Høsten 2022 ble Hardbunnsfauna-prosjektet sluttrapportert, og vi er dermed inne i den siste “ryddefasen” (database- og manusarbeid) på det som har vært et helt fantastisk kjekt prosjekt støttet av Artsdatabanken.
I den anledning laget Katrine et “storymap” som oppsummerer prosjektet.
Den finner du her: www.tinyurl.com/hardbunnsfauna eller så kan du scrolle her:
Vi fortsetter å legge ut på Twitter (enn så lenge) og Instagram med brukernavn @hardbunnsfauna, følg oss gjerne!
I november og desember har vi hatt mange besøkende på laben. En av dem er Tiril, som er femte masterstudent ut på Hardbunnsfauna-prosjektet, med base på NTNU Vitenskapsmuseet. Hun forteller:
Som masterstudent i Hardbunnsfauna-prosjektet får man lære masse nytt!
I mitt prosjekt ser jeg på ascidier, også kjent som sekkdyr eller sjøpung. Dette er en gruppe ryggstrengdyr som folk flest ikke vet noe særlig om – det gjaldt også meg selv før jeg begynte med oppgaven. Som larver svømmer de rundt som små rumpetroll før de bunnslår og omdanner kroppen helt til en slags filtrerende sekk. Siden de voksne dyrene er fullstendig tilpasset en filtrerende livsstil, gjorde det at man ikke gjenkjente sekkdyr som ryggstrengdyr før 1867, og de var frem til da antatt å tilhøre bløtdyrene. Til tross for at man vet mer nå enn før, så er det fortsatt en understudert gruppe med mange problemer å studere nærmere.
I min oppgave ser jeg på grupper hvor det er taksonomiske utfordringer. I flere tilfeller er det slik at genetiske undersøkelser med DNA-barcoding finner større variasjon enn antatt fra morfologi, og man kan da mistenke at det finnes flere arter enn det som er registrert. Tilfeller av dette finnes i slektene Ascidiella og Botryllus, hvor førstnevnte har to kjente arter i Norske vann (A. aspersa og A. scabra) og den siste har én kjent art (B. schlosseri), hvor begge slektene har flere genetiske klader på genet COI.
Innsamling av sekkdyr på Glesvær utenfor Bergen. Mange ulike arter, både solitære og kolonidannende! Foto: Tiril S. Mathisen
En litt annen side av samme sak er at vi har slekter hvor det er registrert flere arter, men de er vanskelige å identifisere og skille fra hverandre med morfologi. Dette gjelder slektene Botrylloides og Didemnum. I disse slektene er det også registrert arter som ikke hører hjemme i Norske vann, såkalte fremmedarter, som kan være skadelige for norsk natur. I førstnevnte slekt mistenkes det feilidentifisering på grunn av at gruppen er krevende å identifisere samt mangelfull litteratur, slik at utbredelsen trolig er større enn registrert. Ved å gjøre morfologiske undersøkelser og sammenlikne med resultater fra DNA-barcoding, kan forhåpentlig bedre trekk dokumenteres, og gjøre identifikasjon enklere for forskere og vanlige folk, i tillegg til å få bedre oversikt over utbredelsen. I Didemnum er artsidentifisering med morfologi krevende, men det er også vanskelig med molekylære undersøkelser, så her har vi lyst til å få noen gode DNA-sekvenser.
Botryllus schlosseri og Botrylloides leachii side om side på et blåskjell. Hvert ‘kronblad’ i de blomsterliknende strukturene er et individ, kalt zooider. Foto: Tiril S. Mathisen
En isolert zooide fra en koloni av Botrylloides leachii. Dette må gjøres for identifisering av arter. Denne er mellom 1 og 2 mm stor. Foto: Tiril S. Mathisen
Under oppholdet mitt i Bergen samlet vi inn levende materiale og studerte det under stereolupe på laboratoriet. Her fikk jeg god hjelp fra eksperter på gruppen, som var utrolig lærerikt! Fra dette materialet og materiale fra museumssamlingene, tok jeg vevsprøver som ble tatt med til DNA-laben. Der lærte jeg å gjøre DNA-barcoding, og det var gøy å være med på hele prosessen fra levende dyr i havet til DNA-sekvenser på PCen. Nå gjenstår det å tolke resultater og skrive oppgaven. Tusen takk for meg!
-Tiril
Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!
Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.
Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud
Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn
Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.
De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no
Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig her.
(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!)
Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn
Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn
Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn
Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.
Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden!
Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.
-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn
Frasen «Jaja, du é ute å jazza deg?» er på mange måter essensen av Haugesund i august, med sol, Sildajazz og tjukt i folk på kaien. Nå har byen fått en ny «Jassa», etter at forskere i fra Universitetsmuseet i Bergen var på feltarbeid i fjor høst.
«Jassa» er en slekt med tanglopper (amfipoder), og i Smedasundet fant vi tre arter i slekta. To av dem er ganske vanlige å finne, Jassa marmorata og Jassa falcata.
Den tredje arten, Jassa herdmani, er ny for Norge.
Ny art for Norge! Foto: Katrine Kongshavn
At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Men nå har vi den inkludert i museumssamling (såkalt “belegg”), tilgjengelig også for fremtiden.
