Author Archives: pans

About pans

Zoological taxonomist with a focus on the crustacean order Amphipoda.

TorsdagsTangloppe: Paramphithoe hystrix Ross, 1835

Du er det du spiser, er det mange som sier. For dagens art kan dette se ut til å stemme..

Paramphithoe hystrix - tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Paramphithoe hystrix – tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Amfipoden Paramphithoe hystrix Ross, 1835 er en av de artene vi “alltid” har kjent igjen med en gang – litt sånn som Eurythenes gryllus. På samme måte som Norskehavets mellomstore gigant  har vist seg å være et helt isfjell av forskjellige arter, viser det seg nå at den lett gjenkjennelige piggete amfipoden kanskje lurer oss med sitt karakteristiske utseende.

For Paramphithoe hystrix er en art vi gjerne blir glad for å se i prøvene våre. Den dukker opp, har pigger overalt, og med en gang har vi satt et navn på artslisten. “Den piggete”, “den hysteriske” (hystrix er latin for pinnsvin – et artsepitet vi kanskje kan forstå hvordan har kommet?), “den der lette” – kjært barn har ofte mange ekstra navn.

Dette er en art som trives i kaldt vann på den nordlige kalvkule, og den holder til fra ganske grunne områder og ned til ca 500 meter. Der spiser den på svamp, sjøstjerner og myke koraller – så vidt vi vet så langt. Det er ikke sånn at den spiser opp disse andre dyrene, vi kan kanskje si at den gnafser litt på dem – micropredator er ordet vi bruker. Det betyr at maten – eller verten – kan leve lenge med P. hystrix sittende utenpå seg, stille småspisende.

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

Vi har lenge visst at P. hystrix finnes i minst to farger – en mørkerød og en lys. Noen ganger ser vi også en slags mellomvariant – en halvlys versjon med mørkere felt. De forskjellige farge-utgavene av P. hystrix kan gjerne finnes live ved hverandre – i prøver vi har fra Svalbard, har vi noen ganger fått opp begge variantene i samme prøve. Da må vi huske på at en prøve gjerne er samlet som et drag etter båten vi samler fra – og slike slede- eller skrape-trekk kan gjerne være noen hundre meter lange langs havbunnen.

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

 

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Men – det er håp for mer informasjon! Siden dette er en art som også finnes ganske grunt – spesielt i arktis, har vi observasjoner fra dykkere.  Canadiske dykkere har rapportert at de røde P. hystrix gjerne sitter og spiser på bløtkorallen Gersemia rubiformis (Ehrenberg, 1834), og at de lyse ofte sitter på solsjøstjernen Solaster endecea (L. 1771) og gnafser. Gersemia rubiformis er rød og fin, og Solaster endecea er ofte gul. Vi vet ikke helt hvilken fargevariant som holder til på svampene.

P. hystrix bruker altså fargen til å kamuflere seg. Den beste forklaringen vi har på det piggete utseendet er at det sikkert ikke er veldig godt og fristende å spise noe som er så stikkete, så det er nok et forsvar mot å bli andres mat, hvis de allikevel skulle finne den.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Vi forskere har brukt fargene som en måte å skille de som spiser bløtkrall fra de som spiser sjøstjerne. Det viser seg nemlig at når vi undersøker genetikken til disse to fargegruppene (både DNA-strekkoden og et gen fra cellekjernen er testet av de Canadiske forskerne), så ser vi tydelige forskjeller. Kanskje så store at P. hystrix ikke lenger bare er P. hystrix, men burde deles opp i flere arter – etter hva den spiser? Dette er ikke gjort offisielt enda, men forslaget har blitt lagt fram for det vistenskapelige samfunnet for debatt.

Fra norske farvann har vi hittil testet 4 individer av P. hystrix. To var røde og to var lyse – før de ble lagt på sprit for å bli tatt vare på i samlingene våre. Sprit trekker ut farger – så nå er de røde blitt gul-brune og de lyse blitt kritthvite. Men det spennende er at når vi ser på barcoding-genet til disse fire individene, så samler de lyse seg i en gruppe og de mørke seg i en annen. Det er såpass stor forskjell mellom disse gruppene at det gir oss grunn til å tro at vi kan se støtte for tanken om at det kan være to forskjellige arter.


