Category Archives: artskunnskap

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Søte, bløte pelsmollusker

De færreste av dyrene vi jobber med på evertebratsamlingene har fordelen av å ha store øyene eller bløt pels for å fange oppmerksomheten vår. Heldigvis er ikke dette et kriterium for å være interessante forskningsobjekter, og som taksonomer bryr vi oss ikke om estetikk når vi studerer utseende til de ulike artene vi arbeider med, men hvordan vi kan bruke karakterer ved utseendet til å skille mellom arter, og utlede hvordan de er beslektet med hverandre. Det er likevel ikke til å unngå at noen arter kan utmerke seg og bli spesielle favoritter som vi får litt ekstra varme følelser for. Dette er den første bloggen i en serie vi kaller “søtinger” – her kan dere få bli kjent med noen av våre favorittdyr

En favoritt er Chaetoderma nitidulum Lovén, 1844, som har fått navn etter de glinsende kalknålene som dekker kroppen (fra gresk: chaetos =nål, børste; derma = hud, skinn, og nitidus = skinnende, glitrende). Foto: N Mikkelsen

En av dyregruppene som det arbeides med ved evertebratsamlingen er ormebløtdyr, også kjent som pelsbløtdyr. De kan se ut som de er myke og gode å ta på, men den myke pelsen består av stive kalkpigger eller kalknåler, og er i virkeligheten alt annet enn myk. Ormebløtdyrene tilhører nemlig gruppen av bløtdyr eller mollusker som har kroppen dekket av kalkpigger istedenfor et dekkende skall. Kalknålene er små, men dekker hele kroppen i et tett lag og gir god beskyttelse mot omgivelsene og mot predatorer.

En av ormebløtdyrene i Norge er Chaetoderma nitidulum. Dette er en av artene av ormebløtdyr som lever på bløt bunn i havet, hvor de graver seg ned i bunnen med hodet først. Her livnærer de seg på organisk materiale og encellede dyr som lever i sedimentene. Ormebløtdyrene har ikke øyne, det har de ikke bruk for nede i sedimentet, men rundt munnen har de et mykt og følsomt munnskjold som de kan føle seg fram med. Bakenden lar de stikke opp av bunnen. I bakenden finnes gjeller, og dessuten sanseorganer som kan registrere vannkvaliteten. Dusken av kalkpigger rundt bakenden som stikker opp er ofte rustfarget avsetning av mineraler fra sedimentene.

Kalknålene gjør også at pelsbløtdyrene får et vakkert, glinsende utseende. Hvordan kan man unngå å bli sjarmert?

 

-Nina

Feltsesongen 2020 er i gang!

Mandag 2. mars dro fem fra Universitetsmuseet ut i blesten om bord på R/V Hans Brattstrøm. Tre av oss representerte tre ulike artsprosjekter: Katrine for «Hardbunnsfauna», Cessa for «Nakensnegler i Sør-Norge», Nina for «Norske leddsnegler (NorChitons)», samt Justine som lette etter snegler i slekta Scaphander som hun jobber med i doktorgraden sin, og Nico, som driver med vertebrater (mest fisk, helst hai).

Mandagsgjengen, fasjonabelt antrukket og i upåklagelig poseringsstil. Om noen skulle trenge hjelp med å designe CD-cover fra 90-tallet så kan vi være behjelpelige…! Foto: J. Siegwald

Målet for dagen var i første omgang Osundet ute i Øygarden, hvor det finnes en bunntype, ruglbunn, som vi ikke har mye prøver i fra. Rugl er et fellesnavn for en gruppe forkalkede rødalger som gir et spennende habitat for mange arter.

Vi tok to små trekantskrapeprøver i Osundet, før vi dro på sneglejakt for Justine og Cessa i nærheten av Hauglandsosen. Dessverre uteble ønskeartene deres denne gangen, men vi satser på å få fatt i dem en annen gang!

Hvis noen tilfeldigvis får Scaphander om bord i nærheten av Bergen så vil Justine veldig, veldig gjerne ha fatt i levende eksemplarer! De ser sånn ut:

Scaphander-snegler er gulaktige i fargen, et par cm store, og har større kropp enn skjell.

