Monthly Archives: March 2016

TangloppeTorsdag: Urothoe elegans (Bate, 1857)

Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.

Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.

Den lille, tykke, sandgravende amfipoden Urothoe elegans ble først beskrevet av den britiske tannlegen og naturhistorikeren Charles Spence Bate fra et dyr han samlet inn i sin hjemby Plymouth i 1857. Spence Bate var viden kjent som en spesialist på krepsdyr, og han ble få år etter valgt inn som medlem av the Royal Society, han inventerte British Museum sine samlinger av “sessile-eyed crustacea”, og han korresponderte jevnlig med Charles Darwin om rur. Hvordan han fikk tid til å drive sin store tannlegepraksis kan vi bare fantasere om – kanskje han ikke trengte så mye søvn som de fleste? Det var forsåvidt en vanlig løsning for den tiden: å ha en respektabel jobb om dagen, og så å ha en seriøs hobby som naturviter på kvelder og i helger.

 

 

Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895

Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895

Urothoe elegans – denne torsdagens egentlige fokus – er en vanlig art å finne både i Nordsjøen og langs hele norskekysten på dyp ned til ca 200m. Den liker seg godt på sandig mudderbunn, der den graver seg ned i de øverste 1-2 cm på leting etter mat: små biter av organisk materiale som er gjemt i mudderet. Det er lett å se at den er en flink graver: alle de bakre beinparene er brede og har mange strittende hår som gjør dem enda bredere – nesten som spader man kan grave med. Det “tykke” utseendet kommer nok mest av at de ikke er så flate sideveis som de fleste andre amfipoder – dette understreket også G.O. Sars da han illustrerte den i 1892 i The Crustacea of Norway: det er en av de få artene han har en fullstendig tegning av sett fra ryggsiden i tillegg til den vanlige tegningen sett fra siden. En annen spennende detalj å legge merke til, er at det i denne arten er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannene har større øyne og lengre antenner – det er nok for å kunne lete bedre etter damene…

 

Man kan lure på hvorfor Spence Bate ville gi en slik robust art navnet elegans. Men når man ser nærmere på den har den en viss indre eleganse – de ytterste leddene på alle beina er slanke, rette pigger helt uten hår – og sammenlignet med den arten som allerede var beskrevet i denne slekten før Spence Bate fant sin nye art i Plymouth er den både liten og elegant. Kanskje tenkte han også at den beveget seg pent der den trippet på bunnen og boret seg ned i sanden? Det er jo elegant å være så veltilpasset sitt eget livsmiljø…

Anne Helene


Litteratur:

Bate, C.S. 1857. A synopsis of the British eridophthalmous Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History

Sars, G.O. 1895. The Crustacea of Norway. Part 1. Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag

TangloppeTorsdag – hvorfor taksonomi?

Taksonomi er den delen av biologien som handler om å oppdage og beskrive nye arter, klassifisere disse artene, og sette navn (på nye enheter). Det er ikke helt det samme som å kunne identifisere en mengde arter – men slik kunnskap er nødvendig for å kunne oppdage at noe er nytt.

Hvorfor skriver jeg om noe så teoretisk en fin torsdag like før påske?    Fordi på lørdag er det “Taxonomist appreciation day”.

Finnes det noe ukjent her? Foto: K. Kongshavn

Finnes det noe ukjent her? Foto: K. Kongshavn

Dette er en så ny dag at den ikke har noe norsk navn. Det er kanskje ikke så rart – for det er ikke så mange norske taksonomer igjen heller. Ikke det at det noensinne har vært mange norske taksonomer, men det har vært tider da de norske taksonomene var litt mer synlige og anerkjent – om ikke annet så i Norge.  Nå er ikke dette er ikke ment å være en klagesang – det er ment å være en hyldningsmarsj – til alle de som legger grunnlaget for resten av den biologiske forskningen.

For det er nemlig det taksonomien er: grunnsteinen for nesten all annen biologisk forskning. Vi kan undersøke økosystemer alt vi vil, men uten å vite hvilke arter som utgjør økosystemet kan vi ikke egentlig beskrive det. Om vi undersøker påvirkninger av arter – det være seg klima, forurensing eller endret habitat (der arten bor) – må vi vite hvilke arter vi undersøker påvirkningen på. Skal vi si noe om utviklingen av arter må vi definitivt vite hvilke arter vi studerer.

