De aller fleste som studerer amfipoder i Norge sitter ikke på museer, men de studerer amfipoder som en del av undersøkelser av miljø og av mulige forurensinger i havet. De vanligste forurensingsstudiene går ut på å undersøke hvilke dyr som lever i bløte havbunner i nærheten av mulige kilder for forurensing. Slike undersøkelser dreier seg selvsagt ikke bare om amfipoder – som oftest er det flest børstemark å undersøke hvis vi undersøker bløte havbunner som sand, grus eller mudder. Harde havbunner som fjell og store steiner er det mye vanskeligere å undersøke. Siden dette er en TangloppeTorsdag skal dette handle om forurensingsstudier ved hjelp av tanglopper. Vi er både interessert i hvordan forurensing påvirker tanglopper og hvordan de kan brukes som indikatorer på forurensing.

Studier av forurensing kan deles opp i to hovedmetoder:

1. Vi kan gjøre nøyaktige undersøkelser av hvordan et eller flere stoffer vi mener er giftige eller skadelige påvirker en art. Dette gjøres i kontrollerte laboratoriestudier der vi utsetter arten for de stoffene vi vil lære om.
   Vi kan undersøke områder vi lurer på om kan være påvirket av forurensing – og sammenligne dem med områder vi mener ikke er påvirket av forurensing. Slike undersøkelser går ofte ut på å finne ut hvilke arter, og hvor mange av hver art som finnes i et likt volum. Hvis vi undersøker havet, vil vi ofte ta en bestemt menge bløt havbunn.
2. Amfipoder er dyr som er lette å holde i akvarier – mest av alt fordi de fleste ikke trenger å svømme veldig mye for å trives, og fordi de får avkom som de bærer med seg helt til de er små amfipoder som vil klare seg selv. Enkelte laboratorier har etterhvert egne stammer av amfipoder som blir brukt for å teste mange forskjellige stoffer. Slike undersøkelser er nødvendige for å få lov til å bruke stoffene som ingredienser i medisiner, kosmetikk eller mat, for eksempel. De aller fleste stoffene som testes på denne måten viser seg å være helt ufarlige for mange forskjellige dyr, og slik blir de godkjent for bruk. Hvis vi oppdager at noe ikke er helt ufarlig for et eller flere slike testdyr, vil det ikke være så lett å få bruke eller selve det.

Testene vi gjør under slike laboratoriestudier kan være alt fra å telle hvor mange som overlever en behandling til å måle skader på DNAet, vi kan undersøke reaksjon på stress inne i cellene til amfipodene og vi kan se på endringer i reproduksjon, vekst, hvor mye de spiser og hvordan de oppfører seg. Ofte måler vi endringer i hormoner og kjønnsceller (egg og sædceller).

Av de nesten 10 000 artene som finnes av amfipoder, er det kanskje under 20 som regelmessig blir brukt i slike laboratorietester. Disse artene lærer vi mye om, og det kan gi oss pekepinner for hvordan de andre amfipodene vil reagere på tilsvarende forurensing. Denne kunnskapen kan vi ta med oss når vi ser på artssammensetning i prøver fra områder vi lurer på om er forurenset.

Den vanligste metoden for de norske forurensingsstudiene er å ta prøver av havbunnen med en grab – den tar en bit havbunn (veldig ofte 0.1m2 – men vi har både mindre og større grabber) opp til  oss som er på overflaten i en båt. Ombord på båten vasker vi havbunnen – som for det meste er en blanding av sand, grus og gjørme – over veldig fine sikter – litt som når vi sikter melet vi skal bake boller med for å få bort alle klumpene. Alt som er større enn 1mm blir liggende igjen oppå sikten: her er både små steiner og masse virvelløse dyr. Alle dyrene på risten blir så identifisert og talt, og slik kan vi regne oss fram til hvor mange dyr av hver art som finnes på havbunnen.

Både hvilke arter som finnes på en plass og hvor mange det er av de enkelte artene er interessant når vi skal finne ut om et område er forurenset. Fra laboratoriestudiene (og fra mange tidligere studier av havbunnsprøver) vet vi at noen arter er mye mer sårbare for forurensing enn andre arter – det kan til og med være noen arter som liker seg spesielt godt der det er ekstra mye av en del typer forurensing! Generelt kan vi si at om vi finner mange forskjellige arter – og hvis det ikke er sånn at en art er fullstendig dominerende – da har vi et rimelig friskt havbunnsamfunn.

På de stedene vi vet det er mulighet for at det blir forurensing – som rundt oljeplattformer, fiskeoppdrett eller kloakkutslipp – er det vanlig å gjøre slike undersøkelser med jevne mellomrom. Da kan vi sammenligne med de tidligere undersøkelsene og raskt se om det er endringer i hvordan livet på bunnen er. Disse undersøkelsene er i de fleste tilfellene lovpålagt, og staten følger med på at de som eier kloakkledningene, fiskeoppdrettene og oljeplattformene leverer rapporter om hva undersøkelsene har funnet ut. For det meste står det bra til med norske farvann, og der det ikke står bra til, blir det krav om forbedringer. Forurensingsundersøkelser har foregått i lang tid i Norge.

Hvordan går det med amfipodene hvis de bor i forurenset vann? Det kommer selvsagt an på amfipodearten og ikke minst typen og mengden forurensing. De fleste amfipodeartene har vist seg å være ganske sårbare – både i laboratoriestudier og når vi får havbunnsprøver av forurensete områder. Det er kanskje fordi de ikke kan svømme langt bort fra forurensingen, og kanskje fordi en gravid amfipodemamma vil utsette alle eggene/ungene sine for forurensing så lenge de selv får på seg forurensing.

Vi har sett at amfipoder som lever i elver der det kommer ut mye kloakk som det er mye p-pille-hormoner i, har hatt litt dårligere reproduksjon enn de som lever i renere vann. Dette kan vi også se på muslinger som finnes i slike elver. Amfipoder som lever i vann med mye tjærestoffer vil ofte ha kortere overlevelse, og cellenes “stress-mestring” blir mye lavere enn hos de som lever i renere vann. Amfipoder som lever i vann som får for lite oksygen eller alt for mye næring (næring vil for eksempel være overflødig for under et oppdrettsanlegg eller ting som kommer ut av kloakk som ikke er renset) vil ofte ha kortere overlevelse. Hvis det ikke er noe oksygen i vannet i den øverste delen av havbunnen vil ingen dyr kunne overleve der.

En av de nye forurensingene vi ser i havet nå, er bittesmå plastbiter – mikroplast. Plast brytes ned til små biter (eller det er allerede i små biter – mange tannkremer og hudkremer har for eksempel små plastbiter som “skuremiddel”). Alle slike biter ender til slutt opp i havet. Amfipoder har, som veldig mange andre små virvelløse dyr, en ganske smal tarm. Diameteren kan ofte være omtrent samme størrelsen som slike mikroplastbiter. Da kan disse bitene sette seg fast i tarmen, og slik vil dyret ikke kunne fordøye annen mat – tarmen er jo blokkert. Hvordan dette vil påvirke de store mengdene små virvelløse dyr i havet vet vi ikke enda, men det foregår mye forskning på akkurat dette nå.

Undersøkelser av havmiljøet er med på å passe på at vi beholder havet friskt og rent. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er forurensing og hva som vil gi endringer i miljøet, men når vi jevnlig gjør undersøkelser, kan vi forhåpentligvis se endringer før det har gått for langt, og så kan vi gjøre noe med årsakene. Til slike miljø- og forurensingsundersøkelser av hav (og ferskvann) trengs det folk som kjenner de små dyrene vi bruker som indikatorer – både børstemark, muslinger, amfipoder og mange, mange fler!

 

Anne Helene