Category Archives: artskunnskap

TangloppeTorsdag: Solskinnstokt med HYPNO og NorAmph

Etter den stormende suksessen vi hadde i fjor med å ha felles dagstokt for HYPNO og NorAmph har vi i år bestemt oss for å fortsette jubelen. Vi drar nå på tokt utelukkende med mottoet “Ja takk. Begge deler!” – nå vil vi ha både maneter og amfipoder!

Når vi først er ute, samler vi selvsagt også andre marine dyregrupper – mange av disse blir brukt i oppbyggingen av et norsk strekkodebibliotek over marine dyr gjennom NorBOL.

Litt vindfullt…!

X-faktoren for tokt er alltid været – noe vi til gangs fikk oppleve på årets første Ole Brumm-tokt…Det er selvsagt ikke så enkelt som at vi bare plukker med oss en båt når vi vil ut på tur. Tokt-kabalen legges et år i forveien, og ingen vet hvordan det blir før dagen er der. Vår første tildelte toktdag i 2018 var opprinnelig forrige torsdag.

Denne dagen så vinterværet slik ut; ikke helt optimalt for å skulle suse rundt på fjordene i en heller liten båt. Så da vi vel hadde troppet opp på båten (nesten) klare til en dag på gyngende grunn, og kapteinen foreslo at vi skulle flytte innsamlingen til mandag, gikk vi gladelig med på det.

Mandag så været nemlig sånn ut:

Planen for dagen var å besøke den faste stasjonen til Christine sin masteroppgave (denne skal hun fortelle mer som i en seinere TangloppeTorsdag), og så skulle vi lete etter en interessant lokalitet i Ypsøfjorden: stedet hvor Rees oppdaget at polyppen av Corymorpha annulicornis produserer maneter av Euphysa aurata. Det er ikke alltid like lett å finne gamle lokaliteter; detaljene vi alltid noterer i dag var ikke like vanlig å ta med i tidligere litteratur – så det blir litt kvalifisert gjetning basert på det de faktisk skrev ned om dyp og bunnforhold, kombinert med noe prøving og feiling for å forsøke å “gjenfinne” akkurat hvor stasjonen sannsynligvis var.

Glade biologer på dekk (fotos: A.H. S. Tandberg og K. Kongshavn)

Amfipodeinnsamlingen foregår som vanlig med RP-slede, og de to sledetrekkene vi fikk i Hjeltefjorden var små, men fine. Når det er så fint vær, er det også ekstra lett å gjøre godt og grundig arbeid på dekk før vi tar med prøvene hjem til laben. Allerede nå kan vi si at det som var mest synlig av amfipoder var fra familiene Ampeliscidae, Lysianassidae og Oedicerotidae.

Siden vi hadde så optimale forhold på dekk, fikk vi anledning til å plukke ut noen komplette individer av amfipoder som ellers ofte blir ødelagt (mister bein og antenner) hvis de blir liggende sammen med resten av prøven. Noen av disse har vi allerede tatt bilder av.

Neste trinn blir at Christine sorterer prøvene til forskjellige dyregrupper på laben. Amfipodene blir mastergrad, og resten av dyregruppene blir vurdert opp i mot hva vi allerede har i fra området i museets samlinger – om det er noe som ikke allerede er strekkodet så blir disse tatt ut til NorBOL.

Samlingen av maneter ga svært uventede funn. Selvfølgelig var de vanlige regionale artene av småmaneter og kolonimaneter tilstede, men vi fant også en rar manet som tilhører den mystiske slekten Calycopsis (se bildet!), og som skal strekkodes gjennom NorBOL.

