Monthly Archives: October 2016

Feltarbeid på Sletvik del II: Fotogene børstemark

En av deltagerne på feltarbeidet, Arne Nygren i fra Sjöfartsmuseet Akvariet i Göteborg, har sendt oss følgende tekst og bilder i fra uka som gikk – det ble mange spennende funn, og flotte fotografier! Ekstra spennende var det at han fant en ny art i familien Phyllodocidae (atpåtil en man kan kjenne igjen uten å måtte ty til DNA, da denne er uten øyne), og et nydelig eksemplar av den så langt ubeskrevne Syllid-arten nederst.

Dette arbeidet inngår i Arnes Artsprosjekt på kryptiske børstemarkarter, som du kan lese mer om her


Phyllodoce citrina – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 6 cm långt. Ett fantastiskt vackert djur som i alla fall jag (Arne) såg för första gången i levande skick.

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

 

 

Axiokebuita – från korallgrusskrap – ett litet knappt 2 mm långt exemplar med en framände som håller på att regenereras. Längst bak (nedtill i bild) syns två runda utskott. Dessa är täckta av papiller som både kan utsöndra ett lim som gör att de kan sätta sig fast på underlaget, och ett sekret som gör att limmet löser upp sig så att de kan flytta sig vidare.

 

 

 


Notophyllum foliosum – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 2 cm lång. Phyllodociden Notophyllum folisoum skiljer sig från den snarlika arten Notophyllum crypticum på att den har vita fläckar på sina stora dorsalcirrer.

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Paranaitis sp. n. – från korallgrus utanför Galgenes på cirka 200 meters djup – c a1,5 cm lång. En ny art av familjen Phyllodocidae hör inte till vanligheterna då gruppen är väl undersökt i området. Därför kom det som en stor överraskning under expeditionen att en ny art som går att känna igen på utseendet utan att först analysera dess DNA dök upp i proverna.

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA


Polynoidae – från skalgrus på c. 60 meters djup – c. 5 mm lång. En hittills oidentifierad art av Polynoidae. Det kan tänkas att det är en juvenil individ då den bara har 13 par fjäll på kroppen. Det vanliga är att de har 15 par eller fler.

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Pygospio elegans – från tidvattenszonen, c. 1 cm lång – en spionid som lever i rör på grunt vatten.

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Trypanosyllis sp – en obeskriven art av Syllid-släktet Trypanosyllis som mest liknar en art som beskrivits från Medelhavet som heter Trypanosyllis coeliaca. Den norska arten är vanlig i korallgrus och anledningen till att den fortfarande är obeskriven är att man antagit att detta är samma art som den redan beskrivna arten från Medelhavet. Genetiska undersökningar visar dock att det inte stämmer, och att denna art alltså saknar ett vetenskapligt namn. Individen har en honlig könsindivid baktill på kroppen. Man kan se att hela könsindividen är fylld av oranga ägg. Könsindividens två ögon går att se i mitten av djuret, precis framför äggen. Könsindividen kommer att slita sig loss från moderdjuret och simma iväg och leta reda på en hanlig könsindivid. En ny könsindivid kommer därefter att växa till baktill på moderdjuret.

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

-Arne Nygren

Feltuke på Sletvik – del I

Gjett hvor denne blide gjengen har vært på feltarbeid den siste uka?

Feltlykke!

Feltlykke!

Trøndelag, ja!

Trøndelag, ja!

Her er et hint: Da vi gikk tom for de vanlige bøttene til prøver ombord på båten så dukket disse frem som et alternativ:

Vi har tilbrakt ei strålende uke på Sletvik feltstasjon i Agdenes (se bilder) i regi av NTNU Vitenskapsmuseet (VM). Uka var en kombinasjon av tokt og workshop,  hvor vi både samlet inn og bestemte opp materiale.

Travel light? Ikke så lett når en skal ha med luper, bøtter, sikter, toktklær, bakker og fotoutstyr!

Travel light? Ikke så lett når en skal ha med luper, bøtter, sikter, toktklær, bakker og fotoutstyr!

 

Totalt var vi fem stykker (fire fra evertebratavdelingen pluss en gjesteforsker) i fra Universitetsmuseet som tok turen, og siden biologer på tur har litt mer bagasje å dra på enn de fleste flyselskap setter pris på så ble det roadtrip på fire av oss.

Fin utsikt i fra bilen - vi var stort sett heldige med været.

Fin utsikt i fra bilen – vi var stort sett heldige med været.

Målet med ekspedisjonen var flerdelt: vi har jaktet på dyr til NorBOL – her med spesielt fokus på grupper hvor vi har lite egnet materiale i samlingene fra før av, vi har samlet inn til de vitenskapelige samlingene til både VM og UM, og vi har skaffet materiale som skal brukes i pågående Artsprosjekt. Videre har vi samlet kursmateriale som skal inngå i referansesamlingen NTNU bruker i faunistikk-undervisningen sin. Innsamlingen har foregått både til lands og til vanns, og med mange forskjellige redskap.

