Monthly Archives: February 2017

Ny forsending av vevsprøver på gang

På tross av vinterferie på vestlandet er det hektisk på laben, vi forbereder neste forsendelse av vevsprøver til Canada for sekvensering. For NorBOL sender vi tanglopper (Amphipoda), børstemark (Polychaeta), nesledyr (Cnidaria), hoppekreps (Copepoda), en plate med insekter i fra entomologene, og en plate med bløtdyr (Mollusca).

Her er noen av dyrene fra sistnevnte:

resized

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae  – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen.  Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene


Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.

TangloppeTorsdag: bunnlevende dyr for oss og andre?

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

To glade RP-innsamlere. Foto: A. Hosia

En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.

Anne Helene

 

Hei!

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg

Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.

Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig

Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.

Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.

 

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg

Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg

 

Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!

Christine

TangloppeTorsdag: hvallusen på gåsenebbhvalen fra Sotra

Det er ikke ofte en hval går iland – det er noe som skjer mye oftere med sjømenn. Men når en hval gjentatte ganger forsøker å gå på land (på engelsk bruker de uttrykket at den “beacher” – den forsøker å svømme opp på stranden), blir det ofte stor ståhei. Sånn ble det også da en, for oss, ganske uvanlig hval prøvde å gå iland på Sotra. Hvalen var tydelig ikke frisk, og det endte med at Viltnemda mente den viste så store tegn på sykdom at den ble besluttet avlivet. Universitetsmuseet i Bergen fikk så overta dyret, og det var dessverre ingen tvil om at gåsenebbhvalen Ziphius cavirostris var syk og svak: den hadde for det meste spist plast-søppel.

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn

Gåsenebbhvalen gav oss også noen mer hyggelige “gaver” – blant annet to hvallus, amfipoder fra familien Cyamidae. Bilder av hvalen fra like etter den ble tatt på land viser at det nok var flere enn to hvallus, men mange falt nok av i transporten til Espegrend Marinbiologiske Stasjon der vi undersøkte hvalen. Hvallus er ektoparasitter (parasitter som sitter utenpå dyret) på hvaler, og i store ansamlinger sikkert kan de være litt plagsomme, omtrent som hodelus er for mennesker. Det er allikevel ingen grunn til å tro at det var de som var skyld i denne hvalens triste helsetilstand.

Hvis en ikke kjenner til hvallus på forhånd, er det ikke så lett å se at de kan være amfipoder, dette er dyr som gjennom tiden har endret seg mye fra “standardamfipoden”. Mest iøyenfallende er at de er flatklemt “feil vei” (som om noen har skvist dem med tommelen ned mot et bord mer enn å fange dem mellom hender som klapper), men i tillegg mangler hele bakkroppen, og der to av beinparene burde vært, er det bare gjellene som synes.

Dette gjør at det ikke er så lett å identifisere Cyamidae som en skulle tro, og som jeg naivt kanskje håpet. Det er ikke mange artene, bare 31 arter fordelt på 6 små slekter, og de fleste av hvallusene holder bare til på en hvalart, eller en gruppe hvaler. Men det er ikke mye litteratur som finnes om denne gruppen, og beskrivelsene som finnes er ofte av typen “andre fot litt større enn første fot” eller “andre fot litt mer større enn første fot” – uten å si noe om hva “litt større” er i forhold til “litt mer større”. Vi har sittet på laben i mange timer og lest og sett til øynene er store og våte, men vi kan enda ikke si med sikkerhet hvilken art vi har å gjøre med. Vi må sammenligne med materiale fra samlingene til blant annet Natural History Museum i London, og kanskje vil analyser av arvestoffet hjelpe oss litt på vei? Vi kan ikke annet enn å håpe.

