En del av NorAmph-prosjektet er knyttet til utdanning av nye ”amfipodologer” – vi er få i Norge som jobber med identifisering av amfipoder. Noen av oss var samlet på Espegrend til en workshop i september, men vi er alltid glade for å utvide gjengen! Dette halvåret er derfor Christine med meg en dag i uken, og her skal hun få presentere begynnelsen av prosjektet sitt. Resultatene fra Christine sine strekkode-DNA-undersøkelser vil bli en del av NorBol.
Anne Helene
Hei!
Christine på F/F Hans Brattstrøm. Foto: AHS Tandberg
Jeg heter Christine Østensvig, er 22 år gammel og kommer fra Halden. Jeg er student ved biologi på UiB, og dette semesteret er jeg med på Anne Helene sitt prosjekt som omhandler barcoding av amfipoder.
Jeg syns dette prosjektet har vært utrolig spennende så langt, og fredag 10 februar reiste vi på tokt for å samle noen tanglopper til prosjektet. Vi reiste sammen med Aino og Luis som skulle samle pelagiske hydrozoa til sitt prosjekt. Turen gikk fra Espegrend til Raunefjorden, Korsfjorden og Fanafjorden og tilbake igjen.
RP-sleden er klar til bruk! Foto: C. Østensvig
Vi samlet inn vår prøve i Raunefjorden. For å samle inn prøven brukte vi en RP-slede, som er et redskap for å ta prøver av epi-bentiske dyr. Epi-bentiske dyr er de dyrene som bor like over havbunnen.
Videre vasket vi prøven gjentatte ganger for å få fram dyr fra ulike sjikt – vi ønsket å skille de lette dyrene som bor i overgangen mellom havbunn og sjøvann fra de dyrene som bor nedi havbunnen. Metoden vi brukte kalles ”dekantering” – da bruker vi masse vann til å forsiktig løsne de lette dyrene, og så heller vi det over en sikt så vi kan ta vare på dyrene. Vi var litt ekstra uheldige denne gangen, da prøven vår var fulle av slimåler som slimet ned hele prøven vår, men det tok vi et med smil! Vi plukket slimålene ut så fort som mulig, og da ble resten av prøven, og spesielt ”dekanten” veldig fin.
Slik så prøven ut idet vi fikk den ut av sleden. Lange, rosa slimål, og en del rosa reker skiller seg lett ut fra den grå mudderbunnen. Foto: AHS Tandberg
De dyrene vi raskt plukket ut av prøven (før vi dekanterte resten). Foto: AHS Tandberg
Vasking (dekantering) av prøve. Foto: L. Martell
Et helt glass fullt av spennende dyr for Aino og Luis! Foto: AHS Tandberg
Vi fikk mange spennende dyr i prøven vår, og vi fant masse amphipoder! I tillegg fant vi en haug med epi-bentiske medusaer (maneter som bor like ved havbunnen) som Aino og Luis kunne bruke til sitt prosjekt! De kommer til å skrive om dette i en blogg om ikke så veldig lenge. Så vi fikk hjulpet de andre i tillegg til å artige saker til oss selv (og det fungerte kanskje som en liten takk for at vi fikk være med dem på tokt!)
Fjæreinnsamling! Mange spennende amfipoder rett under steinene! Foto: AHS Tandberg
Dagen ble avsluttet med litt graving og leting etter tanglopper i fjæra på Espegrend, og etter hvert fikk jeg grepet på å fange de der også! Dagen var utrolig lærerik, og det er litt artig, for hver gang jeg føler jeg har forstått tangloppenes verden, så dukker det opp noe helt nytt! Og det er jo det som er så gøy med biologi, man blir aldri helt klok på alt!
