Tag Archives: mareano

Mareano-tokt til Spitsbergenbanken (del 1)

Strongylocentrotus! Neptheidea. Gersemia. Pagurida. Hormathiidae. Oooh, Pycno!
Switch to C: Mud and sand with gravel, cobbles and boulders! Boulders in comment. Ophiuroida. Munnopsurus giganteus. Hyas!

Vi er ikke på Hogwarts, men om bord på R/V G.O. Sars, i videorommet hvor det sitter tre biologer, to geologer, en fra instrument (og ofte et par andre interesserte) og ser live video i fra Chimaera; videoriggen som vi har sendt ned til havets bunn for å se hvem som lever der (og hva de lever på, for geologene sin del).

Fra videorommet

Underveis logger vi hva vi ser; først i fra at riggen står i ro et kvarters tid, så vi kan få gode nærbilde av ulike arter (denne delen er kjempegøy – tenk ekstremt høyteknologisk vrimlebok!). Dette gir gode bakgrunnsdata for dem som skal analysere filmene på land om hvilke arter det er høy sannsynlighet for å treffe igjen på transektet. Deretter flyr vi langs havbunnen i 200 meter mens det speedlogges hva vi ser. (Jeg har økt skrivehastigheten, om ikke den latinske rettskrivingen, betraktelig de siste tre ukene).

Innimellom er det rene kunsten vi får opp på skjermen; er det ikke flott? Hvilke dyr ser du? Foto: Mareano/HI

Her er et lite slideshow med noen bilder jeg har snappet av storskjermen underveis – dette er bilder av bilder, men det viser litt av hva vi så.


Bildekreditt: Mareano/HI

Filmene vil som sagt bli analysert i detalj tilbake på land, så dette er feltobservasjoner som gir et kjapt overblikk over hvilken type habitat vi er i og hvilke arter som dominerer.

Nusselig liten grabb – med fin prøve!

 

På undersiden av riggen har vi også en liten grabb som kan ta en jafs av havbunnen, til glede for geologer og opportunistiske innsamlere fra Universitetsmuseet (stein til dem, dyr til meg – funker som snus!).

 

 

 

 

 

Lett forblåst på dekk i knallsol på vei ut fra Tromsø

Jeg (Katrine) har altså vært tre uker på tokt med Mareano-prosjektet* (mareano.no) til Spitsbergenbanken (se kart), hvor vi har samlet dyr, kjemiske og fysiske data, video og sedimenter på dyp mellom 30 og 500 meter.

Totalt har vi tatt 158(!) stasjoner, hvorav 16 var såkalte fullstasjoner; her tar vi video, og samler fysisk materiale med grabb, RP-slede og bomtrål (for prøver henholdsvis nede i og i overflaten av sedimentene, og trål for de litt større organismene – se neste bloggpost for mer om dette).

Kart over planlagte stasjoner. Vi begynte i utsnittet (“Kirkegården”) på grunn av været, og jobbet oss deretter sør- og vestover før vi gikk møt øst. Kart fra Mareano/NGU, med bakgrunnsdata fra Kartverket.

På de resterende stasjonene har vi primært tatt video – så det har blitt mange, mange timer med livestreaming i fra havbunnen!  Det er heldigvis god stemning på videorommet; båten jobber 24/7, så det er viktig å ha det bra når en har vakt, siden det er halve døgnet. Mitt team (med-biologer Jossan og Yngve (HI), og geologer Valerie og Aivo fra NGU) har gått 12-16 og 20-04, og har hatt det riktig kjekt sammen, enten vi har filmet eller stått med sand til knærne ute på dekk.

Forberedelse til video; artsnavn sjekkes opp i

Dekksarbeid

Å skulle dra på tokt langt uti havet er alltid litt spennende, men vi blir veldig godt tatt vare på om bord. Alle har hatt enerom med eget bad, det er pur luksus (og absolutt ikke alltid tilfelle, så det var ekstra deilig!). Forpleiningen disker opp med de lekreste retter, og vi har fri tilgang på kaffe/te og frukt og annet snadder. Her er det ikke tid til å være sjøsyk, det er for mye godt på menyen! Det finnes også bibliotek, treningsrom og badstu, om en har tiden til slikt.

Det gode liv…sjekk den menyen! Bursdager ble behørig feiret, da var tre-kaken hvit dame – med pynt!

