Når en sitter med en hel skål med ferskt innsamlete amfipoder, der det ofte fargene, bevegelsene eller veldig avvikende utseende som fanger oppmerksomheten først. En av de artene som ofte fanger mitt øye er den lille, kantete Odius carinatus – en art som finnes i store deler av det området vi kaller “borealt” (nordlig): nord i Stillehavet, hele det nordlige Atlanterhavet, og langs kantene av Polhavet, på hard bunn ned til rundt 200m – der det vokser alger eller der det finnes hydroider. Her på museet har vi prøver fra Svalbard, fra nordnorge og fra vestlandet.
Odius carinatus – fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg
En av grunnene til at jeg ofte “zoomer inn” på denne lille vennen, er fordi den skiller seg fra de andre med fargene den har. Med et tydelig fargeskille midt på kroppen og øyne som enhver sminkeartist kan være misunnelig over, stikker den seg ut fra de ofte mindre synlige amfipodene i de fleste prøvene. Den er litt punkete – en “hanekam” går langs hele ryggen, og i det meste av litteraturen beskrives den som “bevæpnet” (armoured) – det er nok på gunn av de spisse coxalplatene (sideplatene) og dens litt sammenkrøllete utseende – omtrent som om den har på seg en rustning.
Vi vet ikke hva Odius carinatus spiser, men om vi undersøke munndelene er de spisse de også – og enkelte forskere har tenkt at dette er munndeler som kan brukes til å stikke hull på andre dyr og suge ut innholdet. Så kanskje vi har med et lite rovdyr i rustning å gjøre? De store øynene kan kanskje tyde på det – og det er de som mener at noen små organer som ser ut som små prikker på antennene kan brukes til å “lukte” byttedyr. Noen rask svømmer er den kanskje ikke – den har ikke kraftige svømmebein, og “rustningen” gjør den nok litt tung. Kanskje spiser den dyr som sitter ganske i ro?
Vi vet at på Svalbard er den ferdig med reproduksjonen i slutten av juli – da har ungene svømt sin vei – og den er såpass liten (ca 5mm lang) at det er sannsynlig at den bare lever et år i så kaldt vann. Hvordan dette er i de sørlige delene av utbredelsesområdet dens (i sørnorge, langs kysten av Skottland) vet vi ikke – det er ikke noen som har undersøkt den her så nøye på omtrent de siste 100 årene. En annen ting som gjør det vanskelig å undersøke livshistorien dens detaljert, er at den aldri blir funnet i mange eksemplarer i noen prøver – vår lille rustningskledde amfipode er nok en ensom ridder.
Tegning av Odius carinatus – håndkolorert for å vise fargemønsteret. Ill: G.O.Sars (1895)
Det som i utgangspunktet gjør at den ser litt rar ut, er det klare fargeskillet midt på kroppen. Kanskje det er en del av beskyttelsen Odius carinatus har mot å bli andres middag før de får sin egen? I omgivelser som alger eller hydroider, som begge deler kan ligne litt på en undersjøisk “skog” – det er 3-dimensjonale strukturer å svømme mellom og gjemme seg blant – er det kanskje praktisk å være litt lys og litt mørk, for å gå litt i ett med omgivelsene? Uansett er det ikke så praktisk når den kommer i mitt sorteringsfat – da blir den plukket først ut, og nå skal vi sende den av gårde til barcoding. Kanskje vi finner ut litt mer om den da?
Anne Helene
Litteratur:
G.O.Sars (1895) The Crustacea of Norway. Part 1. The Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Kristiania.
J.M. Weslawski & J. Legezynska (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polar Biology 23, 2-53.
