Tag Archives: DNA strekkoding

TangloppeTorsdag: Superstore, superdype, superkule?

Av og til skjer de kule vitenskapelige oppdagelsene fordi vi egentlig lette etter noe helt annet. I 2012 var Oceanlab-gruppen fra univeristetet i Aberdeen i Skottland på tokt nord for New Zealand for å undersøke en av de dypeste undersjøiske områdene som finnes: Kemadec Trench. Planen var å lete etter dyphavsfisker innen gruppen ringbuker – en av gruppene innen ulkefiskene. Disse fiskene er lette å fange i ruser med åte, og gjengen fra Oceanlab sendte ned ruser og andre feller med fine store fiskebiter av makrellfisker. Da fe fikk fellene tilbake til overflaten var det nok en del ringbuker i fangsten, men det mest spennende – og som gikk verden rundt på nyhetene – var de superstore amfipodene…

Kart over havet nord for New Zealand, med Kermadec Trench. Originalkart fra Google maps.

Det er ikke mange amfipode-arter som er mye større enn 15mm i lengde. De største vi vet om i norske farvann er Eurythenes gryllus – de kan bli opp mot 10 cm (100mm) på det største. Amfipodene som ble fanget i fellene fra Kermadec Trench var mellom 10 og 28 cm lange! Det vitenskapelige navnet på beistene er logisk nok Alicella gigantea Chevreux, 1899 – men i media og på nett (til og med i artikkelen som fortalte om funnet) heter de nå bare “supergiant amphipods”. De største individene som er blitt funnet av denne arten er 34 cm lange. Det er uten tvil den største amfipoden som noensinne har blitt funnet.

A Jamieson holder opp et eksemplar av Alicella gigantea. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

Det er mange ting som er rart med Alicella gigantea. I tillegg til at den er så kjempestor, har den blitt funnet i tre geografiske områder veldig langt fra hverandre: originalbeskrivelsen er fra Nordatlanteren (utenfor Kanariøyene og Kapp Verde), siden skulle det gå nesten 100 år før den ble funnet ved Hawaii (i det nordlige Stillehavet) og så etter ytterligere 25 år ble den funnet på den sørlige halvkule – i det sørvestre Stillehavet. Genetiske undersøkelser av individer fra alle tre områdene viser at de er helt like! Ikke bare en stor geografisk utbredelse – like imponerende er det vi kaller den batymetriske (eller vertikale) utbredelsen -: hvor grunt og hvor dypt en art lever. A. gigantea har blitt funnet fra 1720 – 7000 m dybde – de dypeste funnene er de fra Kermadec Trench.

Når vi snakker om hvem som lever ved forskjellige havdyp, deler vi havet inn i forskjellige soner. Dyphavet har tre slike soner: den bathyale (fra 1000 til 4000m), den abyssale (4000 til 6000m) og den hadale (under 6000m). Navnet til den bathyal sonen kommer fra det greske ordet for “dyp”: βαθύς. Den abyssale sonen har fått navnet sitt fra det greske ordet ἄβυσσος som betyr “bunnløs” – lenge tenkte man at det var så dypt det gikk an å nå i havet. Den bunnen som finnes i den abyssale sonen er ofte langstrakte flater – vi kaller dette ofte for de abyssale slettene. Det som er dypere enn dette er sprekker og groper i jordskorpen – det er området til den Hadale sonen. Dette navnet kommer fra Hades, den greske guden for dødsriket. Veldig lenge trodde man at det ikke fantes noe liv så dypt – det er veldig mørkt (de siste restene av lys rekker 1000m ned i havet) og trykket som alt utsettes for der nede er enormt.

