Category Archives: Crustacea

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.


Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.


Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.


Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene


Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Noen amfipodegrupper er lettere å kjenne igjen enn andre. En av slektene jeg liker best å finne er Bathyporeia – og lenge var hovedgrunnen for det at de ser litt rare ut. Grunnen til at de ser så rare ut, er fordi de har tilpasset seg et gravende liv.

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Hvorfor kaller jeg dem rare? Det mest iøyefallende er det inderste leddet på den øverste antennen – dette leddet er i hele slekten stort og klumpete og stikker rett ut framover og så henger liksom resten av antennen ned fra det, som en slapp sytråd. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være amfipodenes neseaper, men det viser seg at denne antennen/nesen brukes til mer enn å sjekke opp stilige damer.

Bathyporeia er en av de gruppene vi vet noe mer om enn hvordan de ser ut. Det har vist seg at vi kanskje til og med vet mer om oppførselen og levemåten enn vi vet om hvordan de forskjellige artene egentlig ser ut og hva som er forskjellen på de alle – dette er en gruppe der det er store forskjeller på voksne og yngre amfipoder, og det er også store forskjeller på hannene og hunnene i mange arter. I tillegg holder ofte flere arter til i samme område, og det gjør det ikke noe særlig lettere for de som observerer dem.

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Alle Bathyporeia-arter bor i havet, og bortsett fra noen få arter som også tåler litt brakkere vann, er alle ordentlig marine. I Norge har vi seks arter av Bathyporeia. Alle liker seg kun i sand – og da gjerne finkornet sand. Mange av artene lever i tidevannsonen – mellom høyvannslinjen og lavvannslinjen – resten lever på veldig grunt vann. Ofte holder de til i store ansamlinger – med over 1000 individer på en kvadratmeter registrert på både franske og engelske strender langs den engelske kanal. Dette gjør at det er rimelig lett å samle inn en liten mengde av disse amfipodene, og fra 30tallet til rundt 70tallet var det flere forskere som holdt på med akvariestudier av Bathyporeia. Flotte artikler med detaljert informasjon om bevegelse og matauk finnes for de som ønsker å lese.

De fleste Bathyporeia-artene svømmer sjelden, men når de svømmer er det med en viktig grunn – ofte er det for å finne seg en partner. Langs Kanalen er dette spesielt om våren – rundt vårjevndøgn – men mest av alt virker det som at månefasene styrer sjekke-aktiviteten:  det er allerflest som svømmer om natten like før fullmåne og like før nymåne. Det kan henge sammen med at det tar ca 15 dager fra eggene befruktes til de er små juvenile som er klare for å klatre ut i verden på egenhånd, for så “langt sør” kan hunnene få to kull i løpet av et år. Langs våre kyster får de bare et kull i året. Hos hannene som er klare for å reprodusere er det underste antenneparet ekstra langt, så det er nok her lukteorganene deres sitter – amfipodehanner (som så mange andre dyr) kan lukte seg fram til hunnene.

Graving, derimot, er det denne gruppen er eksperter på! Selve nedgravingen i sanden tar ofte kun et sekund (!), alle artiklene som beskriver dette sier at bevegelsene går for fort til at de klarer å si nøyaktig hva som skjer…  Kanskje dette ville vært noe for moderne filmkamera med masse slowmotion? Vi vet de begynner med å presse antennene og hodet ned i sanden med farten fra svømmingen (omtrent som om de tar en selvvalgt frontkollisjon med bunnen), og så bruker de svømmefarten til å presse seg langt nok ned til at beina kan hjelpe til. Her fungerer det store antenneleddet som en plog som deler sanden for at resten av dyret skal kunne bevege seg gjennom sanden.

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Når amfipoden har gravd seg helt ned i sanden slapper den litt mer av – nå pumper den store antennen opp og ned ca en gang i sekundet mens tuppen løsner sandkorn foran i hulen. Pumpingen løfter et og et sandkort opp mot munnen – for nå ligger de på ryggen – og så spiser de forsiktig av alt av biologisk materiale som henger fast til sandkornet, før det blir dyttet videre bakover av det fremste beinparet. Beina videre bakover har delvis i oppgave å holde oppe sandtaket i hulen, og delvis dytte sand bakover og amfipoden framover. Bakkroppen ligger framoverbøyd over magen – nesten som en halvlukket foldekniv – og halebeina (uropodene) er spredd ut for å holde oppe taket.

