Category Archives: artskunnskap

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

Evertebratjulekalender

Om du synes julefreden har senket seg i overkant tidlig her på bloggen (med hederlig unntak av Torsdagstangloppene som går som vanlig), så skyldes det at vi kjører julekalender med en post hver dag på den engelske utgaven av bloggen.

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Vi har vært innom – og kommer t il å fortsette med – et bredt utvalg av tema. Kalenderen finner du her, klikk deg inn her for å se!

TangloppeTorsdag: Gammarus wilkitzkii- nærmere nordpolen enn julenissen?

Desember er her – og mange har begynt å telle ned til julaften. Noen lurer kanskje også litt på Julenissen – og ikke minst om han kommer til å måtte bli klimaflyktning nå når isen på nordpolen smelter fortere enn noen gang? Julenissen er nok en Species dubius – en omdiskutert art (finnes han egentlig?) – men det er ikke et tema som denne bloggposten skal ta opp. Denne bloggen  (og den første luken i vår julekalender, som du finner på den engelske bloggen) skal handle om en art som er helt virkelig, og som som kanskje vil bli klimaflyktning etterhvert som isen rundt nordpolen blir mindre og mindre.

En isbjørn-hunn med unge vandrer over snødekt is, Svalbard. Foto: AHS Tandberg

En isbjørn-hunn med unge vandrer over snødekt is, Svalbard. Foto: AHS Tandberg

Havisen i Arktis blir statig mindre i utstrekning i tillegg til at den blir tynnere.  (Her kan du se en animasjon det amerikanske hav-og-atmosfære-forskningsinstituttet NOAA har laget over mengde is i arktis fra 1987-2014. Legg merke til både utbredelsen og om det er flerårsis eller ny is!) Dette har, og vil ha stadig større, innvirkning på klimaet på jorden. Det er også mange dyr som er avhengige av havisen i Arktis. Vi tenker kanskje lettest på dyr som isbjørn og flere sel-arter, men like under isen lever flere små virvelløse dyr. De som utgjør den største biomassen (den største samlete vekten) av de virvelløse dyrene under isen, er amfipoden Gammarus wilkitzkii Birula 1897.

Gammarus wilkitzkii lever hele livet sitt i forbindelse med havisen, uten havis kan den ikke leve – vi kaller dette et sympagisk liv. Dette er amfipoder som kan bli rimelig gamle: de kan leve i opp til 6 år! Hele denne tiden henger de under havisen, og der spiser de alt mulig de kan få tak i: alger, andre smådyr, og alt annet biologisk materiale de kan få “tennene” sine i. De kan bli nesten 3 cm lange, er ganske lyse (gulhvite eller litt grå) og har fine rødstripete bein. Selv om de bor sammen med polartorsken (Boreogadus saida), er det ikke den som spiser G. wilkitzkii mest (den har kanskje litt for piggete og lange bein?), men både sjøfugl og sel er kjent for å spise disse amfipodene.

En Gammarus wilkitzkii hann (hvit) holder fast i en hunn av samme art (gul) og samtidig henger han fast i isen med de bakerste beina. Foto: Bjørn Gulliksen, UiT og UNIS.

En Gammarus wilkitzkii hann (hvit) holder fast i en hunn av samme art (gul) og samtidig henger han fast i isen med de bakerste beina. Foto: Bjørn Gulliksen, UiT og UNIS.

Det er nok et rimelig tøft liv å leve under sjøisen, men det er her det at de henger under isen kommer inn – de hekter seg nemlig fast med de bakerste beina, og så trenger de ikke bruke noe energi på å holde seg i rett posisjon. Beina har strukturer som kan minne om mothaker på det ytterste leddet – hvis vi plukker dem opp vil de nesten med en gang henge fast i hånden vår. De andre artene i slekten Gammarus har ikke slike “henge-fast”-bein.

En dykker svømmer under havisen. Foto: Geir Johnsen, NTNU

En dykker svømmer under havisen. Foto: Geir Johnsen, NTNU

Havisen beveger seg hele tiden, og ytterst mot det åpne havet vokser den litt hver vinter, og så krymper den om sommeren igjen. I denne delen av isen finner vi også G. wilkitzkii, og det betyr at den må være flink til å flytte seg under isen. Det er ikke sånn at det er flatt på undersiden av havis –  den bungler ut og har små og store huler og noen steder stikker store isklumper langt ned, og det er en ordentlig labyrint under der. Noen steder kommer det litt lys gjennom, men hvis det ligger mye snø oppå isen kommer mindre lys gjennom, det samme hvis isen er tykk. Når sjøvannet fryser til is, er det ferskvannet som blir frosset, og saltet renner ut i små bekker. Det betyr at vannet under isen kan bli enda kaldere enn OºC – det er vanlig med temperaturer helt ned til -1.8ºC, og vannet er mye saltere enn det vanlige sjøvannet i det samme området. For å holde til under her må man være spesielt tilpasset akkurat dette området.