Selv om det er mørkt, for det meste rimelig kaldt og høyt trykk, lever ganske mange dyr både i den abyssale og hadale sonen – som oftest i begge sonene (kanskje heller ikke slike menneskedefinerte grenser er lette å se under vann). Havstrømmer flytter på vannmassene som store elver som blant annet beveger seg langs bunnen enten den er 5000 eller 6500m under overflaten, og små og ganske store dyr kan sikkert følge med slike strømmer. De fleste virvelløse havdyrene er mer sårbare for temperaturendringer enn endringer i trykk, selv om trykket sikkert også spiller en rolle. Det er mindre tilgjengelig oksygen i vannet jo dypere en kommer. Kjemiske endringer i proteiner og fettsyrer i kroppsvevet kan gjøre at det fremdeles er mulig å ta opp oksygen eller at ikke væskene stivner helt slik at dyret ikke kan bevege seg. Jo dypere vi kommer, jo færre dyrearter og jo færre individer finner vi. En tilpasning til store dyp og stort trykk hos A. gigantea kan vi se ved at de har gjeller på flere bein enn det er vanlig å ha hos amfipodene – dette hjelper nok med å få nok oksygen.

Stillbilde fra videofilming av åte og foto av Alicella gigantea. Figur 2 fra Jamieson et al, 2013.

Hvis det ikke er så mange som lever her, hva lever de av? Vi mener at en av de største matkildene i både abyssale og hadale dyp er døde andre dyr (gjerne store: hval eller fisk, for eksempel). Åtseleterne som nyttegjør seg slike “matnedfall” (food-falls) er lette å fange eller observere ved hjelp av åte. Alt det andre som kanskje finnes der nede, vet vi mindre om. A. gigantea er en av de som spiser døde andre dyr. På en film av et makrellåte lagt ut på 7000m dyp i Kermadec trench se vi A. gigantea som en hvit kjempe, alle de andre dyr er fisker fra gruppen ringbuk. Forskerne som undersøker slike filmer kan rapportere at det er amfipodene som kommer først – og gjerne i store ansamlinger – noen ganger kan det være umulig å se åtet for bare amfipoder! På den siste videoen kan vi også se mange mindre små hvite prikker som svømmer rundt (i tillegg til flere fisker og en reke) – det er andre amfipodearter som også trekkes av det duftende åtet.

Hvordan er kroppen til disse gigantiske amfipodene? Forskerne fra Aberdeen forteller at de har et stort ytre, men et mye mindre indre! De sammenlignet det å ta på en Alicella gigantea med å ta på en badeand – litt hard og gummiaktig. Inni det store skallet har de derfor god plass til å spise seg mette de gangene de finner mat, og så kan de fordøye maten sakte før de krymper tilbake til en mye mindre indre kropp – mesteparten av skallet blir da bare fylt med vann, og det går lange, tynne musker fra koppen og ut til de bevegelige delene som bein og ryggsegmenter. Det er også tydelig fra filmene at A. gigantea kan sitte i ro og spise uten å bli dyttet bort – sikkert fordi de er så store at de er vanskelige å flytte på – for ikke å snakke om at de er vanskelige å spise… Ofte var A. gigantea det største dyret som ble filmet over åtet – både fiskene og rekene var mindre og mer pjuskete. I snitt satt de store amfipodene 4,5 timer og spiste, gjerne med hele hodet inni maten – og uten å bevege resten av kroppen.

Det største eksemplaret av Alicella gigantea som ble samlet inn fra Kermadec Trench. Foto: Oceanlab, U Aberdeen

I løpet av toktet i 2012 ble det satt ut filmkamere med åte 9 ganger innenfor det dybdeintervallet vi vet A. gigantea finnes. De ble bare filmet på to av disse stasjonene. Dette forteller oss at de nok holder til i tette grupper på mindre områder – vi kaller dette for en “klumpvis fordeling”. Dette er vanlig hos arter som det ikke finnes mange individer av: de må holde seg i rimelig nærhet til i alle fall noen av sine artsfrender, ellers blir det vanskelig å for eksempel reprodusere seg.

Vi kan kanskje summere opp livet til Alicella gigantea som at de kan minne om superkule mafiabosser. For det meste ser vi de ikke, men når de først er der, kommer de i flokk, er store, rolige, og setter seg ned for å spise… “Cool customers” kanskje? De er i alle fall ikke redd for noen.

Anne Helene

Litteratur:

Chevreux E (1899) Sur deux espèces géantes d´amphipodes provenant des campagnes du yacht Princesse Alice. Bulletin de la Société Zoologique de France 24, 152-158.

