Et solid lass!
Vel , fullt så omfattende var det kanskje ikke – men vi har vært ned på Nykirkekaien og hentet en smekkfull bil med oppbestemt materiale i fra MAREANO. Nå har vi fått det inn dørene på lageret vår, og jeg skal på skattejakt etter fine spritfikserte dyr til barcoding – og en masse andre spennende dyr til museets samlinger!
Og så må vi få skryte litt av Anne Helene sin fine kronikk som sto på trykk i Aftenposten Viten i går, du finner den på nett her:
Hva har den gjengen her til felles?
For det første så hører alle sammen til i samme rekke eller fylum, nemlig pigghudene (Echinodermata), og deler derfor karaktertrekkene som er typiske for denne gruppen. På bildet har vi representanter for sjøstjerner, sjøliljer, slangestjerner, kråkeboller og sjøpølser – alle de fem nålevende klassene av pigghuder.
Videre er alle sammen samlet inn i Norge, og er på vei til å bli NorBOL-vouchere. Vi har sendt inn en del pigghuder tidligere og hatt god suksessrate på disse, så vi håper at denne gjengen også skal gi fine genetiske strekkoder til BOLD-biblioteket.
Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.
Den lille, tykke, sandgravende amfipoden Urothoe elegans ble først beskrevet av den britiske tannlegen og naturhistorikeren Charles Spence Bate fra et dyr han samlet inn i sin hjemby Plymouth i 1857. Spence Bate var viden kjent som en spesialist på krepsdyr, og han ble få år etter valgt inn som medlem av the Royal Society, han inventerte British Museum sine samlinger av “sessile-eyed crustacea”, og han korresponderte jevnlig med Charles Darwin om rur. Hvordan han fikk tid til å drive sin store tannlegepraksis kan vi bare fantasere om – kanskje han ikke trengte så mye søvn som de fleste? Det var forsåvidt en vanlig løsning for den tiden: å ha en respektabel jobb om dagen, og så å ha en seriøs hobby som naturviter på kvelder og i helger.
Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895
Urothoe elegans – denne torsdagens egentlige fokus – er en vanlig art å finne både i Nordsjøen og langs hele norskekysten på dyp ned til ca 200m. Den liker seg godt på sandig mudderbunn, der den graver seg ned i de øverste 1-2 cm på leting etter mat: små biter av organisk materiale som er gjemt i mudderet. Det er lett å se at den er en flink graver: alle de bakre beinparene er brede og har mange strittende hår som gjør dem enda bredere – nesten som spader man kan grave med. Det “tykke” utseendet kommer nok mest av at de ikke er så flate sideveis som de fleste andre amfipoder – dette understreket også G.O. Sars da han illustrerte den i 1892 i The Crustacea of Norway: det er en av de få artene han har en fullstendig tegning av sett fra ryggsiden i tillegg til den vanlige tegningen sett fra siden. En annen spennende detalj å legge merke til, er at det i denne arten er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannene har større øyne og lengre antenner – det er nok for å kunne lete bedre etter damene…
Man kan lure på hvorfor Spence Bate ville gi en slik robust art navnet elegans. Men når man ser nærmere på den har den en viss indre eleganse – de ytterste leddene på alle beina er slanke, rette pigger helt uten hår – og sammenlignet med den arten som allerede var beskrevet i denne slekten før Spence Bate fant sin nye art i Plymouth er den både liten og elegant. Kanskje tenkte han også at den beveget seg pent der den trippet på bunnen og boret seg ned i sanden? Det er jo elegant å være så veltilpasset sitt eget livsmiljø…
Anne Helene
Litteratur:
Bate, C.S. 1857. A synopsis of the British eridophthalmous Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History
Sars, G.O. 1895. The Crustacea of Norway. Part 1. Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag
Taksonomi er den delen av biologien som handler om å oppdage og beskrive nye arter, klassifisere disse artene, og sette navn (på nye enheter). Det er ikke helt det samme som å kunne identifisere en mengde arter – men slik kunnskap er nødvendig for å kunne oppdage at noe er nytt.