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg

Siden det ble slutt på generell hvalfangst fra fangstsesongen 1985/86 da det internasjonale hvalfangsmoratoriet startet, har det vært veldig lite nytt forskningsmateriale av dyr som lever hele livet sitt på eller i hval. Nesten alt materiale som finnes av Cyamidae, er fra gamle museumssamlinger. Enn så fantastisk og viktig materale dette er, er det fryktelig spennende å få nytt materiale! Nå har vi altså to nye individer av Cyamidae – og det er bare å håpe at de er ferske nok til at vi kan få arvemateriale fra dem. De døde nok sammen med verten sin: da hvalen ble dratt opp på land, ble det tørt rundt dem, og for dyr som må ha vann rundt seg for å kunne “puste”, er det vanskelig å leve i det tørre.


Hvalen, og hvallusene som satt på den, kom inn fra sidelinjen og tok over en del av arbeidsplanene våre disse siste ukene. Det er selvsagt spennende, og hvallusen vil være et lite “sideprosjekt” som kan være en flott og uventet bit av NorAmph-prosjektet. Hvis vi får til å analysere strekkode-DNA fra dem, blir dette registrert i NorBol, sammen med DNA fra hvalen de bodde på. Fra før finnes det DNA-prøver fra 8 av artene hvallus; halvparten av dem er av Strekkode-DNA.

Anne Helene


Litteratur:

Berzin AA & Vlasova LP (1982) Fauna of the Cetacea Cyamidae (Amphipoda) of the World Ocean. Investigations on Cetacea 13, 149-164

Leung YM (1967) An Illustrated Key to the species of Whale-lice (Amphipoda, Cyamidae), Ectoparasites of Cetacea, with a guide to the literature. Crustacea 12(3), 279-291.

Martin JW & Heyning JE (1999) First record of Isocyamus kogiae Sedlak-Weinstein, 1992 (Crustacea, Amphipoda, Cyamidae) from the Eastern Pacific, with Comments on Morphological Characters, a Key to the Genera of Cyamidae, and a Checklist of Cyamids and their Hosts. Bulletin of the Southern California Academy of Sciences 98 (1), 26-38.

Mignucci-Giannoni AA et al. (1998) Metazoan Parasites and Other Symbionts of Cetaceans in the Caribbean. Faculty Publications from the Harold W. Manter Laboratory of Parasittology, paper 823.

Søppelmat i ordets rette betydning

Gåsenebbhvalen (Ziphius cavirostris) som ble avlivet utenfor Bergen etter gjentatte grunnstøtinger viste seg å være full av plast; i magen hadde den hele tretti plastposer, i tillegg til diverse mindre biter av søppel.

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag om marin forsøpling

Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag – og forhåpentligvis økt bevissthet – om marin forsøpling

 

Vi har laget en post om Universitetsmuseet sin obduksjon av hvalen her, og arbeider nå både med å DNA-barcode den for NorBOL, og å forsøke å finne ut hvilke parasitter det var vi fant på hvalen.

Men hva skulle gåsenebbhvalen egentlig spise?

Gåsenebbhvaler er vanskelige å studere fordi de opptrer ensomme eller i små grupper, er sjeldne å se, og ofte befinner seg dypt sjøen. Forskere har funnet at de kan dykke til 3000 m og oppholde seg neddykket opptil to timer. De orienterer seg med ekkolokalisering, men når de kommer nærmere overflaten enn ca 100 meter, blir de stille, kanskje for å unngå å provosere angrep fra spekkhoggere eller haier.

En vet ikke mye om hvordan disse hvalene ernærer seg, men fra obduksjon av strandede hvaler har en observert at denne arten muligens er relativt altetende. Det vil si at den kanskje spiser det som er tilgjengelig i de frie vannmassene den beveger seg gjennom, uten å være spesielt selektiv. Det er heller ikke klart i hvilken grad hvalene har mulighet for å danne et detaljert bilde av potensielle byttedyr ved hjelp av refleksjonen fra egne ekkosignaler. Kanskje er dette den enkle forklaringen på hvorfor dypdykkende hvaler forveksler plastposer med sine vanlige byttedyr. Og kanskje er det slik at den måten disse hvalene svelger byttet på gir liten anledning til å finsmake fangsten på gourmeters vis.