Vi hadde forskningsfartøyet R/V “Gunnerus” til disposisjon de første tre dagene i uka, så da ble det mest innsamling med grabb, skrape og trål, men vi har også samlet mye i fjæra og på grunt vann – da snakker vi bøtte, spade og hov!

Vi kommer snart tilbake med mer om hva vi fant – men takk for turen, og takk til arrangørene!

Takk for oss!

Takk for oss!

Hilsen Jon, Tom, Katrine (foto av alt i denne posten), Anne Helene og Mario (gjest)

TangloppeTorsdag: “spøkelsene” Caprellidae

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Det er ikke alle amfipoder som er like lette å kjenne igjen som amfipoder ut fra utseendet. Hvallusene  er en slik gruppe – den andre store gruppen med litt ugjenkjennelige amfipoder heter Caprellidae. Caprellidaene ser ut som lange, av og til knudrete, pinner med hode og litt bein på. Hvordan kan vi vite at de er amfipoder, og ikke minst: hvordan visste de gamle taksonomene at de var amfipoder?

Hovedregelen med amfipoder et at de har motstående bein (amfi: “mot hverandre” poda: bein). Det har Caprellidae også – selv om noen av beina har forsvunnet gjennom evolusjonen. De fleste Caprellidene har de to fremste parene med gåbein (som peker bakover) og de tre bakerste parena av gåbein (som peker framover) – par 3 og 4  mangler nesten alltid, og bakkroppen (svømmebein, halebein og telson) er borte. Coxalplatene (“sideplatene”), som ellers gir amfipodene et litt sideflattrykt utseende, er også tapt. Det er på mange måter bare et minimum igjen, men det som er igjen stemmer med at de er amfipoder som “har mistet nesten alt”.

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Vi tror at Caprellidae en gang langt tilbake i evolusjonen skilte seg ut fra de andre amfipodene med med “vanlig” utseende. Fordi de nå er så veldig “reduserte” i forhold til den opprinnelige formen, kan vi lære mye om evolusjonen til krepsdyrene ved å studere denne gruppen.

Caprellidene holder for det meste til på på noenlunde grunt, salt vann – og der bor de på tang, tare og sjøgress, og på fastsittende dyr som svamp (porifera), sjøpunger (ascidia) mosdyr (bryozoa) eller hydroida. Noen jager andre små dyr, men de fleste “gresser” på påvekst (både planter og fastsittende dyr) der de bor. Mange fisk liker godt å spise Caprellida – hvis de kan finne dem – de ser ofte ut som plantene de bor mellom…

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Mange Caprellidae har det med å bo tett sammen. Dette resulterer i det vi kaller en “flekkvis utbredelse” – det er kjempemange på en liten plass, og så nærmest tomt rundt omkring. På de plassene der mange holder til, er det i tiden før reproduksjon nokså vanlig å se hannene holde seg fast med bakbeina og “bokse” eller kanskje “bryte” med hverande før de finner (eller vinner) en hunn de kan være med. Hunnen har som alle andre amfipoder en rugepose (det er en av de tingene som skiller den gruppen krepsdyr som amfipodene er en del av (peracarida) fra de andre krepsdyrene) – men Caprellidenes rugepose sitter på de kroppleddene som mangler bein – så det kan ofte se ut som en stikkepinne gjennom et nøste når en caprellidae-hunn er gravid.


Den uvante kroppsformen har gjort at caprellidaene – i motsetning til de fleste andre amfipoder – har navn på mange andre språk i tillegg til de vitenskapelige navnene som er på latin. På norsk kaller vi denne gruppen amfipoder for Spøkelseskreps. Det er nok mange som har syntes at de ser litt nifse ut, for på engelsk blir de kalt både Ghost shrimp og Skeleton shrimp. Selv om Shrimp ofte oversettes med reke på norsk, brukes det ofte på engelsk om små krepsdyr som ligner reker, litt som det lett kan brukes i en del norske dialekter. På tysk kalles de Gespenstkrebs (spøkelseskreps), mens på spansk er de Gambas esqueleto (skjelettreker).