Hvorfor skriver jeg om noe så teoretisk en fin torsdag like før påske? Fordi på lørdag er det “Taxonomist appreciation day”.
Finnes det noe ukjent her? Foto: K. Kongshavn
Dette er en så ny dag at den ikke har noe norsk navn. Det er kanskje ikke så rart – for det er ikke så mange norske taksonomer igjen heller. Ikke det at det noensinne har vært mange norske taksonomer, men det har vært tider da de norske taksonomene var litt mer synlige og anerkjent – om ikke annet så i Norge. Nå er ikke dette er ikke ment å være en klagesang – det er ment å være en hyldningsmarsj – til alle de som legger grunnlaget for resten av den biologiske forskningen.
For det er nemlig det taksonomien er: grunnsteinen for nesten all annen biologisk forskning. Vi kan undersøke økosystemer alt vi vil, men uten å vite hvilke arter som utgjør økosystemet kan vi ikke egentlig beskrive det. Om vi undersøker påvirkninger av arter – det være seg klima, forurensing eller endret habitat (der arten bor) – må vi vite hvilke arter vi undersøker påvirkningen på. Skal vi si noe om utviklingen av arter må vi definitivt vite hvilke arter vi studerer.
Og det er ikke sånn at alt liv på jorden er beskrevet – de fleste er enige i at vi kjenner til en plass mellom 10 og 15% av de artene som lever nå. Hvis vi ser på dyr som bor i havet, er dette tallet enda litt lavere – mellom 5 og 10% av artene tror vi at er beskrevet. Hvis vi mener det er viktig at ukjente arter blir oppdaget og beskrevet, virker det som om det burde være behov for flere taksonomer.
Amfipoder er en gruppe dyr vi har jobbet taksonomisk med i Norge i 170 år. Taksonomien som organisert fagområde starter med Linne, og han har beskrevet noen amfipoder (blant annet Gammarus locusta som du kan lese om her), så kanskje kan vi si norsk (i alle fall nordisk) amfipodetaksonomi er 250 år gammel?
De norske amfipodetaksonomene deles gjerne inn i tre tidsperioder. Den tidligste gruppen består av Mikael Sars (du kan lese om en av artene han beskrev her), hans sønn Georg Ossian Sars (en av de mange amfipodene han beskrev kan du lese om her) og Georg Ossians venn (Jonas) Axel Boeck, som i 1860 fikk kongens gullmedalje for sitt verk om amfipoder.
Knud Stephensen.
På 1930 og -40 tallet gjorde dansken Knud Stephensen en gjennomgang av alt amfipode-materiale som fantes ved museene i Tromsø og Trondheim, noe som resulterte i et fire-binds verk om “Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters” i tidsperioden 1934-42. Stephensen hadde hele denne tiden sitt tilholdssted på Københavns Zoologiske Museum, men vi regner ham som litt norsk så mye som han jobbet med dyr fra norske farvann.
Den siste gruppen amfipodetaksonomer i Norge har vært ledet av Wim Vader, som siden tidlig 70-tall har holdt til ved Tromsø Museum. Sammen med en gruppe studenter har han vært ansvarlig for ikke mindre enn 85 nye arter amfipoder. Det er en stor glede at Wim er med på prosjektet Norske Marine Amphipoda (NorAmph), og vi ser fram til å øke tallet på nye arter amfipoder videre.
Wim Vader og to av hans amfipodestudenter. Foto: AHS Tandberg
Men tilbake til utgangspunktet, og med fare for å høres ut som om jeg tigger om oppmerksomhet: taksonomer trengs for den biologiske forskningen. På lørdag ønsker vi oss en klem (eller kanskje en ørliten liten tommel opp?) – både vi som jobber med amfipoder, og alle de andre som jobber med alle de andre spennende og ukjente organismene som finnes. Kanskje en av oss vil beskrive noe som akkurat du vil bli overrasket over – eller noe som naboen din vil synes at er kjempespennende?
Anne Helene
litteratur:
Bakken T, Stensøien HK (2009) Systematikk, systembiologi, biosystematikk, taksonomi, floristikk og faunistikk: en storrengjøring. Biolog 2, 11-14.
Mora C, Tittensor DP, Adl S, Simpson AGB, Worm B (2011) How Many Species Are There on Earth and in the Ocean? PLoS Biol 9(8): e1001127.
Når en sitter med en hel skål med ferskt innsamlete amfipoder, der det ofte fargene, bevegelsene eller veldig avvikende utseende som fanger oppmerksomheten først. En av de artene som ofte fanger mitt øye er den lille, kantete Odius carinatus – en art som finnes i store deler av det området vi kaller “borealt” (nordlig): nord i Stillehavet, hele det nordlige Atlanterhavet, og langs kantene av Polhavet, på hard bunn ned til rundt 200m – der det vokser alger eller der det finnes hydroider. Her på museet har vi prøver fra Svalbard, fra nordnorge og fra vestlandet.
Odius carinatus – fra en prøve samlet inn på Svalbard. Foto: Anne Helene Tandberg
En av grunnene til at jeg ofte “zoomer inn” på denne lille vennen, er fordi den skiller seg fra de andre med fargene den har. Med et tydelig fargeskille midt på kroppen og øyne som enhver sminkeartist kan være misunnelig over, stikker den seg ut fra de ofte mindre synlige amfipodene i de fleste prøvene. Den er litt punkete – en “hanekam” går langs hele ryggen, og i det meste av litteraturen beskrives den som “bevæpnet” (armoured) – det er nok på gunn av de spisse coxalplatene (sideplatene) og dens litt sammenkrøllete utseende – omtrent som om den har på seg en rustning.
Vi vet ikke hva Odius carinatus spiser, men om vi undersøke munndelene er de spisse de også – og enkelte forskere har tenkt at dette er munndeler som kan brukes til å stikke hull på andre dyr og suge ut innholdet. Så kanskje vi har med et lite rovdyr i rustning å gjøre? De store øynene kan kanskje tyde på det – og det er de som mener at noen små organer som ser ut som små prikker på antennene kan brukes til å “lukte” byttedyr. Noen rask svømmer er den kanskje ikke – den har ikke kraftige svømmebein, og “rustningen” gjør den nok litt tung. Kanskje spiser den dyr som sitter ganske i ro?
Vi vet at på Svalbard er den ferdig med reproduksjonen i slutten av juli – da har ungene svømt sin vei – og den er såpass liten (ca 5mm lang) at det er sannsynlig at den bare lever et år i så kaldt vann. Hvordan dette er i de sørlige delene av utbredelsesområdet dens (i sørnorge, langs kysten av Skottland) vet vi ikke – det er ikke noen som har undersøkt den her så nøye på omtrent de siste 100 årene. En annen ting som gjør det vanskelig å undersøke livshistorien dens detaljert, er at den aldri blir funnet i mange eksemplarer i noen prøver – vår lille rustningskledde amfipode er nok en ensom ridder.
Tegning av Odius carinatus – håndkolorert for å vise fargemønsteret. Ill: G.O.Sars (1895)
Det som i utgangspunktet gjør at den ser litt rar ut, er det klare fargeskillet midt på kroppen. Kanskje det er en del av beskyttelsen Odius carinatus har mot å bli andres middag før de får sin egen? I omgivelser som alger eller hydroider, som begge deler kan ligne litt på en undersjøisk “skog” – det er 3-dimensjonale strukturer å svømme mellom og gjemme seg blant – er det kanskje praktisk å være litt lys og litt mørk, for å gå litt i ett med omgivelsene? Uansett er det ikke så praktisk når den kommer i mitt sorteringsfat – da blir den plukket først ut, og nå skal vi sende den av gårde til barcoding. Kanskje vi finner ut litt mer om den da?
Anne Helene
Litteratur:
G.O.Sars (1895) The Crustacea of Norway. Part 1. The Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Kristiania.
J.M. Weslawski & J. Legezynska (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polar Biology 23, 2-53.