Og det er ikke sånn at alt liv på jorden er beskrevet – de fleste er enige i at vi kjenner til en plass mellom 10 og 15% av de artene som lever nå. Hvis vi ser på dyr som bor i havet, er dette tallet enda litt lavere – mellom 5 og 10% av artene tror vi at er beskrevet. Hvis vi mener det er viktig at ukjente arter blir oppdaget og beskrevet, virker det som om det burde være behov for flere taksonomer.

Amfipoder er en gruppe dyr vi har jobbet taksonomisk med i Norge i 170 år. Taksonomien som organisert fagområde starter med Linne, og han har beskrevet noen amfipoder (blant annet Gammarus locusta som du kan lese om her), så kanskje kan vi si norsk (i alle fall nordisk) amfipodetaksonomi er 250 år gammel?

De norske amfipodetaksonomene deles gjerne inn i tre tidsperioder. Den tidligste gruppen består av Mikael Sars (du kan lese om en av artene han beskrev her), hans sønn Georg Ossian Sars (en av de mange amfipodene han beskrev kan du lese om her) og Georg Ossians venn (Jonas) Axel Boeck, som i 1860 fikk kongens gullmedalje for sitt verk om amfipoder.

 

Knud Stephensen.

Knud Stephensen.

På 1930 og -40 tallet gjorde dansken Knud Stephensen en gjennomgang av alt amfipode-materiale som fantes ved museene i Tromsø og Trondheim, noe som resulterte i et fire-binds verk om “Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters” i tidsperioden 1934-42. Stephensen hadde hele denne tiden sitt tilholdssted på Københavns Zoologiske Museum, men vi regner ham som litt norsk så mye som han jobbet med dyr fra norske farvann.

Den siste gruppen amfipodetaksonomer i Norge har vært ledet av Wim Vader, som siden tidlig 70-tall har holdt til ved Tromsø Museum. Sammen med en gruppe studenter har han vært ansvarlig for ikke mindre enn 85 nye arter amfipoder. Det er en stor glede at Wim er med på prosjektet Norske Marine Amphipoda (NorAmph), og vi ser fram til å øke tallet på nye arter amfipoder videre.

Wim Vader og to av hans amfipodestudenter. Foto: AHS Tandberg

Wim Vader og to av hans amfipodestudenter. Foto: AHS Tandberg

Men tilbake til utgangspunktet, og med fare for å høres ut som om jeg tigger om oppmerksomhet: taksonomer trengs for den biologiske forskningen. På lørdag ønsker vi oss en klem (eller kanskje en ørliten liten tommel opp?) – både vi som jobber med amfipoder, og alle de andre som jobber med alle de andre spennende og ukjente organismene som finnes. Kanskje en av oss vil beskrive noe som akkurat du vil bli overrasket over – eller noe som naboen din vil synes at er kjempespennende?

Anne Helene


litteratur:

Bakken T, Stensøien HK (2009) Systematikk, systembiologi, biosystematikk, taksonomi, floristikk og faunistikk: en storrengjøring. Biolog 2, 11-14.

Mora C, Tittensor DP, Adl S, Simpson AGB, Worm B (2011) How Many Species Are There on Earth and in the Ocean? PLoS Biol 9(8): e1001127.

TangloppeTorsdag: Odius carinatus

Når en sitter med en hel skål med ferskt innsamlete amfipoder, der det ofte fargene, bevegelsene eller veldig avvikende utseende som fanger oppmerksomheten først. En av de artene som ofte fanger mitt øye er den lille, kantete Odius carinatus – en art som finnes i store deler av det området vi kaller “borealt” (nordlig): nord i Stillehavet, hele det nordlige Atlanterhavet, og langs kantene av Polhavet, på hard bunn ned til rundt 200m – der det vokser alger eller der det finnes hydroider. Her på museet har vi prøver fra Svalbard, fra nordnorge og fra vestlandet.

Odius carinatus - fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

Odius carinatus – fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg

En av grunnene til at jeg ofte “zoomer inn” på denne lille vennen, er fordi den skiller seg fra de andre med fargene den har. Med et tydelig fargeskille midt på kroppen og øyne som enhver sminkeartist kan være misunnelig over, stikker den seg ut fra de ofte mindre synlige amfipodene i de fleste prøvene. Den er litt punkete – en “hanekam” går langs hele ryggen, og i det meste av litteraturen beskrives den som “bevæpnet” (armoured) – det er nok på gunn av de spisse coxalplatene (sideplatene) og dens litt sammenkrøllete utseende – omtrent som om den har på seg en rustning.

