Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger.  Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

 

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene

---

Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on  phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.

Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.

Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.

Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene

---

Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.