Nå driver vi og sorterer og identifiserer på fangsten, for Hardbunnsfauna sin del så ser vi allerede at vi har fått en del spennende funn!

Alle de tre artsprosjektene har forøvrig Instagram-kontoer, du finner dem her:
NorChitons, Hardbunnsfauna, SeaSlugsofSouthernNorway

-Katrine

Sotraferd

Team Hardbunnsfauna utnyttet det fine været og dro på spontant feltarbeid til Sotra for å samle i tareskog på mandag; ute på Golten kan man bare få fatt i materiale om været har vært vindstille i lengre tid, for storhavet står rett på.

Fangst!

Dette gjør også at tareskogen der er “godt luftet”, og vi ville sikre oss noen tarestilker med mye påvekst.

Som tenkt, så gjort.

Bange anelser

 

 

 

 

 

Vi hadde også en “hitlist” på strandsnegl som vi mangler, og fikk faktisk fatt i samtlige av disse – de går til barcoding neste gang vi sender inn en plate med bløtdyr (Mollusca).

Siden vi var i nabolaget dro vi også til Glesvær og tok en stasjon i marinaen der – vi fant et tau som hadde nok påvekst til å holde oss i aktivitet i lang, lang tid på laben..!

Vi hadde en strålende dag i felt, og gleder oss til å se nærmere på fangsten!

-Katrine

 

På feltarbeid til verdens sterkeste malstrøm

Vi startet september med en tur nordover; tre artsprosjekter vendte nesen mot Saltstraumen for å utforske artsdiversiteten av evertebrater der.

Det ligger en viss utvikling i tiden mellom Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539 til at vi kan ankomme Bodø lufthavn med fly – men Saltstraumen har nok vært en konstant kilde til fascinasjon for de som har observert de sterke strømmene.

De reisende var Luis med prosjektet NorHydro;  Norske marine bentiske hydrozoer, Jon og Katrine på Hardbunnsfauna ( Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding), og Torkild (fra NTNU Vitenskapsmuseet) på både Hardbunnsfauna og (primært, i dette tilfellet) Sneglebuss Barentshavet, som ser på arter av nakensnegler i Nord-Norge.

Vi har etter hvert bred erfaring i å gjøre om campinghytter til funksjonelle laboratorier – og tilbake til hytter igjen!

I tillegg samlet vi naturligvis til de respektive museene sine samlinger – og til de andre artsprosjektene. Gjennom slikt samarbeid gavner vi både hverandres prosjekt og fremtidig forskning – det er fint!

Initiativet til denne utforskningen kom i fra kunnskapsrike dykkere som rapporterer at de finner uventede (og kanskje til og med ukjente?) arter i strømmen. Den uka vi var der var det høy aktivitet på Saltstraumen Dykkecamp, og vi fikk spedd på vår egen fangst i fra littoralen med knallfine prøver samlet inn av dykkere. Her er litt av fangsten (fotos K. Kongshavn):

[slideshow_deploy id=’3284′]

Vi har også fått tilgang til et helt slå-deg-i-bakken-fantastisk materiale av undervannsbilder fra folk som Bernard Picton og Erling Svensen, som vi gleder oss til å kunne linke til prøvene etter hvert som vi opparbeider dem.  Luksus for oss, og forhåpentligvis også kilde til ny kunnskap!

En smakebit på undervannsbildene, her har vi et av Torkild sine dyr (sneglen) på god vei til å gumle i seg et av Luis’ sine dyr (Hydroiden). Foto: Bernard Picton, CC4.0-BY

NRK Nordland var innom oss og dykkerne, og laget et fint innslag – klikk her for å se undervannsfilm i fra et helt spesielt habitat (og se oss jobbe på lab). NRK Nordland sitt innslag om artsjakt. 

Hvorvidt vi fant noen helt nye arter vil tiden vise – nå skal vi studere det innsamlede materialet i detalj, og konsultere med spesialister der det trengs.

-Katrine