Vi kan selvsagt ikke dele opp en art basert på fire små individer. Men dette synes vi er spennende, og det passer med mye av det vi ser når vi undersøker flere artsgrupper. Dette er en av de tingene NorAmph-prosjekte skal gjøre: finne artsgrupper som bør undersøkes nærmere, slik at vi kan sette gode grenser for hva som er arter. Og det viser seg ofte at det er de artene vi mener er så lette å kjenne igjen at vi ikke ser så nøye på dem som har hemmeligheter vi kan grave opp. Pinnsvinamfipoden Paramphithoe hystrix står kanskje for tur til å bli avslørt?

Anne Helene


Litteratur:

Oshel PE & Steele DH (1985) Amphipod Paramphithoe hystrix: a micropredator on the sponge Halicona ventilabrum. Marine Ecology Progress Series 23: 307-309.

Schnabel KE & Hebert PDN (2003) Resource-associated divergence in the arctic marine amphipod Paramphithoe hystrix. Marine Biology 143: 851-857.

TangloppeTorsdag: hvordan samler vi amfipoder fra havet?

Når vi skal undersøke amfipoder, er den første utfordringen å få tak i dem. Hvordan gjør vi det når havet er så stort, så stort, og amfipodene er så små?

De marine amfipodene er for det aller meste det vi kaller bentiske – de holder til ned i, oppå eller rett over havbunnen. Det er også noen som er plelagiske – de svømmer rundt i de frie vannmassene. Noen amfipoder lever i nærheten av land, eller på grunt vann, men de aller fleste finnes så langt fra land at vi må bruke båt for å komme til.

ring-nett som kan samle dyreplankton i vannsøylen. Foto: AHS Tandberg

ring-nett som kan samle dyreplankton i vannsøylen. Foto: AHS Tandberg

Den vanlige måten å samle pelagiske amfipoder på, er å bruke veldig finmaskete nett som vi drar enten på skrå eller rett opp gjennom vannet. Maskestørrelsen kan variere etter hva vi vil samle inn, men ofte når vi ønsker å samle dyreplankton brukes nett med 0,5mm små hull. De enkleste nettene er festet på store ringer, sånn at de er åpne og samler dyr hele tiden de er i vannet. Det går an å sammenligne dem med kjempestore insekthåver som vi drar gjennom vannet.  Det finnes også  nett som er festet til datastyrte åpne- og lukkemekanismer, slik at vi kan kontrollere på hvilke dyp vi samler inn dyr. Dette kan gi oss masse spennende informasjon – og det er noe vi skal komme tilbake til i denne bloggen siden.

For å samle de bentiske amfipodene bruker vi to hovedgrupper med redskaper: de som tar en bit av havbunnen, og de som samler like over havbunnen. Siden disse samler forskjellige leveområder, er det ofte lurt å samle litt med begge typer hvis vi vil samle inn flest mulig av de artene som kanskje finnes en plass.

Grabb på vei inn, nå er kjeften lukket. Foto: AHS Tandberg

Grabb på vei inn, nå er kjeften lukket. Foto: AHS Tandberg

De gravende og hulebyggende amfipodene (for eksempel Urothoe elegans) er de gruppene som oftest blir samlet med grabb eller boxcorer – som er de vanligste redskapene for å samle inn en bit av bløt havbunn. De settes sakte ned fra en båt, og når de lander på bunnen, løses en lukkemekanisme ut, slik at de “spiser” med seg en bit bunn opp igjen til båten. Dette er den typen redskap som oftest brukes i overvåkning av miljø fordi det er mulig å vite nøyaktig hvor stor del av havbunnen vi har en prøve av, og slik kan vi regne ut hvor mange dyr det er på bestemte arealer.

 

 

 

 

Beyerslede. Dette er en ganske liten slede for å samle hyperbenthos. Foto: AHS Tandberg

Beyerslede. Dette er en ganske liten slede for å samle hyperbenthos. Foto: AHS Tandberg

De fleste amfipodene holder allikevel til oppå eller like over havbunnen – vi kaller dette hyperbentos. De er det enklest å samle med en slede. Sleder kan på mange måter minne litt om det kjempestore planktonnettet vi bruker til å samle pelagiske amfipoder med, bare at nettet er montert på noe som kan ligne et stort akebrett som vi drar langs havbunnen. Sledene har gjerne en slik utforming foran at de virvler opp den øverste, lette delen av havbunnen, slik at dyrene som bor oppå bunnen ikke blir overkjørt av brettet, men blir fanget i nettet.

 

 

 

 

Felles for begge hovedmetodene for å samle bentiske dyr fra bløt bunn, er at sammen med dyrene kommer det opp en hel del havbunn. Det blir mye forsiktig vasking av prøvene for å skille de lette amfipodene (og andre bunnlevende dyr!) fra sand, silt og gjørme. Til tider kan det virke som om havbunnsdyr-biologer aldri har kommet seg bort fra å leke i sandkassen – selv om målet nå er å bli kvitt sanden, ikke bygge fine slott og byer av den.

Hvordan samler vi de amfipodene som lever på havbunn som ikke er bløt og jevn? Det har lenge vært vanskelig – for når vi setter en grabb eller en slede ned i vannet, ser vi ikke akkurat hvor den “lander”, og steiner og skarpe kanter kan ødelegge innsamlingsredskapene våre. Vi har lenge samlet inn med mer hardføre skraper, som i stor grad gjør det samme som sleder: de dras langs havbunnen. Forskjellen er at de ikke har så finmasket nett, men heller noe som kan minne om et fiskegarn i tykk og sterk tråd. Selv om vi tenker at alt som er mindre enn maskestørrelsen (hvor store hullene i nettet er) har stor sjanse for å bli vasket ut når vi drar nettet langs bunnen og opp til båten igjen, er det ofte slik at det sitter en og annen liten amfipode på noe som sitter som en propp i et hull – en stein eller et større dyr.

Eusirus holmii innsamlet av en "støvsuger" på en ROV. Foto: AHS Tandberg

Eusirus holmii innsamlet av en “støvsuger” på en ROV. Foto: AHS Tandberg

Planktonnett, grabber og sleder har blitt brukt i marinbiologi siden vi begynte å interessere oss for å undersøke mer enn fisk fra båter. Med utviklingen av datastyrt undervannsteknologi har vi fått mange nye muligheter. Nå kan vi bruke undervannsroboter som vi styrer fra båten (ROV) til å se og samle inn blant annet amfipoder. Ofte kan vi bruke noe som ligner på en støvsuger til å suge inn amfipoder som sitter på steder vi ikke kan komme til med de tradisjonelle redskapene. Da kan vi både se og filme at vi samler inn dyret, og vi vet nøyaktig hvor det ble samlet inn. Nøyaktigheten på hvor et dyr fra en sledeprøve kommer fra (“en plass langs de noenhundre metrene sleden ble trukket langs bunnen”) til en oppsugt ROV-prøve (“innsamlet på dette punktet”) kan gi ny og spennende informasjon. En ROV kan også ta prøver av selve bunnen, slik som en grab.

Det er ikke bare roboter som kan samle og ta bilder under vann – på dyp der dykkere kan holde til, kan vi samle mye informasjon om hvordan amfipodene lever samtidig som vi kan plukke med oss akkurat de amfipodene vi liker best. De aller fineste bildene av amfipoder jeg vet om, er tatt av dykkere, og mange spennende og nye arter blir fremdeles funnet av dykkere.

Feller med åte, klare til å skru på netting. Foto: AHS Tandberg

Feller med åte, klare til å skru på netting. Foto: AHS Tandberg

De amfipodene som er åtseletere (for eksempel slike som Tmetonyx cicada) samler vi inn med feller. Slike feller kan ha forskjellige utforminger, men de fungerer på samme måte som en hummer- eller krabbeteine. Ofte har vi et rør med netting i den ene enden (slik at duften av åtet kommer ut i vannet), og en trakt som peker innover i røret i den andre enden. Da blir det lett å svømme inn, og vanskeligere å svømme ut igjen.

 

 

Innsamling av amfipoder i iskald fjære. Foto: AHS Tandberg

Innsamling av amfipoder i iskald fjære. Foto: AHS Tandberg

Stor forskningbåt, liten sjark eller kanskje en liten robåt? Det kommer an på hvor lang ut på havet du skal, og hvor tung redskap du skal bruke. Ofte må vi bruke store og tunge (og av og til kjempedyre!) redskaper for å få opp små, små dyr fra det store havet. Hvis du vil lete i fjæra, kan du godt klare deg med en bøtte og litt kjøkkenredskaper… God jakt!

