Category Archives: Mareano

Fortsatt mange ukjente arter i Norge

I en ny rapport i fra Artsdatabanken anslås det at vi i Norge har omkring 60 000 arter, men “bare” 44 000 av disse er kjente i fra Norge (og en del av dem er per i dag også ukjente for vitenskapen). Det kan du lese mer om her: En fjerdedel av artsmangfoldet i Norge er uoppdaget

Marine artsprosjekter

Marine artsprosjekter

Vi arbeider for å øke kunnskapen vår, blant annet gjennom ulike Artsprosjekter:

Artsprosjektet skal sikre en langsiktig oppbygging av kunnskapen om arter i Norge, med spesiell vekt på de artene vi vet lite om i dag. Prosjektet er etablert av Klima- og miljødepartementet og er et viktig element i Regjeringens arbeid med å styrke kunnskapen som skal ligge til grunn for forvaltningen av naturmangfoldet.

Vi er involvert i majoriteten av de marine artsprosjektene, og gjennom NorBOL kommer vi også innom andre dyre-og plantegrupper.

Vi har for eksempel noen entomologkollegaer borti gangen som er i ferd med å undersøke insektsfaunaen på rikmyrer i Hedmark sammen med sine samarbeidspartnere. De har en fin blogg gående, les mer om fluefangerne fra Hedmark her.

I dag sendte vi avgårde en ny forsendelse med vevsprøver og DNA-ekstrakt til laboratoriet i Canada, og i denne forsendelsen finner vi tanglopper (lesere av denne bloggen må etter hvert kjenne til tangloppene! :), småmaneter og kolonimaneter, børstemark, pigghuder (ikke artsprosjekt), hoppekreps og vannlopper, og – ut av havet – insekter (samlet inn på Lygra) og mikrokrepsdyr (Cladocera, Copepoda og Ostracoda) i fra  ferskvann. Det blir spennende å se hvordan barcodingsresultatene blir på disse, vi krysser fingrene for gode resultater!

TangloppeTorsdag: Paraphoxus oculatus (G.O. Sars, 1879)

Nede i bløt havbunn som mudder og sand finnes masse små biter av organisk materiale: rester av dyr og planter. Dette matfatet er det selvsagt mange dyr som vil benytte seg av – derfor er det nede i de bløte sedimentene at vi ofte finner flest bunndyr – både i biomasse (vekt) og biomangfold (antall forskjellige arter). Dette gjelder både hvis vi sammenligner med de bunndyrene vi finner rett over bunnen (hyperbenthos) og hvis vi sammenligner med hardere bunntyper som grus og stein. Mange dyregrupper er forbundet med bløt bunn, og spesielt mye av mangfoldet og massen er mangebørstemarker (polychaeta). Innimellom alle markene finner vi også mange amfipoder, og en av amfipodefamiliene som finnes nedi sedimentene er Phoxocephalidae. Urothoe elegans og dens slektninger er en annen gruppe.

Phoxocephalidae er en ganske stor familie – med hittil 368 beskrevne arter fordelt på 80 slekter. Av disse slektene finnes 8 i norske farvann. Det er lett å se at en amfipode hører til i denne familien: hodet har et langt framtrukket rostrum (pannepigg). Det ser ut som om de som har lueskyggen så langt ned i pannen at de ikke kan se noe – eller kanskje de har dukket så langt ned i hettegenseren at vi ikke ser noe annet enn en hette? Et resultat for alle artene i familien er at antennene stikker fram under “hetten” – de peker nedover istedenfor opp eller framover, og de aller fleste artene har ikke øyne. Denne torsdagens tangloppe er medlem i en liten outsider-gruppe i Phoxocephalidae-familien: som det framgår av navnet Paraphoxus oculatus (oculatus = med øyne) har den tydelige øyne.

Hvorfor har alle de andre norske Phoxocephalidae-artene ikke øyne, mens denne har? Dette kan ha noe å gjøre med hvordan de lever, og litt å gjøre med hvilke undergrupper av Phoxocephalidae som har kommet til våre farvann.