Til venstre, et eksemplar i ”eudoxia” livsstadiet av kolonimaneten Lensia conoidea, en vanlig art i området. Til høyre, en uventet Calycopsis bigelowi småmanet. Foto: Luis Martell

Blåmandagen gav oss fine prøver, flatt hav, og ikke minst blå himmel. Ja takk – begge (alle ) deler!  Foto: K. Kongshavn

Litteratur:

Rees WJ (1938) Observations on British and Norwegian hydroids and their medusae. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 23:1-42

Katrine, Christine, Luis, Anne Helene

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene

Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Alle posterne fra IBOL 2017 er nå tilgjengelige på nett

Som fortalt tidligere (her) deltok Tom, Jon og Katrine i fra Universitetsmuseet på den syvende Internasjonale Barcode of Life (IBOL)-konferansen, som ble avholdt i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika i november 2017. 

Veldig glade biologer, og noen av  “dyrene i Afrika” (fotos: K. Kongshavn)

Alle posterne som ble presentert er nå lagt ut på konferansens nettsider, hvor de kan lastes ned som pdf-filer. Universitetsmuseets bidrag er nummer 422, 470, 474, 476 og 485. Under følger en liten oppsummering av hver av våre postere:

422:

Barcoding of marine invertebrates from Norway through NorBOL

Katrine Kongshavn, Jon A. Kongsrud, Tom Alvestad, Endre Willassen

Denne posteren gir en oversikt over hvor langt vi har kommet i å bygge et kvalitetssikret strekkodebibliotek for marine virvelløse dyr (børstemark, pigghuder, krepsdyr, nesledyr, bløtdyr etc.) i fra Norge og tilstøtende områder (særlig Sverige, vi har samarbeidet mye med kolleger i Gøteborg). Vi ser på fremdriften på utvalgte grupper sammenlignet med Artsdatabanken sin oversikt over arter som finnes i norske farvann, og presenterer to eksempler  på observasjoner som bør følges opp med taksonomisk utredning: Først et hvor sammenligningen av strekkodene til en norsk sjøstjerneart sammenlignes med alle strekkodene i det store strekkodebibliteket BOLD og avslører at det brukes fem ulike artsnavn på individer som har  identisk strekkode. Deretter et eksempel hvor en antatt børstemarkart har overraskende stor genetisk variasjon i det strekkodede materialet. Spørsmålet blir da om børstemarken Ophelina cylindricaudata i realiteten består av flere ulike arter. Det ser ut for at de genetiske gruppene som framkommer av strekkodedata kan kobles til ulike habitater som markene lever i – vi jobber videre med dette.

Tilsvarende problemer som disse to eksemplene finnes det mange av. De viser at det er langt igjen til en presis og korrekt forståelse av artsmangfoldet i marine miljøer. Men med strekkoding kan vi finne hvor problemene befinner seg, og slik sett identifisere behovene for videre arbeid.

470:

Investigating the marine invertebrate fauna of the West African continental shelf with DNA barcodes

 Endre Willassen, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn, Manuel A.E. Malaquias, Tom Alvestad

Gjennom MIWA-prosjektet vårt (Marine Invertebrates of Western Africa, hjemmeside her) har vi opparbeidet et omfattende materiale i fra omkring 700 stasjoner i fra Marokko i nord til Angola i sør. Her presenteres en oversikt over de drøyt 2600 dyrene vi har sendt inn vevsprøver av (i samarbeid med forskere i fra mange land og institusjoner som har arbeidet med materialet). Strekkodingen gir oss ny innsikt i faunaen på atlanterhavssiden av Afrika. For en del av de bedre kjente dyregruppene som allerede er strekkodet og tilgjengelige i åpne databaser gir disse nye strekkodene oss ytterligere informasjon om arters utbredelse, livsstadier (f. eks gjennom å knytte larve- og voksenstadier sammen), og genetiske populasjonsstrukturer. Strekkodingen avdekker også ulik navnebruk mellom identifiserere, og indikerer et behov for revisjon av en del av datene som ligger i basene. Strekkodingen gir oss også mange genetiske enheter vi ikke kan tilordne til kjente arter, og indikerer dermed potensiell ukjent artsdiversitet.

