Category Archives: Crustacea

Fem plater i fra vestkysten av Afrika klare for barcoding

I disse dager gjør vi ferdige fem vevsprøveplater i fra Marine Invertebrates of Western Africa (MIWA)-prosjektet vårt, som så skal sendes til Canada for sekvensering hos CCDB før de legges inn i BOLD-databasen sammen med metadata og bilder.

Fire av platene er fylt med børstemark, hovedsaklig i fra familiene Ampharetidae, Terebellidae, Nephtyidae, Oweniidae og Magelonidae. Det femte brettet er fylt med Amphipoder. Sistnevnte begynner vel leserne av denne bloggen å bli ganske godt kjent med gjennom Tangloppetorsdagene, men dette er de første amphipodene vi sender inn i fra MIWA – så det blir veldig spennende å se hvilke resultater vi får der!

Mange av disse dyrene har blitt identifisert av besøkende gjesteforskere; Julio arbeidet med Oweniidae, Kate med Magelonidae, São med Nephtyidae og Mario med Terebellidae. Amphipodene er identifisert av Anne Helene og Ania, som workshoppet her like før jul.

A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)

A: Cressa sp (Guinea) B: Idunella sp (Mauritania) C: Amphicteis (Morocco) D: Aglaophamus (Gabon) E: Pterolysippe bipennata (Senegal) F: Owenia sp (Western Sahara) G: Nicolea sp (Western Sahara) H: Magelona (sp 5) (Senegal)

Ellers feiret vi biodivers valentinsdag på en engelske bloggen, har du sansen for (halvdårlige) ordspill så anbefales det at du tar en tur over hit for mer av dette:

crabby.tif ZMBN_106092_4

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Mens noen amfipoder er så vanskelig å samle inn at de kun er registrert fra den første og eneste gangen den ble samlet inn, er det noen arter som finnes “overalt”. Arrhis phyllonyx er en slik art. Originalt beskrevet av norges første havforsker, Michael Sars, i 1858 fra Vadsø  (dengang på 30-50 favners dyp), finner vi den nå i prøver fra 50 meter og ned så dypt som vi har samlet i nordlig kaldt vann. I Norskehavet, rundt Svalbard, nord for Canada, Alaska og Sibir – hvis du samler inn amfipoder, finner du den!

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Den er lett å kjenne igjen: med bladformete ytterledd på beina, og en fremste coxalplate (se tegning av en generell amfipode her) som har fasong som en sokk, med et kjempelangt 7 beinpar (som ofte knekker av i innsamling, dessverre) – kombinert med at den ikke har øyne – der har du en Arrhis phyllonyx!

Det var forresten ytterleddene på beina som er grunnen til navnet arten har. Michael Sars skriver i originalbeskrivelsen i “Oversigt over de i den Norskarktiske Region forekommende Krebsdyr” som kom ut som en del av Forhandlingene til Videnskapsselskapet   Kristiania:

Michael Sars

Michael Sars

“Den udmærker sig derved, at andet Fodpars Gribehaand kun er lidet større end første Pars, istedetfor at den hos de andre bekjente Arter er betydeligt større, samt at begge disse Fodpar have nedentil paa Enden af det fjerde Led en saakaldet “Spore” af conisk Form og Haandens halve Længde, ligesom hos flere Arter Amphithoe og slægten Eusirus; endvidere at sjette Led eller Kloen paa tredie, fjerde og femte Par Brystfødder er stærkt sammentrykt ligesom et Blad (hvoraf Artsnavnet)….”

De gamle menn kunne jammen få sagt det!

Hva det er som gjør at akkurat denne arten finnes overalt, vet vi ikke – men det er et av de mange mysteriene prosjektet NorAmph kommer til å prøve å se litt nærmere på. Kanskje kan vi lære noe nytt når vi DNA-strekkoder dem?

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Tmetonyx cicada

Den er liten, men den er fryktet av hobbyfiskere, for den er en glupsk liten råtass. Som de fleste andre amfipodene i samme gruppe (Lysianassidae) er den en åtseleter av rang, noe den glatte kroppsfasongen hjelper til med. For mens du somler litt for lenge med å hente opp fiskegarnet du satte i går kveld, lukter disse havets rengjørere seg fram til død og døende fisk, og så er de i gang med å spise opp det du kanskje håpet at skulle bli middagen din.

De biter et lite hull i skinnet på fisken, og så spiser de seg innover i kjøttet – som de lett glir inn i – og det eneste som er synlig på utsiden av fisken er et lite hull. Inni fisken er det tangloppefest.

