Universitetsmuséet deltok på årets Havforskermøte med foredrag om Jellyfish diversity in Norway and its implications av Aino Hosia, som har Artsprosjekt gående på “Småmaneter og kolonimaneter i norske farvann (HYPNO)” (se også bloggposter her for mer om prosjektet).
Vi hadde også med oss en poster om den marine, samlingsbaserte biodiversitetsforskingen som gjøres på og med muséets samlinger – som lesere av denne bloggen vet, har vi høy aktivitet på materialet vårt. Posteren ser du her:
Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg
Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.
Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn
En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr. Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).
En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?
Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg
Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.
I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.
Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.
Anne Helene
En av deltagerne på feltarbeidet, Arne Nygren i fra Sjöfartsmuseet Akvariet i Göteborg, har sendt oss følgende tekst og bilder i fra uka som gikk – det ble mange spennende funn, og flotte fotografier! Ekstra spennende var det at han fant en ny art i familien Phyllodocidae (atpåtil en man kan kjenne igjen uten å måtte ty til DNA, da denne er uten øyne), og et nydelig eksemplar av den så langt ubeskrevne Syllid-arten nederst.
Dette arbeidet inngår i Arnes Artsprosjekt på kryptiske børstemarkarter, som du kan lese mer om her.
Phyllodoce citrina – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 6 cm långt. Ett fantastiskt vackert djur som i alla fall jag (Arne) såg för första gången i levande skick.
Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA
Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA
Axiokebuita – från korallgrusskrap – ett litet knappt 2 mm långt exemplar med en framände som håller på att regenereras. Längst bak (nedtill i bild) syns två runda utskott. Dessa är täckta av papiller som både kan utsöndra ett lim som gör att de kan sätta sig fast på underlaget, och ett sekret som gör att limmet löser upp sig så att de kan flytta sig vidare.
Notophyllum foliosum – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 2 cm lång. Phyllodociden Notophyllum folisoum skiljer sig från den snarlika arten Notophyllum crypticum på att den har vita fläckar på sina stora dorsalcirrer.
Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC-BY-SA
Paranaitis sp. n. – från korallgrus utanför Galgenes på cirka 200 meters djup – c a1,5 cm lång. En ny art av familjen Phyllodocidae hör inte till vanligheterna då gruppen är väl undersökt i området. Därför kom det som en stor överraskning under expeditionen att en ny art som går att känna igen på utseendet utan att först analysera dess DNA dök upp i proverna.
Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA
Polynoidae – från skalgrus på c. 60 meters djup – c. 5 mm lång. En hittills oidentifierad art av Polynoidae. Det kan tänkas att det är en juvenil individ då den bara har 13 par fjäll på kroppen. Det vanliga är att de har 15 par eller fler.
Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA
Pygospio elegans – från tidvattenszonen, c. 1 cm lång – en spionid som lever i rör på grunt vatten.
Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA
Trypanosyllis sp – en obeskriven art av Syllid-släktet Trypanosyllis som mest liknar en art som beskrivits från Medelhavet som heter Trypanosyllis coeliaca. Den norska arten är vanlig i korallgrus och anledningen till att den fortfarande är obeskriven är att man antagit att detta är samma art som den redan beskrivna arten från Medelhavet. Genetiska undersökningar visar dock att det inte stämmer, och att denna art alltså saknar ett vetenskapligt namn. Individen har en honlig könsindivid baktill på kroppen. Man kan se att hela könsindividen är fylld av oranga ägg. Könsindividens två ögon går att se i mitten av djuret, precis framför äggen. Könsindividen kommer att slita sig loss från moderdjuret och simma iväg och leta reda på en hanlig könsindivid. En ny könsindivid kommer därefter att växa till baktill på moderdjuret.
Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA
-Arne Nygren
Gjett hvor denne blide gjengen har vært på feltarbeid den siste uka?
Feltlykke!
Trøndelag, ja!
Her er et hint: Da vi gikk tom for de vanlige bøttene til prøver ombord på båten så dukket disse frem som et alternativ:
Vi har tilbrakt ei strålende uke på Sletvik feltstasjon i Agdenes (se bilder) i regi av NTNU Vitenskapsmuseet (VM). Uka var en kombinasjon av tokt og workshop, hvor vi både samlet inn og bestemte opp materiale.
Travel light? Ikke så lett når en skal ha med luper, bøtter, sikter, toktklær, bakker og fotoutstyr!
Totalt var vi fem stykker (fire fra evertebratavdelingen pluss en gjesteforsker) i fra Universitetsmuseet som tok turen, og siden biologer på tur har litt mer bagasje å dra på enn de fleste flyselskap setter pris på så ble det roadtrip på fire av oss.
Fin utsikt i fra bilen – vi var stort sett heldige med været.
Målet med ekspedisjonen var flerdelt: vi har jaktet på dyr til NorBOL – her med spesielt fokus på grupper hvor vi har lite egnet materiale i samlingene fra før av, vi har samlet inn til de vitenskapelige samlingene til både VM og UM, og vi har skaffet materiale som skal brukes i pågående Artsprosjekt. Videre har vi samlet kursmateriale som skal inngå i referansesamlingen NTNU bruker i faunistikk-undervisningen sin. Innsamlingen har foregått både til lands og til vanns, og med mange forskjellige redskap.
