Category Archives: artskunnskap

SommerLopper: Varme strender, sandhoppere og om å finne veien

Noe av det fineste med sandstrender er kanskje ikke å være ute i vannet, men å holde seg på den tørre, varme sanden. Man kan kjenne seg hjemme på en slik strand. Det finnes en gruppe amfipoder som også har denne holdningen til sandstrand – selv om de selvsagt må være innom fuktige miljø av og til – siden de er dyr som får oksygen når det kommer vann over gjellene de har på beina.

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

På varme sandstrender der sanden blir tørr og varm på oppsiden av der bølgene rekker finnes det ofte en gruppe amfipoder som har fått det engelske navnet “sandhoppers” (på norsk har noen prøvd å bruke uttrykket strandhoppere). Dette er dyr som hører til en ganske liten, men distinkt gruppe: Talitroidae – de “landlevende” amfipodene.

I antall arter er kanskje ikke Talitroidaene den største gruppen amfipoder i verden (det er ca 200 arter i familien), men de er nok blant de mest kjente amfipodene. Det er nok mest fordi de er på land – og der er det jo lettere å se ting enn nede i vannet. Noen av de første amfipodene som ble beskrevet vitenskapelig er i denne gruppen.

I Norge finner vi en art i denne gruppen – Talitrus saltator (Montagu, 1808) – på sandstrendene langs Jæren. Artsepitetet saltator kommer fra at de hopper (saltar betyr å hoppe på latin) opp i luften før de lander på stranden igjen. Siden de er dyr som trenger fuktighet, holder T. saltator til under oppvasket tang eller drivved som ligger på sanden.

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling – Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Du har kanskje sett dem på? Ved høyvannsmerket og litt oppover på stranden – der bølgene kan slå når det er vind nok, der holder de til. Vi finner dem langs kystene av Europa: våre sørlige strender er det norligste punktet, de finnes fra de polske sandstrendene ved Østersjøen, og hele veien til Middelhavet. Originalbeskrivelsen er fra de sørlige strendene langs Devon i England, og der står det

“denne arten graver seg ned under det havet har forkastet til stranden, de spiser både dåde dyr og planter med stor iver, og de er igjen mat for sandlo og ander strandfugler. Dette er et av de insektene som yter mest i arbeidet med å bryte ned råttent materiale“ (egen oversettelse).

Med andre ord: enhver sandstrands mest viktige beboer?

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Dette er en av de amfipode-artene som er studert mye. Og det er mye å under seg over med dem. Hva spiser de, hvordan formerer de seg, hvordan går det med dem hvis andre bruker stranden de bor på, eller hvis stranden blir forurenset, hvis vanntemperaturen eller saltmengden i vannet endrer seg? Hvorfor hopper den, og ikke minst: hvordan finner de veien der oppe på den tørre stranden?

Det viser seg at Montagu hadde ganske så rett da han beskrev Talitrus saltator sin plass i strandens økosystem. Moderne studier av mageinnhold viser at de har 60% detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) og 40% alger, og da for det meste tang-rester. De spiser også til dels litt av sin egen avføring – noen forskere mener det er fordi det er den beste måten å få i seg tungmetaller som kobber på. Krepsdyr har haemolymfe istedenfor blod, og der vi trenger litt jern i våre røde blodceller for å frakte oksygen rundt i kroppen bruker de kobber i haemolymfen.

Dette er en art som er veldig fleksibel i sin toleranse av temperatur og saltinnhold, og det er nok en av hovedgrunnene til at den finnes over et såpass stort område. Den tåler ikke frost på strendene, det er ikke så lett å få oksygen fra frosset sjøsprøyt til en gjelleoverflate, og det setter en krass grense for nordlig utbredelse.

Flere forskere ved universitetet i Firenze har undersøkt denne arten på forskjellige strender i nord-Italia. De har funnet ut at det virker å være en ganske detaljert balansegang som må til for at Talitrus saltator skal ha det bra. Det kan ikke være for vått, men heller ikke for tørt. De så at dyrene virrer opp og ned på stranden alt etter tid på døgnet, og etter hvor foktige de er. Så hvordan finner de veien så de ikke får det enda tørrere eller våtere enn det de stikker av fra?

