Category Archives: Fotografering

DNA barcoding indikerer høyere artsrikdom i afrikanske Glyceriformia enn hva som er beskrevet

Bilder av noen av de morfologiske karakterene vi undersøker når vi artsbestemmer dyrene

Bilder av noen av de morfologiske karakterene vi undersøker når vi artsbestemmer dyrene

Vi har et stort prosjekt – MIWA – gående på materiale samlet av R/V Dr. Fritjof Nansen langs vestkysten av Afrika.

En av gruppene vi har arbeidet mye med er børstemarkene, og på den 12. internasjonale børstemarkkonferansen i Cardiff dreide flere av bidragene våre seg om ny kunnskap i fra denne regionen.

Gjennom å kombinere tradisjonell, morfologibasert identifisering ved hjelp av den tilgjengelige faglitteraturen og DNA strekkoding ser det ut for at det antakelig finnes mange flere arter av børstemark i familiene Glyceridae og Goniadidae (Glyceriformia) enn hva som er kjent. Vi har lagt ut posteren vår om dette, den finner du her.

SommerLopper: Eusirus holmi Hansen, 1887 – om farger og bosted

I sommer har jeg vært på tokt med Senter for Geobiologi ved Universitetet i Bergen. Vi har undersøkt undersjøiske varme kilder i Norskehavet – med en stor samling geologer, mikrobiologer og makrobiologer ombord forskningsfartøyet G.O.Sars. Min favorittoppgave ombord var å samle inn og undersøke de krepsdyrene vi fant – jeg har stor tro på at vi kan lære mye nytt og spennende fra det materialet vi fikk samlet inn.

Eusirus holmi. Foto: B. R. Olsen

Eusirus holmi. Foto: B Rydland Olsen

En av de amfipodeartene vi samlet inn, heter Eusirus holmi Hansen, 1887. Hvorfor synes jeg den er så viktig at den fortjener en egen blog-post? Den er så stilig – og så kan vi knytte både spennende historier og nye forskningsspørsmål til den…

Andre framfot hos Eusirus holmi. Fig 3 fra Macnaughton et al 2007.

Andre framfot hos Eusirus holmi. Fig 3 fra Macnaughton et al 2007.

Alle arter fra slekten Eusirus er lette å kjenne igjen – de har veldig karakteristiske framføtter. I motsetning til nesten alle andre amfipoder, er ikke festepunktet for det nestytterste leddet på de to fremste føttene bakerst på leddet men nesten helt framme. Det er som om de har på seg flip-flop-sko, eller kanskje til og med “platå-flip-flop-sko” hvis det går an å forestille seg.

Det kan virke som om denne ellers uvanlige formen på beina kan hjelpe til i livet som kjøtteter. Fra de få studiene vi har av livet til Eusiridene vet vi at de jakter på og spiser andre bunnlevende virvelløse dyr og små krepsdyr som svømmer rundt. For å kunne jakte på slikt bytte må en kunne bevege seg fort og fritt, og når byttet er fanget er det greit med en stor gripeflate for å holde det fast. Fasongen på beina, sammen med en del andre karakterer gir Eusirus og de andre slektene i familien denne egenskapen, sammen med mugligheten til å kunne bevege seg fort. Hvis vi sjekker munndelene vil vi se at de har store jeksler (molar) som kan knuse kjøtt, og en sterk incisor som kan kutte av akkurat passe biter mat til å knuses.

Hva så med vår venn Eusirus holmi? Dette er en art som regnes som “sirkumpolar” – den har blitt funnet på flere steder i Arktis – både i amerikanske, russiske, danske (grønlandske) og norske deler av området. De fleste funnene er fra like under havisen – og da gjerne havis som er flere år gammel. Denne havisen er tykk og finnes for det meste langt fra land – der den beveger seg med havstrømmene. Ofte bygger den seg opp i store tårn, og pakker seg sammen i harde, ugjennomtrengelige klumper på størrelse med små hus. På norsk kaller vi den ofte for pakk-is.

Slik is legger seg tykt og dramatisk rundt ekspedisjonen der denne arten først ble funnet. I det første internasjonale polaråret (1882-1883) dro det danske skipet Djimphna nordover. De skulle undersøke teorier om “nye land” og, som en del av det internasjonale aspektet ved polaråret, samarbeide med andre forsknings”stasjoner”. Turen gikk til Karahavet, der de skulle undersøke havisen for en mengde detaljer som salt, temperatur og ikke minst bevegelse. De samlet også litt av det livet som fantes på og under isen, og fra dette materialet var det at Hansen på sitt kontor i København fire år seinere kunne beskrive Eusirus holmi.