Jamieson AJ, Fujii T, Mayor DJ, Solan M, Priede IG (2010) Hadal trenches: the ecology of the deepest places on Earth. Trends in Ecology and Evolution 25(3), 190-197.

Jamieson AJ, Lacey NC, Lörz A-N, Rowden AA, Piertney SB (2013) The supergiant amphipod Alicella gigantea (Crustacea: Alicellidae) from hadal depths in the Kermadec Trench, SW Pacific Ocean. Deep Sea Research II 92, 107-113.

TangloppeTorsdag: Eurythenes gryllus (Lichtenstein in Mandt, 1822) -et skjult isfjell?

Hvis vi ser på illustrasjoner av amfipoder er det ofte litt vanskelig å vite hvor store (eller små) de egentlig er – alt virker litt relativt. Den største samlingen av illustrasjoner av amfipoder som finnes i Norge er G.O. Sars sitt 1 bind i serien “The Crustacea of Norway”: det omhandler amfipodene som var kjent da han publiserte verket mellom 1892 og 1895. Her har Sars gjort et sjakktrekk: over hver figur har han en strek som vier hvor langt dyret er i virkeligheten.

Jeg blar ganske ofte gjennom illustrasjonene til Sars, og de har ofte blitt brukt som illustrasjon her i bloggen. Nesten alle “størrelsesstrekene” er rimelig små – som logisk er med den størrelsen som er vanlig. Men – når man kommer til plansje 30 er denne streken plutselig like lang som halvparten av sidens bredde! Vi har kommet til Norskehavets gigant, den røde baron av de dype havområder…

Plate 30, G.O. Sars, 1892. Eurythenes gryllus.

Eurythenes gryllus er blant de tidlig beskrevne artene av amfipoder – den er karismatisk rød og stor, og den er lett å samle i feller med åte. Det siste gir oss informasjon om at her har vi med en åtseleter å gjøre – dette er et dyr som lukter deilig, råtnende fisk, og som kan svømme i ganske raskt tempo til kilden for den deilige lukten. For oss mennesker høres det kanskje ut som en litt ekkel favoritt-mat å ha, men hvordan tror du havet ville sett ut hvis ingen spiste åtsel? Åtseletere er en viktig del av alle økosystemer…

Eurythenes gryllus, fra Weddelhavet i Antarktis. Farge som levende. Foto: C. dUdekem dAcoz

Den røde fargen kommer fra karotener – som de får i seg når de spiser. Dette er den samme gruppen med stoffer som vi kan få i oss når vi spiser for eksempel gulrøtter, og for oss er dette stoffer som er nyttige for synet vårt, blant annet. For dyr som bor på så grunt vann at litt lys trenger gjennom, er røde pigmenter en beskyttelse mot sol – nesten som en innebygget solkrem. Dette gjelder ikke for E. gryllus: den lever dypt nede i havet – fra 750 helt ned til 7800 meters dyp!

På store dyp vil en jevn rødfarge være en god kamuflasje – både fra de aller siste bitene med lys som trenger ned gjennom vannet og fra lys som dyrene der nede lager selv (bioluminisens). Dette er fordi den røde delen av lyset er den første som forsvinner, i motsetning til de blå delene av lyset, som kan trenge så dypt som 1000 m ned i vannsøylen med sine siste lumen.

Det som er spennende med rødfargen til Eurythenes gryllus er ikke bare at den generelt er en god kamuflasje, men at den blir rødere etterhvert som dyret blir voksnere (og større). Hovedgrunnen til dette, er nok at karotenene kommer fra det de spiser, og at de blir samlet opp i kroppen istedenfor å forsvinne med avføring.

Fargeutvikling hos Eurythenes gryllus fra ungdom til voksen. Fig 3c fra Thoen et al, 2011.

Fysiske karakterer (farge er en fysisk karakter) opprettholdes gjennom evolusjonen hvis karakteren gir bæreren en fordel – og spesifikt hvis de individene som har den karakteren får flere reproduktive avkom enn de innen samme art som ikke har den karakteren. Hva er det med kamuflasje som blir viktigere jo større en blir (hvis vi tenker at en dypere rødfarge gir mer kamuflasje enn en lysere/mer orange)?