Siden marine åtseletere lever av å finne døde dyr (for eksempel fisk, fugl eller hval) på havbunnen (og i fiskeredskap som står lenge) har de gode lukteevner, og de er flinke til å svømme dit maten befinner seg. De kan komme i store mengder til det som for dem er et deiligduftende måltid, og det er også sånn vi vanligvis fanger dem til forskningen vår: med spesialbygde teiner som vi agner med passe gammel fisk.

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada er en av de vanligere amfipodene som finnes i norske havområder. På de dypene vi vanligvis setter garn, og ned til ca 200m er det den som regjerer blant åtsel-tangloppene, mens den blir erstattet av nære slektninger på større havdyp og i kaldere vann, som på Svalbard.

Det er ikke farlig å spise fisk som har blitt spist litt på av Tmetonyx cicada, men de fleste tenker nok at det ikke er superapetittelig…

 

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Metopa boecki Sars, 1892

Metopa boecki Foto: AHS Tandberg

Metopa boecki Foto: AHS Tandberg

En av mine personlige favoritt-amfipoder er den ganske lille, men veldig søte Metopa boecki.  Den ble beskrevet av G.O. Sars i 1892, som en del av hans store verk “The Crustacea of Norway”, og  er oppkalt etter Sars´ venn Axel Boeck, som også jobbet med amfipoder. Boeck døde tidlig av tuberkulose, og det var nok en grunn til at Sars ville kalle opp en art etter sin venn – vitenskapelig oppkalling er en måte å hedre personer eller minnet om personer.

Men dyret selv – Metopa boecki – er en av de artene vi egentlig ikke vet fryktelig mye om. Den tilhører familien Stenothoidae, en gruppe amfipoder som ofte finnes assosiert med dyr fra helt andre grupper. Om M. boecki  lever med noen andre dyr vet vi ikke helt, men den har veldig tilsvarende morfologi som de som lever slik.

Verifiserte funn av Metopa boecki. Ill: Tandberg, 2010

Verifiserte funn av Metopa boecki. Ill: Tandberg, 2010

Det vi vet, er at den kan bli 7 mm lang,  og at den har blitt funnet ved Svalbard, langs vestkysten av Norge, på vest-Grønland og i St Lawrence bukten i Canada. Den bor ikke særlig dypt – alle disse funnene har vært på dyp mellom 10 og 170m. Det kan godt hende at den finnes rundt hele nord-Atlanteren, men disse amfipodene er så vanskelig å identifisere, at de ofte ikke blir registrert.

Hvorfor er den min favoritt når vi ikke vet så mye om den? Men den er jo så søt! Og den har så fine munndeler. For denne familien amfipoder er det noen av hoveddetaljene vi undersøker når vi skal vite hvilken art vi har.

 

Litteratur:

Sars, G.O. (1892-95): The Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb.Cammermeyers forlag, Christiania.

Tandberg, AHS (2010): A redescription of Metopa species (Amphipoda, Stenothoidae) based on the type material. 3. Natural History Museum, Oslo (NHM), Zootaxa 2465, 1-94.

TangloppeTorsdag: Nytt år – ny dag på havet!!

Med oppstarten av et nytt prosjekt – selv et som i stor grad skal basere seg på allerede innsamlet materiale – er det ønskelig med en viss grad av fersk innsamling. NorAmph prosjektet har vært heldig og allerede hatt en feltdag før prosjektet begynte, og torsdag 21 januar ble feltdag nummer to.

Denne dagen var en del av planen å besøke et par stasjoner som var undersøkt jevnlig på 60-tallet. Med avgang klokken 08 en kald og klar januarmorgen fra Espegrend Marinbiologiske Stasjon satte vi ut første slede før solen fikk stått opp. Men det skulle vise seg at vårt moderne (i forhold til hva de hadde på 60-tallet) utstyr nok var for stort og ikke minst tungt, for sleden kom opp full av leirete mudder. De mindre og lettere sledene som var mer vanlig tidligere ville nok ha seilt oppå den bløte bunnen og samlet inn dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og vann, men vi fikk en times god trening med å spa “gjørme”, og kanskje fikk mormor rett i at jeg egentlig ikke har vokst fra barnehagens sandkasselek? En soldag i Bergen skal vel uansett ikke brukes inne i en kahytt..

På vei hjem med prøvene. Foto: AHS Tandberg

På vei hjem med prøvene. Foto: AHS Tandberg

Skitten kjeledress ikke noe hinder – vi la planer for annet utstyr ved neste besøk, og dro videre nordover til Hjeltefjorden der vi fikk to fine prøver fulle av masse små dyr. Prøvene var så rike på liv at det tok nesten hele hjemturen til Bergen før dyr og gjørmete vann var skilt, og dyrene trygt oppbevart for videre undersøkelser på laben.