En stor gruppe innen amfipodene er familien Oedicerotidae. De er ganske lett å kjenne igjen på den veldig lange 7. gåfoten, og de aller fleste artene har også øyne som henger sammen på toppen av hodet. Noen, som Arrhis phyllonyx, er blinde, og andre – som Oediceropsis brevicornis, har øynene på siden, slik de fleste andre amfiopoder har.
Oediceropsis brevicornis er en av de artene som ble beskrevet tidlig – allerede i 1865 av den svenske zoologiprofessoren  Vilhelm (eller William, som det står på artikkelen) Lilljeborg. Lilljeborg fulgte i en lang rekke betydningsfulle svenske zoologer, og han hadde en stor oversikt over svensk fauna. Etterhvert skulle han fokusere på “havsdjur”, og han var en av dem som så mer på de virvelløse dyrene enn på havpattedyr eller fisk.

I 1865 skrev Lilljeborg en avhandling som egentlig handlet om noe han i tittelen kaller Lysianassa magellanica, men som i avhandlingen blir til opprettingen av slekten Eurythenes. Arbeidet ble nok først presentert som et foredrag i en zoologisk forening.  I 1865 var Lilljeborg i London og ble tatt opp som medlem i the Zoological Society of London. Det er i denne sammenheng artikkelen om Lysianassa (eller Eurythenes) magellanica kommer ut, og som en liten bioppgave i artikkelen beskriver han den nye slekten Oediceropsis, og den nye arten Oediceopsis brevicornis:

“The genus Oediceropsis is also typified by a single species, found by us in the sea off Molde in Norway at a depth of 40 or 50 fathoms, which we in our public lectures have called Oediceropsis brevicornis n. sp., the upper antennae being particularly short. “

Selve den tekniske beskrivelsen kommer kun på latin, men det var måten de gjorde det på da. Vitenskap var på latin. Og det var det inntil for ikke så fryktelig lenge siden: som siste del av biologien godtok botanikerne (i “reglementet for navngiving av alger, sopp og planter”, Melbourne-versjonen fra 2012) at det var lov å beskrive en ny art på engelsk (det er selvsagt fremdeles lov å gjøre beskrivelsen på latin). Zoologene publiserte allerede i 1905 en kode (et reglement) for artsbeskrivelse og ikke minst navnegivingsregler for nye arter – og denne koden ble publisert i en trespråklig utgave (engelsk, fransk og tysk) – og det stod ikke noe der om at noe annet enn navnet måtte være på latin.

I september 1973 inviterte botanikkprofessor Knut Fægri fra Bergen Museum til et internasjonalt møte på Ustaoset. Her ble ansvaret for både det botaniske og det zoologiske regelverket overført til en egen forening som har som oppgave å holde relglementene stabile samtidig som de følger med i tidens krav. Etter at de fleste vitenskapelige publikasjoner mer og mer prøver å gå over til ren eller delvis nettbasert publikasjon, har det for eksempel blitt en stor debatt om det skal være lov å beskrive en ny art uten at publikasjonen blir trykt ut i en papirutgave. Etter 2012 har zoologer og botanikere lov til å publisere nye arter i rent elektroniske tidsskrifter (men det er fremdeles en del regler om hva som må til for at tidsskriftet skal være godkjent…)

Slike regler fantes ikke da Lilljeborg publiserte Oediceropsis brevicornis med de korte “øvre” (første paret) antennene. Han inkluderte heller ikke noen annen illustrasjon enn den han kunne male med fine latinske formuleringer. Det var først da Axel Boeck 11 år senere skrev om “De skandinaviske og Arktiske amfipoder” at det kom tegninger av noen av delene, mens den tegningen vi fremdeles bruker mest i dag, er fra G.O. Sars sin bok om Norske Krepsdyr fra 1895.

Oediceropsis brevicornis skulle vise seg å være en ganske vanlig art når vi bare begynte å samle prøver fra litt dypt vann. Den finnes både i den nordlige Atlanteren og det nordlige Stillehavet, gjerne på fin og myk mudderbunn fra 400 m dyp og ned til ca 1400 m, selv om Lilljeborgs individ fra Molde kom fra ca 70 m dyp.

Vi finner den ganske lett og ofte i norske farvann, og den er en av de artene vi har strekkodet arvestoffet (DNA-strekkodet) fra som en del av prosjektene NorAmph og NorBOL. Det er heller ikke vanskelig å identifisere den ut fra utseendet – bare se etter den fryktelig korte første antennen og det veldig lange 7 gåbeinet…

Anne Helene

---

Litteratur:

Boeck, A (1876) De Skandinaviske og Arktiske Amfipoder. (trykt hos A.W. Brøgger i 1872), Christiania.

LIlljeborg W (1865) On the Lysianassa magellanica H. Milne Edwards and on the Crustacea of the Suborder Amphipoda and subfamily Lysianassina found on the coast of Sweden and Norway. Royal Academic Press. 1-68.

Sars, GO (1895) An account of the Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag, Christiania.

Weisshappel JBF & Svavarsson J (1998) Benthic amphipods (Crustacea: Malacostraca) in Icelandic waters: diversity in relation to faunal patterns from shallow to intermediate deep Arctic and North Atlantic Oceans. Marine Biology 131, 133-143.