Amfipoder har, som alle andre krepsdyr, skjelettet på utsiden av kroppen – et eksoskjelett eller hardt skall. Det betyr at hvis de skal kunne vokse, må de bytte skall, og i begynnelsen er det nye skallet litt mykt – for å gi plass til kroppforøkelsen. For dyr som er åtseletere vil det være vanlig å svømme rundt en lang tid uten så mye mat, for så å finne en stor matmengde samlet på et sted (enten det er en død fisk eller en død hval vil det være mye mat, selv for en amfipode som er 10 cm stor). For å kunne spise seg mett (og mett for en lang tid framover), kan det virke som om Eurythenes gryllus kan starte et skallskifte hvis de kommer til en plass med mye mat. Vi ser dette når vi setter ut feller med åte – det er ofte mange tomme skall i tillegg til store E. gryllus i fellene. Det vil være fordelsaktig å være kamuflert når man er en stor og en liten stund myk pakke med mat som andre dyr kan spise – så for hver forstørrelse vil det derfor gi mening i å bli litt mer mørkerød og kamuflert.

Det med den store størrelsen gjør de voksne dyrene lette å kjenne igjen – eller kanskje heller ikke helt kjenne igjen? Det kan se ut som om vi i 130 år har latt oss fasinere sånn av størrelsen at vi har oversett det meste annet… En studie fra 2015 har for første gang undersøkt arvematerialet til E. gryllus. En av grunnene til at de ville gjøre dette, er fordi E. gryllus har vært et eksempel på en art som er “kosmopolitt” – den har blitt beskrevet som funnet fra overalt der det har vært litt dypt i verdenshavene, bortsett fra Middelhavet og Rødehavet. Til og med slektsnavnet peker på dette: Eurythenes kommer fra et gresk uttrykk for “strukket langt”.

Hva fant de ut i studien? Det viste seg at det vi har trodd at var en art egentlig er 15! Ikke bare det, men de 15 forskjellige artene har klare forskjeller i hvor de holder til – både når det gjelder hvilke dyp vi kan finne dem på, og i hvilke hav vi finner dem. De tre siste artene (beskrevet i år) som har blitt skilt ut fra E. gryllus ble identifisert som forskjellige arter fra resten av Eurythenes-artene på grunnlag av tre ekstra prøver som ble sendt til forskerne som hadde funnet ut at E. gryllus var 12 forskjellige arter!

: Dybdeutbredelse av de forskjellige artene innen slekten Eurythenes. Fig 4 fra Havermans 2016.

Geografisk utbredelse av de forskjellige artene innen slekten Eurythenes. Fig 3 fra Havermans 2016.

Hvis vi ser på den geografiske spredningen av de 15 artene vi vet om nå, er det lett å se “hvite flekker på kartet” – områder der forskningsgruppen ikke har undersøkt prøver fra (enda). Hvem vet hva som vil finnes i prøver fra en av de hvite flekkene? Det kan virke som om jo mer vi skraper i overflaten på Eurythenes, jo flere arter finner vi.
Jeg skal ikke forutsi at vi vil finne et like stort overflødighetshorn av arter for hver gruppe amfipoder vi studerer, men studier av arvestoffet til artene i kombinasjon med studier av hvordan de ser ut og hvordan de lever har gitt oss stadig større innsikt i mangfoldet… Så kanskje er det flere artsgruppe-isfjell vi bare kjenner toppen på enda?

Anne Helene

Litteratur:

Havermans C (2016) Have we so far only seen the tip of the iceberg? Exploring species diversity and distribution of the giant amphipod Eurythenes. Biodiversity, doi:10.1080/14888386.2016.1172257

Thoen H, Johnsen G, Berge J (2011) Pigmentation and spectral absorbance in the deep-sea amphipods Eurythenes gryllus and Anonyx sp. Polar Biology 34, 83-93.

d´Udekem d´Acoz C, Havermans C (2015) Contribution to the systematics of the genus Eurythenes S.I. Smith in Scudder, 1882 (Crustacea: Amphipoda: Lysianassoidea: Eurytheneidae). Zootaxa 3971, 1-80.

TangloppeTorsdag: Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859

Den generelle amfipoden vi har blitt kjent med gjennom TangloppeTorsdag er for det meste avlang, flat sidelengs (som om den har blitt skvist mellom hendene dine når du gir applaus for hvor kule amfipoder er), og med bein som starter med en sideplate (coxalplate) som rett nok kan være stor eller liten, men som er en plate, og en bakkropp med tre par med halevedheng (uropoder) som hos de karakteristiske Gammarus artene.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: AHS Tandberg

For noen grupper er det andre karakterer som gjør at vi kan si at det er amfipoder vi ser på. Laetmatophilus tuberculatus tilhører en av disse gruppene. (Det vil helt sikkert bli flere “uvanlige” amfipoder etterhvert, så stay tuned!) Det som gjør at vi allikevel kan kjenne dem igjen som amfipoder er det at de har frambeinpar som bøyes bakover og bakbeinpar som bøyes framover, i tillegg til at hele kroppen er leddet.

L. tuberculatus ser til forveksling ut som en litt lett piggete klump med lange tynne bein på, sideplatene på hvert bein er så små at de nesten ikke er til å se. På det nestfremste beinparet er det nestnederste leddet (som i gamle dager ble kalt “hånden”) utvidet, slik at det ser ut som boksehansker. Så mye at på en barneaktivitet med fargelegging av strektegninger av forskjellige arter jeg en gang hadde i en amfipodeutstilling, var det flere barn som farget dette leddet rødt – som røde boksehansker, og en jente ville kalle amfipoden sin for Rocky – etter den legendariske filmbokseren. Denne store hånden er mye mer utpreget hos hannene enn hos hunnene, men begge kjønn har slike boksehansker. Den karakteren som gjør at denne arten skiller seg mest ut fra den generelle amfipoden er allikevel det at de to bakerste kropssegmentene er sammenvokste, og de har bare to par halevedheng (uropoder), og det bakerste av de to den har er så redusert i form at det er lett å tro at det bare er et par uropoder hos denne slekten.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: K. Kongshavn

Dette er en art som lever på bløte mudderbunner, der er den observert mens den gjemmer seg under skjellrester og lignende skulesteder. Vi mener de spiser detritus (dødt, organisk “nedfall”), og med lange, hårete antenner kan vi også se for oss at en del av matinnsamlingen er basert på å vifte med antennene og så spise det som fester seg der. Den svenske zoologen Paul Enequist observerte i sitt arbeid en del nærståene arter i akvarium over lengre tid. Han beskrev hvordan de holdt seg fast med bakbeina mens de stilte framkroppen inn slik at vannstrømmen kom “rett i fleisen”, og så spredte de antennene ut så bredt de kunne, og lepjet i seg det som festet seg på dem. Enequists laboratorie-undersøkelser er fremdeles unike i amfipode-sammenheng: det er veldig få andre som har systematisk undersøkt levemåten til våre små venner. (I de seineste tiårene har det kommet noen få nye studier av levemåten et par arter – kanskje kommer det mer framover?)

Laetmatophilus tuberculatus tegnet av Lincoln (1979).

Hvorfor ser Laetmatophilus tuberculatus så anderledes ut fra de fleste andre amfipodene? Det er flere grupper amfipoder som har slik redusert bakkropp (at få eller mange vedheng ikke finnes hos disse gruppene), og vi tror at dette kan ha skjedd tidlig i utviklingen av amfipodene. Et resultat av å ha en “enklere” bakkropp er at det blir lettere å holde seg fast i omkringliggende strukturer (tang, skjellrester, andre dyr) med bakbeina, og slik kan frambeina brukes til andre oppgaver som for eksempel matinnsamling eller kanskje til og med til å holde fast partnere i heftige stunder?

Det tidlige evolusjonspresset på amfipodene er ganske lite studert, og fremdeles diskuterer vi teorier uten helt å bli enige om hvilke vi synes har best støtte. Selv om vi bare er mellom 80 og 100 forskere på verdensbasis, har vi mange teorier vi undersøker, og flere forskjellige metoder vi tester teoriene med. Analyser av arvestoff (DNA) er selvsagt ønskelig, men det gjelder å få tak i nok representanter fra forskjellige arter til at det har noe for seg å sammenligne resultatene.

Laetmatophilus tuberculatus, dette er et av individene vi har DNA strekkode fra. Foto: K. Kongshavn

Gjennom NorAmph og NorBOL prosjektene her på Universitetsmuseet i Bergen har vi samlet inn strekkode-DNA for Laetmatophilus tuberculatus, som er den arten som finnes i våre farvann av 14 arter på verdensbasis for Laetmatophilus. De fleste av de resterende 13 andre kjente artene har ikke noe registrert DNA-materiale enda, for ikke å snakke om det vi med morfologiske (basert på utseende) metoder kan tenke oss at kanskje er nærtstående grupper. Når vi får nok slikt materiale kan vi sjekke om de forskjellige metodene våre gir resultater som ligner på hverandre. Slik kan vi bringe forståelsen av amfipodenes utvikling litt videre.

Så, det er bare å brette opp ermene og samle inn og analysere videre. Planen for min sommer er å samle inn materiale fra områder dypt i Norskehavet – kanskje ikke Laetmatophilus tuberculatus i denne omgang, de bor litt grunnere. Registrerte funn er på mellom 40 og 600m. Det er mange andre andre arter amfipoder å samle inn, så jeg er ikke redd for at det skal bli for lite å gjøre på tokt eller i laben til høsten.

Har du planer om å se på amfipoder i løpet av sommeren? Det er mange å velge mellom – både på stranden, i fjæra, fra ferskvann og fra langt nede i havet. Ta med deg bøtte og litt tålmodignet, kanskje blir det begynnelsen på slike studier Enequist holdt på med? Sommerutgavene av TangloppeTorsdag vil fortelle litt om noen av amfipodene du kan finne – følg med!

Anne Helene

Litteratur:

Enequist, P. 1949. Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala, 28.

Laubitz, D.R. 1983. A revision of the family Podoceridae (Amphipoda: Gammaridea). Australian Museum Memoir vol 18, 77-86.

Lincoln, R.J. 1979. British Marine Amphipoda: Gammaridea. British Museum, Natural History.

TangloppeTorsdag: Cleippides quadricuspis Heller, 1875

De fleste tangloppene vi har i norske farvann er ganske små – under 2 cm lange. Men vi har noen fine “store” dyr også – spesielt hvis vi leter der vannet er litt kaldt.

Cleippides quadricuspis. Foto: Katrine Kongshavn

En av disse er Cleippides quadricuspis. Navnet kommer av at den har fire skarpe pigger på ryggen. For å gjøre forvirringen til tider litt stor, finnes også artene C. bicuspis Stephensen, 1931 (to pigger) og C. tricuspis (Krøyer, 1846) (tre pigger) i nord-øst atlanteren, men disse er ikke så vanlig å finne som den firepiggete slektningen. C. quadricuspis blir vanligvis rundt 10 cm lang som voksen.

Cleippides quadricuspis sittende på en rørbyggende børstemark. Foto: MAREANO

Vi finner Cleippides quadricuspis i prøver som kommer fra dypt vann i Arktis; vanntemperaturen må gjerne være under null grader. Hvis det er kaldt nok, trenger den ikke engang å bo så veldig dypt – den har blitt funnet så grunt som 28 m, og den er vanlig på sandholdig mudderbunn på steder som Tromsøflaket, Eggakanten og i de nordlige delene av Barentshavet. Siden den er så stor at den lett kan samles i en bunntrål eller bli observert med video, blir den også brukt som en definerende art for enkelte arktiske havbunnsbiotoper. Den har også blitt samlet inn i nærheten av varme kilder i Norskehavet.

