Category Archives: Fotografering

TangloppeTorsdag: Den gamle litteraturen

Mange forbinder juleferie med gamle tradisjoner. Vi spiser mat som vi spiser hvert år til jul, vi har bakt de tre eller syv sortene kaker vi alltid “må” ha, og selv med årets nyeste julehits setter vi på den juleplaten vi alltid hører på også. Vi finner fram den gamle julepynten, den som ble laget i løpet av mange år med juleverksted i bernehage og på skole, og den som kanskje er enda eldre. På vårt juletre henger det tre engler min oldemor fikk som nygift ung dame i 1906. De har hengt på familiens tre hver jul siden den tid, og det blir ikke helt jul uten de tre englene, selv med alt glitter og stas som har kommet til etter de ble produsert og ærverdig hengt opp den første gangen.

Mange ganger når jeg sitter på laben eller på kontoret tenker jeg at jeg har det litt sånn som med juletrepynten på jobb også. For meg og de fleste som jobber med amfipoder i nord-Atlanteren blir ikke arbeidsdagen helt den sammen uten litteraturen fra like rundt forrige århundreskifte. Selvsagt må vi ha den nyere litteraturen også – det er den som lyser opp dagens kunnskap – men uten bøkene fra Sars, Krøyer og et par av de andre tidlige heltene mangler noe. På pulten min akkurat nå ligger to arbeidskopier av plansjene fra “The Crustacea of Norway” Bind 1 (Amphipoda) – et nesten helt utslitt og fillete, og en ny utskrift som jeg prøver å overføre alle de viktige notatene til, sånn at den kan brukes. Med mer og mer litteratur scannet og deponert i store databaser er det mulig for de som vil å laste ned slike gamle bøker, fra Biodiversity Heritage Library eller fra mer artsgruppe-fokuserte databaser.

Originalene er litt sånn som oldemors juleengler – de tas fram med ærbødighet og med stjerner i blikket fra de gamle bibliotekenes og museenes magasin en gang i blant. Første gang jeg fikk se en originalutgave av plansjene jeg har i flere kopier på bordet mitt nå, var nesten som julekvelden. At det var forfatterens private, håndkolorerte utgave gjorde ikke stjernene i blikket mitt mindre…

Rapporten fra den Norske Nordhavsekspedisjonen ligger i hyllen sin.

Selv har jeg aldri klart å få tak i en originalutgave av The Crustacea of Norway. Jeg er ikke engang sikker på om jeg har råd til en hvis det kommer en på markedet – fine, antikvariske bøker kan gjerne koste en del. Min aller fineste bok fant jeg i et lite antikvariat i København for mange år siden, og da var det som om julekvelden kom – midt i juni. Blant historier og verker om verden fant jeg en sprø og nedstøvet del av rapporten fra den norske nordhavsekspedisjonen. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble publisert i flere delrapporter, og flere av norges fremste zoologiforskere delte dyregruppene mellom seg når de gikk gjennom det innsamlete materialet. GO Sars var en av ekspedisjonens ledere, og han hadde blant annet ansvaret for publikasjonen om krepsdyrene.

Det er det bindet av hele rapporten som ligger hjemme i min bokhylle – og som fyller meg med høytid hver gang jeg ser på den. Mange av artene vi kjenner fra Norskehavet – og spesielt mye av det som er beskrevet før de moderne utforskningene vi nå holder på med (du kan gjenlese noen av bloggene her, her og her) ble beskrevet i denne rapporten.

Vi som jobber med taksonomi er heldige som kan ta med oss litt av gleden over gamle beskrivelser og gamle tradisjoner på jobb hver dag, og sammen med nye metoder som for eksempel DNA strekkoding og elektronmikroskopi-fotografier gjøre vårt beste for å forstå naturen enda litt mer enn vi har tidligere.

… Stjerner i øynene kan jeg forresten også få av å se på alt det fine som dukker opp i en prøve med amfipoder. Kanskje finner vi noe helt ubeskrevet innimellom alt som er tegnet så fint i den gamle litteraturen? De som følger oss også i 2018 vil kanskje få vite mer om det.

 

God jul til dere alle – med både nye og gamle tradisjoner, stjerner i øynene og spenning i vente!

Anne Helene

Litteratur:

Sars GO (1885) Den Norske Nordhavs-expedition, 1876-1878, Vol 6: Zoologi: Crustacea I Crustacea II, Pycnogonida. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Christiania.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1 Amphipoda. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Stephensen K (1935-42) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjecent waters (bing 1-4) Tromsø Museums Skrifter.

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene

Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg

Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.

Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!

Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949

Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?

Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.

Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg

Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.

Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!

Anne Helene

Litteratur:

Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222

Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196

Innsamlingstur i Drotningsvik med NDF

I helgen arrangerte Norges dykkerforbund (NDF) instruktørkurs i marinbiologi ute på Espegrend marinbiologiske stasjon.

Jeg tok kontakt med arrangøren for å høre om det kunne passe at jeg kom ut og holdt et lite foredrag om genetisk strekkoding av marine dyr (og planter) i Norge gjennom NorBOL-prosjektet – og om jeg kunne få plukke dyr i fra prøvene de samlet.