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene

TangloppeTorsdag: “spøkelsene” Caprellidae

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg

Det er ikke alle amfipoder som er like lette å kjenne igjen som amfipoder ut fra utseendet. Hvallusene  er en slik gruppe – den andre store gruppen med litt ugjenkjennelige amfipoder heter Caprellidae. Caprellidaene ser ut som lange, av og til knudrete, pinner med hode og litt bein på. Hvordan kan vi vite at de er amfipoder, og ikke minst: hvordan visste de gamle taksonomene at de var amfipoder?

Hovedregelen med amfipoder et at de har motstående bein (amfi: “mot hverandre” poda: bein). Det har Caprellidae også – selv om noen av beina har forsvunnet gjennom evolusjonen. De fleste Caprellidene har de to fremste parene med gåbein (som peker bakover) og de tre bakerste parena av gåbein (som peker framover) – par 3 og 4  mangler nesten alltid, og bakkroppen (svømmebein, halebein og telson) er borte. Coxalplatene (“sideplatene”), som ellers gir amfipodene et litt sideflattrykt utseende, er også tapt. Det er på mange måter bare et minimum igjen, men det som er igjen stemmer med at de er amfipoder som “har mistet nesten alt”.

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Vi tror at Caprellidae en gang langt tilbake i evolusjonen skilte seg ut fra de andre amfipodene med med “vanlig” utseende. Fordi de nå er så veldig “reduserte” i forhold til den opprinnelige formen, kan vi lære mye om evolusjonen til krepsdyrene ved å studere denne gruppen.

Caprellidene holder for det meste til på på noenlunde grunt, salt vann – og der bor de på tang, tare og sjøgress, og på fastsittende dyr som svamp (porifera), sjøpunger (ascidia) mosdyr (bryozoa) eller hydroida. Noen jager andre små dyr, men de fleste “gresser” på påvekst (både planter og fastsittende dyr) der de bor. Mange fisk liker godt å spise Caprellida – hvis de kan finne dem – de ser ofte ut som plantene de bor mellom…

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU

Mange Caprellidae har det med å bo tett sammen. Dette resulterer i det vi kaller en “flekkvis utbredelse” – det er kjempemange på en liten plass, og så nærmest tomt rundt omkring. På de plassene der mange holder til, er det i tiden før reproduksjon nokså vanlig å se hannene holde seg fast med bakbeina og “bokse” eller kanskje “bryte” med hverande før de finner (eller vinner) en hunn de kan være med. Hunnen har som alle andre amfipoder en rugepose (det er en av de tingene som skiller den gruppen krepsdyr som amfipodene er en del av (peracarida) fra de andre krepsdyrene) – men Caprellidenes rugepose sitter på de kroppleddene som mangler bein – så det kan ofte se ut som en stikkepinne gjennom et nøste når en caprellidae-hunn er gravid.


Den uvante kroppsformen har gjort at caprellidaene – i motsetning til de fleste andre amfipoder – har navn på mange andre språk i tillegg til de vitenskapelige navnene som er på latin. På norsk kaller vi denne gruppen amfipoder for Spøkelseskreps. Det er nok mange som har syntes at de ser litt nifse ut, for på engelsk blir de kalt både Ghost shrimp og Skeleton shrimp. Selv om Shrimp ofte oversettes med reke på norsk, brukes det ofte på engelsk om små krepsdyr som ligner reker, litt som det lett kan brukes i en del norske dialekter. På tysk kalles de Gespenstkrebs (spøkelseskreps), mens på spansk er de Gambas esqueleto (skjelettreker).

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Det er kanskje i Nederland at de har de mest beskrivende navnene på disse dyrene: her har de navn på en del forskjellige arter, ikke bare gruppen som helhet. Vi kan finne Hongerlijdertje (den som sulter) (Caprella linearis), Teringlijdertje (den som har tæring) (Phtisica marina), Machospookkreeft (macho spøkelseskreps) (Caprella mutica) og  Wanderlend geraamte (vandrende skjelett) om gruppen Caprellidae. Akkurat Caprella mutica, som er en art som har kommet fra Japan ble beskrevet med det vitenskapelige navnet Caprella macho (fordi den har så hårete “overkropp” og så store “hender” på frambeina) før det ble oppdaget at den for lenge siden hadde blitt beskrevet som Caprella mutica i Japan. Da ble navnet Caprella macho (enn så tøft det er) det vi kaller et junior-synonym, og vi beholdt det eldre Caprella mutica. Det var en gruppe nederlandske forskere som hadde foreslått navnet C. macho, så kanskje det var derfor nederlenderne tok navnet sånn til seg at de har beholdt det når de ikke snakker med latinske navn?