Djimphna-toktet er ikke så veldig berømt for de fine amfipodene som ble samlet. Det er derimot berømt for å ha overlevd, og kommet seg ut av isen igjen i god behold. Havisen er brutal, og når den beveger seg kan den lett skru ned store skip om den fanger dem. Dette skjedde med den nederlandske ekspedisjonen ombord skipet Varna, som også var i Karahavet. De var i nærheten av Djimphna, og da isen begynte å trenge seg på Varna i desember 1882 måtte alle ombord flytte over i den danske båten. Det neste halve året arbeidet de to mannskapene sammen om å redde Varna, men i juli 1883 sank den nedskrudd av havisen. I september 1883 kom Djimphna til Hammerfest med begge båtenes mannskap – og med de første eksemplarene av Eusirus holmi. Redningsarbeidet og historien om Varnas undergang ble dekket stort i aviser og på vitenskapelige møter.

Flerårsis er fremdeles ikke lett å forske på, men vi har litt sterkere båter til å møte den med nå. I en studie fra 2007 fra slik flerårsis nord for Svalbard ble det igjen samlet inn flere eksemplarer av E. holmi, denne gangen av dykkere som kunne observere dyrene de samlet inn. Det viste seg at de hang pent og pyntelig opp-ned med havisen som “bakke”. Disse individene var tydelig tilpasset livet i isen: de var nesten helt hvite (med noen få røde striper her og der) og de hadde veldig røde øyne. Dette stemmer med hva andre forskere tidligere har funnet av E. holmi som lever under isen – for eksempel på amerikanske isstasjoner på 50-tallet ble de samlet inn med nett som ble dratt under isen.

Hvit og rød variant av Eusirus holmi. Fig 6 fra Macnaughton et al 2007

Hvit og rød variant av Eusirus holmi. Fig 6 fra Macnaughton et al 2007

Eusirus holmi har også blitt samlet inn fra vann som ikke er dekket av havis – og da gjerne fra havbunnen. Det ser ikke ut til å være noen forskjeller mellom de som bor på havbunnen og de som henger i havisen – bortsett fra en ting: fargen. De som bor på havbunnen er røde – og har hvite eller lysegule øyne. Dette stemmer med de vi samlet inn i sommer, og de kom fra havbunnen. E. holmi har blitt funnet på havbunn så dypt som på 1200m.

Ikke alle dyr som bor i havis trenger å bo i isen hele livet – flere arter bor på havbunnen deler av livet sitt. Dette er vanligvis arter som holder til i ettårsis – den tynne skorpen av havis som fryser på ytterst på den arktiske iskappen hvert år. Deler av denne smelter av hvert år, og da følger ofte de som bor der med på forsvinningen. Siden denne isen er ytterst på iskappen, er den nærmest land, og de fleste av artene som har et slikt liv der de av og til bor i isen og av og til bor på bunnen holder til på grunnere vann er 1200m.

Eusirus holmi. Foto B Rydland Olsen

Eusirus holmi. Foto B Rydland Olsen

Vi vet ikke hva som er historien til Eusirus holmi, hvorfor vi finner den i flerårsis og på dype havbunner, eller hvorfor den finnes i to så forskjellige fargeutvalg. Men materialet vi samlet inn i sommer kan kanskje hjelpe oss med å komme litt nærmere en forklaring. Det kan bli en spennende høst!

Anne Helene


Litteratur:

Macnaughton MO, Thormar J, Berge J (2007) Sympagic amphipods in the Arctic pack ice: redescriptions of Eusirus holmii Hansen, 1887 and Pleusymtes karstensi (Barnard, 1959). Polar Biology 30, 1013-1025.

Rust F (1883) The Dutch Polar Expedition of 1882-3. Journal of the American Geographical Society of New York 15, 375-380.

Verheye M, Martin P, Backeljau T, d´Udekem d´Acoz C (2015) DNA analyses reveal abundant homoplasy in taxonomically important morphological characters of Eusiroidea (Crustacea, Amphipoda). Zoologica Scripta 45, 300-321.

Hurra for den internasjonale børstemarkdagen!

Hvafornoe??

Fra og med 2015 feirer vi børstemarkens dag 1. juli, både som en minnemarkeing for en av fagfeltets “grand old men”, Kristian Fauchald, og for å promotere dyrene våre – som vi synes fortjener mer oppmerksomhet!