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Det er kanskje i Nederland at de har de mest beskrivende navnene på disse dyrene: her har de navn på en del forskjellige arter, ikke bare gruppen som helhet. Vi kan finne Hongerlijdertje (den som sulter) (Caprella linearis), Teringlijdertje (den som har tæring) (Phtisica marina), Machospookkreeft (macho spøkelseskreps) (Caprella mutica) og  Wanderlend geraamte (vandrende skjelett) om gruppen Caprellidae. Akkurat Caprella mutica, som er en art som har kommet fra Japan ble beskrevet med det vitenskapelige navnet Caprella macho (fordi den har så hårete “overkropp” og så store “hender” på frambeina) før det ble oppdaget at den for lenge siden hadde blitt beskrevet som Caprella mutica i Japan. Da ble navnet Caprella macho (enn så tøft det er) det vi kaller et junior-synonym, og vi beholdt det eldre Caprella mutica. Det var en gruppe nederlandske forskere som hadde foreslått navnet C. macho, så kanskje det var derfor nederlenderne tok navnet sånn til seg at de har beholdt det når de ikke snakker med latinske navn?

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Navnet skjemmer ingen. Selv om spøkelser egentlig ikke finnes og krepsdyr ikke har skjelett slik vi tenker på det til vanlig (inni kroppen), er Caprellidae en av de gruppene de fleste studenter først lærer seg at er en del av amfipodene. Nå har du også lært det…

 
Anne Helene


Litteratur:

  • Guerra-García, J.M. 2002a. Redescription of Caprella linearis (Linnaeus, 1767) and C. septentrionalis Kröyer, 1838 (Crustacea: Amphipoda: Caprellidea) from Scotland, with an ontogenetic comparison between the species and a study of the clinging behaviour. Sarsia 87: 216-235
  • Guerra-García, J.M. & J.M. Tierno de Figueroa, 2009. What do caprellids feed on? Marine Biology 156: 1881-1890
  • Ito, A., M.N. Aoki & H. Wada, 2011. Complicated evolution of the caprellid (Crustacea: Malacostraca: Peracarida: Amphipoda) body plan, reacquisition or multiple losses of the thoracic limbs and pleons. Dev. Genes Evol., DOI 10.1007/s00427-011-0365-5.
  • Takeuchi, I., 1993. Is the Caprellidea a monophyletic group? Journal of Natural History 27: 947-964.

TangloppeTorsdag: Aliens – fremmede amfipoder

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14126762

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, Wikipedia

Arter som er fremmede for våre marine økosystemer kommer til oss med endringer i klima (havtemperatur og salinitet) som en naturlig del av utvidelse eller endring av leveområdet de har, eller fraktet (uvitende eller med vilje) av mennesker – med ballastvann, via biologisk materiale vi tar med oss, eller fordi vi planlegger å bruke dem til noe spesielt. Det er en slags ironi i at de artene vi tidligere har prøvd å etablere kanskje ikke har klart seg så bra som de som har kommet hit mer som uhell.

Det at temperaturen og saltholdigheten på havet endrer seg er tydelige effekter av klimaendringene – og slik sett kan vi kanskje si at de artene som utvider eller endrer leveområdene sine som en effekt av dette også er menneskeinnførte, men i dette blogginnlegget vil jeg skrive om de fremmede artene som har blitt “hjulpet” med spredningen sin av mennesker.

Det som kjennetegner arter som har suksess i nye leveområder, er arter som har en vid tålegrense for fysiske variabler (temperatur og saltinnhold i vann, for eksempel), som kan spise en mengde forskjellige ting istedenfor bare den ene favorittmaten som bare finnes en plass, og som klarer å få mange unger. Det er også en fordel å være motstandsdyktig mot parasitter og andre som vil ta knekken på en – når en art kommer til et nytt sted, vil det være helt andre parasitter og fiender (de som vil spise deg) enn der de opprinnelig holder til. Arter som oppfyller slike kriterier, og som på en eller anenn måte klarer å “haike” med noen til nye steder, sier vi at har stort sprediningspotensiale.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 - Own work, Public Domain.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 – Own work, Public Domain.

I Norge kjenner vi til kun en amfipode som har kommet med mennesker – Caprella mutica – opprinnelig en Japansk art. Denne har antageligvis kommet med fersk tang som blir brukt når de pakker inn og sender levende østers fra Japan. Caprella mutica har blitt tallrik rundt en del akvakultur-fasiliteter, der den sitter på tau- og ankerfester,  og i nærheten av menneskelig aktivitet ellers: vi kaller dette for en synantropisk oppførsel (syn = sammen med, anthro = mennesker).  Som art er den ikke veldig etablert og den har ikke utgjort noe særlig problem i Norge. Vi finner den nå rundt hele Nordsjøen, og langs den amerikanske østkysten. Den er ikke synantropisk i Japanhavet, der den opprinnelig holder til. Opprinnelig holder Caprella mutica til i Japansk drivtang Sargassum muticum – og også denne arten er funnet i Norge – første gang drivende i 1984 og første gang fastsittende i 1989. Tangen er funnet i Norge nord til Møre og Romsdal.


