Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

I helgen arrangerte Norges dykkerforbund (NDF) instruktørkurs i marinbiologi ute på Espegrend marinbiologiske stasjon.

Jeg tok kontakt med arrangøren for å høre om det kunne passe at jeg kom ut og holdt et lite foredrag om genetisk strekkoding av marine dyr (og planter) i Norge gjennom NorBOL-prosjektet – og om jeg kunne få plukke dyr i fra prøvene de samlet.

Begge deler var velkomment, så jeg tilbrakte en dag i strålende høstvær sammen med en entusiastisk og kunnskapsrik gjeng.

Vi begynte dagen ute på Espegrend, hvor de hadde foredrag med gjennomgang av de ulike dyregruppene, og jeg fikk spredd det glade strekkodingsbudskap.

Etter lunsj pakket vi oss av sted til Drotningsvik utenfor Bergen, hvor deltagerne hoppet i havet.

Dykker (med nett) på vei uti

Naturlig nok har en anledning til å være mer spesifikk i hva en samler inn, og skånsom i behandlingen av prøven når man plukker for hånd, enn om en samler inn med diverse redskap i fra båt (med unntak av å bruke ROV, som er dyrt og ofte tidkrevende, og oftest forbeholdt adskillig større dyp en 0-30 m!)

Dermed var det flott at vi kunne supplere med litt kystnært, grunt materiale på denne måten. Dette har vi skrevet en del om tidligere, i forbindelse med at vi ble med Studentenes Undervannsklubb (SUB-BSI) på et tareskogdykk i 2015 – det kan du lese mer om her.

Vi hadde fått lånt oss noen finmaskede nett som de kunne legge fangsten i underveis, og dermed fikk vi opp en hel masse som vanligvis ville ha stukket av på veien.

Innsamling i fra båt; Bruk av (øverst f.v.) trekanstskrape, [trålprøve], grab, ROV, taretrål, RP-slede, grab, planktonhov, [en gjørmete grabbprøve)], trål og RV G.O. Sars

Jeg måtte le litt da først dykkerpar til overflaten utbrøt – med et stort glis – at dette var det mest nerdete de noensinne hadde gjort… og at det var skikkelig gøy! (velkommen etter!)

Fangsten fordeles og studeres på land

Vi brukte ganske mye tid på kaien på å se på fangsten, før vi pakket alt med oss (og jeg trodde bilene var fulle på veien ut..!) og dro mot laben.

Vi måtte innom SUB en tur for påfyll av flaskene til neste dags dykk på veien, så det var blitt langt utpå ettermiddagen før vi kom i gang på laben – men med smågodt og spennende dyr så holdt folk koken utover kvelden på imponerende vis.

Pigghudbøtte – det ble noen store dyr også!

God fangst!

Labarbeid

Jo lengre en står og kikker, jo mer finner man…

(alger), sekkedyr, mosdyr, nakensnegler (minst 3 arter), sjøhare, andre snegl, hydrozoer, anemoner – hva ser du?

Til NorBOL fikk jeg blant annet plukket med meg noen tarestilker med enormt mye påvekst (bryozoa, hydrozoa, tunikater etc.):

Vi fikk også tatt ut en del nakensnegler til Manuel, som har fått tildelt Artsprosjektmidler – deriblant en vanvittig flott Flabellina pedata, en stor og mange små Onchidoridae og mange Limacia clavigera.

Jeg snappet også til meg en fra del diverse andre grupper – «bøtta med det rare i» står på kjølerommet og venter på sortering.

Her er bilder jeg har fått i fra Anders Schouw av en del av dyrene vi fant:

Nakensneglen Flabellina pedata

Nakensnegle i familien Onchidorididae

Nakensneglen Limacia clavigera, og en mosdyrkoloni (øverst)

Sjøhare, Aplysia punctata

Kolonisekkedyr og snegl på en rød alge

En av “spaghettimarkene”, en Eupolymnia nebulosa

Jeg har fått et par bilder i fra dykkingen på søndagen også – deler disse to, for se så flott!

Anemonen Anemonia viridis

Anemone og snegl på sjøgress

Takk for turen!

-Katrine

TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?

Spøkelseskreps - Caprellidae - samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)

Spøkelseskreps – Caprellidae – samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)

Denne tangloppetorsdagen skulle handle om de mange rare aktivitetene amfipoder holder på med som en del av reproduksjonen. Den blogposten skal sikkert komme, men det må bli seinere. Hva gjør så en tangloppeforsker når nøden for en blogtekst rammer?

skriver limericks, selvsagt!

 

En spøkelseskreps utfor kysten
hadde nesten helt mistet lysten.
Han stjal seg en bok:
Kama Sutra han tok-
“Nå er jeg klar for den dysten!”