474:

Building a comprehensive barcode reference library of the Norwegian Echinodermata through NorBOL – an ongoing effort

Tom Alvestad, Katrine Kongshavn, Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Kennet Lundin, Hans T Rapp, Endre Willassen

I denne posteren presenterte vi fremdriften mot et komplett, kvalitetssikret strekkodebibliotek over norske pigghuder. Pigghudene inkluderer disse gruppene:

De fem klassene av pigghuder (foto: K.Kongshavn)

Strekkoding har høy suksessrate på pigghuder sammenlignet med en del av de andre marine evertebratene, og vi har et overkommelig antall arter: totalt opererer Artsdatabanken med omkring 50 arter sjøstjerner (se for øvrig denne fine, illustrerte guiden til de norske sjøstjernene som Artsdatabanken har lagt ut), 7 arter sjøliljer, 16 arter kråkeboller, 36 arter sjøpølser, og 37 arter slangestjerner registrert i norske farvann.  Gjennom NorBOL har vi så langt barcodet mellom 55 og 75 % av alle de kjente artene i hver klasse – og vi arbeider videre! I posteren presenterte vi to eksempler: et hvor individene som identifiseres til én art deler seg i flere grupperinger genetisk, og et eksempel hvor én genetisk gruppering inneholder flere artsnavn. Igjen er det nødvendig med en grundig taksonomisk gjennomgang av materiale og resultater.

476:

Diversity and species distributions of Glyceriformia (Annelida, Polychaeta) in shelf areas off western Africa

Lloyd Allotey, Tom Alvestad, Jon A Kongsrud, Akanbi B Williams, Katrine Kongshavn, Endre Willassen

Denne posteren laget vi sammen med Lloyd i fra Ghana som har vært på flere besøk her som gjesteforsker (mer om dette finner du på MIWA-bloggen).

Lloyd presenterer posteren sin på IBOL

 

 

 

 

 

 

Her presenterte vi siste nytt på arbeidet vårt med de to børstemarkfamiliene Glyceridae og Goniadidae (=Glyceriformia) i fra vestkysten av Afrika i fra Marokko i nord til Angola i sør.
Basert på morfologien finner vi 21 arter i materialet vårt: elleve Glyceridae, og ti Goniadidae. For tre av disse artene gir dette oss ny kunnskap om artenes utbredelse, og syv av artene er ubeskrevne i litteraturen. Vi har sendt inn vevsprøver i fra alle de morfologisk ulike taxaene, og de resulterende 166 strekkodene grupperer seg i 36 genetisk distinkte enheter (BINs). Fem av de morfologiske artene inkluderer flere genetisk distinkte enheter, noe som indikerer at det kan være flere arter i materialet enn det vi (så langt) er i stand til å skille på morfologi. Studien understreker nytteverdien av genetisk strekkoding for å kartlegge potensiell biodiversitet i et område, og indikerer en mulig 70 % økning i antall rapporterte arter i disse to familiene i fra vestafrikanske farvann. Dette må naturligvis utredes videre, og understreker nok en gang behovet for å knytte tradisjonell morfologibasert taksonomi til den genetiske strekkodingen.

485:

Assessing species diversity in marine bristle worms (Annelida, Polychaeta): integrating barcoding with traditional morphology-based taxonomy.

Jon A Kongsrud, Torkild Bakken, Eivind Oug, Tom Alvestad, Arne Nygren, Katrine Kongshavn, Nataliya Budaeva, Maria Capa, Endre Willassen

Børstemarkene (Polychaeta) er en gruppe vi har arbeidet mye med både lokalt på Universitetsmuseet, og sammen med partnere i norske, skandinaviske og globale prosjekter. Norske havområder er blant de best studerte i verden, men like fullt er det mye vi ikke vet. Per i dag er det registrert 726 arter av børstemark i norske farvann (mer om det her) – men det reelle tallet er nok adskillig høyere.