I oktober 2021 dro tre av oss fra Avdeling for naturhistorie ved Universitetsmuseet i Bergen ned til Haugesund: Luis for NorHydro-prosjektet , og Katrine og Jon på Hardbunnsfauna-prosjektet.
I Hardbunnsfauna har vi studert hvilke hvirvelløse dyr (evertebrater) som finnes på grunn hardbunn langs kysten av Norge og Svalbard. Vi var blitt invitert til å studere prøvene samlet inn av Slettaa dykkerkubb sitt kurs i marinbiologi.
Det tar ganske lang tid å jobbe seg igjennom slike prøver, det er mange små dyr (og mange enda mindre detaljer på dyrene) som må studeres i lupe og mikroskop for å kunne artsbestemme dem sikkert.
For arter som ikke allerede finnes der, prøver vi også å fremskaffe DNA-strekkoder til det norske genetiske strekkode-biblioteket gjennom NorBOL. Vi har gjort det for Jassa herdmani, Jassa falcata og Jassa marmorata – de er nå dokumentert både med fysiske prøver som er en del av museumssamlingen, genetiske strekkoder, og bilder.
Mens vi var der samlet vi også inn noen prøver i fra flytebryggen utenfor klubbhuset.
Innsamling på flytebrygga – kortreist prøve inn på lab i klubbhuset!
De tre artene av Jassa ble funnet i den samme prøven fra flytebryggen; for å skille i mellom disse må man studere morfologiske detaljer i mikroskop. Hanner og hunner ser ulike ut (seksuell dimorfisme), og de ulike levestadiene har sine egne karaktertrekk.
Her er tre voksne hanner: Ved første øyekast ser de ganske like ut!
De tre artene av Jassa som satt på flytebryggen utenfor klubbhuset til Slettaa. Foto: Katrine Kongshavn
Jassa herdmani er velkjent i fra lengre sør i Europa, og har antakelig kommet hit for egen maskin. I motsetning til mye omtalte nylig registrerte arter som sekkdyret havnespy (Didemnum vexillum) og stillehavsøsters (Crassostrea gigas) utgjør den neppe noen særlig trussel mot artsmangfoldet der den dukker opp.
Samarbeid med dykkerklubber gir oss veldig mye gode data. Hardbunnsfauna-prosjektet har registrert over 70 arter etter disse tre dagene i Haugesund; mer om det kommer!
Tusen takk til Anne Mari og resten av Slettaa Dykkerklubb for at vi fikk komme og ble så godt tatt i mot!
-Katrine Kongshavn & Jon Kongsrud
23. og 24. september var det Forskningstorg på Festplassen i Bergen;
skoledag for 6. og 7. klassingene på fredagen, og åpent for alle på lørdagen.
Katrine deltok for avdeling for naturhistorie med “DNA-detektiv”-aktiviteten som først ble laget til Opplev på Marineholmen (les mer om det her), og den var igjen en braksuksess!
Universitetsmuseet er klart! Vi hadde tre hovedaktiviteter; en om plast, en om CO2-lagring, og DNA-detektiv om genetisk strekkoding. Her ser du DNA-biblioteket på staffeli, og “havet” fullt med egg (Foto: K. Kongshavn der annet ikke er oppgitt)
Havet, DNA-koden, og biblioteket
DNA-detektiv brukes her i tilknytning til NorBOL (Norwegian Barcode of Life), og lærer bort litt om genetisk strekkoding til unger på en (forhåpentligvis!) god og morsom måte. Det er basert på et opplegg som heter “DNA Detectives“ (ref. nederst i posten), som fokuserer på fiskegg i fra varmere farvann. Katrine laget en variant med arter vi finner i Norge – og naturligvis mest evertebrater! Her er bidrag i fra mange av prosjektene vi har gående ved avdelingen.
Totalt har vi 15 ulike arter i biblioteket ( en A0-poster hengt i barnevennlig høyde), og 36 egg med “DNA” (perlekjeder) i fra de ulike artene.
Oppgaven er å finne ut hvilken art som hadde lagt egget, gjennom å strekkode det.
Grafikk: Forskningsdagene
Vi har ikke helt tall på hvor mange unger som var innom og fant ut hvilket dyr i havet som hadde lagt egget de fanget, men det var mange hundre!
Så utrolig mange flinke og kjekke unger som var innom – det var intenst å stå på stand, men veldig gøy!
Løste oppgaver i fra dem som ikke ville ha arket med seg. Vi hadde printet 300 kodeark første dagen, og gikk nesten tom – etter at mange jobbet to og to sammen. Til dag 2 hadde vi flere!
Alle som løste oppgaven fikk fargeleggingsark av arten “sin” – de fleste tok dem med seg, men noen ble donert til kunstgalleriet vi hadde gående på bakveggen – er de ikke flotte? 
Tusen takk for innsatsen til både med-arrangører og besøkende!
-Katrine
Basert på «DNA Detectives» av Makenzie Kerr og Mya Breitbart, DOI: https://doi.org/10.1128/jmbe.v22i1.2191