 

 

En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn

En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn

Jeg er sikker på du kan bedre enn dette!
Derfor vil TangloppeTorsdag invitere til Limerick-konkurranse. Send inn ditt bidrag til Anne Helene før 30 november – de beste bidragene vil komme på boggen i desember. Og ja – hvis du skriver på engelsk kan du bli en del av en limerick-luke i adventskalenderen til evertebratavdelingen! Du trenger ikke skrive om amfipoder – alt om marine evertebrater er veldig velkomment.

Lykke til!

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger.  Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

 

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene


Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on  phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Hvert andre år skjer det: tangloppeforskerne reiser til en eller annen ofte liten plass, og så snakker de om tanglopper sammen en hel uke. Det er Tangloppekonferanse – eller “International Colloquium on Amphipoda” som vi liker å kalle det på fint. Selv vil jeg kanskje mest av alt sammenligne det med et slektstevne.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

 

Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)

Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)

For det er slik stemningen er. Nesten som Gitarkameratene synger “Hver gang vi møtes har vi det bra” består ofte den første dagen av amfipodemøtet for det meste av klemmer og “neimen, der er du – hvordan går det med familien – hvordan har du hatt det – så godt å se deg igjen!” Ti minutter seinere har vanligvis den store polske delegasjonen organisert at vi alle skal gå ut og spise middag, samtidig som alle beundrer de nye “team-t-skjordene” de har.

Praten går både i tanglopper og om Livet – mange har besøkt hverandre – på arbeidsplassen eller også hjemme hos hverandre – på andre siden av jorden – siden forrige amfipodemøte, og så må historiene deles med de andre. Noen har sendt ungene ut i verden på universitetet – andre har forlovet seg, andre igjen har byttet jobb og by og kanskje kjøpt nytt hus – mange planlegger en ferie med andre amfipodologer i etterkant av møtet.

En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)

En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)

Selvsagt snakker vi også om amfipoder – mest av alt snakker vi om amfipoder. De som bor i havet, de som bor i elver og innsjøer og de som bor i huler, i fuktig jord og på stranden. Noen studerer hvilke arter som finnes og hvordan evolusjonen av disse artene kanskje kan ha foregått, andre studerer spredningshistorien til en art eller en gruppe arter, det er de som studerer reproduktive strategier, og igjen andre som ser på hvordan amfipoder orienterer seg i verden.

Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)

Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)

I en kombinasjon av foredrag og postere forteller vi hverandre hva vi jobber med og hva vi prøver å finne ut av  – og pausene er fulle av diskusjoner om hvordan vi kan finne ut mer, dele prøver og hjelpe hverandre. Dette er selvsagt ikke så veldig sjokkerende – det er sånn vi ønsker at et vitenskapelig samfunn skal fungere.

Årets amfipodekonferanse fant sted i Trapani – på Sicilia i Italia. I behagelig varme på en øy sør i Europa møttes vi over små kopper med sterk kaffe og store porsjoner pizza. Dette var en konferanse som fram til i fjor egentlig skulle organiseres i Tyrkia, men på grunn av politiske uroligheter ble den flyttet. På et års varsel arrangerte Trapani-gjengen et møte med 3 dager faglige aktiviteter fra morgen til kveld, med muligheter for ekskursjoner og innsamling av amfipoder både før og etter. Tilsammen litt mer enn 60 foredrag og 60 postere ble presentert.

Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen - selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)

Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen – selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)

Nyhetsbrevet Amphipod Newsletter kommer ut en gang i året, og i år med tangloppekonferanse kommer det ut i forbindelse med møtet. Mye av dette nyhetsbrevet skrives i Norge, du kan finne dem på World Amphipoda Database og Biodiversity Heritage Library. Her kan man finne en så komplett som vi kan få til liste over artikler fra siste år som handler om amfipoder, det er en oversikt over nye arter (i år var det 79 nye arter amfipoder beskrevet for vitenskapen – i fjor var det 156 (!) nye arter) – og så er det referater fra arbeidsmøter og invitasjoner til nye kurs. Siden vi er en kollega-gruppe som bor spredt rundt hele kloden er dette en nyttig måte å holde alle orientert om hva som skjer – de fleste av oss sitter nok som eneste amfipodeforsker på sin arbeidsplass (sånn bortsett fra den store polske gjengen fra Łodz og den stadig voksende gruppen fra Sevilla i Spania).

Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig... (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)

Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig… (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)

Om to år skal vi møtes i Dijon, vi gleder oss allerede! Kanskje skal den norske gjengen stille med de kuleste t-skjortene?

Anne Helene