Vi vet ikke hva Odius carinatus spiser, men om vi undersøke munndelene er de spisse de også – og enkelte forskere har tenkt at dette er munndeler som kan brukes til å stikke hull på andre dyr og suge ut innholdet. Så kanskje vi har med et lite rovdyr i rustning å gjøre? De store øynene kan kanskje tyde på det – og det er de som mener at noen små organer som ser ut som små prikker på antennene kan brukes til å “lukte” byttedyr. Noen rask svømmer er den kanskje ikke – den har ikke kraftige svømmebein, og “rustningen” gjør den nok litt tung. Kanskje spiser den dyr som sitter ganske i ro?

Vi vet at på Svalbard er den ferdig med reproduksjonen i slutten av juli – da har ungene svømt sin vei – og den er såpass liten (ca 5mm lang) at det er sannsynlig at den bare lever et år i så kaldt vann. Hvordan dette er i de sørlige delene av utbredelsesområdet dens (i sørnorge, langs kysten av Skottland) vet vi ikke – det er ikke noen som har undersøkt den her så nøye på omtrent de siste 100 årene. En annen ting som gjør det vanskelig å undersøke livshistorien dens detaljert, er at den aldri blir funnet i mange eksemplarer i noen prøver – vår lille rustningskledde amfipode er nok en ensom ridder.

Tegning av Odius carinatus - håndkolorert . Ill: G.O.Sars (1895)

Tegning av Odius carinatus – håndkolorert for å vise fargemønsteret. Ill: G.O.Sars (1895)

Det som i utgangspunktet gjør at den ser litt rar ut, er det klare fargeskillet midt på kroppen. Kanskje det er en del av beskyttelsen Odius carinatus har mot å bli andres middag før de får sin egen? I omgivelser som alger eller hydroider, som begge deler kan ligne litt på en undersjøisk “skog” – det er 3-dimensjonale strukturer å svømme mellom og gjemme seg blant – er det kanskje praktisk å være litt lys og litt mørk, for å gå litt i ett med omgivelsene? Uansett er det ikke så praktisk når den kommer i mitt sorteringsfat – da blir den plukket først ut, og nå skal vi sende den av gårde til barcoding. Kanskje vi finner ut litt mer om den da?

Anne Helene

 


Litteratur:

G.O.Sars (1895) The Crustacea of Norway. Part 1. The Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Kristiania.

J.M. Weslawski & J. Legezynska (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polar Biology 23, 2-53.

Hvem var Appellöf?

Dr. J. J. A. Appellöf, den første konservator med eksamensrett ved Bergens Museum

Dr. J. J. A. Appellöf, den første konservator med eksamensrett ved Bergens Museum

Dette spørsmålet fikk vi nettopp fra en biograf som er i ferd med å studere korrespondansen mellom Appellöf og en berømt tysk zoolog. Det korte svaret fra vårt perspektiv er at Appellöf var en av det gamle Bergens Museums mest produktive og innflytelsesrike zoologer. Appellöf var født i Sverige (1857) og studerte i Uppsala, der han fikk sin Fil. doktor-tittel i 1886. Dette var året da konservator Fridtjof Nansen jobbet med avslutningen av sin doktoravhandling ved muséet. Etter at Nansen hadde disputert var han ikke ofte å se i Bergen og omsider ble han i 1890 avløst i stillingen som førstekonservator av dr. Jakob Johan Adolf Appellöf, som siden sin disputas hadde vært i docent i zoologi i Uppsala.  Ved muséet i Bergen fikk han nye kolleger av zoologer som D.C. Danielssen, G. Armauer Hanssen, H. Friele, og James Grieg.  Ved folketellingen «av  1891 for 1301 Bergen kjøpstad» er Appellöf registrert som beboer i Maartmannshaven 1, ikke langt fra museet på Nygårdshøyden.  I senere folketellinger finner vi Appellöf med en voksende familie på andre adresser i byen, blant annet i Thormøhlens gate ved museets Biologiske Stasjon med akvarium og selpark, som ble etablert ved starten av Appellöfs karriere ved museet.

Appellöf gjorde seg tidlig gjeldende som forsker, konservator og etter hvert også som underviser ved Bergens Museum.  Hans bidrag til utforskingen av det marine dyrelivet var først konsentrert om fjordene rundt Bergen. Allerede i Bergens Museums Årsberetning for 1891 finner vi «Om Bergensfjordenes faunistiske præg». Senere trykkes titler som «Faunistiske undersøgelser i Herlø-fjorden», «Faunistiske undersøgelser i Osterfjorden»  og  «Meeresfauna von Bergen»,  som Appellöf redigerte på vegne av spesialister på ulike dyregrupper, men også leverte egne bidrag. «Die Dekapoden Crustaceen» tok for seg tifotkrepsene i Vestnorge og deres vertikale utbredelse. Dessuten diskuterte han de dyregeografiske forbindelsene til disse dyrene i Norskehavet.

"Meeresfauna von Bergen" - Bergens havfauna, en serie studier som Appellöf redigerte.

“Meeresfauna von Bergen” – Bergens havfauna, en serie studier som Appellöf redigerte.

Blant arbeider av særlig zoologisk interesse var hans systematiske studier av blekkspruter, blant annet «Cephalopoden von Ternate, 2: Untersuchung genuber Idiosepius, Sepiadarium und verwandte Formen, ein Beitrag zur Beleuchtung der Hektokotylisation und ihrer systematischen Bedeutung»,  «Die Schalen von Sepia, Spirula und Nautilus. Studien uber den Bau und das Wachsthum», «Ober das Vorkommen innerer Schalen bei den achtarmigen Cephalopoden (Octopoda)» og «Teuthologische Beiträge».

Men han publiserte også viktige studier av utviklingshistorien til sjøroser, for eksempel «Zur Kenntniss der Edwardsien» og «Studien über Actinien-Entwicklung».

Appellöfs studier av hummer er blant klassikerne i kunnskapsbasert forvaltning av denne sårbare arten og det er interessant å merke seg at Appellöf allerede i 1910 var engasjert i marin oppdrettsnæring med «Udkast til ny lov om fredning af hummer samt forslag om anlæg af opdrætningsanstalter for hummer (efter Mead’s system)».  Han skrev dessuten mange populærvitenskapelige artikler, blant annet i «Naturen».

I Appellöfs tid i Bergen var muséet i sterk utvikling, med mange internasjonale kontakter og jevnlige besøk av forskere fra europeiske institusjoner.  I det tette samarbeidet mellom Biologisk Stasjon og den nyetablerte «Fiskeristyrelsen» fikk Appellöf en viktig rolle, ikke bare som forsker og bidragsyter til vitenskapelige undersøkelser av Nordsjøen og Norskehavet med forskningsskipet «Michael Sars». Han ble også en sentral person i kunnskapsformidlingen til fiskerinæringen og allmenheten. Han var aktiv i gjennomføringen av Bergens museums internasjonale kurs i havforskning, som første gang ble avviklet i 1903 og fortsatte over en tiårsperiode. Da muséet opprettet «C. Sundts lærestol i zoologi» i 1907, ble Applellöf, som leder av denne tilkjent retten til å eksaminere studenter på vegne av Universitetet (i Kristiania) fra 1908. Dette var et viktig skritt i retning av det som 40 år senere skulle bli Universitetet i Bergen. Den første studenten som tok sin embetseksamen under Appellöf var Oscar Sund, som hadde studert brislingens populasjonsbiolog og senere ble en framtredende havforsker. Dette skjedde i 1911, samme år som Appellöf forlot sin stilling ved Bergens Muséum og etablerte seg som professor i sammenlignende anatomi ved universitetet i Uppsala. Et av de siste arbeidene Appellöf utførte «som bergenser» var å forfatte noen sider om virvelløse bunndyr i Murray & Hjorts berømte bok «The depths of the ocean» .

EW

Onychoteuthis mollis (Appellöf, 1891), en blekksprut beskrevel av Appellöf. Tegningen til høyre er den såkalte pennen, de utviklingshistoriske restene av skallet som finnes hos andre blekkspruter.

Sporene etter Appellöf har ennå tydelige avtrykk i våre samlinger. Blant typematerialet finnes for eksempel blekkspruten som Appellöf i 1891 beskrev og ga navnet Chaunoteuthis mollis. Denne arten ble nylig overført til en annen slekt etter en omfattende revisjon av globalt materiale (Bolstad 2010. Zootaxa 2696: 1-186). Den heten nå Onychoteuthis mollis. Tegningen til høyre er den såkalte pennen, de utviklingshistoriske restene av skallet som finnes velutviklet hos andre blekkspruter.

TangloppeTorsdag: Andaniexis lupus

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Andaniexis lupus. Foto: K. Kongshavn

Denne torsdagens amfipode har fått den relativt ærefulle oppgaven det er å være en TorsdagsTangloppe på grunn av det vitenskapelige navnet den har: Andaniexis lupus. Hvis vi skal skrive navnet helt korrekt er det Andaniexis lupus Berge & Vader, 1997 – forklaring på det kommer om litt.

Alle arter som er formelt godkjente må ha et vitenskapelig navn. Hvordan vitenskapelige dyrenavn har lov til å være, er regulert av den internasjonale koden for zoologisk nomenklatur (ICZN)  – den utgaven som er gjeldende nå (utgave 4) er fra 1999, og har et tillegg om elektronisk publisering fra 2012. Det er en hel bok med regler, men en enkel oppsummering er:

  • Vitenskapelige artsnavn er binominale (de har to deler): et slektsnavn (genus) og et artsnavn (arts-epitet).
  • Vitenskapelige navn skal være på latin. Hvis ordet du vil bruke ikke er på latin, skal det oversettes til latin.
  • Vitenskapelige navn skal også inkludere autoriteten for navnet – altså hvem som har gitt navnet, og når.
  • På trykk skal vitenskapelige navn skrives i skråstilt skrift (italic).

En kan gi en art navn etter en person man vil gi heder og ære, et geografisk sted arten er funnet på, hvordan den ser ut, en mytologisk skikkelse – eller bare et ord. (Det er også lov å bare sette bokstaver sammen – men det oppfordres til at navnet skal være mulig å lese og huske). Zoologen må gi en forklaring på det vitenskapelige navnet sammen med beskrivelsen av dyret – dette kaller vi en etymologi. Dette kan gi mange morsomme navn og forklaringer på navn, det kan det hende vi kommer tilbake til i en annen blog?

Dagens art er kalt opp etter det stedet den ble funnet: Ullsfjorden i Troms. Slik ser etymologien ut i originalbeskrivelsen, inkludert oversettelsen av stedsnavnet til latin:

This species is named after the location where it was first collected in 1984 by Jim Lowry and Wim Vader. The original name of this fjord was Ulvsfjorden, where the word ‘Ulv’ is the Norwegian name for the wolf (Canis lupus). The specific epithet is a noun in apposition.

Andaniexis lupus - illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Andaniexis lupus – illustrasjon fra originalbeskrivelsen (Berge & Vader, 1997)

Vi har altså et dyr på under en centimeter som på mange måter er oppkalt etter ulven.
Andaniexis lupus kan kanskje på noen områder allikevel minne pittelitt om ulven. Den er nok i alle fall et rovdyr – flere av de som har studert den mener at den spiser de mye større – og mye mer saktesvømmende – manetene som lever i farvannene der den finnes. Det har blitt funnet manet-biter i mageinnholdet, og den har til og med jern-krystaller i magen – noe som trengs for å kunne spise maneter som hovedføde.

Er det noe mer spennende med denne arten? Det er i så fall noe som skiller den fra sin navnekollega: den skifter kjønn hvis det er nødvendig – fra liten hann til stor hunn.

Denne arten er derfor en jeger, spesialtilpasset til å slurpe i seg maneter – kanskje suser den rundt i sin ungdom som hann, før den mot slutten av sitt liv blir en reproduktiv hunn som glad og mett lager nye jegere for de kalde havområdene…

Anne Helene


Litteratur:
Berge, J. & W. Vader (1997) Atlantic and Mediterranean species of the genus Andaniexis Stebbing (Amphipoda: Stegocephalidae). Journal of Natural History 31. 1429-1455.

Moore, P.G. & P.S: Rainbow (1984) Ferritin crystals in the gut caeca of Stegocephaloides christinaniensis Boeck and other Stegocephalidae (Amphipoda: Gammaridea): A functional interpretation.  Philosophical Trasactions of the Royal Society of London B 301. 219-245.