Det er ikke ofte en hval går iland – det er noe som skjer mye oftere med sjømenn. Men når en hval gjentatte ganger forsøker å gå på land (på engelsk bruker de uttrykket at den “beacher” – den forsøker å svømme opp på stranden), blir det ofte stor ståhei. Sånn ble det også da en, for oss, ganske uvanlig hval prøvde å gå iland på Sotra. Hvalen var tydelig ikke frisk, og det endte med at Viltnemda mente den viste så store tegn på sykdom at den ble besluttet avlivet. Universitetsmuseet i Bergen fikk så overta dyret, og det var dessverre ingen tvil om at gåsenebbhvalen Ziphius cavirostris var syk og svak: den hadde for det meste spist plast-søppel.
Hvallusen sittende på gåsenebbhvalen. Foto: Katrine Kongshavn
Gåsenebbhvalen gav oss også noen mer hyggelige “gaver” – blant annet to hvallus, amfipoder fra familien Cyamidae. Bilder av hvalen fra like etter den ble tatt på land viser at det nok var flere enn to hvallus, men mange falt nok av i transporten til Espegrend Marinbiologiske Stasjon der vi undersøkte hvalen. Hvallus er ektoparasitter (parasitter som sitter utenpå dyret) på hvaler, og i store ansamlinger sikkert kan de være litt plagsomme, omtrent som hodelus er for mennesker. Det er allikevel ingen grunn til å tro at det var de som var skyld i denne hvalens triste helsetilstand.
Hvis en ikke kjenner til hvallus på forhånd, er det ikke så lett å se at de kan være amfipoder, dette er dyr som gjennom tiden har endret seg mye fra “standardamfipoden”. Mest iøyenfallende er at de er flatklemt “feil vei” (som om noen har skvist dem med tommelen ned mot et bord mer enn å fange dem mellom hender som klapper), men i tillegg mangler hele bakkroppen, og der to av beinparene burde vært, er det bare gjellene som synes.
Dette gjør at det ikke er så lett å identifisere Cyamidae som en skulle tro, og som jeg naivt kanskje håpet. Det er ikke mange artene, bare 31 arter fordelt på 6 små slekter, og de fleste av hvallusene holder bare til på en hvalart, eller en gruppe hvaler. Men det er ikke mye litteratur som finnes om denne gruppen, og beskrivelsene som finnes er ofte av typen “andre fot litt større enn første fot” eller “andre fot litt mer større enn første fot” – uten å si noe om hva “litt større” er i forhold til “litt mer større”. Vi har sittet på laben i mange timer og lest og sett til øynene er store og våte, men vi kan enda ikke si med sikkerhet hvilken art vi har å gjøre med. Vi må sammenligne med materiale fra samlingene til blant annet Natural History Museum i London, og kanskje vil analyser av arvestoffet hjelpe oss litt på vei? Vi kan ikke annet enn å håpe.
Våre to skatter: Hvallusene fra gåsenebbhvalen. Foto: AHS Tandberg
Siden det ble slutt på generell hvalfangst fra fangstsesongen 1985/86 da det internasjonale hvalfangsmoratoriet startet, har det vært veldig lite nytt forskningsmateriale av dyr som lever hele livet sitt på eller i hval. Nesten alt materiale som finnes av Cyamidae, er fra gamle museumssamlinger. Enn så fantastisk og viktig materale dette er, er det fryktelig spennende å få nytt materiale! Nå har vi altså to nye individer av Cyamidae – og det er bare å håpe at de er ferske nok til at vi kan få arvemateriale fra dem. De døde nok sammen med verten sin: da hvalen ble dratt opp på land, ble det tørt rundt dem, og for dyr som må ha vann rundt seg for å kunne “puste”, er det vanskelig å leve i det tørre.
Ryggsiden av hvallusen. Foto: AHS Tandberg
“Magesiden” av hvallusen. Foto: AHS Tandberg
Hvalen, og hvallusene som satt på den, kom inn fra sidelinjen og tok over en del av arbeidsplanene våre disse siste ukene. Det er selvsagt spennende, og hvallusen vil være et lite “sideprosjekt” som kan være en flott og uventet bit av NorAmph-prosjektet. Hvis vi får til å analysere strekkode-DNA fra dem, blir dette registrert i NorBol, sammen med DNA fra hvalen de bodde på. Fra før finnes det DNA-prøver fra 8 av artene hvallus; halvparten av dem er av Strekkode-DNA.
