Når vi skal undersøke amfipoder, er den første utfordringen å få tak i dem. Hvordan gjør vi det når havet er så stort, så stort, og amfipodene er så små?

De marine amfipodene er for det aller meste det vi kaller bentiske – de holder til ned i, oppå eller rett over havbunnen. Det er også noen som er plelagiske – de svømmer rundt i de frie vannmassene. Noen amfipoder lever i nærheten av land, eller på grunt vann, men de aller fleste finnes så langt fra land at vi må bruke båt for å komme til.

Den vanlige måten å samle pelagiske amfipoder på, er å bruke veldig finmaskete nett som vi drar enten på skrå eller rett opp gjennom vannet. Maskestørrelsen kan variere etter hva vi vil samle inn, men ofte når vi ønsker å samle dyreplankton brukes nett med 0,5mm små hull. De enkleste nettene er festet på store ringer, sånn at de er åpne og samler dyr hele tiden de er i vannet. Det går an å sammenligne dem med kjempestore insekthåver som vi drar gjennom vannet.  Det finnes også  nett som er festet til datastyrte åpne- og lukkemekanismer, slik at vi kan kontrollere på hvilke dyp vi samler inn dyr. Dette kan gi oss masse spennende informasjon – og det er noe vi skal komme tilbake til i denne bloggen siden.

For å samle de bentiske amfipodene bruker vi to hovedgrupper med redskaper: de som tar en bit av havbunnen, og de som samler like over havbunnen. Siden disse samler forskjellige leveområder, er det ofte lurt å samle litt med begge typer hvis vi vil samle inn flest mulig av de artene som kanskje finnes en plass.

De gravende og hulebyggende amfipodene (for eksempel Urothoe elegans) er de gruppene som oftest blir samlet med grabb eller boxcorer – som er de vanligste redskapene for å samle inn en bit av bløt havbunn. De settes sakte ned fra en båt, og når de lander på bunnen, løses en lukkemekanisme ut, slik at de “spiser” med seg en bit bunn opp igjen til båten. Dette er den typen redskap som oftest brukes i overvåkning av miljø fordi det er mulig å vite nøyaktig hvor stor del av havbunnen vi har en prøve av, og slik kan vi regne ut hvor mange dyr det er på bestemte arealer.

 

 

 

 

De fleste amfipodene holder allikevel til oppå eller like over havbunnen – vi kaller dette hyperbentos. De er det enklest å samle med en slede. Sleder kan på mange måter minne litt om det kjempestore planktonnettet vi bruker til å samle pelagiske amfipoder med, bare at nettet er montert på noe som kan ligne et stort akebrett som vi drar langs havbunnen. Sledene har gjerne en slik utforming foran at de virvler opp den øverste, lette delen av havbunnen, slik at dyrene som bor oppå bunnen ikke blir overkjørt av brettet, men blir fanget i nettet.

 

 

 

 

Felles for begge hovedmetodene for å samle bentiske dyr fra bløt bunn, er at sammen med dyrene kommer det opp en hel del havbunn. Det blir mye forsiktig vasking av prøvene for å skille de lette amfipodene (og andre bunnlevende dyr!) fra sand, silt og gjørme. Til tider kan det virke som om havbunnsdyr-biologer aldri har kommet seg bort fra å leke i sandkassen – selv om målet nå er å bli kvitt sanden, ikke bygge fine slott og byer av den.

Hvordan samler vi de amfipodene som lever på havbunn som ikke er bløt og jevn? Det har lenge vært vanskelig – for når vi setter en grabb eller en slede ned i vannet, ser vi ikke akkurat hvor den “lander”, og steiner og skarpe kanter kan ødelegge innsamlingsredskapene våre. Vi har lenge samlet inn med mer hardføre skraper, som i stor grad gjør det samme som sleder: de dras langs havbunnen. Forskjellen er at de ikke har så finmasket nett, men heller noe som kan minne om et fiskegarn i tykk og sterk tråd. Selv om vi tenker at alt som er mindre enn maskestørrelsen (hvor store hullene i nettet er) har stor sjanse for å bli vasket ut når vi drar nettet langs bunnen og opp til båten igjen, er det ofte slik at det sitter en og annen liten amfipode på noe som sitter som en propp i et hull – en stein eller et større dyr.

Planktonnett, grabber og sleder har blitt brukt i marinbiologi siden vi begynte å interessere oss for å undersøke mer enn fisk fra båter. Med utviklingen av datastyrt undervannsteknologi har vi fått mange nye muligheter. Nå kan vi bruke undervannsroboter som vi styrer fra båten (ROV) til å se og samle inn blant annet amfipoder. Ofte kan vi bruke noe som ligner på en støvsuger til å suge inn amfipoder som sitter på steder vi ikke kan komme til med de tradisjonelle redskapene. Da kan vi både se og filme at vi samler inn dyret, og vi vet nøyaktig hvor det ble samlet inn. Nøyaktigheten på hvor et dyr fra en sledeprøve kommer fra (“en plass langs de noenhundre metrene sleden ble trukket langs bunnen”) til en oppsugt ROV-prøve (“innsamlet på dette punktet”) kan gi ny og spennende informasjon. En ROV kan også ta prøver av selve bunnen, slik som en grab.

Det er ikke bare roboter som kan samle og ta bilder under vann – på dyp der dykkere kan holde til, kan vi samle mye informasjon om hvordan amfipodene lever samtidig som vi kan plukke med oss akkurat de amfipodene vi liker best. De aller fineste bildene av amfipoder jeg vet om, er tatt av dykkere, og mange spennende og nye arter blir fremdeles funnet av dykkere.

De amfipodene som er åtseletere (for eksempel slike som Tmetonyx cicada) samler vi inn med feller. Slike feller kan ha forskjellige utforminger, men de fungerer på samme måte som en hummer- eller krabbeteine. Ofte har vi et rør med netting i den ene enden (slik at duften av åtet kommer ut i vannet), og en trakt som peker innover i røret i den andre enden. Da blir det lett å svømme inn, og vanskeligere å svømme ut igjen.

 

 

Stor forskningbåt, liten sjark eller kanskje en liten robåt? Det kommer an på hvor lang ut på havet du skal, og hvor tung redskap du skal bruke. Ofte må vi bruke store og tunge (og av og til kjempedyre!) redskaper for å få opp små, små dyr fra det store havet. Hvis du vil lete i fjæra, kan du godt klare deg med en bøtte og litt kjøkkenredskaper… God jakt!

Anne Helene