Ellers inkluderer oppskriften for et vellykket tokt

– kjempehyggelige, flinke og behjelpelige folk i mannskapet
– gode kollegaer fra Havforskningsinstituttet og NGU,
– et par tonn med utstyr
– magiske toktkassepakkere på land som har sørget for at vi har alt tenkelig og utenkelig utstyr med oss
– det enorme forarbeidet som er gjort i form av tidligere bunnkartlegging og toktplanlegging i forkant

Blandes godt i sammen i bølgeskvulp ( vi hadde 33 timer steaming til første stasjon…), og så er det klappet og klart!

Toktklar gjeng på G.O. Sars! Bilde: Mareano/HI

Ting man ikke rår over har også gått bra: Vi har hatt griseflaks (les: ekstremt god planlegging på broen) i forhold til været, og har ikke hatt et eneste værskapt stopp underveis – det er imponerende for 20 høstdager langt (LANGT!) mot nord.

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av hvor mye utsikten fra lugaren endrer seg fra dag til da og til til time – her er et lite knippe av været vi har hatt (Foto: Katrine Kongshavn)

Minst like imponerende er det at alt utstyret har fungert hele veien, gutta på instrument (Sindre og Benjamin) utførte et par mirakler underveis, og trålførerne var ekstremt løsningsorienterte da telleverket på vinsjen begynte å skape seg på de siste par stasjonene. Vi har med oss like mye utstyr hjem som vi hadde med ut, også – ren velstand!

Gull! Bøtter og bokser med flotte prøver

Det blir skikkelig spennende å se hva vi finner – jeg dro ut med en ønskeliste fra diverse kollegaer om alt i fra børstemark til nakensnegler, og jeg *tror* det meste bør finnes i de ørten bøttene og boksene som skal til Universitetsmuseet .

Siden vi har vært så veldig grunt, helt oppe i 30 meter, så er en del av prøvene kjempeaktuelle for Hardbunnsfauna-prosjektet (som jobber ned til ca 40 meter), det blir gøy å kunne kombinere det med Mareano.

Så da er det bare å spisse pinsettene, når prøvene kommer til Bergen om et par uker.

 

Tusen takk til med-toktdeltagere, og til alle som jobber på G.O. Sars (skift b) for tre flotte uker! 

Det kommer flere bloggposter fra toktet, så følg med fremover.

-Katrine


Hvis du vil lese mer så kan du også ta turen til mareano.no, vi har produsert et mangfold av toktdagbøker underveis. Titler og linker:

Nå står Spitsbergenbanken for tur

Vel bevarte spor etter istiden på Spitsbergenbanken

Møt innbyggerne på Kirkegården!

Spitsbergenbanken fra dypet i sør til grunnene i nord

Sommerfuggel i vinterland

Bergarter med yrende dyreliv på Spitsbergenbanken

I Polarfrontens grenseland

En førstereisgutts betraktninger

Mareano-toktet ved veis ende

* «Mareano kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske kyst- og havområder. Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket utgjør utøvende gruppe i Mareano, og gjennomfører den daglige driften. Det overordnete ansvaret ligger hos programgruppen som ledes av Miljødirektoratet.» mareano.no

TangloppeTorsdag: Paraphoxus oculatus (G.O. Sars, 1879)

Nede i bløt havbunn som mudder og sand finnes masse små biter av organisk materiale: rester av dyr og planter. Dette matfatet er det selvsagt mange dyr som vil benytte seg av – derfor er det nede i de bløte sedimentene at vi ofte finner flest bunndyr – både i biomasse (vekt) og biomangfold (antall forskjellige arter). Dette gjelder både hvis vi sammenligner med de bunndyrene vi finner rett over bunnen (hyperbenthos) og hvis vi sammenligner med hardere bunntyper som grus og stein. Mange dyregrupper er forbundet med bløt bunn, og spesielt mye av mangfoldet og massen er mangebørstemarker (polychaeta). Innimellom alle markene finner vi også mange amfipoder, og en av amfipodefamiliene som finnes nedi sedimentene er Phoxocephalidae. Urothoe elegans og dens slektninger er en annen gruppe.