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator har sitt eget innebygde solkompass! De “vet” genetisk hvilken vei stranden peker (om strandlinjen går nord-sør, eller øst-vest), og de vet hva som er opp (mot tørt land) og ned (mot havet) på stranden. De forskjellige strendene har forskjellige populasjoner, og alle er tilpasset “sin” strand. Hva skjer så på en overskyet dag, der solen ikke kaster nok skygger til at de kan orientere seg? Det er små deler av øyet som polariserer lyset, sånn at også uten direkte sol kan disse dyrene “se” hva som er øst eller sør.

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

For å vise dette vitenskapelig, har forskerne samlet inn amfipoder fra masse forskjellige strender (med forskjellig retning på stranden), og på taket på biologi-bygningen i Firenze, langt fra lukten av sjøvann eller fra landkapsinformasjon som bakker og trær i bakgrunnen, har amfipodene blitt satt ut på små ministrender der det går an å registrere i hvilken retning de begynner å gå i. Resultatet for de italienske individene er at de går i retning bort fra havet om dagen og mot havet om kvelden/natten. Det er ikke gjort slike studier på de norske strandamfipodene, men det er den samme strategien på de polske strendene inderst i Østersjøen.

Det de aller fleste kjenner T. saltator igjen på, er hoppingen (du kan se en video av den her). Hvorfor driver de på med det? Hoppene blir til ved at de strekker kroppen ut veldig fort, og de store bakkroppsbeina gir godt “fraspark” fra sanden. Dette er en fluktoperasjon – hvis en først skal stikke av er det sikkert like greit å gjøre det fort og effektivt. Så hvis du ser mange hoppende amfipoder, har du forstyrret dem. Enten ved å løfte opp en strandet tangklase de ligger under og spiser og fukter seg på, eller fordi du fant en sti over stranden som krysset deres “sti” over den samme stranden.

De er morsomme å observere, og lette å finne. Her trenger du ikke engang bøtte eller kjøkkensikt – det er bare å legge badehåndkledet ned og så sitte i ro, eller kanskje løfte litt forsiktig på en tangbit. La tangen bli værende på stranden når du er ferdig – flere studier har vist at tang“rydding” kan ødelegge hele boområdet til strandamfipodene. Derimot vil nok både de og veldig mange andre like hvis du plukker med deg hjem litt mer plast enn du tok med deg til stranden… Fortsatt god amfipodesommer!

Anne Helene

Litteratur:

Dahl, E. (1946) The Amphipoda of the Sound Part I. Terrestrial Amphipoda. Royal Physiographic Society, Lund.

Friend, JA & Richardson, AMM (1986). Biology of Terrestrial Amphipods. Annual Review of Entomology 31, 25-48.

Guerra-Garcia, JM et al (2014) Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Montagu, G (1808) Description of several marine amimals found on the south coast of Devonshire. Transactions of the Linnean Society of London 9, 81-114.

Scapini, F, A Ugolini & L Pardi (1988). Aspects of direction finding inheritance an natural populations of littoral sandhoppers (Talitrus saltator). Behavioral Adaptation to Intertidal Life.

Fortsatt mange ukjente arter i Norge

I en ny rapport i fra Artsdatabanken anslås det at vi i Norge har omkring 60 000 arter, men “bare” 44 000 av disse er kjente i fra Norge (og en del av dem er per i dag også ukjente for vitenskapen). Det kan du lese mer om her: En fjerdedel av artsmangfoldet i Norge er uoppdaget

Marine artsprosjekter

Vi arbeider for å øke kunnskapen vår, blant annet gjennom ulike Artsprosjekter:

Artsprosjektet skal sikre en langsiktig oppbygging av kunnskapen om arter i Norge, med spesiell vekt på de artene vi vet lite om i dag. Prosjektet er etablert av Klima- og miljødepartementet og er et viktig element i Regjeringens arbeid med å styrke kunnskapen som skal ligge til grunn for forvaltningen av naturmangfoldet.

Vi er involvert i majoriteten av de marine artsprosjektene, og gjennom NorBOL kommer vi også innom andre dyre-og plantegrupper.

