Monthly Archives: October 2017

TangloppeTorsdag: silkespinnerene

De fleste som tenker på silke tenker nok på produktet fra silkeormene (den vanligste i “fangenskap” er Bombyx mori, men det finnes mange arter). Vi mennesker bruker kokongene disse insektene lager til puppe-stadiet (når de skal endres fra larve til vinget insekt – metamorfosen). Når kokongene kokes og vaskes kan vi rulle dem ut og få veldig tynn silketråd som vi kan veve til fine tekstiler. Menge mener at slik “ekte silke” er det fineste man kan kle seg i.

Det denne blogposten handler om, er de trådene som dyr “spinner”: silketrådene. Det er nok egentlig feil å si at de spinner trådene – som oftest er det lange fibre som bli til ved kjemisk produksjon i kjertler en eller annen plass i kroppen på dyrene. Dette er noe som er nokså utbredt innen leddyrene (Arthropoda) – edderkopper, flere grupper insekter – og hos tanglopper.

Nærbilder av silkekjertlene i 3 og 4 bein hos Crassicorophium bonellii. (Fig 2: Kronenberger et al 2012)

Amfipodene som lager silke, er gjenkjennbare fordi de beinparene der silken blir laget er mye tykkere og nesten kuleformet enn de fleste andre amfipodebein. På engelsk bruker vi uttryket “glandular” – det viser til at det må være plass til en (litt oppsvulmet) kjertel inne i beina. Selve kjertlene sitter i nesten alle leddene – og ofte er de organisert som små rosetter rundt en sentral trakt som samler det som blir en litt seig fiber nedover mot tuppen av foten, der tråden kommer ut av en liten pore helt ytterst. Noen arter har en fure ved siden av denne poren, slik at det kan bruke foten til å styre hvor silketråden skal havne.

Pore (og for C. bonellii også fure) ytterst på det nederste leddet på 3 og 4 bein hos C. bonellii (A og B) og Lembos websteri (C og D) (Fig 6: Kronenberger et al 2012)

Hovedtrekkene i hvordan amfipodesilke lages er lik hvordan både edderkoppspinn og silkeormsilke blir laget – men kjemien er veldig forskjellig. Det er logisk, siden amfipodenesilken med en gang kommer ut i vann, mens både edderkopper og silkeormer slipper ut sin silke i luft. Amfipodesilke er ikke så elastisk som edderkoppspinn, og muligens er den også litt vannavstøtende – i alle fall trekker den ikke mer vann inn i fibrene, den forblir uforandret når den kommer ut i vannet.

Amfipodesilke kan nok ikke brukes til å lage vakre tekstiler. Til det er den altfor tynn, klissete og ikke minst vanskelig å få tak i. I motsetning til silkeormer som dytter tråden aktivt ut av seg når de lager kokongene sine, lager amfipodene mest sannsynlig en liten startklump som de klisterer fast en plass, og så drar de litt og litt tråd ut derfra – nesten som om en har satt fast en superseig tyggegummi og så har et helt lager av ekstra inne i hånden.

Oppsamlingsrør ug utsondringspunkt i det ytterste beinleddet. (Fig 8: Kronenberger et al 2012)

Hva bruker så amfipodene denne silken til? Alle artne vi har undersøkt så langt bruker den til å lime sammen rør som de kan bo nedi – enten sandkorn, biter av skjell eller biter av alger. Slike rørbyggere finner vi innen den store gruppen vi i dag kaller Corophiida, dette er lange og litt rørformete amfipoder.

A) de rosa prikkene i p3 og p4 er kjertlene som lager silke B) og C) Røret til Crassicorophium bonellii D) E) og F) nærbilder av hvordan silken holder sammen sandkornene til et rør. (Figur 1: Kronenberger et al 2011)

Noen arter innen slektene Dyopedos of Dulichia lager master som de sitter på toppen av istedenfor rør som de kan bo inni. Masten blir bygget av silke, små sandkorn. Å sitte på toppen av en liten mast gir nok litt beskyttelse fra omgivelsene, men mest av alt er det en perfekt måte å komme seg litt opp i vannet på – der er det kanskje lettere å få tak i mat.

Dyopedos monacanthus sitter på toppen av masten sin. (Fig 1: Mattson & Cedhagen, 1989)

Så – silken blir ikke brukt for skjønnhet, men kanskje er det ekstra behagelig inne i et slikesammenlimt rør-hus? I alle fall henger det godt sammen!

 

Anne Helene

 

Litteratur:

Kronenbergger K, Dicko C, Vollrath F (2011) A novel marine silk. Naturwissenschaften DOI: 10.1007/s00114-011-0853-5

Kronenberger K, Moore PG, Halcrow K, Vollrath F (2012) Spinning a marine silk for the purpose of tube-building. Journal of Crustacean Biology 32(2) 191-202.

Mattson S, Cedhagen T (1989) Aspects of the behaviour and ecology of Dyopedos Monacanthus (Metzger) and D. porrectus Bate, with comparative notes on Dulichia tuberculata Boeck (Crustacea: Amphipoda: Podoceridae). Journal of experimental marine Biology and Ecology 127: 253-272

Neretin NY (2016) The Morphology and Ultrastucture of “Amphipod Silk” Glands in Ampithoe rubricata (Crustacea, Amphipoda, Ampithoidae). Biology Bulletin 43(7) 628-642.

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

I helgen arrangerte Norges dykkerforbund (NDF) instruktørkurs i marinbiologi ute på Espegrend marinbiologiske stasjon.

