I sommer har jeg vært på tokt med Senter for Geobiologi ved Universitetet i Bergen. Vi har undersøkt undersjøiske varme kilder i Norskehavet – med en stor samling geologer, mikrobiologer og makrobiologer ombord forskningsfartøyet G.O.Sars. Min favorittoppgave ombord var å samle inn og undersøke de krepsdyrene vi fant – jeg har stor tro på at vi kan lære mye nytt og spennende fra det materialet vi fikk samlet inn.

Eusirus holmi. Foto: B Rydland Olsen

En av de amfipodeartene vi samlet inn, heter Eusirus holmi Hansen, 1887. Hvorfor synes jeg den er så viktig at den fortjener en egen blog-post? Den er så stilig – og så kan vi knytte både spennende historier og nye forskningsspørsmål til den…

Andre framfot hos Eusirus holmi. Fig 3 fra Macnaughton et al 2007.

Alle arter fra slekten Eusirus er lette å kjenne igjen – de har veldig karakteristiske framføtter. I motsetning til nesten alle andre amfipoder, er ikke festepunktet for det nestytterste leddet på de to fremste føttene bakerst på leddet men nesten helt framme. Det er som om de har på seg flip-flop-sko, eller kanskje til og med “platå-flip-flop-sko” hvis det går an å forestille seg.

Det kan virke som om denne ellers uvanlige formen på beina kan hjelpe til i livet som kjøtteter. Fra de få studiene vi har av livet til Eusiridene vet vi at de jakter på og spiser andre bunnlevende virvelløse dyr og små krepsdyr som svømmer rundt. For å kunne jakte på slikt bytte må en kunne bevege seg fort og fritt, og når byttet er fanget er det greit med en stor gripeflate for å holde det fast. Fasongen på beina, sammen med en del andre karakterer gir Eusirus og de andre slektene i familien denne egenskapen, sammen med mugligheten til å kunne bevege seg fort. Hvis vi sjekker munndelene vil vi se at de har store jeksler (molar) som kan knuse kjøtt, og en sterk incisor som kan kutte av akkurat passe biter mat til å knuses.

Hva så med vår venn Eusirus holmi? Dette er en art som regnes som “sirkumpolar” – den har blitt funnet på flere steder i Arktis – både i amerikanske, russiske, danske (grønlandske) og norske deler av området. De fleste funnene er fra like under havisen – og da gjerne havis som er flere år gammel. Denne havisen er tykk og finnes for det meste langt fra land – der den beveger seg med havstrømmene. Ofte bygger den seg opp i store tårn, og pakker seg sammen i harde, ugjennomtrengelige klumper på størrelse med små hus. På norsk kaller vi den ofte for pakk-is.

Slik is legger seg tykt og dramatisk rundt ekspedisjonen der denne arten først ble funnet. I det første internasjonale polaråret (1882-1883) dro det danske skipet Djimphna nordover. De skulle undersøke teorier om “nye land” og, som en del av det internasjonale aspektet ved polaråret, samarbeide med andre forsknings”stasjoner”. Turen gikk til Karahavet, der de skulle undersøke havisen for en mengde detaljer som salt, temperatur og ikke minst bevegelse. De samlet også litt av det livet som fantes på og under isen, og fra dette materialet var det at Hansen på sitt kontor i København fire år seinere kunne beskrive Eusirus holmi.

Djimphna-toktet er ikke så veldig berømt for de fine amfipodene som ble samlet. Det er derimot berømt for å ha overlevd, og kommet seg ut av isen igjen i god behold. Havisen er brutal, og når den beveger seg kan den lett skru ned store skip om den fanger dem. Dette skjedde med den nederlandske ekspedisjonen ombord skipet Varna, som også var i Karahavet. De var i nærheten av Djimphna, og da isen begynte å trenge seg på Varna i desember 1882 måtte alle ombord flytte over i den danske båten. Det neste halve året arbeidet de to mannskapene sammen om å redde Varna, men i juli 1883 sank den nedskrudd av havisen. I september 1883 kom Djimphna til Hammerfest med begge båtenes mannskap – og med de første eksemplarene av Eusirus holmi. Redningsarbeidet og historien om Varnas undergang ble dekket stort i aviser og på vitenskapelige møter.

Flerårsis er fremdeles ikke lett å forske på, men vi har litt sterkere båter til å møte den med nå. I en studie fra 2007 fra slik flerårsis nord for Svalbard ble det igjen samlet inn flere eksemplarer av E. holmi, denne gangen av dykkere som kunne observere dyrene de samlet inn. Det viste seg at de hang pent og pyntelig opp-ned med havisen som “bakke”. Disse individene var tydelig tilpasset livet i isen: de var nesten helt hvite (med noen få røde striper her og der) og de hadde veldig røde øyne. Dette stemmer med hva andre forskere tidligere har funnet av E. holmi som lever under isen – for eksempel på amerikanske isstasjoner på 50-tallet ble de samlet inn med nett som ble dratt under isen.

Hvit og rød variant av Eusirus holmi. Fig 6 fra Macnaughton et al 2007

Eusirus holmi har også blitt samlet inn fra vann som ikke er dekket av havis – og da gjerne fra havbunnen. Det ser ikke ut til å være noen forskjeller mellom de som bor på havbunnen og de som henger i havisen – bortsett fra en ting: fargen. De som bor på havbunnen er røde – og har hvite eller lysegule øyne. Dette stemmer med de vi samlet inn i sommer, og de kom fra havbunnen. E. holmi har blitt funnet på havbunn så dypt som på 1200m.

Ikke alle dyr som bor i havis trenger å bo i isen hele livet – flere arter bor på havbunnen deler av livet sitt. Dette er vanligvis arter som holder til i ettårsis – den tynne skorpen av havis som fryser på ytterst på den arktiske iskappen hvert år. Deler av denne smelter av hvert år, og da følger ofte de som bor der med på forsvinningen. Siden denne isen er ytterst på iskappen, er den nærmest land, og de fleste av artene som har et slikt liv der de av og til bor i isen og av og til bor på bunnen holder til på grunnere vann er 1200m.

Eusirus holmi. Foto B Rydland Olsen

Vi vet ikke hva som er historien til Eusirus holmi, hvorfor vi finner den i flerårsis og på dype havbunner, eller hvorfor den finnes i to så forskjellige fargeutvalg. Men materialet vi samlet inn i sommer kan kanskje hjelpe oss med å komme litt nærmere en forklaring. Det kan bli en spennende høst!

Anne Helene

Litteratur:

Macnaughton MO, Thormar J, Berge J (2007) Sympagic amphipods in the Arctic pack ice: redescriptions of Eusirus holmii Hansen, 1887 and Pleusymtes karstensi (Barnard, 1959). Polar Biology 30, 1013-1025.

Rust F (1883) The Dutch Polar Expedition of 1882-3. Journal of the American Geographical Society of New York 15, 375-380.

Verheye M, Martin P, Backeljau T, d´Udekem d´Acoz C (2015) DNA analyses reveal abundant homoplasy in taxonomically important morphological characters of Eusiroidea (Crustacea, Amphipoda). Zoologica Scripta 45, 300-321.