Tag Archives: artsprosjektet

Innsamling hvor og når anledningen byr seg

Vi har mange prosjekter gående ved Evertebratsamlingen, både i regi av Artsdatabankens Artsprosjektet, og med støtte i fra andre kilder, som Norges forskningsråd. Mye av forskningen baserer seg på data og dyr vi har i samlingen fra før – men så dukker det nå allikevel alltid opp et behov for ferskt materiale, prøver i fra et sted vi mangler, prøver vi mangler av en organisme, et intenst behov for en pause i fra dataarbeid, eller litt av alt.

September var «litt av alt»; vi manglet alger og mer mosdyr til en undervisningsaktivitet i prosjektet MarDivA, vi har en masterstudent i NorDigBryo som ser på invasive mosdyrarter og som derfor trenger ferske prøver, MADAM-prosjektet trenger flere individer av noen tangloppearter vi har for få av, og det var fryktelig fint vær!

Sandholna
Om ettermiddagen den 24. september arrangerte Naturvernforbundet og Ung Zoolog en ekskursjon til fjæra i nydelige Sandholna på Milde. De stilte med to fridykkere (fra Lei en biolog), fagkunnskap og litteratur. Katrine hev seg med, og hadde en trivelig ettermiddag med naturnerding og innsamling av mosdyr og alger.

Fint vær, hyggelige folk, og fine prøver!
Alger med mosdyr i press; disse skal bort på MP3 og brukes av skoleelever i prosjektet MarDivA
Uvanlig vekstmedium for disse mosdyrene som går til studenten vår i NorDigBryo!

Karmøy
Rogaland har vi overraskende få nyere prøver i fra – vi har samlet en del i Haugesund sammen med Slettaa Dykkerklubb (mer om det her), men kunne tenkt oss en bedre oversikt over hva som rører seg litt lengre u(uuu)t mot havet også.
Jeg fikk tatt en liten rekognoseringsinnsamling på Karmøy nå, med en prøve i fra Skudesneshavn, og en i fra Kopervik – det blir spennende å se hva vi finner i disse!

Firbeint assistent i Skudesnes, og plukk i fra en flytebrygge i Kopervik

Takk for turen til de som var med!

-Katrine

Stenothoe valida – en ny art for Norge

Vi slår til med en #TangloppeTorsdag og nok en ny art for Norge!

Denne gangen amfipoden Stenothoe valida, som vi gjennom Hardbunnsfauna-projektet har registrert for første gang i Norge.  

Et levende individ av Stenothoe valida, her ser man fargetegningene. Foto: Jon Kongsrud

Stenothoe valida (fiksert, så fargene har bleknet noe) i fra Glesvær. Foto: Katrine Kongshavn

Vi har funnet arten tre steder; i Haugesund i Rogaland, og i Vestland på Hjellestad marina og på Glesvær.

De tre registrerte forekomstene så langt; Glesvær, Hjellestad og Haugesund. Kartgrunnlag fra Norgeskart.no

Glesvær, som ligger i Øygarden, er en av vår «faste lokaliteter» – her finner vi mange spennende habitater innenfor et begrenset geografisk område. Glesvær er en historisk viktig lokalitet fordi Michael Sars gjorde mange innsamlinger her – han har også beskrevet flere arter derfra i Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen (1835). Den er tilgjengelig  her.  

(At det er relativt kort vei å kjøre og at den lokale kafeen har veldig gode bakervarer er en hyggelig bonus!) 

Glesvær; Michael Sars, innsamling, og litt motivasjon på veien tilbake til labben for sortering av prøvene! Fotos: Wikimedia Commons, Cessa Rauch, Katrine Kongshavn

Spennende krepsdyrprøver i fra Sotra. Prøvene grovsorteres før de går videre til eksperter på de ulike dyregruppene. Foto: Katrine Kongshavn

Fotodokumentering av prøver – ideelt sett mens dyrene er i live slik at vi får fotografert hvilke farger de har. Foto: Katrine Kongshavn

Stenothoe valida ble opprinnelig beskrevet fra Brasil (Rio de Janeiro) av James Dana i 1852. Siden har den spredd seg over store deler av verden, og regnes derfor som en kosmopolitisk art som er invaderende blant annet i Nord-Europa.  

Når den nå er funnet i Norge kan vi si at den har invadert oss litt forsiktig, for vi har så langt kun funnet den tre steder, hver gang i båthavner tilknyttet alger og fastsittende dyr på flytebrygger. At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Individene som er samlet inn er nå inkludert i Universitetsmuseets vitenskapelige samlinger (såkalt “belegg”) og er tilgjengelig for fremtidig forskning. Vi har også gjort DNA-strekkoding, og arten er nå å finne i det genetiske strekkodebiblioteket for Norge, NorBOL. Våre strekkoder er de første som er publisert av denne arten i hele verden! 

