Category Archives: artskunnskap

På insektinnsamling for NorBOL med Bergen insektklubb

Fiolettbrunt metallfly (Autographa pulchrina) i fra lysfelle (foto: K.Kongshavn)

Fiolettbrunt metallfly (Autographa pulchrina) i fra lysfelle (foto: K.Kongshavn)

Jeg har samlet i det (mer eller mindre) tørre element i helga; Vi har en nyoppstartet gren av Norsk entomologisk forening her i Bergen- Bergen insektklubb (hjemmeside kommer) –  og de hadde årets innsamlingstur i helga.

Nesten hele flokken

Nesten hele flokken

Jeg hev meg med for å plukke rykende ferske insekter og edderkopper til NorBOL, og vi hadde en flott helg på lyngheiene på Lygra Gjestegard.

Insekter ble samlet med ulike metoder og i ulike habitater tidlig på dagen, hvorpå ettermiddag og kveld ble tilbrakt med identifisering på “lab’en” i det ene fellesrommet.

Labliv

Labliv på Lygra

Vi fant mye spennende, og fikk fylt en plate for barcoding mens vi var der ute – oddsen er god for at det blir flere prøver når folk får sett på litt mer av materialet.

Tusen takk for turen, og for innsatsen!

TangloppeTorsdag: Paraphoxus oculatus (G.O. Sars, 1879)

Nede i bløt havbunn som mudder og sand finnes masse små biter av organisk materiale: rester av dyr og planter. Dette matfatet er det selvsagt mange dyr som vil benytte seg av – derfor er det nede i de bløte sedimentene at vi ofte finner flest bunndyr – både i biomasse (vekt) og biomangfold (antall forskjellige arter). Dette gjelder både hvis vi sammenligner med de bunndyrene vi finner rett over bunnen (hyperbenthos) og hvis vi sammenligner med hardere bunntyper som grus og stein. Mange dyregrupper er forbundet med bløt bunn, og spesielt mye av mangfoldet og massen er mangebørstemarker (polychaeta). Innimellom alle markene finner vi også mange amfipoder, og en av amfipodefamiliene som finnes nedi sedimentene er Phoxocephalidae. Urothoe elegans og dens slektninger er en annen gruppe.

Phoxocephalidae er en ganske stor familie – med hittil 368 beskrevne arter fordelt på 80 slekter. Av disse slektene finnes 8 i norske farvann. Det er lett å se at en amfipode hører til i denne familien: hodet har et langt framtrukket rostrum (pannepigg). Det ser ut som om de som har lueskyggen så langt ned i pannen at de ikke kan se noe – eller kanskje de har dukket så langt ned i hettegenseren at vi ikke ser noe annet enn en hette? Et resultat for alle artene i familien er at antennene stikker fram under “hetten” – de peker nedover istedenfor opp eller framover, og de aller fleste artene har ikke øyne. Denne torsdagens tangloppe er medlem i en liten outsider-gruppe i Phoxocephalidae-familien: som det framgår av navnet Paraphoxus oculatus (oculatus = med øyne) har den tydelige øyne.

Hvorfor har alle de andre norske Phoxocephalidae-artene ikke øyne, mens denne har? Dette kan ha noe å gjøre med hvordan de lever, og litt å gjøre med hvilke undergrupper av Phoxocephalidae som har kommet til våre farvann.

Phoxocephalidae finnes over hele verden – men de fleste kjente artene finnes i Oceania. Vi tror dette er opphavsområdet for familien (som for mange andre amfipodegrupper), og det ser ut til at de derfra kan ha spredd seg langs to hovedveier til resten av verden: en “halvgrunn” (dette er de slektene som for det meste har øyne), og en dyphavs-spredning. Det er denne siste veien vi tror de fleste norske artene kan ha kommet.

Nord-Atlanteren er spesielt fattig på Phoxocephalidae sammenlignet med andre ikke-tropiske farvann. Dette er en god indikasjon på at denne familien kommer fra en annen plass (Oceania, for eksempel), og at de har kommet hit nord for relativt kort tid siden. Dette er logisk, for nord-Atlanteren er ikke så veldig gammel i geologisk forstand; Norskehavet er bare ca 250 millioner år gammelt.

