Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilde i vinden på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg
Det er sommer, skolene har tatt ferie, og det er det nok flere som godt kan tenke seg å få. Mens vi legger fra kai i Tromsø med forskningsfartøyet G.O. Sars for å undersøke Norskehavets dype hemmeligheter, starter årets “Sommerlopper” – TangloppeTorsdag sin feiring av sommerferietiden.
Det engelske ordet for tokt, “cruise”, får faglige innsamlingsturer til å høres ut som en sommerferie med god mat og soldekk med lek og late stoler. God mat får vi, og sikkert minst like luksuriøst (og ikke minst enestående) som på et mer tradisjonelt cruiseskip, og prislappen tør jeg ikke tenke på. Men ferie vil nok de fleste ikke kalle det – selv om vi har det både spennende og moro her ombord. Det er kanskje slik mange forskere har “ferie” – vi bruker tiden der det er rolig rundt oss til å reise til spennende steder og samle nytt materiale?
En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)
Det er lang tradisjon for å blande arbeid med glede innen marinbiologisk forskning. En sommer kan brukes til så mangt – og gjerne til å samle dyr i fint vær på en behagelig plass. G.O. Sars – han som båten vår er kalt opp etter – visste nok hva han gjorde da han som 28-åring sommeren 1865 bestemte seg for å undersøke “de sydligere Kyster af vort Land”. Turen gikk langs kystene av Christianias og Christiansands Stifter – eller langs Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten. Denne turen er beskrevet i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaperne: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter”. Slik stilen var for publikasjoner om innsamlingsturer på den tiden, er dette en blanding av reisebrev og en “inventorieliste” over artene han har truffet på.
Han begynte tilforlatelig i Drøbak – et sted som allerede da var kjent blant marinbiologer. Den danske marinbiologen O.F. Müller hadde allerede vært der midt på 1700-tallet og sjekket dyrelivet i fjæra – det i dag mest synlige resultatet av hans arbeid er det latinske navnet på den grønne kråkebollen: Strongylocentrorus droebachiensis. Men Georg Ossian (han likte visst best å bare bli kalt “Ossian”) hadde et ekstra triks for å samle spennende dyr: han hadde konstruert en særdeles fin bunnskrape som kunne ta prøver av det han kalte “de finere Sødyr” og da spesielt krepsdyr.
“Biologen” – den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.
Drøbaksundet gav ham også mange og mangfoldige resultater – og Universitetet etablerte nær 30 år seinere en marinbiologisk stasjon i Drøbak – den brukes fremdeles av glade biologer. Selv syntes Sars det var så praktisk med Drøbak – bare to timers dampskipstur unna hjemme – og lett og billig å skaffe seg bosted i Drøbak mens han holdt på med innsamlingene!
Ferden fortsatte videre til Vallø, så til Langesund, Risør, Flekkefjord og til slutt Farsund. Han noterte både bunnforhold, strømretninger og dyreliv, og i løpet av turen beskrev han ikke mindre enn 15 nye arter (flere også med ny slekt) i artikkel-reisebrevet sitt!
Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)
Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).
Han traff også på Pandalus borealis – det vi i dag ofte kaller ishavsreke – og som er den vanlige reken vi spiser på smørbrød eller til sommerfest. Han var dog ganske usikker på om det han hadde funnet noen få eksemplarer av utenfor Langesund virkelig var P. borealis – og han sammenlignet den med Svelvigsrekene (ofte fanget ved Svelvig utenfor Drammen) – de skulle være både særdeles gode og ha “fin Smag”. Langesund hadde flere kaldtvannsarter: pungreken Mysis erythropthalma som Goes hadde funnet på Svalbard tidligere ble registrert av Sars, som også diskuterte hvorfor en så kaldtlevende art skulle være her. Det kan nok godt hende at Georg Ossian ikke badet så mye som en vanlig sommergjest gjør i dag, men jeg er ganske sikker på at han kjente på vannet og ville ha skrevet det ned om det var ekstra kaldt i Langesund.
Amfipodene han fant var mange og mangeartede. Spesielt på mudder bunn fant han mange – men han likte spesielt de litt mer uvanlige artene han fant på sandbunn.
Helt på slutten av reisebrevet skriver Sars: “En Times Gang (fra Farsund) fører os i Vest til den sandige for Havet utsatte Listerkyst, hvorhen man især efter en stærk Sydveststorm bør tage sig en Udflugt, ikke alene for at nyde det storartede Syn af de sig fraadende mor den flade Strand brydende Bølger, men ogsåå for at undersøge de af Brændingerne opkastede løsrevne Tangstykker, hvor ikke alene Algologen, men også Zoologen vel vil kunne finde adskilligst af Interesse.“ Dette er et sommertips som ikke bare er gyldig i Farsund, men langs hele kysten: finn deg et avrevet stykke tang og se hvor mye morsomt som bor på den!
Anne Helene
Litteratur:
Sars, G.O. (1867) Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter. Nyt Magazin for Naturvidenskaperne, 84-128.
Vi håper på gode sekvenser og spennende resultater!