Utbredelse av Cleippides quadricuspis. Figur fra Stephensen, 1933

Trass i at Cleippides quadricuspis er lett å kjenne igjen og rimelig vanlig i dype prøver, vet vi veldig lite om hvordan den lever, hva den spiser og hvordan det har seg at den klarer å bli så mye større enn de fleste andre amfipodene i våre farvann. Ut fra hvordan munndelene ser ut, kan vi tro at den spiser på andre dyr, men vi kan heller ikke si dette med veldig stor sikkerhet. Dette er en av de artene vi har begynt å barcode, og vi håper at dette og andre studier vil lære oss mer om denne piggete vennen i framtiden.

Anne Helene

Litteratur:

Holte B, Buhl-Mortensen L, Buhl-Mortensen P, Tandberg AH, Hasse A, Dolan M, Dannheim J, Kröger K (2015) The bottomfauna from Lofoten to Finnmark, fauna collected using beamtrawl, sled and grab. Kapittel 6 i The Norwegian Sea Floor (ed. Buhl Mortensen L, Hodnesdal H, Thorsnes T).

Jørgensen LL, Ljubin P Skjoldal HR et al (2014) Distribution of benthic megafauna in the Barents Sea: baseline for an ecosystem approach to management. ICES journal of marine science. doi:10.1093/icesjms/fsu106

Schander C, Rapp HT, Kongsrud JA et al (2010) THe fauna of hydrothermal vents on the Mohn Ridge (North Atlantic). Marine Biology Research 6, 155-171.

Stephensen K (1933) The Godthaab Expedition 1928. Amphipoda. Meddelelser om Grønland 79, 1-46.

Weisshappel JB (2001) Distribution and diversity of the hyperbenthic amphipodfamily Calliopiidae in the different seas around the Greenland-Iceland-Faroe-Ridge. Sarsia 86, 143-151.

TangloppeTorsdag: Arrhis phyllonyx

Arrhis phyllonyx. Photo: Katrine Kongshavn

Mens noen amfipoder er så vanskelig å samle inn at de kun er registrert fra den første og eneste gangen den ble samlet inn, er det noen arter som finnes “overalt”. Arrhis phyllonyx er en slik art. Originalt beskrevet av norges første havforsker, Michael Sars, i 1858 fra Vadsø (dengang på 30-50 favners dyp), finner vi den nå i prøver fra 50 meter og ned så dypt som vi har samlet i nordlig kaldt vann. I Norskehavet, rundt Svalbard, nord for Canada, Alaska og Sibir – hvis du samler inn amfipoder, finner du den!

Arrhis phyllonyx. Photo: AHS Tandberg

Den er lett å kjenne igjen: med bladformete ytterledd på beina, og en fremste coxalplate (se tegning av en generell amfipode her) som har fasong som en sokk, med et kjempelangt 7 beinpar (som ofte knekker av i innsamling, dessverre) – kombinert med at den ikke har øyne – der har du en Arrhis phyllonyx!

Det var forresten ytterleddene på beina som er grunnen til navnet arten har. Michael Sars skriver i originalbeskrivelsen i “Oversigt over de i den Norskarktiske Region forekommende Krebsdyr” som kom ut som en del av Forhandlingene til Videnskapsselskapet Kristiania:

Michael Sars

“Den udmærker sig derved, at andet Fodpars Gribehaand kun er lidet større end første Pars, istedetfor at den hos de andre bekjente Arter er betydeligt større, samt at begge disse Fodpar have nedentil paa Enden af det fjerde Led en saakaldet “Spore” af conisk Form og Haandens halve Længde, ligesom hos flere Arter Amphithoe og slægten Eusirus; endvidere at sjette Led eller Kloen paa tredie, fjerde og femte Par Brystfødder er stærkt sammentrykt ligesom et Blad (hvoraf Artsnavnet)….”

De gamle menn kunne jammen få sagt det!

Hva det er som gjør at akkurat denne arten finnes overalt, vet vi ikke – men det er et av de mange mysteriene prosjektet NorAmph kommer til å prøve å se litt nærmere på. Kanskje kan vi lære noe nytt når vi DNA-strekkoder dem?

Anne Helene