aller varmeste vannet, men snille “sommertemperaturer” på 20-40ºC er det nok.

 

 

Exitomelita sigynae var så forskjellig fra alle nærstående amfipoder at vi måtte lage en ny slekt (Exitomelita – fra kilde/utspring (Exitus) og Melita – som er den kjente amfipodeslekten den ligner mest på) for å beskrive den. Artsepitetet sigynae kommer fra Lokes hustru – Sigyn. Hun har ikke kommet i noen superhelt-film enda, men kanskje hun burde? Hun var i alle fall en tøff dame, i følge sagaene, og tøffe amfipoder fortjener å bli kalt opp etter tøffe damer.

Exitomelita sigynae

Exitomelita sigynae

Like etter at vi hadde beskrevet Exitomelita sigynae undersøkte vi dyr som bodde på en nedsunket furu vi fant ikke så langt fra Lokis Castle. Der fant vi nok en ny art amfipode – og selv om de var mye mindre (opp til 2 cm lange) og genetisk forskjellig, var de tydelig fra samme slekten. Exitomelita lignicola (lignicola = bor på tre) kan kanskje hjelpe oss til å forstå hvordan E. sigynae kom til en isolert varm kilde. Nedsunkne trær, hvalkadaver og andre store opphopninger av biologisk materiale kan kjemisk minne litt om varme kilder – de er det vi kaller “reduserte” – eller litt ensformige. Det kan hende de fungerer som mellomstegs-plasser for kilde-arter, litt som de tørre steinene som stikker opp av elven du skal komme deg over. I et hav av “vanlig kaldt og salt vann” kan det kanskje trenges noen kjemisk reduserte “tørre” steder å bo på veien til nye varme kilder.

Hver gang vi henter opp materiale fra de varme kildene finner vi noe nytt og spennende. Til sommeren skal vi ut igjen, da skal jeg spesielt lete etter de litt mindre amfipodene. Vi har en mistanke om at det nok er flere ubeskrevne arter der…

Anne Helene


Litteratur:

Pedersen RB, Rapp HT, Thorseth IH, Lilley MD et al 2010. Discovery of a black smoker vent field and vent fauna at the Arctic Mid-Ocean Ridge. Nature Communications 1, 26 doi:10.1038/ncomms1124

Tandberg AHS, Rapp HT, Schander C, Vader W, Sweetman AK, Berge J 2012. Exitomelita sigynae gen. et sp nov.: a new amphipod from the Arctic Loki Castle vent field with potential gill ectosymbionts. Polar Biology 35(5), 705-716.

Tandberg AHS, Rapp HT, Schander C, Vader W  2013. A new species of Exitomelita (Amphipoda: Melitidae) from a deep-water wood fall in the northern Norwegian Sea. Journal of Natural History 47, 1875-1889

Fredagsbilde: Mot nye utstillinger

Som kjent så står utstillingslokalene til De naturhistoriske samlingene tomme nå; bygget rehabiliteres, og utstillingene får seg en real oppfriskning. Når det åpner igjen – etter planen i 2019 – vil mye være helt nytt, men vi har også en hel del fine objekter som fortsatt fortjener en plass i solen monteren. I dag har vi jobbet oss igjennom en del potensielle kandidater og laget oss et bildearkiv over våtpreparatene av evertebrater som kan være aktuelle å inkludere i fremtidige utstillinger.

Et lite utvalg

Et lite utvalg fra dagens arbeid

TangloppeTorsdag: Hvallus

Det er som oftest lett å se at et dyr er en amfipode. Gruppens rykte som “vanskelige å identifisere” kommer fra at etter at en har bestemt at det er en amfipode, er det som oftest ikke så lett å identifisere videre – til et mer detaljert (arts)nivå; det er så mange små kombinasjoner av detaljer som må undersøkes. Men det er også noen dyr som ikke passer inn i det vanlige bildet av hvordan en amfipode skal se ut. Aller mest gjelder dette de dyrene vi på norsk kaller hvallus.

Hvallus og rur på hval. Foto fra Oregon Coast National Wildlife Refuges, fotograf  RW Lowe

Hvallus og rur på hval. Foto fra Oregon Coast National Wildlife Refuges, fotograf RW Lowe

Hvallusene er en gruppe på 31 til nå kjente arter av amfipoder – populærnavnet henspeiler på at de alle er parasitter på hval. Siden hvaler er så store, vil selv det som for amfipoder er ganske store dyr (opp mot 15 mm lange!) se så smått ut når de sitter på hvalen at hvalfangere og andre lenge har tenkt på dem som lus. Gruppens vitenskapelige navn er Cyamidae.