Vi vet ikke om denne spesialtilpasningen til et liv under isen vil bli Gammarus wilkitzkiis bane. Som med så mye annet, kan vi lage teorier om hvordan det kan komme til å gå, men fasiten får vi først når vi er der – i dette tilfellet når isen i Arktis forvinner, eller blir så tynn at den ikke finnes om sommeren lengre. Forhåpentligvis er det en lang stund til enda, men det ser ikke lyst ut. Det er kortere tid til vi kan sjekke om vår omdiskuterte art Julenissen finnes – om  24 dager vil kanskje noen mene at de har et svar? For å korte ned ventetiden foreslår jeg at dere følger med på hele adventskalenderen til evertebratavdelingen!

Anne Helene


Litteratur:

Arndt C, Lønne OJ (2002) Transport of bioenergy by large scale arctic ice drift. Ice in the environment – Proceedings of the 16th IAHR International Symposium on Ice, Dunedin , NZ. p103-111.

Gulliksen B, Lønne OJ (1991) Sea ice macrofauna in the antarctic and the Arctic. Journal of Marine Systems 2, 53-61.

Lønne OJ, Gulliksen B (1991) Sympagic macro-fauna from multiyear sea-ice near Svalbard. Polar Biology 11, 471-477.

Werner I, Auel H, Garrity C, Hagen W (1999) Pelagic occurence of the sympagic amphipod Gammarus wilkitzkii in ice-free waters of the Greenland Sea – dead end or part of life-cycle?- Polar Biology 22, 55-60.

Weslawski JM, Legezinska J (2002) Life cycles of some Arctic amphipods. Polish Polar Resarch 23, 2-53.

TangloppeTorsdag Neohela monstrosa (Boeck, 1861)

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

På veldig gamle kart er det ofte tegnet inn monstre over områder som ble sett på som farlige. Som oftest var det drager eller store slanger, og av og til var det dyr med store klør eller farlige tenner. Det var kanskje en måte å si fra at dette var farlige områder, eller kanskje det viste dyr som var funnet omtrent på de kanter. Mest berømt her i Skandinavia er kanskje kartet den svenske erkebiskopen Olaus Magnus laget over “Norden” allerede i 1539 – der finner vi til og med superstore og superfarlige (?) krepsdyr!

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Vi har for det meste sluttet å tro at det er monstre i havet, men av og til finnes de fremdeles. Ukens art – Neohela monstrosa (Boeck, 1861) – har i hvert fall navn som om den er et monster. (monstrosa på latin er monstrøs på norsk: “som et monster”). Boeck beskrev arten med navnet Hela monstrosa – dette ble 20 år seinere endret til Neohela monstrosa (fordi en annen dyregruppe hadde hevd på slektsnavnet Hela: de hadde fått det først). Hela er en norrøn gudinne for dødsriket – så på mange måter er dette et monster fra dødsriket.

Det er også en art som har en strategi for livet som er litt utenom det vanlige for amfipoder. Den holder til på bløte sandmudderbunner – men i motsetning til de fleste andre amfipodene som lever  like over disse undervannsslettene graver de huler som de holder til i. Hulene gir mest av alt beskyttelse, men kanskje også litt mulighet for småspising på veggene når de utvider huset.

 

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Tidligere observasjoner av N. monstrosa viser at de bruker de to fremste beinparene litt som skuffen til en bulldozer: den flate nederste delen av beina blir brukt til å skufle sand og gjørme ut av hullet. Når hulen er omtrent 10 cm lang, stiller den seg i åpningen, vifter med antennene og “lukter” etter mat. Vi mener at den for det meste spiser små matbiter den finner innimellom sandkornene i gjørmen, men vi har også observasjoner av at den spiser andre dyr.

Slekten Neohela holder for det meste til i de dypere delene av havet – det er også her vi finner de største forekomstene av de fine bløte slettene de liker å bygge huler i. Neohela monstrosa har blitt  funnet på alt fra 30 til rundt 700 meter. På samme måte som mange andre monstre, krabber den ut av hulen sin om natten. Vi vet ikke hvorfor, men kanskje jakter den bedre da? Det kan også hende at de som liker å spise N. monstrosa trenger litt lys for å finne maten sin, så det er tryggere å lete etter mat når man ikke selv så lett kan bli mat? Selv monstere fra dødsriket er kanskje litt pyser når det gjelder?

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1861) Bemærkninger angaaende de ved norske Kyster forekommende Amphipoder. Forhandlinger ved de skandinaviske naturforskeres ottende møde i København. p 631-677

Buhl-Mortensen L, Tandberg AHS, Buhl-Mortensen P, Gates AR (2015) Behaviour and habitat of Neohela monstrosa (Boeck, 1861) (Amphipoda: Corophiida) in Norwegian Sea deep water. Journal of Natural History  doi:10.1080/00222933.2015.1062152

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods in Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala. 299 – 492.

d´Udekem d´Acoz C (2007) The genera Haliragoides and Neohela in the North Atlantic, with the description of two new deepwater species from Norway and Svalbard (Crustacea: Amphipoda). Cahiers de Biologie Marine 48: 17-35.