Her kan du lese fjorårets post (på engelsk), hvor vi går mer i dybden både på hvem Kristian var, og på hvordan vi forsker på børstemark.

Du kan også lese mer om dagen og om børstemarkene på evertebratbloggen til the Smithsonian National Museum of Natural History

PolychaeteDayDagen feires på museer, universiteter og feltsasjoner over hele verden, og bidragene samles i en  “Storify” oppsummering på Twitter, som du kan se her: Storify

Vi bruker emneordene #PolychaeteDay og #InternationalPolychaeteDay på Twitter og Facebook   – ta en kikk, og lær noe nytt i dag!

TangloppeTorsdag: Pels på tenna og innebygd tannpirker?

Alle dyr har to ting de liker å gjøre i livet – ting nummer to er å spise. Du tenker kanskje at dette blir litt for intimt og nært? Denne ukens TangloppeTorsdag handler om de små detaljene – der det tygges og slafses – det handler om alle de spennende munndelene…

“Vis meg tennene dine og jeg skal si masse om deg” sier en tannlegevenn av meg. Jeg tror hun mener at hun kan se om jeg pusser tennene ofte nok, eller kanskje hun kan se om jeg spiser for mye sukker – jeg tror uansett hun ville blitt bekymret over den pelsen noen av de amfipode-artene jeg ser på har på tenna. Derimot vil hun kanskje like konseptet “mandibelpalp” – en slags tannpirker som er en del av kjeven hos mange arter?

Vi kan si en hel del om mange dyr basert på munnen deres. Vi kan se hva slags mat arten kan benytte seg av, og ut fra det kan vi si mye om hvordan de lever. Tanglopper og andre krepsdyr har et helt sett med kjever og munndeler, og de kan se så nifse ut at de har inspirert til marerittgivende skapninger på film (det vil det komme mer om i denne bloggen siden, følg med!). Munndelene kan være hårete, spisse, skarpe, runde, klumpete eller flate – alt etter familie og art, og de er som oftest så karakteristiske at vi bruker dem som en nødvendig del av identifiseringsarbeidet.

 

Hode fra Metopa glacialis. Foto AHS Tandberg

Hode fra Metopa glacialis. Foto AHS Tandberg

Amfipodene har 6 ytre munndeler som hjelper til med å sanke, kutte, bevege og stappe mat inn i det vi kaller framtarmen (det er ikke mye til munnhule innenfor alle delene – der går det rett i en fordøyelseskanal). For ordens skyld skal jeg presisere at vi regner som munndeler alle kroppsvedheng som sitter fast på hodet og som er med på å få mat inn i munnen. Fremst er en overleppe (labrum), så kommer kjeve (mandibel), underleppe (labium), 2 underkjever (maxilla) og til sist en kjevefot (maxilliped) – et omdannet beinpar som nå henger fast i hodet.

 

 

Munnen til Metopa glacialis. Foto: AHS Tandberg

Munnen til Metopa glacialis. Opp rundt labrum ligger palpene på mandibelen. Foto: AHS Tandberg

Overleppen (labrum) er den delen som for oss kanskje virker som den minst spennende delen av munnen.  Forskere som prøver å si noe om evolusjonen av alle Arthropoda (leddyr) mener at akkurat overleppen er spennende. Det er fordi det er vanskelig å si hvor på hodet den opprinnelig var, og fordi de ikke klarer å bli enige om den egentlig er et eget vedheng, eller om den bare en en slags utposning av hodet, slik at det kommer en flapp ned foran munnen.  Alle krepsdyr er en del av leddyrene, så amfipode-overleppen blir derfor spennende. Av utseende kan den enten være en rund eller en litt kløftet  flapp eller lobe, og av og til har den små, tynne hår – litt som gutter helt tidligst i puberteten får dun på overleppen, kanskje?