Begge deler var velkomment, så jeg tilbrakte en dag i strålende høstvær sammen med en entusiastisk og kunnskapsrik gjeng.

Vi begynte dagen ute på Espegrend, hvor de hadde foredrag med gjennomgang av de ulike dyregruppene, og jeg fikk spredd det glade strekkodingsbudskap.

Etter lunsj pakket vi oss av sted til Drotningsvik utenfor Bergen, hvor deltagerne hoppet i havet.

Dykker (med nett) på vei uti

Naturlig nok har en anledning til å være mer spesifikk i hva en samler inn, og skånsom i behandlingen av prøven når man plukker for hånd, enn om en samler inn med diverse redskap i fra båt (med unntak av å bruke ROV, som er dyrt og ofte tidkrevende, og oftest forbeholdt adskillig større dyp en 0-30 m!)

Dermed var det flott at vi kunne supplere med litt kystnært, grunt materiale på denne måten. Dette har vi skrevet en del om tidligere, i forbindelse med at vi ble med Studentenes Undervannsklubb (SUB-BSI) på et tareskogdykk i 2015 – det kan du lese mer om her.

Vi hadde fått lånt oss noen finmaskede nett som de kunne legge fangsten i underveis, og dermed fikk vi opp en hel masse som vanligvis ville ha stukket av på veien.

Innsamling i fra båt; Bruk av (øverst f.v.) trekanstskrape, [trålprøve], grab, ROV, taretrål, RP-slede, grab, planktonhov, [en gjørmete grabbprøve)], trål og RV G.O. Sars

Jeg måtte le litt da først dykkerpar til overflaten utbrøt – med et stort glis – at dette var det mest nerdete de noensinne hadde gjort… og at det var skikkelig gøy! (velkommen etter!)

Fangsten fordeles og studeres på land

Vi brukte ganske mye tid på kaien på å se på fangsten, før vi pakket alt med oss (og jeg trodde bilene var fulle på veien ut..!) og dro mot laben.

Vi måtte innom SUB en tur for påfyll av flaskene til neste dags dykk på veien, så det var blitt langt utpå ettermiddagen før vi kom i gang på laben – men med smågodt og spennende dyr så holdt folk koken utover kvelden på imponerende vis.

Pigghudbøtte – det ble noen store dyr også!

God fangst!

Labarbeid

Jo lengre en står og kikker, jo mer finner man…

(alger), sekkedyr, mosdyr, nakensnegler (minst 3 arter), sjøhare, andre snegl, hydrozoer, anemoner – hva ser du?

Til NorBOL fikk jeg blant annet plukket med meg noen tarestilker med enormt mye påvekst (bryozoa, hydrozoa, tunikater etc.):

Vi fikk også tatt ut en del nakensnegler til Manuel, som har fått tildelt Artsprosjektmidler – deriblant en vanvittig flott Flabellina pedata, en stor og mange små Onchidoridae og mange Limacia clavigera.

Jeg snappet også til meg en fra del diverse andre grupper – «bøtta med det rare i» står på kjølerommet og venter på sortering.

Her er bilder jeg har fått i fra Anders Schouw av en del av dyrene vi fant:

Nakensneglen Flabellina pedata

Nakensnegle i familien Onchidorididae

Nakensneglen Limacia clavigera, og en mosdyrkoloni (øverst)

Sjøhare, Aplysia punctata

Kolonisekkedyr og snegl på en rød alge

En av “spaghettimarkene”, en Eupolymnia nebulosa

Jeg har fått et par bilder i fra dykkingen på søndagen også – deler disse to, for se så flott!

Anemonen Anemonia viridis

Anemone og snegl på sjøgress

Takk for turen!

-Katrine

Isopoder fra MAREANO til barcoding

Vi har etter hvert sendt inn en del isopoder (“tanglus”) til barcoding, og begynner å se noen interessante problemstillinger som det bør nøstes litt i.

Men vi er enda langt unna å ha tatt alle artene (i følge Artdatabanken er det ca 210 arter i Norge), så nå har jeg gått løs på små isopoder som MAREANO har samlet og artsbestemt, og plukket ut arter som vi så langt ikke har barcodet gjennom NorBOL. Siden dyrene er så små så blir ofte det ofte til at hele individet – minus tarmen, og det er et lite eventyr å unngå..! – blir vevsprøve i disse tilfellene.

Da er det greit at det ble tatt ekstra detaljerte bilder, så jeg har sittet i skumringen på fotorommet vårt og forhandlet med små dyr som ikke nødvendigvis er med på å skulle ligge med hodet mot venstre og ryggsiden opp… Men bilder blir det! Det blir spennende å se hvilke resultater vi får her, forhåpenligvis blir det mange sekvenser.

Her er dagens fotomodeller (klikk for å se større bilde):

Isopoder i fra MAREANO-materialet til barcoding. Foto: K.Kongshavn

Isopoder i fra MAREANO-materialet til barcoding. Foto: K.Kongshavn