Vi har for eksempel noen entomologkollegaer borti gangen som er i ferd med å undersøke insektsfaunaen på rikmyrer i Hedmark sammen med sine samarbeidspartnere. De har en fin blogg gående, les mer om fluefangerne fra Hedmark her.

I dag sendte vi avgårde en ny forsendelse med vevsprøver og DNA-ekstrakt til laboratoriet i Canada, og i denne forsendelsen finner vi tanglopper (lesere av denne bloggen må etter hvert kjenne til tangloppene! :), småmaneter og kolonimaneter, børstemark, pigghuder (ikke artsprosjekt), hoppekreps og vannlopper, og – ut av havet – insekter (samlet inn på Lygra) og mikrokrepsdyr (Cladocera, Copepoda og Ostracoda) i fra ferskvann. Det blir spennende å se hvordan barcodingsresultatene blir på disse, vi krysser fingrene for gode resultater!

Hurra for den internasjonale børstemarkdagen!

Hvafornoe??

Fra og med 2015 feirer vi børstemarkens dag 1. juli, både som en minnemarkeing for en av fagfeltets “grand old men”, Kristian Fauchald, og for å promotere dyrene våre – som vi synes fortjener mer oppmerksomhet!

Her kan du lese fjorårets post (på engelsk), hvor vi går mer i dybden både på hvem Kristian var, og på hvordan vi forsker på børstemark.

Du kan også lese mer om dagen og om børstemarkene på evertebratbloggen til the Smithsonian National Museum of Natural History

Dagen feires på museer, universiteter og feltsasjoner over hele verden, og bidragene samles i en “Storify” oppsummering på Twitter, som du kan se her: Storify

Vi bruker emneordene #PolychaeteDay og #InternationalPolychaeteDay på Twitter og Facebook – ta en kikk, og lær noe nytt i dag!

TangloppeTorsdag: Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859

Den generelle amfipoden vi har blitt kjent med gjennom TangloppeTorsdag er for det meste avlang, flat sidelengs (som om den har blitt skvist mellom hendene dine når du gir applaus for hvor kule amfipoder er), og med bein som starter med en sideplate (coxalplate) som rett nok kan være stor eller liten, men som er en plate, og en bakkropp med tre par med halevedheng (uropoder) som hos de karakteristiske Gammarus artene.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: AHS Tandberg

For noen grupper er det andre karakterer som gjør at vi kan si at det er amfipoder vi ser på. Laetmatophilus tuberculatus tilhører en av disse gruppene. (Det vil helt sikkert bli flere “uvanlige” amfipoder etterhvert, så stay tuned!) Det som gjør at vi allikevel kan kjenne dem igjen som amfipoder er det at de har frambeinpar som bøyes bakover og bakbeinpar som bøyes framover, i tillegg til at hele kroppen er leddet.

L. tuberculatus ser til forveksling ut som en litt lett piggete klump med lange tynne bein på, sideplatene på hvert bein er så små at de nesten ikke er til å se. På det nestfremste beinparet er det nestnederste leddet (som i gamle dager ble kalt “hånden”) utvidet, slik at det ser ut som boksehansker. Så mye at på en barneaktivitet med fargelegging av strektegninger av forskjellige arter jeg en gang hadde i en amfipodeutstilling, var det flere barn som farget dette leddet rødt – som røde boksehansker, og en jente ville kalle amfipoden sin for Rocky – etter den legendariske filmbokseren. Denne store hånden er mye mer utpreget hos hannene enn hos hunnene, men begge kjønn har slike boksehansker. Den karakteren som gjør at denne arten skiller seg mest ut fra den generelle amfipoden er allikevel det at de to bakerste kropssegmentene er sammenvokste, og de har bare to par halevedheng (uropoder), og det bakerste av de to den har er så redusert i form at det er lett å tro at det bare er et par uropoder hos denne slekten.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: K. Kongshavn

Dette er en art som lever på bløte mudderbunner, der er den observert mens den gjemmer seg under skjellrester og lignende skulesteder. Vi mener de spiser detritus (dødt, organisk “nedfall”), og med lange, hårete antenner kan vi også se for oss at en del av matinnsamlingen er basert på å vifte med antennene og så spise det som fester seg der. Den svenske zoologen Paul Enequist observerte i sitt arbeid en del nærståene arter i akvarium over lengre tid. Han beskrev hvordan de holdt seg fast med bakbeina mens de stilte framkroppen inn slik at vannstrømmen kom “rett i fleisen”, og så spredte de antennene ut så bredt de kunne, og lepjet i seg det som festet seg på dem. Enequists laboratorie-undersøkelser er fremdeles unike i amfipode-sammenheng: det er veldig få andre som har systematisk undersøkt levemåten til våre små venner. (I de seineste tiårene har det kommet noen få nye studier av levemåten et par arter – kanskje kommer det mer framover?)