Gjennom omfattende gjennomgang av museumsmateriale, nyinnsamlinger det siste tiåret, flere Artsprosjekter, barcoding gjennom NorBOL, workshops, og  innsatsen til over 20 involverte taksonomer og studenter har vi kunnet gjøre oss noen beregninger av det faktiske artsmangfoldet av børstemark i norske farvann.

Dette arbeidet er primært basert på tradisjonell morfologibasert taksonomi, underbygget av resultatene av genetisk strekkoding av 3000 individer i fra 400 morfologiske arter, som har gitt oss 1600 strekkoder. Disse grupperer i 500 genetiske enheter (BINs). Det at morfologiske arter fordeler seg i flere BINs indikerer at det finnes artskomplekser eller kryptiske arter innenfor “kjente” arter. Slike tilfeller har blitt påvist i alle børstemarkfamiliene vi har undersøkt.

Å validere og knytte strekkoder til kjente arter krever detaljert kunnskap om historien, tradisjonen og den nåværende statusen til artenes taksonomi. Taksonomien  (og taksonomer!) er dermed grunnleggende nødvendig for å kunne bygge et strekkodebibliotek. Vi ser at det er nødvendig å inkludere sekvenser av typemateriale eller materiale i fra typelokalitet for å få korrekt artsnavn på sekvensene, og presenterer et eksempel dette med Amphicteis gunneri, som har typelokalitet utenfor Bergen.

Vi konkluderer med at børstemarkdiversiteten i de nordiske havområdene er minst 30 % høyere enn det som er kjent i dag (!).

Klikk deg inn på konferansens nettsider for mer detaljer – god lesing!

-Katrine

TangloppeTorsdag: pelekreps – trebåteiernes skrekk og havnesjefens mareritt?

Det var værre før. Jeg snakker ikke om 70-tallet da barna måtte gå til skolen selv (og alene), eller 30-tallet da nesten ingen egentlig hadde mat nok, og det var skole også på lørdags formiddag. Den “før” jeg tenker på, er den tiden da alt som skulle bygges og puttes i (eller helst flytende i overkanten av) havet var laget av tre. I det vi så romantisk kaller “seilskutetiden” – og enda før.

Skibbrudd ved den norske kyst. Maleri av IC Dahl 1832, Nationalgalleriet, Oslo. Digital versjon: digitalmuseum.no

Trestokker, tykke høvlete planker og flotte treskip er nemlig for mange dyregrupper som reneste restaurantene å regne. Treet – eller cellulosen – er super næring som flyter rundt i et miljø den ikke er beskyttet fra naturlig. Og der det er mat vil noen ha funnet en måte å utnytte den maten på – i økologien sier vi “det er ingen tomme økologiske nisjer”. Ubehandlet tre blir lett angrepet av tre grupper marine evertebrater.

 

Den største og mest berømte er pelemark (eller skipsorm) Teredo navalis Linnaeus, 1758 – en spesialisert musling som graver seg lange ganger innover i treet. Det sies at angrep av peleorm kunne senke seilskip, og både Christoffer Columbus og Eirik Raude sine amerika-turer har blitt sagt å ha blitt plaget av dem, og båter som holdt lenge til i Karibien ble ofte ekstra plaget. I fjor vår (april 2017) ble det oppdaget en kjempestor ny art av skipsorm fra Filippinene. Den spiser heldigvis ikke skip.

Chelura terebrans sett fra siden. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Det er ikke bare spesialiserte muslinger som har oppdaget at ved i saltvann smaker godt. En spesialisert gruppe med amfipoder og en spesialisert gruppe med isopoder frekventerer de samme restaurantene, om enn ofte i litt kaldere vann enn skipsormen. Betegnende nok har de vært så plagsomme også hos oss at vi har norske navn på dem: pelekreps. Av og til brukes også pelelus – og forvirringen er stor om hvilket norske navn som hører til hvilken dyregruppe. (Artsdatabanken bruker pelekreps om amfipodene). Vi skal derfor være vitenskapelige og holde oss med latinske navn: amfipoden Chelura terebrans Philippi, 1839 og isopoder fra slekten Limnuria Leach, 1814.