Stenothoe valida var svært vanlig i de innsamlede prøvene fra de tre lokalitetene, og det er sannsynlig at arten er vidt utbredt i båthavner på Vestlandet.   

-Anne Helene S. Tandberg, Jon A. Kongsrud, Katrine Kongshavn 


Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Jassa herdmani – en ny art for Norge

Frasen «Jaja, du é ute å jazza deg?» er på mange måter essensen av Haugesund i august, med sol, Sildajazz og tjukt i folk på kaien. Nå har byen fått en ny «Jassa», etter at forskere i fra Universitetsmuseet i Bergen var på feltarbeid i fjor høst.

«Jassa» er en slekt med tanglopper (amfipoder), og i Smedasundet fant vi tre arter i slekta. To av dem er ganske vanlige å finne, Jassa marmorata og Jassa falcata.
Den tredje arten, Jassa herdmani, er ny for Norge.

Ny art for Norge! Foto: Katrine Kongshavn

At en art er ny for Norge vil si at den ikke er (sikkert) registrert her før – ikke nødvendigvis at den nettopp har kommet, eller at den finnes bare akkurat der vi registrerer den. Men nå har vi den inkludert i museumssamling (såkalt “belegg”), tilgjengelig også for fremtiden.

I oktober 2021 dro tre av oss fra Avdeling for naturhistorie ved Universitetsmuseet i Bergen ned til Haugesund: Luis for NorHydro-prosjektet , og Katrine og Jon på Hardbunnsfauna-prosjektet.
I Hardbunnsfauna har vi studert hvilke hvirvelløse dyr (evertebrater) som finnes på grunn hardbunn langs kysten av Norge og Svalbard.   Vi var blitt invitert til å studere prøvene samlet inn av Slettaa dykkerkubb sitt kurs i marinbiologi.

Det tar ganske lang tid å jobbe seg igjennom slike prøver, det er mange små dyr (og mange enda mindre detaljer dyrene) som må studeres i lupe og mikroskop for å kunne artsbestemme dem sikkert.

For arter som ikke allerede finnes der, prøver vi også å fremskaffe DNA-strekkoder til det norske genetiske strekkode-biblioteket gjennom NorBOL. Vi har gjort det for Jassa herdmani, Jassa falcata og Jassa marmorata – de er nå dokumentert både med fysiske prøver som er en del av museumssamlingen, genetiske strekkoder, og bilder.

Mens vi var der samlet vi også inn noen prøver i fra flytebryggen utenfor klubbhuset.

Innsamling på flytebrygga – kortreist prøve inn på lab i klubbhuset!

De tre artene av Jassa ble funnet i den samme prøven fra flytebryggen; for å skille i mellom disse må man studere morfologiske detaljer i mikroskop. Hanner og hunner ser ulike ut (seksuell dimorfisme), og de ulike levestadiene har sine egne karaktertrekk.
Her er tre voksne hanner: Ved første øyekast ser de ganske like ut!

De tre artene av Jassa som satt på flytebryggen utenfor klubbhuset til Slettaa. Foto: Katrine Kongshavn

Jassa herdmani er velkjent i fra lengre sør i Europa, og har antakelig kommet hit for egen maskin. I motsetning til mye omtalte nylig registrerte arter som sekkdyret havnespy (Didemnum vexillum) og stillehavsøsters (Crassostrea gigas) utgjør den neppe noen særlig trussel mot artsmangfoldet der den dukker opp.

Samarbeid med dykkerklubber gir oss veldig mye gode data. Hardbunnsfauna-prosjektet har registrert over 70 arter etter disse tre dagene i Haugesund; mer om det kommer!

Tusen takk til Anne Mari og resten av Slettaa Dykkerklubb for at vi fikk komme og ble så godt tatt i mot!

-Katrine Kongshavn & Jon Kongsrud

Følg gjerne @hardbunnsfauna på Instagram og Twitter!

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

TangloppeTorsdag: Amfipodene ved Island

Rhachotropis aff palporum, fra IceAGE prøver. Fig 4 Lörz et al 2008, fotograf AHS Tandberg

Det store tyskledete internasjonale forskningsprosjektet IceAGE undersøker de islandske marine dyrs genetikk og økologi. En stor del av disse er evertebrater, og Universitetsmuseet i Bergen har siden starten vært en viktig deltaker i prosjektet. Mange av våre forskere og studenter er med på å undersøke materiale fra IceAGE samlingene. Amfipodene er en av gruppene vi har vært med på å undersøke, både på workshops og på fagbesøk i samlingene i Hamburg.

Denne uken kom endelig resultatene på trykk. I et spesialnummer av ZooKeys ble 6 artikler delt med verden, og vi er veldig glade for at alt er åpent tilgjengelig for alle (“Open Access”), så alle artiklene kan lastes ned gratis.