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

De fleste norske artene er i slekten Harpinia – dette er en blind dyphavsgruppe. I tillegg til 14 forskjellige Harpinia-arter, finnes det i Norske farvann ensomme representanter for 7 andre slekter.  Hvis vi ser på dybdefordelingen mellom de norske artene er det tydelig at Paraphoxus oculatus er en “grunn” art. I en gjennomgang av materialet som er identifisert via prosjektet Mareano og som nå er en del av Universitetsmuseets samlinger, kommer flesteparten av individene fra mellom 100 og 500 m dyp. De fleste andre Phoxocephalidae-artene kommer noe dypere fra – mellom 500 og 1000 m dyp, om ikke enda dypere som for Harpinia abyssi (igjen gir navnet en god forklaring på artens liv – denne lever i dypet (abyssen).)

 

Det er logisk å tenke at Paraphoxus oculatus er fra en av de “halvgrunne” slektene – de som ikke har spredd seg via dyphavet, men har kommet gjennom grunnere vann (for eksempel langs kontinentalsokler) fra opprinnelsesområdet. De har veldig forskjellig arvemateriale (DNA) fra de norske artene i dyphavs-slekten Harpinia, selv om det fremdeles er tydelig at de er i samme hovedgruppe (Phoxocephalidae). Dette er derfor en lignende historie som den for familien Liljeborgiidae. Så selv om ikke alle veier leder til norske farvann, er det tydelig at det er flere enn en…

Hva vet vi så om livet til Paraphoxus oculatus? Vi vet at den graver i myke bunnsedimenter – vi har funnet den oftest på og like nedi det øverste laget av havbunn som består av en blanding av mudder og sand – slikt som vi på land lett kunne laget fine sølekaker av. De har bakbein som er brede og med store muskler, så vi tror de er flinke til å grave i denne gjørmen, og da leter de nok etter mat. Vi vet også at de fleste Phoxocephalida er kjøttetere, så da er det sannsynlig at de spiser rester av andre dyr – rester som har gått litt i oppløsning kanskje, og som har sunket ned i sedimentene et ørlite stykke. Det er i de øverste 10 cm at vi finner mest liv, og amfipoder finner vi for det meste i de øverste 5cm av sedimentene når de bor der.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Hannene hos Phoxocephalidae svømmer ofte opp i vannmassene, for mange arter kjenner vi ikke til hvordan de ser ut (vi har ikke klart å samle dem inn). For de artene som har øyne, er hannens øyne ofte strørre enn hunnens, og de har noen klumper på antennene som nok brukes som lukteorganer. Alt dette er nok hjelpemidler for å finne damer, partnerjakt er en veldig vanlig aktivitet – kanskje en vi også kjenner oss igjen i? Paraphoxus oculatus er en av de artene vi har sett hanner fra. Allerede G.O. Sars illustrerte begge kjønn i 1895, og det er lett å se forskjellen både i øyestørrelse og på antennene som både er lengre og har mer hår og klumper. I våre samlinger har vi kun hunner så langt, så selv om de finnes der ute, er det ikke så lett å få tak i hanner som hunner. Noen av de hunnene vi har i samlingene bar på befruktete egg da de ble samlet inn, så de har i alle fall sett en hann.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL & Karaman G, 1991. The families and genera of marine gammaridean Amphipoda (except marine gammaroids). Part 2.  Records of the Australian Museum, Supplement 13.

Guerra-Garcia, JM, JMT de Figueroa et al, 2014. Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag.

Fredagsbildet: workshops

Slagplaner legges

Slagplaner legges

I kjent stil er det mye som skjer, de siste to ukene har vi hatt en gjesteforsker i fra Spania på besøk; Julio Parapar, som har vært her flere ganger. Han arbeidet  videre på materialet av Oweniidae (børstemark) som vi har her, og vi har kommet et stykke videre på artikler som vi samarbeider på.

Vi har også fått antatt mange(!) bidrag til den 12. internasjonale polychaetkonferansen i august, og fikk besøk i fra NTNU og NIVA for å jobbe med foredrag og postere om barcoding og taksonomi som vi skal ha med oss dit.

TangloppeTorsdag: Liljeborgia ossiani d´Udekem d´Acoz & Vader, 2009

Noen ganger er det sånn at en art setter seg fast i bevisstheten fodi den har så fint, spennende, rart eller kanskje til og med rett ut kult navn. For meg er Liljeborgia ossiani d´Udekem d´Acoz & Vader, 2009 en slik art – og det er fordi jeg synes navnet er vakkert. Selve tangloppen er ikke så værst den heller, og historien bak arten er en god illustrasjon på hvordan forskning innen taksonomi kan bevege seg. Et slags tangloppe-kinderegg, altså!