TorsdagsTangloppe: Paramphithoe hystrix Ross, 1835

Du er det du spiser, er det mange som sier. For dagens art kan dette se ut til å stemme..

Paramphithoe hystrix - tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Paramphithoe hystrix – tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Amfipoden Paramphithoe hystrix Ross, 1835 er en av de artene vi “alltid” har kjent igjen med en gang – litt sånn som Eurythenes gryllus. På samme måte som Norskehavets mellomstore gigant  har vist seg å være et helt isfjell av forskjellige arter, viser det seg nå at den lett gjenkjennelige piggete amfipoden kanskje lurer oss med sitt karakteristiske utseende.

For Paramphithoe hystrix er en art vi gjerne blir glad for å se i prøvene våre. Den dukker opp, har pigger overalt, og med en gang har vi satt et navn på artslisten. “Den piggete”, “den hysteriske” (hystrix er latin for pinnsvin – et artsepitet vi kanskje kan forstå hvordan har kommet?), “den der lette” – kjært barn har ofte mange ekstra navn.

Dette er en art som trives i kaldt vann på den nordlige kalvkule, og den holder til fra ganske grunne områder og ned til ca 500 meter. Der spiser den på svamp, sjøstjerner og myke koraller – så vidt vi vet så langt. Det er ikke sånn at den spiser opp disse andre dyrene, vi kan kanskje si at den gnafser litt på dem – micropredator er ordet vi bruker. Det betyr at maten – eller verten – kan leve lenge med P. hystrix sittende utenpå seg, stille småspisende.

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

Vi har lenge visst at P. hystrix finnes i minst to farger – en mørkerød og en lys. Noen ganger ser vi også en slags mellomvariant – en halvlys versjon med mørkere felt. De forskjellige farge-utgavene av P. hystrix kan gjerne finnes live ved hverandre – i prøver vi har fra Svalbard, har vi noen ganger fått opp begge variantene i samme prøve. Da må vi huske på at en prøve gjerne er samlet som et drag etter båten vi samler fra – og slike slede- eller skrape-trekk kan gjerne være noen hundre meter lange langs havbunnen.

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

 

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Men – det er håp for mer informasjon! Siden dette er en art som også finnes ganske grunt – spesielt i arktis, har vi observasjoner fra dykkere.  Canadiske dykkere har rapportert at de røde P. hystrix gjerne sitter og spiser på bløtkorallen Gersemia rubiformis (Ehrenberg, 1834), og at de lyse ofte sitter på solsjøstjernen Solaster endecea (L. 1771) og gnafser. Gersemia rubiformis er rød og fin, og Solaster endecea er ofte gul. Vi vet ikke helt hvilken fargevariant som holder til på svampene.

P. hystrix bruker altså fargen til å kamuflere seg. Den beste forklaringen vi har på det piggete utseendet er at det sikkert ikke er veldig godt og fristende å spise noe som er så stikkete, så det er nok et forsvar mot å bli andres mat, hvis de allikevel skulle finne den.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Vi forskere har brukt fargene som en måte å skille de som spiser bløtkrall fra de som spiser sjøstjerne. Det viser seg nemlig at når vi undersøker genetikken til disse to fargegruppene (både DNA-strekkoden og et gen fra cellekjernen er testet av de Canadiske forskerne), så ser vi tydelige forskjeller. Kanskje så store at P. hystrix ikke lenger bare er P. hystrix, men burde deles opp i flere arter – etter hva den spiser? Dette er ikke gjort offisielt enda, men forslaget har blitt lagt fram for det vistenskapelige samfunnet for debatt.

Fra norske farvann har vi hittil testet 4 individer av P. hystrix. To var røde og to var lyse – før de ble lagt på sprit for å bli tatt vare på i samlingene våre. Sprit trekker ut farger – så nå er de røde blitt gul-brune og de lyse blitt kritthvite. Men det spennende er at når vi ser på barcoding-genet til disse fire individene, så samler de lyse seg i en gruppe og de mørke seg i en annen. Det er såpass stor forskjell mellom disse gruppene at det gir oss grunn til å tro at vi kan se støtte for tanken om at det kan være to forskjellige arter.


Vi kan selvsagt ikke dele opp en art basert på fire små individer. Men dette synes vi er spennende, og det passer med mye av det vi ser når vi undersøker flere artsgrupper. Dette er en av de tingene NorAmph-prosjekte skal gjøre: finne artsgrupper som bør undersøkes nærmere, slik at vi kan sette gode grenser for hva som er arter. Og det viser seg ofte at det er de artene vi mener er så lette å kjenne igjen at vi ikke ser så nøye på dem som har hemmeligheter vi kan grave opp. Pinnsvinamfipoden Paramphithoe hystrix står kanskje for tur til å bli avslørt?

Anne Helene


Litteratur:

Oshel PE & Steele DH (1985) Amphipod Paramphithoe hystrix: a micropredator on the sponge Halicona ventilabrum. Marine Ecology Progress Series 23: 307-309.

Schnabel KE & Hebert PDN (2003) Resource-associated divergence in the arctic marine amphipod Paramphithoe hystrix. Marine Biology 143: 851-857.