Tag Archives: fredagsbilde

TangloppeTorsdag: Hyperia galba (Montagu, 1815)

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Hyperia galba sittende inne i en manet. Foto: Expedition Aqualis/ Alexander Semenov

Det finnes noen mennesker i enhver forskerkarriere som har vært viktige for hvilken retning de faglige interessene har tatt. Det er sjelden den faglige veien er rett og bred som en motorvei, men av og til kan vi se en faglig rød tråd. Som for mange andre forskere er den personen som har vist meg både hovedinteressen (“Amfipoda”) og ikke minst alle de spennende sidesporene til det sentrale temaet min veileder Wim. Han ser de store sammenhengene – og en av mange interesser er hvordan forskjellige arter lever sammen i en større eller mindre avhengighet, spesielt om i alle fall en av artene er en amfipode. Et eksempel på slikt samboerskap er historien om amfipoden Metopa glacialis og muslingen Musculus discors. Et annet slikt eksempel er Hyperia galba og de fleste manetene den bor i nærheten av.

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Inni boblen? To hyperia galba og en samboer. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba er en liten amfipode fra familien Hyperiidae  – de med øyne som dekker hele hodet. De fleste artene i denne familien svømmer rundt i de frie vannmassene og leter etter mat der, så det er ikke rart de trenger store øyne for å holde seg med nok å spise. Hyperia galba har en kjempelur løsning på akkurat det problemet: den bor inni de den spiser.

Samboerskapet – eller skal vi kanskje heller kalle det Hyperia galbas favoritt-bosted – er en av disse fler-arts-assosiasjonene vi har kjent til lenge. De er nesten gjennomsiktige, opp til 15 mm lange, ¼ av kroppens lengde er hode (og altså øyne), og veldig ofte er de funnet inne i maneter. Det er ikke så lett å få øye på dem, men når man vet at de finnes der, blir de lettere å se.

Undersøkelser av tarmen til Hyperia galba har avslørt nesleceller (“brennceller”) fra manetene den bor inni – men det ser ikke ut til å være hovedmaten. Det kan hende at det de egentlig driver på med, er å spise på alle de ande som sitter på og i manetene – og så får de med seg litt manet sånn i samme jafsen.  Munndelene er store og kraftige, og kan sikkert knuse mer enn geleaktige manetceller. Og ville ikke maneten ha spist en liten deilig knask av et krepsdyr som satt inne i kroppshulen dens? Kanskje de allikevel er mer som samboere å regne? Noen forskere har observert at hvis bare maneten har nok mat, “deler” den maten sin med Hyperia galba mer enn å prøve å spise amfipode-samboerne sine. Det kan hende H. galba er en slags “renholdsarbeider” som tar bort (spiser) de bitene manetene ikke selv vil ha?

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Hyperia galba sitter på en ribbemanet. Foto: Lill Haugen (c)

Når jeg skriver “maneter” og ikke mer spesifikt, er det fordi vi har funnet Hyperia galba i så mange forskjellige maneter. Glassmanet (Aurelia aurita) og brennmaneter (for eksempel Cyanea capillata eller Cyanea lamarckii) er nok kjente eksempler for de fleste, men også mindre og mindre kjente maneter av alle grupper har vært registrert som samboer for vår storøyde venn.

Litteraturen om hvordan forskjellige arter lever – og ikke minst lever sammen – øker hele tiden. Det kan virke som om hver gang vi tror at “nå vet vi alle løsninger på samboerskap”, så overrasker naturen oss med noe nytt. Heldige meg som får være med Wim når han undersøker amfipodenes mange samboerskap.

I dag er fyller Wim 80 unge år – gratulerer med dagen!

Anne Helene


Litteratur:

Blanc H (1884) Die Amphipoden der Kieler Bucht nebst einer histologischen Darstellung der “Calceoli”. Nova Acta der Ksl. Leopold-Carol. Deutschen Akademie der Naturforscher XLVII (2), 1-90.

Bowman TE (1973) Pelagic Amphipods of the Genus Hyperia and Closely Related Genera (Hyperiidea: Hyperiidae). Smithsonian Contributions to Zoology 136, 1-84.

Bowman TE, Gruner HE (1973) The Families and Genera of Hyperiidea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 146, 1-72.

Dittrich B (1988) Studies of the life cycle and reproduction of the parasitic amphipod Hyperia galba in the North Sea. Helgolander Meeresuntersuchungen 42, 79-98.

Laval P (1972) Comportement, parasitisme ct ecologie d’Hyperia schizogeneios Stebb. (Amphipode Hyperide) dans le plancton de Villefranche-sur-Mer. Annales de I’Institut Oce’anographique, Paris, 48(l):49-74.

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

Fredagsbildet: workshops

Slagplaner legges

Slagplaner legges

I kjent stil er det mye som skjer, de siste to ukene har vi hatt en gjesteforsker i fra Spania på besøk; Julio Parapar, som har vært her flere ganger. Han arbeidet  videre på materialet av Oweniidae (børstemark) som vi har her, og vi har kommet et stykke videre på artikler som vi samarbeider på.

Vi har også fått antatt mange(!) bidrag til den 12. internasjonale polychaetkonferansen i august, og fikk besøk i fra NTNU og NIVA for å jobbe med foredrag og postere om barcoding og taksonomi som vi skal ha med oss dit.

Fredagsbilde: Kunsten å tørke en mark

Hva? Jo, det har seg slik at om en skal kunne bruke skanningelektronmikroskop for å studere små detaljer på dyrene, så må de først tørkes helt knusk tørre. Deretter monteres de på spesielle slides eller stubber, og dekkes med gull(!), før de settes inn i mikroskopet. Det her er relativt rutine for oss, men det er kanskje ikke noe folk flest driver med, så her er noen bilder av hvordan det ser ut når vi forbereder en prøve for mikroskopering på Elektronmikroskopisk felleslaboratorium.
19 may 2016-001

Fredagsbilde: Mot nye utstillinger

Som kjent så står utstillingslokalene til De naturhistoriske samlingene tomme nå; bygget rehabiliteres, og utstillingene får seg en real oppfriskning. Når det åpner igjen – etter planen i 2019 – vil mye være helt nytt, men vi har også en hel del fine objekter som fortsatt fortjener en plass i solen monteren. I dag har vi jobbet oss igjennom en del potensielle kandidater og laget oss et bildearkiv over våtpreparatene av evertebrater som kan være aktuelle å inkludere i fremtidige utstillinger.

Et lite utvalg

Et lite utvalg fra dagens arbeid