Phoxocephalidae er en ganske stor familie – med hittil 368 beskrevne arter fordelt på 80 slekter. Av disse slektene finnes 8 i norske farvann. Det er lett å se at en amfipode hører til i denne familien: hodet har et langt framtrukket rostrum (pannepigg). Det ser ut som om de som har lueskyggen så langt ned i pannen at de ikke kan se noe – eller kanskje de har dukket så langt ned i hettegenseren at vi ikke ser noe annet enn en hette? Et resultat for alle artene i familien er at antennene stikker fram under “hetten” – de peker nedover istedenfor opp eller framover, og de aller fleste artene har ikke øyne. Denne torsdagens tangloppe er medlem i en liten outsider-gruppe i Phoxocephalidae-familien: som det framgår av navnet Paraphoxus oculatus (oculatus = med øyne) har den tydelige øyne.

Hvorfor har alle de andre norske Phoxocephalidae-artene ikke øyne, mens denne har? Dette kan ha noe å gjøre med hvordan de lever, og litt å gjøre med hvilke undergrupper av Phoxocephalidae som har kommet til våre farvann.

Phoxocephalidae finnes over hele verden – men de fleste kjente artene finnes i Oceania. Vi tror dette er opphavsområdet for familien (som for mange andre amfipodegrupper), og det ser ut til at de derfra kan ha spredd seg langs to hovedveier til resten av verden: en “halvgrunn” (dette er de slektene som for det meste har øyne), og en dyphavs-spredning. Det er denne siste veien vi tror de fleste norske artene kan ha kommet.

Nord-Atlanteren er spesielt fattig på Phoxocephalidae sammenlignet med andre ikke-tropiske farvann. Dette er en god indikasjon på at denne familien kommer fra en annen plass (Oceania, for eksempel), og at de har kommet hit nord for relativt kort tid siden. Dette er logisk, for nord-Atlanteren er ikke så veldig gammel i geologisk forstand; Norskehavet er bare ca 250 millioner år gammelt.

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

De fleste norske artene er i slekten Harpinia – dette er en blind dyphavsgruppe. I tillegg til 14 forskjellige Harpinia-arter, finnes det i Norske farvann ensomme representanter for 7 andre slekter.  Hvis vi ser på dybdefordelingen mellom de norske artene er det tydelig at Paraphoxus oculatus er en “grunn” art. I en gjennomgang av materialet som er identifisert via prosjektet Mareano og som nå er en del av Universitetsmuseets samlinger, kommer flesteparten av individene fra mellom 100 og 500 m dyp. De fleste andre Phoxocephalidae-artene kommer noe dypere fra – mellom 500 og 1000 m dyp, om ikke enda dypere som for Harpinia abyssi (igjen gir navnet en god forklaring på artens liv – denne lever i dypet (abyssen).)

 

Det er logisk å tenke at Paraphoxus oculatus er fra en av de “halvgrunne” slektene – de som ikke har spredd seg via dyphavet, men har kommet gjennom grunnere vann (for eksempel langs kontinentalsokler) fra opprinnelsesområdet. De har veldig forskjellig arvemateriale (DNA) fra de norske artene i dyphavs-slekten Harpinia, selv om det fremdeles er tydelig at de er i samme hovedgruppe (Phoxocephalidae). Dette er derfor en lignende historie som den for familien Liljeborgiidae. Så selv om ikke alle veier leder til norske farvann, er det tydelig at det er flere enn en…

Hva vet vi så om livet til Paraphoxus oculatus? Vi vet at den graver i myke bunnsedimenter – vi har funnet den oftest på og like nedi det øverste laget av havbunn som består av en blanding av mudder og sand – slikt som vi på land lett kunne laget fine sølekaker av. De har bakbein som er brede og med store muskler, så vi tror de er flinke til å grave i denne gjørmen, og da leter de nok etter mat. Vi vet også at de fleste Phoxocephalida er kjøttetere, så da er det sannsynlig at de spiser rester av andre dyr – rester som har gått litt i oppløsning kanskje, og som har sunket ned i sedimentene et ørlite stykke. Det er i de øverste 10 cm at vi finner mest liv, og amfipoder finner vi for det meste i de øverste 5cm av sedimentene når de bor der.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Hannene hos Phoxocephalidae svømmer ofte opp i vannmassene, for mange arter kjenner vi ikke til hvordan de ser ut (vi har ikke klart å samle dem inn). For de artene som har øyne, er hannens øyne ofte strørre enn hunnens, og de har noen klumper på antennene som nok brukes som lukteorganer. Alt dette er nok hjelpemidler for å finne damer, partnerjakt er en veldig vanlig aktivitet – kanskje en vi også kjenner oss igjen i? Paraphoxus oculatus er en av de artene vi har sett hanner fra. Allerede G.O. Sars illustrerte begge kjønn i 1895, og det er lett å se forskjellen både i øyestørrelse og på antennene som både er lengre og har mer hår og klumper. I våre samlinger har vi kun hunner så langt, så selv om de finnes der ute, er det ikke så lett å få tak i hanner som hunner. Noen av de hunnene vi har i samlingene bar på befruktete egg da de ble samlet inn, så de har i alle fall sett en hann.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL & Karaman G, 1991. The families and genera of marine gammaridean Amphipoda (except marine gammaroids). Part 2.  Records of the Australian Museum, Supplement 13.