Selv om dette er TangloppeTorsdag gir det mening å skrive om isopoden sammen med amfipoden her – de finnes nemlig veldig ofte i lag. Små isopoder fra slekten Limnuria (de er gjerne 2-3 mm lange, og flate, som de fleste isopoder) er veldig flinke til å grave hulganger i ubeskyttet tre – de trenger ikke mer enn 24 timer på å lage seg en beskyttet hule der de aller færreste som vil kunne tenkes å ville spise dem klarer å finne dem. Men – Limnuria er ikke så veldig tålmodige – hverken til å lage lange jevne ganger eller til å fordøye maten sin ordentlig. Vår venn Chelura terebrans vet å utnytte dette.

Litt større, og utseendemessig rare Chelura terebrans kommer gjerne når forskjellige arter av Limnuria har gravd tuneller og spist ved en måneds tid. De er nemlig selv ikke så flinke til å grave fort – men de er derimot ganske så nøyaktige når de setter i gang. Siden de har omtrent de samme “fiendene” (de som vil spise dem) som Limnuria (mangebørstemarker og fisk er nok hovedfiendene), kan de ikke oppholde seg i “lettplukkelig” stand på toppen av glatt og nytt treverk – de må ha beskyttelse av en hulgang eller en dyp grøft.

Der Limnuria har gravd smale hulganger sniker nå voksne (gjerne “gravide” hunner, men også voksne hanner) seg inn, og så begynner de å polere videre på gangene – lage de dypere og videre. De spier gjerne bort taket på hulene, slik at dype furer står igjen, og disse furene blir etterhvert til kaotiske nettverk. Overflaten på pelekreps-angrepet tre kan nesten se ut som filigrans-arbeid, eller vi kan finne en ny mening i nasjonalsangens line “furet, værbitt”.. Da blir det lettere å forstå hvordan store, stolte seilskip kunne bli stadig saktere i sjøen før de begynte å falle fra hverandre. Sammen med skipsormene er pelekrepsene (både isopodene og amfipodene) medvirkende årsaker til at gamle skipsvrak ikke blir så veldig gamle mange steder.

En trebit, slik overflaten kan se ut etter at Chelura terebrans har bodd der en stund. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Nede i furene sine gnager altså Chelura terebrans seg sakte og nøyaktig rundt. Ungene, som fort etter første “angrep” av trebiten tar over i antall for de voksne, holder til i de inderste, trangeste delene, og alle spiser de som besatt. Ikke bare av treet, men også sin egen avføring, og avføringen til Limnuria, sånn at de får tak i alt som ikke ble fordøyd første gangen. For treverk – cellulose, lignin og resin for det meste – er hardfordøyelig mat. Det trengs spesielle mager for å klare å få noe særlig ut av den.

En liten samling Chelura terebrans fra en liten trebit innsamlet i en vik i Cornwall, UK. Foto: fra www.aphotomarine.com med tillatelse.

Detaljerte studier av hele spisesystemet til C. terebrans – fra munnen til anus – avslører at de flere steder gjennom spiserør-mage-tarm kan knuse cellulose-cellene litt mer, slik at væskene som ellers er i tarmen kan komme til og gjøre sitt for fordøyelsen. Innsiden av tarmen har tett-i-tett med små hår som lett lar maten gli en vei, mens det er nesten umulig å gå opp igjen, og flere steder finnes hårkroner som danner matfiltre der bare passe knust mat kan komme videre. I motsetning til hva alle har trodd, har C. terebrans derimot ikke en spesiell cellulosenedbrytende bakterieflora i tarmen sin. Det de har istedenfor, er mengder av forskjellige ensymer som kan bryte ned trevirke, så de er en liten kjemisk vednedbrytningsfabrikk hver og en av dem.