Jeg tok kontakt med arrangøren for å høre om det kunne passe at jeg kom ut og holdt et lite foredrag om genetisk strekkoding av marine dyr (og planter) i Norge gjennom NorBOL-prosjektet – og om jeg kunne få plukke dyr i fra prøvene de samlet.

Begge deler var velkomment, så jeg tilbrakte en dag i strålende høstvær sammen med en entusiastisk og kunnskapsrik gjeng.

Vi begynte dagen ute på Espegrend, hvor de hadde foredrag med gjennomgang av de ulike dyregruppene, og jeg fikk spredd det glade strekkodingsbudskap.

Etter lunsj pakket vi oss av sted til Drotningsvik utenfor Bergen, hvor deltagerne hoppet i havet.

Dykker (med nett) på vei uti

Naturlig nok har en anledning til å være mer spesifikk i hva en samler inn, og skånsom i behandlingen av prøven når man plukker for hånd, enn om en samler inn med diverse redskap i fra båt (med unntak av å bruke ROV, som er dyrt og ofte tidkrevende, og oftest forbeholdt adskillig større dyp en 0-30 m!)

Dermed var det flott at vi kunne supplere med litt kystnært, grunt materiale på denne måten. Dette har vi skrevet en del om tidligere, i forbindelse med at vi ble med Studentenes Undervannsklubb (SUB-BSI) på et tareskogdykk i 2015 – det kan du lese mer om her.

Vi hadde fått lånt oss noen finmaskede nett som de kunne legge fangsten i underveis, og dermed fikk vi opp en hel masse som vanligvis ville ha stukket av på veien.

Innsamling i fra båt; Bruk av (øverst f.v.) trekanstskrape, [trålprøve], grab, ROV, taretrål, RP-slede, grab, planktonhov, [en gjørmete grabbprøve)], trål og RV G.O. Sars

Jeg måtte le litt da først dykkerpar til overflaten utbrøt – med et stort glis – at dette var det mest nerdete de noensinne hadde gjort… og at det var skikkelig gøy! (velkommen etter!)

Fangsten fordeles og studeres på land

Vi brukte ganske mye tid på kaien på å se på fangsten, før vi pakket alt med oss (og jeg trodde bilene var fulle på veien ut..!) og dro mot laben.

Vi måtte innom SUB en tur for påfyll av flaskene til neste dags dykk på veien, så det var blitt langt utpå ettermiddagen før vi kom i gang på laben – men med smågodt og spennende dyr så holdt folk koken utover kvelden på imponerende vis.

Pigghudbøtte – det ble noen store dyr også!

God fangst!

Labarbeid

Jo lengre en står og kikker, jo mer finner man…

(alger), sekkedyr, mosdyr, nakensnegler (minst 3 arter), sjøhare, andre snegl, hydrozoer, anemoner – hva ser du?

Til NorBOL fikk jeg blant annet plukket med meg noen tarestilker med enormt mye påvekst (bryozoa, hydrozoa, tunikater etc.):

Vi fikk også tatt ut en del nakensnegler til Manuel, som har fått tildelt Artsprosjektmidler – deriblant en vanvittig flott Flabellina pedata, en stor og mange små Onchidoridae og mange Limacia clavigera.

Jeg snappet også til meg en fra del diverse andre grupper – «bøtta med det rare i» står på kjølerommet og venter på sortering.

Her er bilder jeg har fått i fra Anders Schouw av en del av dyrene vi fant:

Nakensneglen Flabellina pedata

Nakensnegle i familien Onchidorididae

Nakensneglen Limacia clavigera, og en mosdyrkoloni (øverst)

Sjøhare, Aplysia punctata

Kolonisekkedyr og snegl på en rød alge

En av “spaghettimarkene”, en Eupolymnia nebulosa

Jeg har fått et par bilder i fra dykkingen på søndagen også – deler disse to, for se så flott!

Anemonen Anemonia viridis

Anemone og snegl på sjøgress

Takk for turen!

-Katrine

TangloppeTorsdag: TangloppeLimericks?

Spøkelseskreps - Caprellidae - samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)

Spøkelseskreps – Caprellidae – samler seg for å finne en partner. Foto: G. Johnsen (NTNU)

Denne tangloppetorsdagen skulle handle om de mange rare aktivitetene amfipoder holder på med som en del av reproduksjonen. Den blogposten skal sikkert komme, men det må bli seinere. Hva gjør så en tangloppeforsker når nøden for en blogtekst rammer?

skriver limericks, selvsagt!

 

En spøkelseskreps utfor kysten
hadde nesten helt mistet lysten.
Han stjal seg en bok:
Kama Sutra han tok-
“Nå er jeg klar for den dysten!”

 

 

En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn

En Caprella med hårete overarmer? Kanskje et sjekketriks i denne Caprella-artens kretser? Foto K Kongshavn

Jeg er sikker på du kan bedre enn dette!
Derfor vil TangloppeTorsdag invitere til Limerick-konkurranse. Send inn ditt bidrag til Anne Helene før 30 november – de beste bidragene vil komme på boggen i desember. Og ja – hvis du skriver på engelsk kan du bli en del av en limerick-luke i adventskalenderen til evertebratavdelingen! Du trenger ikke skrive om amfipoder – alt om marine evertebrater er veldig velkomment.

Lykke til!

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger.  Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

 

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene


Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on  phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.