Liljeborgia ossiani. Foto AHS Tandberg

Liljeborgia ossiani. Foto AHS Tandberg

Det er nødvendig å begynne med litt historie. Michael Sars beskrev Gammarus fissicornis i 1858 på grunnlag av et individ samlet inn i Vadsø. I 1871 flyttet  Axel Boeck denne arten til den relativt nyopprettete slekten Liljeborgia Bate, 1862 – og navnet ble det vi bruker i dag: Liljeborgia fissicornis (M. Sars, 1858). Denne amfipoden var ganske karakteristisk – den er rimelig stor, den er blind, den har torner på bakkroppen og begge de fremste beinparene er det vi kaller “store”: det nestnederste leddet er utvidet til en slags bladform. Georg Ossian Sars (sønn til Michael) laget i 1895 for første gang en komplett illustrasjon av det han forstod fra M. Sars´ tekst var L. fissicornis. Dette skulle vise seg å få konsekvenser.

Plansje 189 fra Sars 1895. Navngitt "Liljeborgia fissicornis".

Plansje 189 fra Sars 1895. Navngitt “Liljeborgia fissicornis”.

Kanskje var det størrelsen (opp mot 25 mm!), kanskje var det tornene på bakkroppen eller det at den ikke hadde øyne, helt sikkert var det de store frambeina som “hjalp” forskere til å kjenne igjen Liljeborgia fissicornis. Den ble en av de artene det var “lett” å identifisere – og den ble registrert i mange prøver fra “overalt” i Norskehavet og Arktis. Knud Stephensen kommenterte allerede i 1931 at den var funnet fra alt mellom 10 og 3000 meters dyp! Dette fikk Wim Vader til å lure på om det kanskje kunne være flere arter som skjulte seg i det de fleste av oss tenkte på som en art, og sammen med Cédric d´Udekem d´Acoz undersøkte han en hel mengde individer som alle var blitt identifisert som L. fissicornis – sikkert for det meste basert på tegningene til G.O. Sars fra 1895.

Det skulle vise seg at det vi i 160 år hadde trodd at var en art egentlig var fire forskjellige arter. Detaljerte studier av morfologi (utseende) og levested (spesielt hvor dypt de var funnet) viser oss at to av artene (L. charybdis og L. calignis) kan bli ganske store (opp til 32 mm) og lever i dypet (mellom 740 og 2500m), mens de to andre artene (L. fissicornis og L. ossiani) lever mye grunnere (vi har materiale fra 55 til 460m, men det finnes litteratur på at L. fissicornis er funnet så grunt som 9m), og mens L. fissicornis er stor (opp til 24 mm) er L. ossiani en ganske liten kjekkas – den kan bli opp mot 10 mm på det lengste.

De fire kan kjennes fra hverandre på grunnlag av antallet torner og fasongen på bakkroppen, fasongen på beina og bevæpningen (pigger) på de bakerste leddene. Vi kan ikke bruke øyne til å skille dem; det er ingen av de fire artene som har øyne, alle er blinde.

Figur 13 fra dUdekem dAcoz & Vader 2009. Liljeborgia fissiornis.

Figur 13 fra dUdekem dAcoz & Vader 2009. Liljeborgia fissiornis.

 

Den arten som G.O. Sars hadde tegnet som Liljeborgia fissicornis viste seg å ikke stemme helt med det M. Sars hadde beskrevet som L. fissicornis: der M. Sars har beskrevet en bakkropp der det tredje bakkroppsleddet ikke har noen torn, har G.O. Sars tegnet en art som har en tydelig, om enn liten og bakoverbøyd, torn på dette tredje bakkroppsleddet.  Siden navnet alltid følger den arten som først ble beskrevet, må altså tegningen de fleste av oss har brukt som en illustrasjon på L. fissicornis være av en annen art – den ble hetende L. ossiani.