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU

Navnet skjemmer ingen. Selv om spøkelser egentlig ikke finnes og krepsdyr ikke har skjelett slik vi tenker på det til vanlig (inni kroppen), er Caprellidae en av de gruppene de fleste studenter først lærer seg at er en del av amfipodene. Nå har du også lært det…

 
Anne Helene


Litteratur:

  • Guerra-García, J.M. 2002a. Redescription of Caprella linearis (Linnaeus, 1767) and C. septentrionalis Kröyer, 1838 (Crustacea: Amphipoda: Caprellidea) from Scotland, with an ontogenetic comparison between the species and a study of the clinging behaviour. Sarsia 87: 216-235
  • Guerra-García, J.M. & J.M. Tierno de Figueroa, 2009. What do caprellids feed on? Marine Biology 156: 1881-1890
  • Ito, A., M.N. Aoki & H. Wada, 2011. Complicated evolution of the caprellid (Crustacea: Malacostraca: Peracarida: Amphipoda) body plan, reacquisition or multiple losses of the thoracic limbs and pleons. Dev. Genes Evol., DOI 10.1007/s00427-011-0365-5.
  • Takeuchi, I., 1993. Is the Caprellidea a monophyletic group? Journal of Natural History 27: 947-964.

TangloppeTorsdag: Aliens – fremmede amfipoder

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14126762

Caprella mutica. © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, Wikipedia

Arter som er fremmede for våre marine økosystemer kommer til oss med endringer i klima (havtemperatur og salinitet) som en naturlig del av utvidelse eller endring av leveområdet de har, eller fraktet (uvitende eller med vilje) av mennesker – med ballastvann, via biologisk materiale vi tar med oss, eller fordi vi planlegger å bruke dem til noe spesielt. Det er en slags ironi i at de artene vi tidligere har prøvd å etablere kanskje ikke har klart seg så bra som de som har kommet hit mer som uhell.

Det at temperaturen og saltholdigheten på havet endrer seg er tydelige effekter av klimaendringene – og slik sett kan vi kanskje si at de artene som utvider eller endrer leveområdene sine som en effekt av dette også er menneskeinnførte, men i dette blogginnlegget vil jeg skrive om de fremmede artene som har blitt “hjulpet” med spredningen sin av mennesker.

Det som kjennetegner arter som har suksess i nye leveområder, er arter som har en vid tålegrense for fysiske variabler (temperatur og saltinnhold i vann, for eksempel), som kan spise en mengde forskjellige ting istedenfor bare den ene favorittmaten som bare finnes en plass, og som klarer å få mange unger. Det er også en fordel å være motstandsdyktig mot parasitter og andre som vil ta knekken på en – når en art kommer til et nytt sted, vil det være helt andre parasitter og fiender (de som vil spise deg) enn der de opprinnelig holder til. Arter som oppfyller slike kriterier, og som på en eller anenn måte klarer å “haike” med noen til nye steder, sier vi at har stort sprediningspotensiale.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 - Own work, Public Domain.

Caprella mutica slik den holder til i Boston havn. Foto: Bensha24 – Own work, Public Domain.

I Norge kjenner vi til kun en amfipode som har kommet med mennesker – Caprella mutica – opprinnelig en Japansk art. Denne har antageligvis kommet med fersk tang som blir brukt når de pakker inn og sender levende østers fra Japan. Caprella mutica har blitt tallrik rundt en del akvakultur-fasiliteter, der den sitter på tau- og ankerfester,  og i nærheten av menneskelig aktivitet ellers: vi kaller dette for en synantropisk oppførsel (syn = sammen med, anthro = mennesker).  Som art er den ikke veldig etablert og den har ikke utgjort noe særlig problem i Norge. Vi finner den nå rundt hele Nordsjøen, og langs den amerikanske østkysten. Den er ikke synantropisk i Japanhavet, der den opprinnelig holder til. Opprinnelig holder Caprella mutica til i Japansk drivtang Sargassum muticum – og også denne arten er funnet i Norge – første gang drivende i 1984 og første gang fastsittende i 1989. Tangen er funnet i Norge nord til Møre og Romsdal.