Når Chelura terebrans først har funnet seg en bit med treverk i saltvann – enten den er en påle for en kai eller et stort skipsvrak, blir det fort mange av dem. En av strategiene de holder seg med er å passe på befruktete egg fra sine Chelura terebrans-naboer. Det er vanlig å finne en hunn med egg i forskjellige utviklingsstadier i samme rugepose – en ekte surrogatmor, altså. Dette hjelper nok til at flere egg overlever, og slik kan de fort ta over en stor trebit.

Treverk etter flere måneder med Chelura terebrans . Figur 3.4 fra Etaxbe 2013.

Det har aldri vært noe avslappende liv å være trebåteier. Det skal pusses og lakkes og oljes og tjæres. Slik har det “ alltid vært” – og i småbåthavner landet rundt er det slik en kjenner trebåteierne fra resten – de som kan gjøre båtvasken med en litt god svamp. Båteierne tenker kanskje all pussingen og lakkingen er for at det skal se pent og blankt ut, men de holder pelekrepsen unna samtidig.

En av de tidlige illustrasjonene av Chelura terebrans (stavet feil i den originale figurteksten). Legg merke til de to store og uvanlig formete uropodene. Bate & Westwood, 1862.

Den økte beskyttelsen vi gir hver lille trebit som skal i vann – enten det er med trykkimpregnering, tjære, lakk eller metallbeslag – gjør at det blir vanskeligere for Chelura og Limnuria å finne fotfeste. Tidligere reiste disse artene rundt i verden med seilskipene, og vi finner i dag Chelura terebrans på begge sider av NordAtlanteren, Sør Afrika, Stillehavskysten av Nordamerika, Australia og New Zealand. Ingen ser på den som “opprinnelig derfra”, så i alle disse områdene er den listet som en fremmed art man gjerne vil bli kvitt. Det er ikke noe underlig at alle vil bli kvitt en art som lett gjør store materielle skader på ting. Det kan virke som om vi får det til. Det er en tydelig nedgang i mengden Chelura terebrans og de andre trespisende krepsdyrene i undersøkte havner. Kanskje vil de ta mer over drivtømmer og slitne båtvrak?

I Norge har vi noen svært få registreringer av Chelura terebrans – fra Østfold, Rogaland og Hordaland. Alt i alt har vi så få registreringer at forrige rødliste (2015) konkluderte med at vi ikke kunne si noe særlig, for vi har datamangel (kategori DD).

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL. 1955. The wood boring habits of Chelura terebrans Philippi in Los Angeles harbour. Essays in the natural sciences in honour of captain Allan Hancock: 87-98

Beermann J, Dick JA, Thiel M. 2015. Social recognition in Amphipods. An Overview. Ch. 6 in Aquiloni L , Tricarico E (eds) Social Recognitions in Invertebrates. Springer International Publishing

Etaxbe AG 2013. The Wood boring amphipod Chelura terebrans. PhD-thesis, University of Portsmouth, UK. 232 pp

Kühne H, Becker G. 1964. Der Holz-Flohkrebs Chelura terebrans Philippi (Amphipoda, Cheluridae). Zeitschrift für angewante Zoologie, Beiheft 1: 1-141

Reisch DJ, Gerlinger TV, Ware RR. 2015. Comparison of the Marine Wood Borer Populations in Los Angeles Harbour in 1950-1951 with the populations in 2013-2014. Bulletin, Southern California Academy of Sciences 114(3): 123-128.

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Mange forbinder juleferie med gamle tradisjoner. Vi spiser mat som vi spiser hvert år til jul, vi har bakt de tre eller syv sortene kaker vi alltid “må” ha, og selv med årets nyeste julehits setter vi på den juleplaten vi alltid hører på også. Vi finner fram den gamle julepynten, den som ble laget i løpet av mange år med juleverksted i bernehage og på skole, og den som kanskje er enda eldre. På vårt juletre henger det tre engler min oldemor fikk som nygift ung dame i 1906. De har hengt på familiens tre hver jul siden den tid, og det blir ikke helt jul uten de tre englene, selv med alt glitter og stas som har kommet til etter de ble produsert og ærverdig hengt opp den første gangen.