Phoxocephalidae finnes over hele verden – men de fleste kjente artene finnes i Oceania. Vi tror dette er opphavsområdet for familien (som for mange andre amfipodegrupper), og det ser ut til at de derfra kan ha spredd seg langs to hovedveier til resten av verden: en “halvgrunn” (dette er de slektene som for det meste har øyne), og en dyphavs-spredning. Det er denne siste veien vi tror de fleste norske artene kan ha kommet.

Nord-Atlanteren er spesielt fattig på Phoxocephalidae sammenlignet med andre ikke-tropiske farvann. Dette er en god indikasjon på at denne familien kommer fra en annen plass (Oceania, for eksempel), og at de har kommet hit nord for relativt kort tid siden. Dette er logisk, for nord-Atlanteren er ikke så veldig gammel i geologisk forstand; Norskehavet er bare ca 250 millioner år gammelt.

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

De fleste norske artene er i slekten Harpinia – dette er en blind dyphavsgruppe. I tillegg til 14 forskjellige Harpinia-arter, finnes det i Norske farvann ensomme representanter for 7 andre slekter.  Hvis vi ser på dybdefordelingen mellom de norske artene er det tydelig at Paraphoxus oculatus er en “grunn” art. I en gjennomgang av materialet som er identifisert via prosjektet Mareano og som nå er en del av Universitetsmuseets samlinger, kommer flesteparten av individene fra mellom 100 og 500 m dyp. De fleste andre Phoxocephalidae-artene kommer noe dypere fra – mellom 500 og 1000 m dyp, om ikke enda dypere som for Harpinia abyssi (igjen gir navnet en god forklaring på artens liv – denne lever i dypet (abyssen).)

 

Det er logisk å tenke at Paraphoxus oculatus er fra en av de “halvgrunne” slektene – de som ikke har spredd seg via dyphavet, men har kommet gjennom grunnere vann (for eksempel langs kontinentalsokler) fra opprinnelsesområdet. De har veldig forskjellig arvemateriale (DNA) fra de norske artene i dyphavs-slekten Harpinia, selv om det fremdeles er tydelig at de er i samme hovedgruppe (Phoxocephalidae). Dette er derfor en lignende historie som den for familien Liljeborgiidae. Så selv om ikke alle veier leder til norske farvann, er det tydelig at det er flere enn en…

Hva vet vi så om livet til Paraphoxus oculatus? Vi vet at den graver i myke bunnsedimenter – vi har funnet den oftest på og like nedi det øverste laget av havbunn som består av en blanding av mudder og sand – slikt som vi på land lett kunne laget fine sølekaker av. De har bakbein som er brede og med store muskler, så vi tror de er flinke til å grave i denne gjørmen, og da leter de nok etter mat. Vi vet også at de fleste Phoxocephalida er kjøttetere, så da er det sannsynlig at de spiser rester av andre dyr – rester som har gått litt i oppløsning kanskje, og som har sunket ned i sedimentene et ørlite stykke. Det er i de øverste 10 cm at vi finner mest liv, og amfipoder finner vi for det meste i de øverste 5cm av sedimentene når de bor der.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Hannene hos Phoxocephalidae svømmer ofte opp i vannmassene, for mange arter kjenner vi ikke til hvordan de ser ut (vi har ikke klart å samle dem inn). For de artene som har øyne, er hannens øyne ofte strørre enn hunnens, og de har noen klumper på antennene som nok brukes som lukteorganer. Alt dette er nok hjelpemidler for å finne damer, partnerjakt er en veldig vanlig aktivitet – kanskje en vi også kjenner oss igjen i? Paraphoxus oculatus er en av de artene vi har sett hanner fra. Allerede G.O. Sars illustrerte begge kjønn i 1895, og det er lett å se forskjellen både i øyestørrelse og på antennene som både er lengre og har mer hår og klumper. I våre samlinger har vi kun hunner så langt, så selv om de finnes der ute, er det ikke så lett å få tak i hanner som hunner. Noen av de hunnene vi har i samlingene bar på befruktete egg da de ble samlet inn, så de har i alle fall sett en hann.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL & Karaman G, 1991. The families and genera of marine gammaridean Amphipoda (except marine gammaroids). Part 2.  Records of the Australian Museum, Supplement 13.