Fra Universitetsmuseet i Bergen er vi ekstra glade for å være med på 4 av de 6 artiklene. I den første artikkelen har vi sammenlignet Rhachotropis arter funnet i islandsk og norsk materiale, både morfologi (utseende) og genetikk. Her er mye spennende resultater, og vi lover å komme med en egen TangloppeTorsdag om det om ikke så alt for lenge.

Arten som flyttet slekt. Amphilochopsis hamatus Stephensen, 1925 heter nå Amphilochus hamatus (Stephensen, 1925). Foto: AHS Tandberg

I artikkel to har vi beskrevet en ny art av Amphilochidae, og samtidig har vi ryddet opp i en liten del av slektstreet til Amphilochidae – noe som gjorde at vi “la ned” en slekt, og flyttet den ene arten som hørte til der til en annen slekt. Mye av materialet for denne artikkelen kommer fra BioIce – et tidligere, norskledet prosjekt som også katla marine dyr rundt Island. I tillegg har vi mye norsk materiale som er undersøkt, og mye av DNA-strekkodene som vi har produsert i NorAmph ved hjelp av NorBOL var viktige for å kunne skille artene fra hverandre – det er nemlig ofte veldig små detaljer i utseendet. I denne artikkelen kan man også finne en nøkkel til alle Amphilochidene i nord-Atlanteren.

Nøkkel til alle nordAtlantiske Amphilochidae. Fig 14 fra Tandberg & Vader 2018

Neighbour joining tre av strekkode-DNA fra amfipodene fra IceAGE. De fargete strekene på siden viser mulige spennende områder for videre studier. Fig 2 fra Jazdzewska et al 2018

Den tredje artikkelen omhandler DNA-strekkoder, og det er midt i blinken for NorAmph prosjektet. Nå har vi materiale fra nære havområder som vi kan sammenligne de norske amfipode-strekkodene med. I strekkode-artikkelen fra IceAGE har vi forsøkt å bruke representanter for alle amfipodefamiliene i det islandske materialet. Sammenligninger med våre strekkoder har allerede vist oss mye spennende, og noe av det har vi tatt opp til diskusjon i de to første artiklene.

Den siste artikkelen er egentlig den første – den setter scenen for å kunne diskutere amfipodene rundt Island. Gjennom workshopene har vi identifisert 34 amfipodefamilier i IceAGE-materialet, og artikkelen gir en oversikt over alle familiene – både hvor vi har funnet dem og litt om hvordan de lever (der vi vet noe om det). For to familier – Oedicerotidae og Amphilochidae – har vi identifisert alt materialet til art, og analysene av disse familiene blir derfor mye mer detaljert.

Selv er jeg spesielt glad for å kunne bruke dataene fra BioIce materialet av Amphilochidae som jeg studerte for nesten 20 år siden. De har ligget i en skuff siden da, og skuffen er ikke et godt sted for data man egentlig vil dele med andre forskere.

Innsamlingsstasjonene fra IceAGE der det er funnet amfipoder. De røde stasjonene er med i undersøkelsene videre. Figur 1 fra Brix et al 2018

Norge og Island deler en lang marin grense, og som vi lærte av Harald Heide-Steens Ubåtkaptein fra 1978: “man kan ikke den (nasjonale) grense under vann!” Det gjelder i alle fall for de dyrene som bor under vann. Andre strukturer, som dyp, temperatur, saltinnhold, havstrømmer og historien er nok mye mer begrensende enn våre tegnete streker på kartet – sjekk ut hva vi har skrevet i den fjerde artikkelen! Disse studiene er derfor veldiig relevant for de av våre nasjonale havområder som grenser opp mot Islands områder, og for Norskehavet videre nord fra Island.

Anne Helene


Litteratur:

Brix S, Lörz A-N, Jazdzweska AM, Hughes LE, Tandberg AHS, Pabis K, Stransky B, Krapp-Schickel T, Sorbe JC, Hendrycks E, Vader W, Frutos I, Horton T, Jazdzewski K, Peart R, Beermann J, Coleman CO, Buhl-Mortensen L, Corbari L, Havermans C, Tato R, Campean AJ (2018) Amphipod family distributions around Iceland. ZooKeys 731: 1-53 doi:10.3897/zookeys.731.19854

Jazszewska AM, Corbari L, Driskell A, Frutos I, Havermans C, Hendrycks E, Hughes L, Lörz A-N, Stransky B, Tandberg AHS, Vader W, Brix S (2018) A genetic fingerprint of Amphipoda from Icelandic waters – the baseline for further biodiversity and biogeography studies. ZooKeys 731: 55-73 doi:10.3897/zookeys.731.19913

Lörz A-N, Tandberg AHS, Willassen E, Driskell A (2018) Rhachotropis (Eusiroidea, Amphipoda) from the North East Atlantic. ZooKeys 731: 75-101 doi:10.3897/zookeys.731.19814

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899