 

M-clypeata-08 Md06 1100xLITEb

Incisor og lacinia mobilis hos Metopa clypeata. Foto AHS Tandberg

Kjeven (mandibel) har funksjoner de fleste av oss nok vil gjenkjenne med spising. Som de fleste andre munndelene er det en på hver side av hodet, spesielt for mandibelen er at den høyre og den venstre nesten alltid er litt forskjellig fra hverandre, i tillegg til å være speilvendt. Framkanten (incisor) er ofte skarp og taggete, mange arter har også en jeksel (molar) og en palp. Palpen er en ofte lang og tynn utvekst som kan se litt ut som en tannpirker – og den brukes ofte til å plukke ellet dytte på maten som har blitt knust mellom jekslene. På den ene av kjevene, like bak incisoren,  sitter en liten tapp som kan beveges separat fra resten av kjeven – dette er lacinia mobilis. Lacinia mobilis er spennende fordi det er bare en liten gruppe av krepsdyrene som har denne tappen, og det gjør at vi har et argument for å tenke at disse gruppene har en felles stamform når vi beskriver evolusjonen av krepsdyrene. Krepsdyrgruppene det er snakk om er blant annet tangloppene (Amfipoda), tanglusene (Isopoda) og kommakrepsene (Cumacea), i tillegg til en del grupper vi ikke har egne norske navn for. Denne samlingen av krepsdyrgrupper kalles Peracarida. Så selv om det er en pitteliten detalj på en nesten like pitteliten munndel på et ganske knøttlite dyr, er det mye spennende vi kan lære om en ganske stor gruppe dyr fra den!

Mandibel fra Dikerogammarus villosus. Fig 5 fra Mayer et al, 2008

Mandibel fra Dikerogammarus villosus. Fig 5 fra Mayer et al, 2008

De to underkjevene (Maxilla 1 og 2) består av flere lange flapper, og som oftest ganske mye hår. Det kan være tynne hår som på overleppen, men oftere er det en mengde forskjellige kompliserte hår med delte tupper, fasong som små grantrær eller med nye små hår ut fra hvert hår. Den første underkjeven har vanligvis et sett med kompliserte torner ytterst på den ene loben, og her må vi ofte lage et lite kart over hvor de forskjellige tornetypene står. Vi tror at noen av hårtypene har kjemiske reseptorer – kanskje er det slik amfipodene smaker maten? Andre hår, og mest sannsynlig en hel del av tornene brukes nok til å lage friksjon, slik at underkjevene kan skubbe på maten.

Den største munndelen er kjevefoten (maxilliped). Her har føttene fra hver side grodd sammen til en munndel – så over- og underleppen og kjevefoten finnes det bare en av på hver amfipode. Inderst i midten på kjevefoten har de to platene som på de andre føttene danner siden av amfipoden grodd helt (eller hos noen arter delvis) sammen, slik at de danner en plate. Denne brukes som skuffen på en gravemaskin eller buldozer, og hvis amfipoden spiser fra mudderet på havbunnen kan den senke denne skuffen mens den går bortover, og når den løfter den opp, har den et helt lite måltid i munnen. Det hadde vært noe å hatt ved dessertbordet!

Vi kan finne amfipodearter som holder seg med alle typer matauk som finnes i havet. Vi har de vi kaller “grazers” (“gressetere”), vi har de som finner små organiske næringspartikler i mudderet på bunnen, vi har de som “fisker” etter små partikler i vannmassene, det finnes jegere og åtseletere. Alle disse har forskjellige versjoner av de seks munndelene.

Jeg, og mange amfipodeforskere med meg, tilbringer dagene våre mye med å se på “tennene” til amfipodene, med å telle hår og forskjellige hårtyper, for å kunne si noe om hvilken art vi ser på. Slik kan vi kanskje svare på spørsmålet “men hvorfor har du så store tenner, Bestemor?”

— Anne Helene —

Litteratur:

Arndt, CE, J Berge, A Brandt 2005. Mouthpart-atlas of arctic sympagic amphipods – trophic niche separation based on mouthpart morphology and feeding ecology. Journal of Crustacean Biology 25, 401-412.

Mayer, G, G Maier, A Maas, D Waloszek 2008. Mouthparts of the ponto-caspian invader Dikerogammarus villosus (Amphipoda, Pontogammaridae). Journal of Crustacean Biology 28, 1-15

Tandberg, AH, W Vader 2009. A redescription of Metopa species (Amphipoda, Stenothoidae) based on the type material. 1. Zoological Museum, Copenhagen (ZMUC). Zootaxa 2093, 1-36.

Tandberg, AH, HT Rapp, C Schander, W Vader, AK Sweetman, J Berge 2012. Exitomelita sigynae gen et sp nov.: a new amphipod from the Arctic Loki Castle vent field with potential gill ectosymbionts. Polar Biology 35, 705-716.

Thomas, JD, GW Taylor 1981. Mouthpart morphology and feeding strategies of the commensal amphipod Anamixis hanseni Stebbing