Vi hadde forskningsfartøyet R/V “Gunnerus” til disposisjon de første tre dagene i uka, så da ble det mest innsamling med grabb, skrape og trål, men vi har også samlet mye i fjæra og på grunt vann – da snakker vi bøtte, spade og hov!
Vi kommer snart tilbake med mer om hva vi fant – men takk for turen, og takk til arrangørene!
Takk for oss!
Hilsen Jon, Tom, Katrine (foto av alt i denne posten), Anne Helene og Mario (gjest)
Metacaprella horrida. Foto: AHS Tandberg
Det er ikke alle amfipoder som er like lette å kjenne igjen som amfipoder ut fra utseendet. Hvallusene er en slik gruppe – den andre store gruppen med litt ugjenkjennelige amfipoder heter Caprellidae. Caprellidaene ser ut som lange, av og til knudrete, pinner med hode og litt bein på. Hvordan kan vi vite at de er amfipoder, og ikke minst: hvordan visste de gamle taksonomene at de var amfipoder?
Hovedregelen med amfipoder et at de har motstående bein (amfi: “mot hverandre” poda: bein). Det har Caprellidae også – selv om noen av beina har forsvunnet gjennom evolusjonen. De fleste Caprellidene har de to fremste parene med gåbein (som peker bakover) og de tre bakerste parena av gåbein (som peker framover) – par 3 og 4 mangler nesten alltid, og bakkroppen (svømmebein, halebein og telson) er borte. Coxalplatene (“sideplatene”), som ellers gir amfipodene et litt sideflattrykt utseende, er også tapt. Det er på mange måter bare et minimum igjen, men det som er igjen stemmer med at de er amfipoder som “har mistet nesten alt”.
Caprellidae på et tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU
Vi tror at Caprellidae en gang langt tilbake i evolusjonen skilte seg ut fra de andre amfipodene med med “vanlig” utseende. Fordi de nå er så veldig “reduserte” i forhold til den opprinnelige formen, kan vi lære mye om evolusjonen til krepsdyrene ved å studere denne gruppen.
Caprellidene holder for det meste til på på noenlunde grunt, salt vann – og der bor de på tang, tare og sjøgress, og på fastsittende dyr som svamp (porifera), sjøpunger (ascidia) mosdyr (bryozoa) eller hydroida. Noen jager andre små dyr, men de fleste “gresser” på påvekst (både planter og fastsittende dyr) der de bor. Mange fisk liker godt å spise Caprellida – hvis de kan finne dem – de ser ofte ut som plantene de bor mellom…
Caprellidene sitter tett. Hvor mange ser du? Foto: Geir Johnsen/NTNU
Mange Caprellidae har det med å bo tett sammen. Dette resulterer i det vi kaller en “flekkvis utbredelse” – det er kjempemange på en liten plass, og så nærmest tomt rundt omkring. På de plassene der mange holder til, er det i tiden før reproduksjon nokså vanlig å se hannene holde seg fast med bakbeina og “bokse” eller kanskje “bryte” med hverande før de finner (eller vinner) en hunn de kan være med. Hunnen har som alle andre amfipoder en rugepose (det er en av de tingene som skiller den gruppen krepsdyr som amfipodene er en del av (peracarida) fra de andre krepsdyrene) – men Caprellidenes rugepose sitter på de kroppleddene som mangler bein – så det kan ofte se ut som en stikkepinne gjennom et nøste når en caprellidae-hunn er gravid.
En samling Caprellidae. Foto: Geir Johnsen/NTNU
Det er kanskje i Nederland at de har de mest beskrivende navnene på disse dyrene: her har de navn på en del forskjellige arter, ikke bare gruppen som helhet. Vi kan finne Hongerlijdertje (den som sulter) (Caprella linearis), Teringlijdertje (den som har tæring) (Phtisica marina), Machospookkreeft (macho spøkelseskreps) (Caprella mutica) og Wanderlend geraamte (vandrende skjelett) om gruppen Caprellidae. Akkurat Caprella mutica, som er en art som har kommet fra Japan ble beskrevet med det vitenskapelige navnet Caprella macho (fordi den har så hårete “overkropp” og så store “hender” på frambeina) før det ble oppdaget at den for lenge siden hadde blitt beskrevet som Caprella mutica i Japan. Da ble navnet Caprella macho (enn så tøft det er) det vi kaller et junior-synonym, og vi beholdt det eldre Caprella mutica. Det var en gruppe nederlandske forskere som hadde foreslått navnet C. macho, så kanskje det var derfor nederlenderne tok navnet sånn til seg at de har beholdt det når de ikke snakker med latinske navn?
To Caprella ser på hverandre fra hvert sitt tareblad. Foto: Geir Johnsen/NTNU
Navnet skjemmer ingen. Selv om spøkelser egentlig ikke finnes og krepsdyr ikke har skjelett slik vi tenker på det til vanlig (inni kroppen), er Caprellidae en av de gruppene de fleste studenter først lærer seg at er en del av amfipodene. Nå har du også lært det…
Anne Helene
Litteratur: