Tag Archives: populærvitenskap

TangloppeTorsdag: Hvallus

Det er som oftest lett å se at et dyr er en amfipode. Gruppens rykte som “vanskelige å identifisere” kommer fra at etter at en har bestemt at det er en amfipode, er det som oftest ikke så lett å identifisere videre – til et mer detaljert (arts)nivå; det er så mange små kombinasjoner av detaljer som må undersøkes. Men det er også noen dyr som ikke passer inn i det vanlige bildet av hvordan en amfipode skal se ut. Aller mest gjelder dette de dyrene vi på norsk kaller hvallus.

Hvallus og rur på hval. Foto fra Oregon Coast National Wildlife Refuges, fotograf  RW Lowe

Hvallus og rur på hval. Foto fra Oregon Coast National Wildlife Refuges, fotograf RW Lowe

Hvallusene er en gruppe på 31 til nå kjente arter av amfipoder – populærnavnet henspeiler på at de alle er parasitter på hval. Siden hvaler er så store, vil selv det som for amfipoder er ganske store dyr (opp mot 15 mm lange!) se så smått ut når de sitter på hvalen at hvalfangere og andre lenge har tenkt på dem som lus. Gruppens vitenskapelige navn er Cyamidae.

Det som gjør cyamidene så “rare”, er at de er flatklemt “ovenfra og ned” – ikke sideveis som andre amfipoder.  De har heller ikke store sideplater  (coxalplater) – så i motsetning til de fleste andre amfipodene har de ikke noen “hulrom” der ungene og gjellene er beskyttet. Enkelte av kroppsleddene er også tilbakedannet – så den telleregelen de fleste studentene lærer (7 gåbein, 3 svømmebein, 3 halebein) kan ikke brukes. De ytteste leddene på flere av gåbeinene ser ut som kroker. Disse brukes til å hekte seg fast i huden til hvalen.

De hvallusene som er studert i litt større detalj, kommer fra knølhval (Megaptera novaeangliae) og spermhval (Physeter macrocephalus). Fra disse studiene vet vi at det kan være så mye som 7500 hvallus på en hval, og at de ofte setter seg på de delene av hvalkroppen der de er litt beskyttet (som rundt kroppsåpninger eller mellom andre dyr som rur). Vi vet også at når hvalfangere behandlet fangstet hval fikk de ofte hvallus på seg (det er kanskje en annen grunn til at de ble kalt “lus”), så i prinsippet kan de slippe taket i en vert og hoppe over på en annen. Siden de må ha vann rindt seg for å leve, vil ikke mennesker være en ideell vert, så dette er ikke en parasitt som det er noen fare for at vi skal få…


Forholdet mellom hval og lus er nært og artsspesifikt – en art hvallus finnes kun på en art hval. Hvallusen som holder til på knølhvalen heter Cyamus boopis. Hos spermhvalen er det enda mer spesifikt: hannhvalene har en annen hvallusart (Cyamus catodontis) enn hunnhvalene og kalvene (Neocyamus physeteris)! Alle hvallus lever hele livet sitt sittende fast på huden til hvalen. Der vi tror at de spiser en gammel hvalhud, og kanskje litt alger som sitter på huden. Noen observasjoner har vist at de også sitter i rifter på hvalhuden, så det kan tenkes at de spiser litt mer enn bare død hud. Det er ikke vist noen sammenheng mellom store mengder hvallus på en hval og dårlig helse for hvalen. Det er derimot teorier om at hvalene hopper (og ikke minst klasker hardt ned i vannet igjen) for å kvitte seg med hvallusene, så kanskje de klør?

De fleste studier av hvallus ble gjort før den internasjonale hvalfangstkommisjonen forbød hvalfangst (1986), så det er mange detaljer vi ikke kjenner til når det gjelder livet til disse artene. Nesten alle studier etter hvalfangsttiden er gjort på hval som har strandet. Det er også vanskelig å vite hvilke arter som egentlig finnes – siden dette er et “økosystem” vi ikke så ofte samler inn fra. Vi kan nok gå ut fra at i norske farvann bør det være minst like mange hvallus-arter som vi har hvalarter.

Cyamys_RightWhale_NOAA_liten

Hvallus på Retthval. Foto fra NOAA Photo Library – http://www.flickr.com/photos/noaaphotolib/5019926801/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14659567

I 2005 studerte en gruppe forskere deler av arvematerialet i hvallus-arter som holder til på retthval (nordkaper, sørkaper, stillehavskaper).  Fra det de har funnet ut om de genetiske variasjonene og likhetene mellom hvallusene, mener de å kunne si noe om utviklingen innen både retthval og retthvalenes hvallus. De tre artene kaper ser ut til å ha blitt isolert fra hverandre 5-6 millioner år siden – i forbindelse med at landbroen som i dag er mellomamerika  ble formet.

For NorAmph er det ikke sikkert at det finnes noen ferske nok hvallus fra norske farvann til at det går an å undersøke arvematerialet. I samlingene ved norske museet er det kun veldig gammelt materiale som finnes.

Anne Helene


Litteratur:

Hurley, DE 1952. Studies on the New Zealand Amphipodan Fauna. No 1 – The family Cyamidae: The Whale-louse Paracyamus boopis. Transactions of the Royal Society of New Zealand 80 (1), 63-68.

Kaliszewska, ZA et al 2005. Population histories of right whales (Cetacea: Eubalaena) inferred from mitochondrial sequence diversities and divergences of their whale lice (Amphipoda: Cyamus). Molecular Ecology 14, 3439-3456.