Østers er forresten også et problem: Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) overtar mer og mer for europeisk flatøsters (Ostrea edulis), etter at den mest sannsynlig har blitt satt ut mer eller mindre planlagt. På sørlandet er det nesten mer stillehavsøsters enn europeisk østers snart, og stillehavsøstersen  finnes nord til Hordaland nå. Begge artene smaker godt, så her er det en smakfull mulighet til å begrense stillehavsøstersens spredning!

I fastlands-Europa har de store problemer med svartehavsartene Dikerogammarus villosus og Dikerogammarus haemobaphes. Disse amfipodene har spredd seg gjennom elvesystemene til Donau, Dnieper og Rhinen – og har begynt å utkonkurrere de amfipode-artene som opprinnelig holdt til der. Dette har blitt et så stort problem at store flernasjonale kampanjer for å hindre spredning er satt igang – og amfipodene har fått navn som “Killershrimp” og “Demonshrimp”. Dette er arter som ser ut til å spre seg ganske hemninsløst på kontinentet, men siden vi ikke har noen elver som forbinder oss med dette området, er det svært liten sannsynlighet for at akkurat disse skal komme til oss.

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

En krepsdyrart som det nok er litt større sannsynlighet for at skal komme til våre kyster, er den Asiatiske strandkrabben Hemigrapsus sanguineus, som har kommet til vestkysten av Sverige. Dette er en art som sikkert også vil kunne klare seg bra langs våre sørøstnorske kyster, og det er verd å følge med og være obs på om den kommer. Den holder til i samme leveområde som vår hjemlige vanlige strandkrabbe (Carcinus maenas), og vil kanskje være en hard konkurrent til denne.

På engelsk er faguttrykket for fremmede arter “Alien species”. Det får meg til å tenke på selve sjefsmonsteret i Ridley Scotts film Alien fra 1979 – filmen der Sigourney Weaver hamler opp med monstere som har kommet ombord i romskipet hennes. Modermonsteret har nok brent seg inn i mange sinn som noe ordentlig utenomverdslig og nifst. Vi kan selvsagt ikke vite helt sikkert, men det er flere hentydninger til at akkurat dette monsteret er inspirert av den hyperiide amfipodeslekten Phrominade som har så store øyne. Det er spesielt den karakteristiske hodeformen, og øye-formene, som bidrar til dette, i tillegg til at mange av artene innen slekten Phromina er det vi kaller necro-parasitter: de finner en vert (for det meste frittlevende sekkedyr (Tunicata)) som de spiser nesten opp, og så bruker de de gjenværende delene som et beskyttende “hus” mens de flyter videre i vannmassene. Det kan jo minne om oppførselen til den storhodete Alien-modermorfen?

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Det er uten tvil mange nifse ting i havet – men mange av de “nifse” detaljene blir bare skremmende når vi forstørrer dem opp og tenker på hvordan de ville vært om vi var på størrelse med byttet som blir jaget. Det som derimot er nifst, er hvordan økosystemene våre kanskje vil endre seg på grunn av vår (u)bevisste introdusjon av arter som er tilpasset andre system. Vi har heldigvis mange overvåkningsprogram for å følge med hvilke fremmede arter som finnes i Norge, og det kommer hele tiden bedre regler for å hindre uvitende spredning. Vi får brette opp ermene og fortsette!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Konopacka A 2008. Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) (Crustacea, Amphipoda) enters Vistula – the biggest river in the Baltic basin. Aquatic Invations 3, 95-98.

Cook EJ et al 2009. European expansion of the introduced amphipod Caprella mutica Schurin 1935. Aquatic Invasions Special Issue “Alien species in European coastal waters”. vol 2(4). 411-421.

Minchin D et al 2013. Alien species in British brackish and marine waters. Aquatic Invasions 8; 3-19.


Eksterne lenker:

Du kan lese mer om fremmede arter, og se svartelisten over de registrerte fremmede artene i norsk natur hos Artsdatabanken.

Fremmede arter i det marine miljø kan du også lese om hos Havforskningsinstituttet

Alien – Phromina inspirert? se denne siden for en større fordypning om filmbruken av amfipodene…

Barcoding på vestkysten av Afrika

Vi har som kjent et stort prosjekt gående på “Marine Invertebrates of Western Africa” (MIWA), og i disse dager skjer det en god del på prosjektet sin nettside. Vi har for eksempel fått lagt ut en publikasjonsliste, begynt å legge ut prosjektbeskrivelser for pågående og avsluttede prosjekter (mer kommer!), og laget et fancy interaktiv kart hvor dere kan se hvilke dyr vi har barcodet i fra hvilke stasjoner. Klikk dere rundt!

miwa stations zoomed in

 

 

 

 

 

 

 

ps: Den generelle publikasjonslisten for evertebratavdelingen er også oppdatert, den finner du her