Østers er forresten også et problem: Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) overtar mer og mer for europeisk flatøsters (Ostrea edulis), etter at den mest sannsynlig har blitt satt ut mer eller mindre planlagt. På sørlandet er det nesten mer stillehavsøsters enn europeisk østers snart, og stillehavsøstersen  finnes nord til Hordaland nå. Begge artene smaker godt, så her er det en smakfull mulighet til å begrense stillehavsøstersens spredning!

I fastlands-Europa har de store problemer med svartehavsartene Dikerogammarus villosus og Dikerogammarus haemobaphes. Disse amfipodene har spredd seg gjennom elvesystemene til Donau, Dnieper og Rhinen – og har begynt å utkonkurrere de amfipode-artene som opprinnelig holdt til der. Dette har blitt et så stort problem at store flernasjonale kampanjer for å hindre spredning er satt igang – og amfipodene har fått navn som “Killershrimp” og “Demonshrimp”. Dette er arter som ser ut til å spre seg ganske hemninsløst på kontinentet, men siden vi ikke har noen elver som forbinder oss med dette området, er det svært liten sannsynlighet for at akkurat disse skal komme til oss.

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

Asiatisk strandkrabbe, foto Jan Beermann

En krepsdyrart som det nok er litt større sannsynlighet for at skal komme til våre kyster, er den Asiatiske strandkrabben Hemigrapsus sanguineus, som har kommet til vestkysten av Sverige. Dette er en art som sikkert også vil kunne klare seg bra langs våre sørøstnorske kyster, og det er verd å følge med og være obs på om den kommer. Den holder til i samme leveområde som vår hjemlige vanlige strandkrabbe (Carcinus maenas), og vil kanskje være en hard konkurrent til denne.

På engelsk er faguttrykket for fremmede arter “Alien species”. Det får meg til å tenke på selve sjefsmonsteret i Ridley Scotts film Alien fra 1979 – filmen der Sigourney Weaver hamler opp med monstere som har kommet ombord i romskipet hennes. Modermonsteret har nok brent seg inn i mange sinn som noe ordentlig utenomverdslig og nifst. Vi kan selvsagt ikke vite helt sikkert, men det er flere hentydninger til at akkurat dette monsteret er inspirert av den hyperiide amfipodeslekten Phrominade som har så store øyne. Det er spesielt den karakteristiske hodeformen, og øye-formene, som bidrar til dette, i tillegg til at mange av artene innen slekten Phromina er det vi kaller necro-parasitter: de finner en vert (for det meste frittlevende sekkedyr (Tunicata)) som de spiser nesten opp, og så bruker de de gjenværende delene som et beskyttende “hus” mens de flyter videre i vannmassene. Det kan jo minne om oppførselen til den storhodete Alien-modermorfen?

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Sammenligning mellom Phromina sedentaria (foto: Pål Abrahamsen) og moderAlien (Foto fra film)

Det er uten tvil mange nifse ting i havet – men mange av de “nifse” detaljene blir bare skremmende når vi forstørrer dem opp og tenker på hvordan de ville vært om vi var på størrelse med byttet som blir jaget. Det som derimot er nifst, er hvordan økosystemene våre kanskje vil endre seg på grunn av vår (u)bevisste introdusjon av arter som er tilpasset andre system. Vi har heldigvis mange overvåkningsprogram for å følge med hvilke fremmede arter som finnes i Norge, og det kommer hele tiden bedre regler for å hindre uvitende spredning. Vi får brette opp ermene og fortsette!

Anne Helene


Litteratur:

Bacela-Spychalska K, Grabowski M, Konopacka A 2008. Dikerogammarus villosus (Sowinsky, 1894) (Crustacea, Amphipoda) enters Vistula – the biggest river in the Baltic basin. Aquatic Invations 3, 95-98.

Cook EJ et al 2009. European expansion of the introduced amphipod Caprella mutica Schurin 1935. Aquatic Invasions Special Issue “Alien species in European coastal waters”. vol 2(4). 411-421.

Minchin D et al 2013. Alien species in British brackish and marine waters. Aquatic Invasions 8; 3-19.


Eksterne lenker:

Du kan lese mer om fremmede arter, og se svartelisten over de registrerte fremmede artene i norsk natur hos Artsdatabanken.

Fremmede arter i det marine miljø kan du også lese om hos Havforskningsinstituttet

Alien – Phromina inspirert? se denne siden for en større fordypning om filmbruken av amfipodene…