Den er liten, men den er fryktet av hobbyfiskere, for den er en glupsk liten råtass. Som de fleste andre amfipodene i samme gruppe (Lysianassidae) er den en åtseleter av rang, noe den glatte kroppsfasongen hjelper til med. For mens du somler litt for lenge med å hente opp fiskegarnet du satte i går kveld, lukter disse havets rengjørere seg fram til død og døende fisk, og så er de i gang med å spise opp det du kanskje håpet at skulle bli middagen din.

De biter et lite hull i skinnet på fisken, og så spiser de seg innover i kjøttet – som de lett glir inn i – og det eneste som er synlig på utsiden av fisken er et lite hull. Inni fisken er det tangloppefest.

Siden marine åtseletere lever av å finne døde dyr (for eksempel fisk, fugl eller hval) på havbunnen (og i fiskeredskap som står lenge) har de gode lukteevner, og de er flinke til å svømme dit maten befinner seg. De kan komme i store mengder til det som for dem er et deiligduftende måltid, og det er også sånn vi vanligvis fanger dem til forskningen vår: med spesialbygde teiner som vi agner med passe gammel fisk.

Tmetonyx cicada. Foto: Anne Helene Tandberg

Tmetonyx cicada er en av de vanligere amfipodene som finnes i norske havområder. På de dypene vi vanligvis setter garn, og ned til ca 200m er det den som regjerer blant åtsel-tangloppene, mens den blir erstattet av nære slektninger på større havdyp og i kaldere vann, som på Svalbard.

Det er ikke farlig å spise fisk som har blitt spist litt på av Tmetonyx cicada, men de fleste tenker nok at det ikke er superapetittelig…

Anne Helene

Det de fleste kjenner igjen som tanglopper, tangsprell eller marflo er ofte fra amfipodeslekten Gammarus. De er (som de fleste andre amfipodene) sideveis flatklemte, halvsmå (10-35 mm lange), og mange finnes i fjæresonen der det vokser tang. Hvis du har lett under steiner med bøtte og spade, eller hatt fjæreakvarium med barnebarna er det nok denne slekten du har støtt på.

Hele familien samler tanglopper. Foto: AHS Tandberg

Vi finner de første vitenskapelige beskrivelsene av amfipoder hos Linné – som bekrev Gammarus locusta under navnet Cancer locusta i 1758 – “gresshoppelignende krepsdyr”. Allerede J.C. Fabricius, som var studenten til Linné, opprettet slekten Gammarus for amfipodene (i sin bok Systema entomologiæ (!) fra 1775). Nå er Amphipoda en orden, og Gammarus er en av de største slektene innen ordenen, med 254 godkjente arter. Av disse finnes ca 20 i Norge.

De fleste amfipodeslekter har et ganske veldefinert livsmiljø (habitat) – men Gammarus er representert i innsjøer, elver, brakkvann, saltvann og havis. Gammarus locusta er en av de marine artene: vi finner den i algebeltet i fjæresonen. Noen steder kan vi også finne den på dypere vann – men da er det steder der løsrevne alger samles opp av havstrømmene. Et slikt sted er midt i Raunefjorden like utenfor Bergen – der det er en ansamling Gammarus locusta som tydeligvis trives godt: de blir litt større enn de vi finner i fjæresonen.

Generell amfipode. Karakterer som brukes i identifisering av Gammarus framhevet. Ill: Ola Reibo, basert på Barnard & Karaman, 1991.

Det er ingen amfipoder som har norsk navn – men Gammarus locusta er den vi ofte tenker på når vi sier “vanlig tangloppe”. For å skille den fra andre arter innen slekten Gammarus må vi se på detaljer som behåringen av mandibelpalpens 3 ledd, 3 uropodens innergren i forhold til yttergren, fasongen på epimeralplate 2 og 3, og lengden på “accessory flagellum” på antenne 1 (se framhevede deler på figuren over). Dette er små detaljer, og det er nok en årsak til at det tidvis har vært en del fram og tilbake om hvilke arter vi egentlig har av Gammarus.

“Gammarus locusta” – illustration plate 176-1 from G.O. Sars, 1890-95

Hannene og hunnene har ofte litt forskjellig utseende, og dette har hjulpet til i forvirringen om hvilke arter vi egentlig har. Gammarus locusta har blitt delt opp i ikke mindre enn 7 arter (Stock, 1967), og da ble det også vist at de tidligere illustrasjonene ofte var basert på flere enn en art, og vi kan ikke være helt sikre på hvilke arter de opprinnelige beskrivelsene alltid var gjort på. I Norge har vi ofte stolt på at G.O. Sars sine illustrasjoner kan hjelpe oss til en sikker identifisering på alt, men også han har nok rotet litt med denne arten –  hans tegning (Sars, 1890-95) er delvis G. oceanicus og ikke G. locusta. Mange av Gammarus-artene lever i nesten samme område, og det har heller ikke hjulpet på forvirringen. Heldigvis har det siden 50-tallet blitt gjennomført en stor mengde studier nettop på Gammarus, og vi er nå mer trygg på hva som er hvilke arter.

I Norge finner vi Gammarus locusta langs kysten – men ikke så mye inne i beskyttete fjorder. Det kan virke som om den trenger ordentlig salt vann (ikke elvesig eller brakke fjorder) i tillegg til beskyttelse fra alger, steiner eller skjell. Reproduksjon foregår i sommerhalvåret (mai-oktober), men i de sørlige delene av utbredelsesområdet reproduserer de hele året. Hver reproduksjon resulterer i mellom 40 og 60 egg, og de kan få flere kull i løpet av et år. Ungene er ca 1 mm når de klekkes, mens en vanlig voksen hann er 19 mm lang, og en voksen hunn er 16 mm lang. En G. locusta lever i opptil to år.

Litteratur:

Sars, G.O. (1890–95). The Crustacea of Norway, Volume 1. Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag.

Stock, J.H. (1967). A revision of the European species of the Gammarus locusta-group (Crustacea, Amphipoda). Zoologische Verhandelingen 90, 3-56.