Guerra-Garcia, JM, JMT de Figueroa et al, 2014. Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag.

Materiale inn og materiale ut

Mollusker på vei til hovedlageret

Mollusker på vei til hovedlageret

 

Et par “hverdagsbilder” i fra laben denne uka :

Vi har kjørt et stort lass med mollusker (primært i fra MIWA-prosjektet) opp på hovedlageret vårt etter at de har blitt katalogisert og etikettert etter alle kunstens regler, og vi har fått inn en stor ladning med ferdig opparbeidede prøver i fra MAREANO. Disse skal nå gjennomgås, egnede prøver skal katalogiseres, og en god del individer skal velges ut til få en fremtid som bracodingsvouchere, da mye av dette materialet er spritfiksert og dermed kan brukes til genetisk arbeid.

En tralle Mareano-prøver

En tralle Mareano-prøver

DNA-strekkoding på NRK, og toktdagbøker i fra MAREANO

schrodingerI går gikk det et kjempefint innslag om DNA-strekkoding (barcoding) på Scrödingers katt på NRK, det kan du se på nett-TV her:

DNA strekkode avslører nye arter

 

 

mareanoSamtidig så avsluttet MAREANO årets siste tokt med bio/geo innsamling. De har vært aktive på nett underveis, her finner du årets siste toktdagbok, som ble laget med en liten vri:

“I dette nyhetsbrevet har alle biologene som er med på “G.O.Sars” på toktet nå i august-september bidratt. Hver biolog har valgt et bilde fra arbeidet sitt, og har skrevet historien til det. Her er mange forskjellige stemmer – og det reflekterer både den store diversiteten vi finner på havbunnen – og den store diversiteten blant biologene om bord”

Nytt inntak av MAREANO-materiale

DSC_0422Vi hadde en økt nede på lageret til Havforskningsinstituttet tidligere i uken og fikk gått igjennom og plukket ut en pall med materiale som vi ville ha av de resterende usorterte (“bulk”) prøvene i fra 2010 som har stått der.

DSC_0420

 

I tillegg så har FF “G.O. Sars” vært innom i Bergen og losset av et lass, og dermed fikk vi levert ikke mindre enn tre paller med MAREANO-materiale på døra (takk til snille sjåfører på Nykirkekaien) i dag!

DSC_0425

Nye prøver – dette er fraksjonene MAREANO ikke opparbeider i fra bomtrål og RP-slede, og som vi får i “råformat”. Det blir mye sortering fremover!

Nå har vi bedrevet avansert tetris for å få materialet på plass i hyllene på lageret inntil vi får gått igjennom det i detalj.

Det var en diger pall med 2010-materialet vi plukket ut, en med flunkende nye prøver i fra “påsketoktet” som ble avsluttet 26. april, og en pall med “ferdige” dyr, det vil si dyr som MAREANO har opparbeidet til artsnivå. Ferdige er prøvene naturligvis ikke, nå begynner de sin nye karriere som museumsmateriale – måtte den bli lang og innholdsrik!

Oppbestemt materiale

Oppbestemt materiale – et utvalg av dette skal etter hvert innordnes i samlingene

Materialet som ble samlet inn i Barentshavet og langs Finnmarkskysten i påsken er kjempespennende for oss, så vi gleder oss til å ta fatt på det!

Planlagte innsamlingsområder i 2014 (sirklet i sort). Bilde fra mareano.no (se link i teksten)

Planlagte innsamlingsområder i 2014 (sirklet i sort). Bilde fra mareano.no (se link i teksten)

Her kan du lese om hvor MAREANO har vært – og skal –  på tokt i 2014