Anne Helene
Litteratur:
Berzin AA & Vlasova LP (1982) Fauna of the Cetacea Cyamidae (Amphipoda) of the World Ocean. Investigations on Cetacea 13, 149-164
Leung YM (1967) An Illustrated Key to the species of Whale-lice (Amphipoda, Cyamidae), Ectoparasites of Cetacea, with a guide to the literature. Crustacea 12(3), 279-291.
Martin JW & Heyning JE (1999) First record of Isocyamus kogiae Sedlak-Weinstein, 1992 (Crustacea, Amphipoda, Cyamidae) from the Eastern Pacific, with Comments on Morphological Characters, a Key to the Genera of Cyamidae, and a Checklist of Cyamids and their Hosts. Bulletin of the Southern California Academy of Sciences 98 (1), 26-38.
Mignucci-Giannoni AA et al. (1998) Metazoan Parasites and Other Symbionts of Cetaceans in the Caribbean. Faculty Publications from the Harold W. Manter Laboratory of Parasittology, paper 823.
Gåsenebbhvalen (Ziphius cavirostris) som ble avlivet utenfor Bergen etter gjentatte grunnstøtinger viste seg å være full av plast; i magen hadde den hele tretti plastposer, i tillegg til diverse mindre biter av søppel.
Plastfunnet i hvalen har ført til mange avisoppslag – og forhåpentligvis økt bevissthet – om marin forsøpling
Vi har laget en post om Universitetsmuseet sin obduksjon av hvalen her, og arbeider nå både med å DNA-barcode den for NorBOL, og å forsøke å finne ut hvilke parasitter det var vi fant på hvalen.
Men hva skulle gåsenebbhvalen egentlig spise?
Gåsenebbhvaler er vanskelige å studere fordi de opptrer ensomme eller i små grupper, er sjeldne å se, og ofte befinner seg dypt sjøen. Forskere har funnet at de kan dykke til 3000 m og oppholde seg neddykket opptil to timer. De orienterer seg med ekkolokalisering, men når de kommer nærmere overflaten enn ca 100 meter, blir de stille, kanskje for å unngå å provosere angrep fra spekkhoggere eller haier.
En vet ikke mye om hvordan disse hvalene ernærer seg, men fra obduksjon av strandede hvaler har en observert at denne arten muligens er relativt altetende. Det vil si at den kanskje spiser det som er tilgjengelig i de frie vannmassene den beveger seg gjennom, uten å være spesielt selektiv. Det er heller ikke klart i hvilken grad hvalene har mulighet for å danne et detaljert bilde av potensielle byttedyr ved hjelp av refleksjonen fra egne ekkosignaler. Kanskje er dette den enkle forklaringen på hvorfor dypdykkende hvaler forveksler plastposer med sine vanlige byttedyr. Og kanskje er det slik at den måten disse hvalene svelger byttet på gir liten anledning til å finsmake fangsten på gourmeters vis.
De relativt få strandede gåsenebbhvaler som er undersøkte for mageinnhold viser ulike arter av byttedyr i ulike områder av verden, men hovedgruppene ser ut til å være pelagiske blekkspruter, dypvannsfisk og mellomstore krepsdyr (Santos og andre 2001). Blekksprutene synes å dominere, men det bør ikke utelukkes helt at dette bildet kan være preget av at blekksprutene har kroppsdeler som er lite fordøyelige og lettere å oppdage i en åpnet mage. Skulle det derimot være slik at gåsenebbhvalene også eter store maneter, vi det være langt vanskeligere å påvise i en strandet hval.