Rowntree, VJ 1996. Feeding, distribution, and reproductive behavior of cyamids (Crustacea: Amphipoda) living on humpback and right whales. Canadian Journal of Zoology 74, 103-109.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Cammermeyers forlag, Christiania.

Stephensen, K 1942. The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters. 4. Tromsø Museums Skrifter 3 (4), 363-526.

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Denne torsdagens amfipode har fått den relativt ærefulle oppgaven det er å være en TorsdagsTangloppe på grunn av det vitenskapelige navnet den har: Andaniexis lupus. Hvis vi skal skrive navnet helt korrekt er det Andaniexis lupus Berge & Vader, 1997 – forklaring på det kommer om litt.

Alle arter som er formelt godkjente må ha et vitenskapelig navn. Hvordan vitenskapelige dyrenavn har lov til å være, er regulert av den internasjonale koden for zoologisk nomenklatur (ICZN)  – den utgaven som er gjeldende nå (utgave 4) er fra 1999, og har et tillegg om elektronisk publisering fra 2012. Det er en hel bok med regler, men en enkel oppsummering er:

  • Vitenskapelige artsnavn er binominale (de har to deler): et slektsnavn (genus) og et artsnavn (arts-epitet).
  • Vitenskapelige navn skal være på latin. Hvis ordet du vil bruke ikke er på latin, skal det oversettes til latin.
  • Vitenskapelige navn skal også inkludere autoriteten for navnet – altså hvem som har gitt navnet, og når.
  • På trykk skal vitenskapelige navn skrives i skråstilt skrift (italic).

En kan gi en art navn etter en person man vil gi heder og ære, et geografisk sted arten er funnet på, hvordan den ser ut, en mytologisk skikkelse – eller bare et ord. (Det er også lov å bare sette bokstaver sammen – men det oppfordres til at navnet skal være mulig å lese og huske). Zoologen må gi en forklaring på det vitenskapelige navnet sammen med beskrivelsen av dyret – dette kaller vi en etymologi. Dette kan gi mange morsomme navn og forklaringer på navn, det kan det hende vi kommer tilbake til i en annen blog?

Dagens art er kalt opp etter det stedet den ble funnet: Ullsfjorden i Troms. Slik ser etymologien ut i originalbeskrivelsen, inkludert oversettelsen av stedsnavnet til latin:

This species is named after the location where it was first collected in 1984 by Jim Lowry and Wim Vader. The original name of this fjord was Ulvsfjorden, where the word ‘Ulv’ is the Norwegian name for the wolf (Canis lupus). The specific epithet is a noun in apposition.

Andaniexis lupus - illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Andaniexis lupus – illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Vi har altså et dyr på under en centimeter som på mange måter er oppkalt etter ulven.
Andaniexis lupus kan kanskje på noen områder allikevel minne pittelitt om ulven. Den er nok i alle fall et rovdyr – flere av de som har studert den mener at den spiser de mye større – og mye mer saktesvømmende – manetene som lever i farvannene der den finnes. Det har blitt funnet manet-biter i mageinnholdet, og den har til og med jern-krystaller i magen – noe som trengs for å kunne spise maneter som hovedføde.

Er det noe mer spennende med denne arten? Det er i så fall noe som skiller den fra sin navnekollega: den skifter kjønn hvis det er nødvendig – fra liten hann til stor hunn.

Denne arten er derfor en jeger, spesialtilpasset til å slurpe i seg maneter – kanskje suser den rundt i sin ungdom som hann, før den mot slutten av sitt liv blir en reproduktiv hunn som glad og mett lager nye jegere for de kalde havområdene…

Anne Helene


Litteratur:
Berge, J. & W. Vader (1997) Atlantic and Mediterranean species of the genus Andaniexis Stebbing (Amphipoda: Stegocephalidae). Journal of Natural History 31. 1429-1455.

Moore, P.G. & P.S: Rainbow (1984) Ferritin crystals in the gut caeca of Stegocephaloides christinaniensis Boeck and other Stegocephalidae (Amphipoda: Gammaridea): A functional interpretation.  Philosophical Trasactions of the Royal Society of London B 301. 219-245.

Besøk av NRK på laben

Filming

Filming

 

 

I går hadde vi kjendisbesøk på evertebratlaben, dyrepasser Frits i fra Akvariet kom hit sammen med Ingrid T. H. i fra NRK.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dyret studeres ved hjelp av kamera med forstørrelse koblet opp til en PC

Dyret studeres ved hjelp av kamera med forstørrelse koblet opp til en PC

 

 

 

Med seg hadde de en pose med «noe mystisk» som hadde dukket opp i et av de tropiske akvariene, og de ville ha hjelp i fra Endre til å artsbestemme disse dyrene.

En pose med "noe mystisk"

En pose med “noe mystisk”

 

 

 

 

 

 

 

Med fare for “spoilere” så avslører vi den foreløpige konklusjonen her:

Dyret var i alle fall en Isopod  (Tanglus), men hvilken art det var er vi fortsatt ikke sikre på - det finnes 10 283 beskrevne arter per i dag!

Dyret var i alle fall en Isopod (Tanglus), men hvilken art det var er vi fortsatt ikke sikre på – det finnes 10 283 beskrevne arter per i dag! Dermed er det ikke gjort på et blunk å finne ut akkurat hvilken art det er snakk om – men vi gjør et forsøk, og håper å få hjelp av en ekspert på dyregruppen.

Innslaget skal vises i programmet Dyrevenn (NRK Super) en gang på nyåret, det blir spennende!