Laetmatophilus tuberculatus tegnet av Lincoln (1979).

Hvorfor ser Laetmatophilus tuberculatus så anderledes ut fra de fleste andre amfipodene? Det er flere grupper amfipoder som har slik redusert bakkropp (at få eller mange vedheng ikke finnes hos disse gruppene), og vi tror at dette kan ha skjedd tidlig i utviklingen av amfipodene. Et resultat av å ha en “enklere” bakkropp er at det blir lettere å holde seg fast i omkringliggende strukturer (tang, skjellrester, andre dyr) med bakbeina, og slik kan frambeina brukes til andre oppgaver som for eksempel matinnsamling eller kanskje til og med til å holde fast partnere i heftige stunder?

Det tidlige evolusjonspresset på amfipodene er ganske lite studert, og fremdeles diskuterer vi teorier uten helt å bli enige om hvilke vi synes har best støtte. Selv om vi bare er mellom 80 og 100 forskere på verdensbasis, har vi mange teorier vi undersøker, og flere forskjellige metoder vi tester teoriene med. Analyser av arvestoff (DNA) er selvsagt ønskelig, men det gjelder å få tak i nok representanter fra forskjellige arter til at det har noe for seg å sammenligne resultatene.

Laetmatophilus tuberculatus, dette er et av individene vi har DNA strekkode fra. Foto: K. Kongshavn

Gjennom NorAmph og NorBOL prosjektene her på Universitetsmuseet i Bergen har vi samlet inn strekkode-DNA for Laetmatophilus tuberculatus, som er den arten som finnes i våre farvann av 14 arter på verdensbasis for Laetmatophilus. De fleste av de resterende 13 andre kjente artene har ikke noe registrert DNA-materiale enda, for ikke å snakke om det vi med morfologiske (basert på utseende) metoder kan tenke oss at kanskje er nærtstående grupper. Når vi får nok slikt materiale kan vi sjekke om de forskjellige metodene våre gir resultater som ligner på hverandre. Slik kan vi bringe forståelsen av amfipodenes utvikling litt videre.

Så, det er bare å brette opp ermene og samle inn og analysere videre. Planen for min sommer er å samle inn materiale fra områder dypt i Norskehavet – kanskje ikke Laetmatophilus tuberculatus i denne omgang, de bor litt grunnere. Registrerte funn er på mellom 40 og 600m. Det er mange andre andre arter amfipoder å samle inn, så jeg er ikke redd for at det skal bli for lite å gjøre på tokt eller i laben til høsten.

Har du planer om å se på amfipoder i løpet av sommeren? Det er mange å velge mellom – både på stranden, i fjæra, fra ferskvann og fra langt nede i havet. Ta med deg bøtte og litt tålmodignet, kanskje blir det begynnelsen på slike studier Enequist holdt på med? Sommerutgavene av TangloppeTorsdag vil fortelle litt om noen av amfipodene du kan finne – følg med!

Anne Helene

Litteratur:

Enequist, P. 1949. Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala, 28.

Laubitz, D.R. 1983. A revision of the family Podoceridae (Amphipoda: Gammaridea). Australian Museum Memoir vol 18, 77-86.

Lincoln, R.J. 1979. British Marine Amphipoda: Gammaridea. British Museum, Natural History.

Kule krepsdyr

Sammen med Endre driver jeg å gjøre klar en plate med assorterte krepsdyr til NorBOL, og de er skikkelig kule!

Vi har samlet mye av dette selv, under diverse feltkurs og tokt (resten kommer i stor grad fra MAREANO) – dermed har vi også bilder av levende dyr i mange tilfeller.

Barcoding specimens1