Det øverste bildet viser den sagtakkede kitinringen i sugekoppene på en kjempeblekksprut, Architeuthis. Under ser en arrene etter slike sugekopper på huden til en spermhval, som også ernærer seg på blekkspruter. (foto. Endre Willassen)
De såkalte papegøyenebbene, som finnes i munnåpningen og brukes til å rive av biter av føde når blekksprutene spiser, blir blottlagt fra blekksprutenes munnkapsel under påvirkning av hvalens førdøyelsesvæsker. Nebbene er bygd av det harde stoffet kitin. Dette stoffet finnes også i sugekoppene til mange av blekksprutartene.
Innimellom plastsøppelet i den døde gåsenebbhvalen ble det også funnet enkelte blekksprutnebb. Fordi nebbene har ulik form og størrelse hos ulike grupper av blekkspruter, kan de brukes til å identifisere hvilke arter hvalene har spist.
Innimellom plasten finner vi også noen rester av hvalens naturlige føde. Her skimtes mørkbrune “papegøyenebb” fra flere fordøyde blekkspruter Foto: C. Noever
Samlingene ved museet
Blekksprutstudier har lange tradisjoner ved museet. Blant annet var konservator og professor Appellöf spesialist på disse dyrene. Da museet deltok i MAR-ECO-toktene i 2004 fikk våre samlinger tilført et stort og verdifullt materiale fra områder som kan tenkes å være matfatet for gåsenebbhvaler. Arbeidet med blekksprutene på museet ble omtalt i ulike media, blant annet i disse lenkene:
Det ble også publisert flere vitenskapelige arbeider, blant annet en samlet oversikt over funnene fra MAR-ECO, der det til sammen ble registrert 54 forskjellige arter blekkspruter. Hele 34 av disse hadde lave forekomster i fangstene og noen av disse er bunnlevende arter. Noen av disse pelagiske artene er også funnet i magen på gåsenebbhvaler.
Noen arter som tidligere er funnet i magen på gåsenebbhvaler
Her er et utvalg av arter som i følge Santos og andre 2001 har blitt påvist i mageinnholdet til gåsenebbhvaler i europeiske farvann.
Teuthowenia megalops fotografert av Richard E. Young under MAR-ECO-toktet i 2004.
Teuthowenia megalops er en merkelig blekksprut på rundt 30 cm som flyter fritt i vannmassene ved hjelp av et oppdriftssystem basert på ammoniumklorid, som dyret produserer selv under nedbrytingen av protein. Den har fått navnet «megalops» på grunn av de store øynene, som også inneholder tre lysproduserende organer, “kromatoforer”. Den synes å være vanlig på store dyp i Nordatlanteren (se Vecchione og andre 2008). Mer utfyllende informasjon om denne arten finnes i engelsk Wikipedia.
Mastigoteuthis agassizi
Mastigoteuthis agassizii ble registrert i hvalmager under navnet Mastigoteuthis schmidti, men som et resultat av arbeidet med MAR-ECO, ble tre arter av Mastigoteuthis ansett å være bare én, som nå heter M. agassizii. Det er imidlertid ennå en viss usikkerhet om artene i denne slekta av oseaniske blekkspruter, som er vidt utbredt i dyp rundt 500 til 1000 m i verdenshavene. De er også vertikalvandrende og kan jakte nærmere overflaten på nattetid.
Taonius pavo. Illustrasjon fra Wikipedia.
Taonius pavoDenne lille blekkspruten er også nokså dårlig kjent. T. pavo finnes i Atlanterhavet, men det er usikkert om den også har en større utbredelse. På denne lenken kan du se en video fra 850 m dyp utenfor Bahamas. I fluktreaksjonen slipper den ut bioluminiserende blekk. Illustrasjonene viser et individ sett nedenfra (øverst) og fra ryggsiden (nederst).
Histioteuthis bonelli illustrert av den berømte Ernst Haeckel.
Histioteuthis bonelli fotografert av Richard E.Young under Mar-Eco-toktene i 2004.