Mange ganger når jeg sitter på laben eller på kontoret tenker jeg at jeg har det litt sånn som med juletrepynten på jobb også. For meg og de fleste som jobber med amfipoder i nord-Atlanteren blir ikke arbeidsdagen helt den sammen uten litteraturen fra like rundt forrige århundreskifte. Selvsagt må vi ha den nyere litteraturen også – det er den som lyser opp dagens kunnskap – men uten bøkene fra Sars, Krøyer og et par av de andre tidlige heltene mangler noe. På pulten min akkurat nå ligger to arbeidskopier av plansjene fra “The Crustacea of Norway” Bind 1 (Amphipoda) – et nesten helt utslitt og fillete, og en ny utskrift som jeg prøver å overføre alle de viktige notatene til, sånn at den kan brukes. Med mer og mer litteratur scannet og deponert i store databaser er det mulig for de som vil å laste ned slike gamle bøker, fra Biodiversity Heritage Library eller fra mer artsgruppe-fokuserte databaser.

Originalene er litt sånn som oldemors juleengler – de tas fram med ærbødighet og med stjerner i blikket fra de gamle bibliotekenes og museenes magasin en gang i blant. Første gang jeg fikk se en originalutgave av plansjene jeg har i flere kopier på bordet mitt nå, var nesten som julekvelden. At det var forfatterens private, håndkolorerte utgave gjorde ikke stjernene i blikket mitt mindre…

Rapporten fra den Norske Nordhavsekspedisjonen ligger i hyllen sin.

Selv har jeg aldri klart å få tak i en originalutgave av The Crustacea of Norway. Jeg er ikke engang sikker på om jeg har råd til en hvis det kommer en på markedet – fine, antikvariske bøker kan gjerne koste en del. Min aller fineste bok fant jeg i et lite antikvariat i København for mange år siden, og da var det som om julekvelden kom – midt i juni. Blant historier og verker om verden fant jeg en sprø og nedstøvet del av rapporten fra den norske nordhavsekspedisjonen. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble publisert i flere delrapporter, og flere av norges fremste zoologiforskere delte dyregruppene mellom seg når de gikk gjennom det innsamlete materialet. GO Sars var en av ekspedisjonens ledere, og han hadde blant annet ansvaret for publikasjonen om krepsdyrene.

Det er det bindet av hele rapporten som ligger hjemme i min bokhylle – og som fyller meg med høytid hver gang jeg ser på den. Mange av artene vi kjenner fra Norskehavet – og spesielt mye av det som er beskrevet før de moderne utforskningene vi nå holder på med (du kan gjenlese noen av bloggene her, her og her) ble beskrevet i denne rapporten.

Vi som jobber med taksonomi er heldige som kan ta med oss litt av gleden over gamle beskrivelser og gamle tradisjoner på jobb hver dag, og sammen med nye metoder som for eksempel DNA strekkoding og elektronmikroskopi-fotografier gjøre vårt beste for å forstå naturen enda litt mer enn vi har tidligere.

… Stjerner i øynene kan jeg forresten også få av å se på alt det fine som dukker opp i en prøve med amfipoder. Kanskje finner vi noe helt ubeskrevet innimellom alt som er tegnet så fint i den gamle litteraturen? De som følger oss også i 2018 vil kanskje få vite mer om det.

 

God jul til dere alle – med både nye og gamle tradisjoner, stjerner i øynene og spenning i vente!

Anne Helene

Litteratur:

Sars GO (1885) Den Norske Nordhavs-expedition, 1876-1878, Vol 6: Zoologi: Crustacea I Crustacea II, Pycnogonida. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Christiania.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1 Amphipoda. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Stephensen K (1935-42) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjecent waters (bing 1-4) Tromsø Museums Skrifter.