 

 

Alle fire artene er det vi kaller bentiske (bunnlevende) – så vi kan se på kartet hvor de to grunne og de to dype artene vil være. L. fissicornis er så langt funnet langs Nordnorge, ved Svalbard og i Barentshavet, mens L. ossiani har blitt funnet langs Nordnorge. Hvis vi inkluderer individene G.O.Sars tegnet, kan vi utvide dette til å gjelde hele norskekysten. De to dyptlevende artene har blitt funnet i Norskehavet og nord for Svalbard. Nå som vi har en nøkkel til å kunne skille de fire artene, er det ingen tvil om at vi vil få mange nye registreringer av de forskjellige blinde Liljeborgia-artene.

Det at alle de fire “fissicornis”-artene er blinde, gir oss en mulig forklaring på hvor de kommer fra, og hvordan de har kommet til Arktis. De har nemlig en hel masse trekk som ligner sterkt på en annen gruppe Liljeborgia – men alle artene i den gruppen finnes i Antarktis. Det er trolig Antarktis som er opprinnelsesstedet for denne amfipodegruppen, så hvordan har våre kaldt-elskende Liljeborgia kommet seg fra det kalde vannet sørpå til det nesten like kalde vannet nordpå? Innimellom de to områdene er det mye varmt vann, og det er sikkert ikke så deilig for kaldtvannsdyr.

Liljeborgia pallida - en Liljeborgia-art med øyne. Foto AHS Tandberg

Liljeborgia pallida – en Liljeborgia-art med øyne. Foto AHS Tandberg

De fleste Liljeborgia har øyne – mange av dem ganske store øyne. Også de antarktiske Liljeborgia som lever i dypet. Vi tror at de øyeløse arktiske Liljeborgia-artene har en felles stamform som må ha holdt til så lenge i dypet at den sluttet å utvikle øyne. De kan slik ha fulgt det kalde bunnvannet fra Antarktis til Arktis – og her nordpå kan noen ha kommet opp til grunnere og lysere vann igjen. Dette er en teori vi også holder på for andre arktiske blinde amfipoder på grunt vann.

 

Men hva er det med navnet som gjør at jeg synes det er så vakkert at jeg lett kommer til denne arten? Liljeborgia ossiani ligger godt i munnen – det er deilig å skrive – og ikke minst hedrer det to store forskere innen nordisk zoologi. Slektsnavnet Liljeborgia er etter den svenske zoologen Wilhelm Lilljeborg 1816-1908. Han var professor i zoologi ved Lunds universitet, og jobbet blant annet med krepsdyr, han spesialiserte seg på gruppen Cladocera (vannlopper). Artsepitetet ossiani  er laget fra navnet Ossian – det fornavnet G.O. Sars selv brukte når han skulle si hva han het. Siden det var hans tegning gitt til det vi nå vet var feil navn som var den første illustrasjonen av denne arten, var det logisk at når arten endelig ble gjenkjent som noe annet enn L. fissicornis skulle den få navn etter sin første illustratør. Vi regner fremdeles G.O. Sars som den største norske amfipodeforskeren, og illustrasjonene han laget i 1895 brukes daglig også i dag for identifisering av amfipoder. Vi har bare rettet litt på navnene på noen av artene…

Anne Helene


Litteratur:

d´Udekem d´Acoz, C. & W. Vader, 2009. On Liljeborgia fissicornis (M. Sars, 1858) and three related new species from Scandinavia, with a hypothesis on the origin of the group fissicornis. Journal of Natural History 43, 2087-2139.

Sars, G.O. 1895. An Account of the Crustacea of Norway. Pt 1. Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Sars, M. 1858. Oversigt over de i den norskarctiske Region forekommenede krebsdyr. Forhandlinger i Videnskaps-Selskabet i Christiania for 1858: 122-163.

Stephensen, K. 1931. Crustacea Malacostraca. VII. (Amphipoda III). The Danish Ingolf Expedition 3 (11). 179-290.

Fredagsbilde: Kunsten å tørke en mark

Hva? Jo, det har seg slik at om en skal kunne bruke skanningelektronmikroskop for å studere små detaljer på dyrene, så må de først tørkes helt knusk tørre. Deretter monteres de på spesielle slides eller stubber, og dekkes med gull(!), før de settes inn i mikroskopet. Det her er relativt rutine for oss, men det er kanskje ikke noe folk flest driver med, så her er noen bilder av hvordan det ser ut når vi forbereder en prøve for mikroskopering på Elektronmikroskopisk felleslaboratorium.
19 may 2016-001