Histioteuthis bonnellii blir omtalt med ulike navn på engelsk. Ett av dem kunne vi oversette til «paraplyblekksprut». Dette navnet har den fått på grunn av den lange skjørtelignende membranen mellom armene. Når armene er utspilte kan det minne om en paraply. En vet nokså lite om biologien til H. bonellii, bare at den har flere nære slektninger i verdenshavene og at det som hittil har vært ansett som H. bonellii til og med kanskje består av flere ulike arter.
Todarodes sagittatus -akkar.
Todarodes sagittatuser en av de tiarmede blekksprutene som kan opptre i stimer oppover norskekysten. På norsk er den kjent som akkar, men dette navnet brukes av noen også om blekkspruter av arten Loligo forbesi. Den sistnevnte har en langt mer langstrakt form på finnene og det bør derfor være nokså greit å kjenne de to artene fra hverandre. Disse artene drives det også fiskerier på.
Vampyroteuthis infernalis ble først beskrevet av den tyske zoologen Chun. Her er en illustrasjon fra et verk publisert i 1915.
Vampyroteuthis infernalis er en dyphavsblekksprut med åtte armer og et sidt “skjørt” mellom armene. Den har også bevegelige vinger på bakkroppen som den manøvrerer med. Navnet vampyrblekksprut er litt misvisende for dette er ingen blodsuger. Den fanger organisk materiale fra vannmassene ved hjelp av klebrige lange tråder. V. infernalis beskytter seg mot å bli spist ved å vrenge skjørtet bakover over bakkroppen slik at den minner om et pinnsvin. Den kan også forvirre en angriper med øyelignende lysorganer i bakenden og med skyer av bioluminesens. Likevel kan den bli offer for gåsenebbhvaler på jakt.
Her er lenker til tre videofilmer som viser V. infernalis i sitt rette element.
Pelagiske krepsdyr og dyphavsfisk er også registrert i gåsenebbhvaler fra andre geografiske områder. Blant disse er de relativt storvokste og rekelignende Gnathophausia, i gruppen Lophogastrida, som har vært inngående studert ved UiB. Hvalen fra Sotra hadde også et skjell i magen. Det vites ikke om slike bunndyr normalt etes av gåsenebbhvaler.
Plast eller mat?
Det kan synes underlig at hvalene får i seg store plastflak av den størrelsen som ble registrert under obduksjonen av hvalen fra Sotra. Men dersom det som hvalen fanger først og fremst oppdages og sanses med ekkosignaler i stummende mørke, kan det tenkes at den lett tar feil. Eksperimenter med tumler-delfin har blitt tolket slik at de leser egenskapene til et objekt direkte fra ekkosignalene og det har vært antatt at akustiske signaler kan gi hvaler et svært detaljert 3D-bilde av omgivelsene. Vi ser at noen av blekksprutene som er funnet i magen kan innta en nesten paraplylignende form, og det kan tenkes at refleksene fra en flytende plastflate kan ligne på refleksene fra en blekksprut. Om hvalene er i stand til å skjelne mellom enkeltidivider av relativt små dyr, som Gnathophausia, er også et spørsmål. Kanskje kan det være ekkosignaler fra tette stimer av pelagiske krepsdyr som gjør at også slike blir spist. Og igjen, er det mulig at plast fortoner seg som en ansamling av små byttedyr i hvalens fortolkning?
Pardalisca cuspidata, innsamlet i Sognefjorden. Dette er et individ vi har DNA strekkode fra. Foto: AH Tandberg
Det er noe så smått og vanskelig å se som munndelene som skiller slekten Pardalisca fra de fleste andre amfipodeslektene. Den første av munndelene som gjør den spesiell, er de asymmetriske mandiblene. Alle amfipoder har litt asymmetriske mandibler – fordi den ene mandibelen har en bevegelig del – lacinia mobilis – som fungerer som en stopper for den andre mandibelen når de skal komme mot hverandre. Uten lacinia mobilis ville de kanskje “sakset” rett forbi hverandre. Det som er spesielt hos Pardalisca er den delen av mandibelen vi kaller incisor – den kanten som er helt forrerst. Den har forskjellig fasong på høyre og venstre side av dyr i denne slekten. Incisor er det samme ordet som vi bruker om våre fortenner, og det kommer nok av at denne strukturen ofte har den samme oppgaven i spiseprosessen hos mange amfipoder som våre fortenner har: den kan kutte over maten i små, presise biter.
Den andre spesialtingen med munndelene hos Pardalisca, er den første underkjeven (Maxilla 1). Her er den delen vi kaller for “palpen” – et leddet følehorn som sitter ytterst på kjeven – den delen som skiller seg fra de fleste andre amfipoder: den er stor og bred og flat – nesten som et lite spadeblad. Kanskje brukes den til å skyfle mat inn i munnåpningen?
De to fremste gåbeinparene er også litt rare: det ytterste leddet er som en liten, hoven kule mer enn den “vanlige” mer avlange formen som nok har vært grunnen til at det greske ordet for finger (δάκτυλος – dactylus) er det uttrykket vi bruker når vi skal beskrive presist det ytterste leddet på beina. Den uvanlige kule-formen på dactylus på de to fremste beinparene førte til en stor debatt blant tidlige amfipodeforskerne som Krøyer (som beskrev slekten), Liljeborg og Spence Bate. Det de til slutt ble enige om, var at Pardalisca kanskje bøyer de to fremste fotparene slik at det ikke er det nest-ytterste leddet som holder fast ting, men det nest-nest-ytterste leddet… Det kan kanskje høres nesten litt komisk ut at dette kan bli en diskusjon i det hele tatt, men hvordan Pardalisca holder seg fast har nok også konsekvenser for hvor den kan leve og hva den kan spise.
Pardalisca cuspidata. Illustrasjon nr 141 fra GO Sars (1895), med framhevninger av de karakterene som skiller ut slekten (framhevninger AH Tandberg)
Hvor kommer navnet Pardalisca cuspidata fra? Her kan vi midt i all munndels-nerdingen plutselig se den klassiske dannelsen til de gamle amfipodeforskerne, kanskje ikke minst Henrik Krøyers tidlige utdannelse som filolog. Vi må nemlig helt tilbake til de tidligste bevarte litterære verk skrevet på latin – til kommedie-forfatteren Titus Maccius Plautus (han levde fra ca 254 – 184 f.Kr). I hans forvekslings- (eller forviklings-)kommedie “Casina” finnes det en tjenestepike som heter Pardalisca. Hvorfor Krøyer fant ut at han skulle kalle en asymmetrisk amfipodeslekt opp etter en obskur tjenestepike i et nesten glemt teaterstykke er en av de detaljene som nok har forsvunnet i historiens gang. Kanskje han ville vise hvor godt kan kjente til de tidlige klassikerne? Artsepitetet cuspidata kommer fra det latinske uttrykket cuspidare – noe som er spisst – og peker nok på de spisse taggene på bakkroppen til Pardalisca cuspidata. De er lette å se og kjenne igjen, og er ofte det som hjelper oss til å komme fram til rett amfipodegruppe når vi sitter med mange dyr i en stor prøve.
Så hva vet vi om Pardalisca cuspidata sitt vanlige liv? Det er en av de typisk arkto-boreale (arktiske og nordlige) artene våre. Vi finner den på rimelig grunt vann, fra 10 m dyp og ned til 400 m (helt ned til 700 m sier Stephensen i sin oppsummering i 1938, men det har ingen andre funnet) og den lever på bløt mudderbunn – og noen ganger på blandingsbunn og mellom alger. Vi vet lite om hva den spiser med alle sine uvanlige munndeler – men den bør kunne kutte ganske så bra med de asymmetriske incisorene sine, og skyfle masse mat inn med de brede palpene på underkjevene. Det vi derimot vet, er at den er mat til flere ulkefisker. Selv om Pardalisca cuspidata ifølge “gammel” litteratur skal være nokså vanlig, har vi ikke veldig mange eksemplarer i samlingene våre. Men de vi har, har vi tatt prøve av arvestoffet til – for DNA-strekkoding. Det har vi forresten også gjort med flere av ulkefiskene som er kjent for å spise den. Når vi kan sammenligne våre resultater med de fra andre arkto-boreale områder, kan vi kanskje lære enda mer. Det håper vi på.
Spateltornulke (Icelus spatula). Foto: Ingvar Byrkjedal, Universitetsmuseet i Bergen
Nordlig knurrulke (Triglops murrayi), fra det DNA-strekkodete materialet som er innsendt fra Universitetsmuseet i Bergen
Anne Helene
Litteratur:
Atkinson EG & Percy JA (1991) Stomach Content Analysis of Marine Benthic Fish from Arctic Canada. Canadian Data Report of Fishery and Aquatic Sciences 840, 1-38.
Boeck A (1872) De skandinaviske og Arktiske Amphipoder. 864 pp
Krøyer H (1842) Nye nordiske Slægter og Arter af Amfipodernes Orden, henhærende til Familien Gammarina. Naturhistorisk Tidsskrift 4, 141-166.
Stephensen K (1938) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters II. Tromsø Museums Skrifter 3 (2), 141-278.
Stephensen K (1944) The Zoology of East Greenland. Meddelelser fra Grønland 121, 1-153.
De siste par dagene har det vært mye skriverier om en hval som ble avlivet etter gjentatte grunnstøtinger på Sotra: «Her blir hvalen avlivet» (bt.no), «Måtte avlive strandet hval på Sotra» (ba.no). Etter hvert fant man ut at dette etter all sannsynlighet var en gåsenebbhval, Ziphius cavirostris, som er en ny art for norske farvann.
Når det nå dessverre gikk slik at fagfolk i fra Viltnemda vurderte det som best at dyret ble avlivet, så ønsker vi naturligvis å lære mest mulig om det.
Hva gjør man så med en to tonns hval på seks meter?
Først finner man et dertil egnet sted å arbeide, i vårt tilfelle på Espeland, og får hvalen dit:
Transportetappe og ankomst Espegrend marinbiologiske stasjon, hvor vi arbeidet
Først ble den veiet og målt etter alle kunstens regler, før jobben med å fjerne kjøtt og spekk ble påbegynt.
Mange mål skulle tas, blant annet omkretsen på tre ulike steder, totallengde (6.1m), og avstander mellom finnene.
Hvalskjelettet skal renses og inkluderes i museets samlinger, og vil bli forsket på. Vi fem som tok brorparten av flensejobben hadde en lang dag i går, men det var veldig fascinerende!
Kassene vi samlet kjøtt og spekk i – disse tar heldigvis bir seg av.
En heller atypisk tirsdag på jobben!
Hvorfor hvalen gikk på grunn kan vi ikke si sikkert, men den hadde magen full av plast (foto av min kollega H. Meijer på Twitter). Spekklaget var også tynt, noe som tyder på at den ikke har fått i seg tilstrekkelig næring (dette kommer det mer om i fra museet etter hvert).
Jeg fikk tatt vevsprøver til NorBOL som det arbeides det med nå, og vi håper på gode resultater der – det blir spennende å se om vi kan matche dem til andre sekvenser som finnes tilgjengelig!
Jeg plukket også noen hvallus i fra hvalens skinn – de kommer Anne Helene tilbake til i en TangloppeTorsdagspost når hun har fått sett litt nærmere på den – og en del parasitter i fra fordøyelsessystemet.
Nrk laget et innslag om gårsdagens happening hvor du bl.a. kan se en vevsprøve bli tatt, det finner du her