De relativt få strandede gåsenebbhvaler som er undersøkte for mageinnhold viser ulike arter av byttedyr i ulike områder av verden, men hovedgruppene ser ut til å være pelagiske blekkspruter, dypvannsfisk og mellomstore krepsdyr (Santos og andre 2001). Blekksprutene synes å dominere, men det bør ikke utelukkes helt at dette bildet kan være preget av at blekksprutene har kroppsdeler som er lite fordøyelige og lettere å oppdage i en åpnet mage. Skulle det derimot være slik at gåsenebbhvalene også eter store maneter, vi det være langt vanskeligere å påvise i en strandet hval.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis. Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter.

Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis.
Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter. (foto. Endre Willassen)

 

De såkalte papegøyenebbene, som finnes i munnåpningen og brukes til å rive av biter av føde når blekksprutene spiser, blir blottlagt fra blekksprutenes munnkapsel under påvirkning av hvalens førdøyelsesvæsker. Nebbene er bygd av det harde stoffet kitin. Dette stoffet finnes også i sugekoppene til mange av  blekksprutartene.

 

Innimellom plastsøppelet i den døde gåsenebbhvalen ble det også funnet enkelte blekksprutnebb. Fordi nebbene har ulik form og størrelse hos ulike grupper av blekkspruter, kan de brukes til å identifisere hvilke arter hvalene har spist.

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde

Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde. Her skimtes mørkbrune “papegøyenebb” fra flere fordøyde blekkspruter Foto: C. Noever

Samlingene ved museet

Blekksprutstudier har lange tradisjoner ved museet. Blant annet var konservator og professor Appellöf spesialist på disse dyrene. Da museet deltok i MAR-ECO-toktene i 2004 fikk våre samlinger tilført et stort og verdifullt materiale fra områder som kan tenkes å være matfatet for gåsenebbhvaler.  Arbeidet med blekksprutene på museet ble omtalt i ulike media, blant annet i disse lenkene:

PÅ HØYDEN: Blekksprutverkstedet

MAR-ECO: Cephalopod workshop

Det ble også publisert flere vitenskapelige arbeider, blant annet en samlet oversikt over funnene fra MAR-ECO, der det til sammen ble registrert 54 forskjellige arter blekkspruter. Hele 34 av disse hadde lave forekomster i fangstene og noen av disse er bunnlevende arter. Noen av disse pelagiske artene er også funnet i magen på gåsenebbhvaler.

Noen arter som tidligere er funnet i magen på gåsenebbhvaler

Her er et utvalg av arter som i følge Santos og andre 2001  har blitt påvist i mageinnholdet til gåsenebbhvaler i europeiske farvann.

 

Teuthowenia megalops fotografert av Richard Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops fotografert av Richard E. Young under MAR-ECO-toktet i 2004.

Teuthowenia megalops er en merkelig blekksprut på rundt 30 cm som flyter fritt i vannmassene ved hjelp av et oppdriftssystem basert på ammoniumklorid, som dyret produserer selv under nedbrytingen av protein. Den har fått navnet «megalops» på grunn av de store øynene, som også inneholder tre lysproduserende organer, “kromatoforer”. Den synes å være vanlig på store dyp i Nordatlanteren (se Vecchione og andre 2008). Mer utfyllende informasjon om denne arten finnes i engelsk Wikipedia.

 

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizi

Mastigoteuthis agassizii ble registrert i hvalmager under navnet Mastigoteuthis schmidti, men som et resultat av arbeidet med MAR-ECO, ble tre arter av Mastigoteuthis ansett å være bare én, som nå heter M. agassizii. Det er imidlertid ennå en viss usikkerhet om artene i denne slekta av oseaniske blekkspruter, som er vidt utbredt i dyp rundt 500 til 1000 m i verdenshavene. De er også vertikalvandrende og kan jakte nærmere overflaten på nattetid.

 

taonius_pavo1

Taonius pavo. Illustrasjon fra Wikipedia.

Taonius pavo Denne lille blekkspruten er også nokså dårlig kjent. T. pavo finnes i Atlanterhavet, men det er usikkert om den også har en større utbredelse. På denne lenken kan du se en video fra 850 m dyp utenfor Bahamas.  I fluktreaksjonen slipper den ut bioluminiserende blekk.  Illustrasjonene viser et individ sett nedenfra (øverst) og fra ryggsiden (nederst).

 

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene I 2004.

Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene i 2004.

Histioteuthis bonnellii blir omtalt med ulike navn på engelsk. Ett av dem kunne vi oversette til «paraplyblekksprut».  Dette navnet har den fått på grunn av den lange skjørtelignende membranen mellom armene.  Når armene er utspilte kan det minne om en paraply. En vet nokså lite om biologien til H. bonellii, bare at den har flere nære slektninger i verdenshavene og at det som hittil har vært ansett som H. bonellii til og med kanskje består av flere ulike arter.

 

 

 

 

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus -akkar.

Todarodes sagittatus  er en av de tiarmede blekksprutene som kan opptre i stimer oppover norskekysten.  På norsk er den kjent som akkar, men dette navnet brukes av noen også om blekkspruter av arten Loligo forbesi. Den sistnevnte har en langt mer langstrakt form på finnene og det bør derfor være nokså greit å kjenne de to artene fra hverandre. Disse artene drives det også fiskerier på.

 

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.

Vampyroteuthis infernalis er en dyphavsblekksprut med åtte armer og et sidt “skjørt” mellom armene. Den har også bevegelige vinger på bakkroppen som den manøvrerer med. Navnet vampyrblekksprut er litt misvisende for dette er ingen blodsuger. Den fanger organisk materiale fra vannmassene ved hjelp av klebrige lange tråder. V. infernalis beskytter seg mot å bli spist ved å vrenge skjørtet bakover over bakkroppen slik at den minner om et pinnsvin. Den kan også forvirre en angriper med øyelignende lysorganer i bakenden og med skyer av bioluminesens. Likevel kan den bli offer for gåsenebbhvaler på jakt.

Her er lenker til tre videofilmer som viser V. infernalis i sitt rette element.


youtube 1 (samme som ovenfor)
youtube 2
youtube 3
youtube 4

Andre byttedyr

Pelagiske krepsdyr og dyphavsfisk er også registrert i gåsenebbhvaler fra andre geografiske områder. Blant disse er de relativt storvokste og rekelignende Gnathophausia, i gruppen Lophogastrida, som har vært inngående studert ved UiB. Hvalen fra Sotra hadde også et skjell i magen. Det vites ikke om slike bunndyr normalt etes av gåsenebbhvaler.

Plast eller mat?

Det kan synes underlig at hvalene får i seg store plastflak av den størrelsen som ble registrert under obduksjonen av hvalen fra Sotra. Men dersom det som hvalen fanger først og fremst oppdages og sanses med ekkosignaler i stummende mørke, kan det tenkes at den lett tar feil. Eksperimenter med tumler-delfin har blitt tolket slik at de leser egenskapene til et objekt direkte fra ekkosignalene og det har vært antatt at akustiske signaler kan gi hvaler et svært detaljert 3D-bilde av omgivelsene.  Vi ser at noen av blekksprutene som er funnet i magen kan innta en nesten paraplylignende form, og det kan tenkes at refleksene fra en flytende plastflate kan ligne på refleksene fra en blekksprut. Om hvalene er i stand til å skjelne mellom enkeltidivider av relativt små dyr, som Gnathophausia, er også et spørsmål. Kanskje kan det være ekkosignaler fra tette stimer av pelagiske krepsdyr som gjør at også slike blir spist. Og igjen, er det mulig at plast fortoner seg som en ansamling av små byttedyr i hvalens fortolkning?

-EW & Katrine