Guerra-Garcia, JM, JMT de Figueroa et al, 2014. Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag.

Fredagsbilde: Bryggesjauing

Fullt lass!

Et solid lass!

 

Vel , fullt så omfattende var det kanskje ikke – men vi har vært ned på Nykirkekaien og hentet en smekkfull bil med oppbestemt materiale i fra MAREANO. Nå har vi fått det inn dørene på lageret vår, og jeg skal på skattejakt etter fine spritfikserte dyr til barcoding – og en masse andre spennende dyr til museets samlinger!

Og så må vi få skryte litt av Anne Helene sin fine kronikk som sto på trykk i Aftenposten Viten i går, du finner den på nett her:

System i galskapen

På skattejakt i en høystakk av nåler

Vi har fått inn en pall med flotte prøver i fra MAREANO som ble samlet inn i 2015, og jobber oss igjennom disse så raskt som vi greier. Det er alltid spennende å åpne bøttene og finne ut hva en skal bruke de neste timene(…dagene) på, for arbeidsmengden og hvor spennende faunaen i prøven er varierer sterkt.

15 liter prøve - hva skjuler seg her?

15 liter prøve – hva skjuler seg her?

Enkelte substrattyper er heftig mye mindre kjekke å jobbe med enn andre, og øverst på den trona finner vi «spikelsuppe». Spikler er støtteskjelettet til svamp, og  består av små nåler som er kittet sammen. De ulike klassenes navn reflekterer hva nålene hos majoriteten av artene innen hver gruppe består av; kalk (kalksvampene), silisium (glassvampene), kitin og kisel (horn- og kiselsvampene). Disse to bøttene så ut som bøtter flest, men det kom et sukk da de ble åpnet – på med tjukkere hansker.

Til gjengjeld så er det ofte spennende dyr å finne i slike prøver, så det er bare å gyve løs.

MAREANO deler prøvene i ulike fraksjoner når de behandler dem ombord på båten, og de delene av prøven som MAREANO ikke opparbeider selv – i dette tilfellet 1 mm og 4 mm fraksjonenen i fra RP-sleden – blir sendt direkte til Universitetsmuseet.

Sånn ser innholdet i den største bøtta ut - to store svamp øverst i bildet, og en masse assorterte dyr

Sånn ser innholdet i den største bøtta ut – to store svamp øverst i bildet, og en masse assorterte dyr

Små, små nåler - spiklene er svampenes "skjelett" og forsvarsmekanisme

Små, små nåler – spiklene er svampenes “skjelett” og forsvarsmekanisme

Tydelig å se hvor spiklene kommer i fra...

Tydelig å se hvor spiklene kommer i fra…

Fakir-polychaet mellom nålene

Fakir-polychaet mellom nålene

Sortert opp til hovedgrupper - klart til å distribueres videre til de som arbeider med de respektive gruppene

Sortert opp til hovedgrupper – klart til å distribueres videre til de som arbeider med de respektive gruppene

Så langt har vi ikke kommet oss til artsnivå på denne prøven, med ett unntak; det dukket nemlig frem i en nudibranch (nakensnegl) som var så spesiell at vi måtte ta noen bilder og sende til Manuel for identifisering. Flere bilder av levende dyr finner du her.

Lophodoris danielsseni

Lophodoris danielsseni

Lophodoris danielsseni med skala

Lophodoris danielsseni med skala – det er ikke store dyret, dette her.

Det viste seg å være Lophodoris danielsseni Friele & Hansen, 1876, som ses svært sjelden – og dette individet, som kom i fra nesten 500 meters dyp, gir ny informasjon om artens utbredelse – og kanskje klarer vi å få en genetisk strekkode utav den gjennom NorBOL etter hvert?