Det som gjør cyamidene så “rare”, er at de er flatklemt “ovenfra og ned” – ikke sideveis som andre amfipoder.  De har heller ikke store sideplater  (coxalplater) – så i motsetning til de fleste andre amfipodene har de ikke noen “hulrom” der ungene og gjellene er beskyttet. Enkelte av kroppsleddene er også tilbakedannet – så den telleregelen de fleste studentene lærer (7 gåbein, 3 svømmebein, 3 halebein) kan ikke brukes. De ytteste leddene på flere av gåbeinene ser ut som kroker. Disse brukes til å hekte seg fast i huden til hvalen.

De hvallusene som er studert i litt større detalj, kommer fra knølhval (Megaptera novaeangliae) og spermhval (Physeter macrocephalus). Fra disse studiene vet vi at det kan være så mye som 7500 hvallus på en hval, og at de ofte setter seg på de delene av hvalkroppen der de er litt beskyttet (som rundt kroppsåpninger eller mellom andre dyr som rur). Vi vet også at når hvalfangere behandlet fangstet hval fikk de ofte hvallus på seg (det er kanskje en annen grunn til at de ble kalt “lus”), så i prinsippet kan de slippe taket i en vert og hoppe over på en annen. Siden de må ha vann rindt seg for å leve, vil ikke mennesker være en ideell vert, så dette er ikke en parasitt som det er noen fare for at vi skal få…


Forholdet mellom hval og lus er nært og artsspesifikt – en art hvallus finnes kun på en art hval. Hvallusen som holder til på knølhvalen heter Cyamus boopis. Hos spermhvalen er det enda mer spesifikt: hannhvalene har en annen hvallusart (Cyamus catodontis) enn hunnhvalene og kalvene (Neocyamus physeteris)! Alle hvallus lever hele livet sitt sittende fast på huden til hvalen. Der vi tror at de spiser en gammel hvalhud, og kanskje litt alger som sitter på huden. Noen observasjoner har vist at de også sitter i rifter på hvalhuden, så det kan tenkes at de spiser litt mer enn bare død hud. Det er ikke vist noen sammenheng mellom store mengder hvallus på en hval og dårlig helse for hvalen. Det er derimot teorier om at hvalene hopper (og ikke minst klasker hardt ned i vannet igjen) for å kvitte seg med hvallusene, så kanskje de klør?

De fleste studier av hvallus ble gjort før den internasjonale hvalfangstkommisjonen forbød hvalfangst (1986), så det er mange detaljer vi ikke kjenner til når det gjelder livet til disse artene. Nesten alle studier etter hvalfangsttiden er gjort på hval som har strandet. Det er også vanskelig å vite hvilke arter som egentlig finnes – siden dette er et “økosystem” vi ikke så ofte samler inn fra. Vi kan nok gå ut fra at i norske farvann bør det være minst like mange hvallus-arter som vi har hvalarter.

Cyamys_RightWhale_NOAA_liten

Hvallus på Retthval. Foto fra NOAA Photo Library – http://www.flickr.com/photos/noaaphotolib/5019926801/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14659567

I 2005 studerte en gruppe forskere deler av arvematerialet i hvallus-arter som holder til på retthval (nordkaper, sørkaper, stillehavskaper).  Fra det de har funnet ut om de genetiske variasjonene og likhetene mellom hvallusene, mener de å kunne si noe om utviklingen innen både retthval og retthvalenes hvallus. De tre artene kaper ser ut til å ha blitt isolert fra hverandre 5-6 millioner år siden – i forbindelse med at landbroen som i dag er mellomamerika  ble formet.

For NorAmph er det ikke sikkert at det finnes noen ferske nok hvallus fra norske farvann til at det går an å undersøke arvematerialet. I samlingene ved norske museet er det kun veldig gammelt materiale som finnes.

Anne Helene


Litteratur:

Hurley, DE 1952. Studies on the New Zealand Amphipodan Fauna. No 1 – The family Cyamidae: The Whale-louse Paracyamus boopis. Transactions of the Royal Society of New Zealand 80 (1), 63-68.

Kaliszewska, ZA et al 2005. Population histories of right whales (Cetacea: Eubalaena) inferred from mitochondrial sequence diversities and divergences of their whale lice (Amphipoda: Cyamus). Molecular Ecology 14, 3439-3456.

Rowntree, VJ 1996. Feeding, distribution, and reproductive behavior of cyamids (Crustacea: Amphipoda) living on humpback and right whales. Canadian Journal of Zoology 74, 103-109.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Cammermeyers forlag, Christiania.

Stephensen, K 1942. The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters. 4. Tromsø Museums Skrifter 3 (4), 363-526.