 

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2  fra d'Udekem d'Acoz 2004

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d’Udekem d’Acoz 2004

De fleste av børstene både på antennene og beina er bevegelige, og det kan virke som om de styres av amfipoden – ikke bare passivt etter hvor motstanden i vannet og sanden dytter dem. Studier danskene Nicolaisen og Kanneworff gjorde på slutten av 1960tallet med Bathyporeia pilosa og B. sarsi i akvarier viste at begge artene brukte børstene aktivt til å plukke opp og flytte sandkorn inn mot munnen og så videre bakover.

Selv om dette kan virke som en ganske beskyttet og rolig tilværelse, er ikke alt bare fryd og gammen for amfipodene i slekten Bathyporeia. Copepoden Sphaeronella paradoxa Hansen, 1897 parasitterer ofte hunner fra artene B. pelagica og B. sarsi – da setter de seg inne i rugeposen og dette hindrer som oftest at det kan være egg eller unger der. Mest sannsynlig kommer copepodene på hunnene når de kommer ut av sanden og svermer. Kanskje kan vi si det er sjekkingen som er den farligste perioden i livet?

Anne Helene


Litteratur:

Fish, J.D., 1975. Development, hatching and brood size in Bathyporeia pilosa and B. pelagica (Crustacea: Amphipoda). Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 55: 357-368.

Nicolaisen W, Kanneworff E (1969) On the burrowing and feeding habits of the amphipod Bathyporeia pilosa Lindstrom and Bathyporeia sarsi Watkin. Ophelia 6, 231-250.

d’Udekem d’Acoz C (2004) The genus Bathyporeia Lindström, 1855, in western Europe (Crustacea: Amphipoda: Pontoporeiidae). Zoologische Verhandelingen 348, 1-160.

Watkin, E.E., 1939b. The pelagic phase in the life history of the amphipod genus Bathyporeia. Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 23: 467-481

TangloppeTorsdag: Når amfipodene angriper…

Forrige uke eksploderte mediene av amfipodehistorier. I alle fall en amfipodehistorie – fra den andre siden av jorden – fra like ved Melbourne, Australia. (Her er lenke til NRK sin versjon av historien).  Vi har fått se skrekkfilmaktige bilder av blodige bein og det er i alle fall helt sikkert at den 16 år unge mannen som ville avkjøle beina sine etter fotballkampen både har hatt store smerter og nok har blitt veldig skremt. Historien – slik den er blitt fremstilt i media – har nok også skremt mange andre rundt om i verden – mange sier nå  de er redde for å bade, de vil ikke ende opp som skrekkfilmmateriale. Kolleger fra Museum Victoria i Melbourne måtte plutselig svare på masse spørsmål om hvilke dyr det egentlig var, om de var farlige, hvordan skulle man behandle skaden, etc – her er deres gode oppsummering av arbeidet med saken.

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Forsiden på Euronews sin nettside-sak om angrepet på guttens bein. Teksten dekker over mesteparten av skadene, heldigvis?. Foto: Faksimile fra euronews.com

Sakens fakta – slik det er mulig å sammenstille dem fra forskjellige medier og etter spørsmål og diskusjoner med andre krepsdyrforskere – er

* en ung mann stod ca 30 minutter i vinterkaldt sjøvann (Melborune style – så ikke så kaldt som Norsk vintersjøvann!) så langt ut han kunne stå uten av shortsen ble våt – direkte etter fotballspilling – ingen dusj eller fotvask – men sokker og sko var tatt av
* da den unge mannen kom opp av vannet, merket han at noe satt fast på beina, og da han prøvde å børste det bort, oppdagen han at han blødde fra masse små sår – disse sårene er beskrevet som “pinpricks” av de fleste, inkludert faren hans, og både familien og legene på sykehuset han ble tatt til, har sagt at det som var mest uvanlig med disse småsårene var at de ikke ville stoppe å blø

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

Bilde av (en av) lysianassoid amfipode som ble samlet inn av guttens far like etter angrepet på guttens bein. Foto: C Farrelly, Museum Victoria

* den unge guttens far dro dagen etter tilbake til samme stranden, og hadde med seg et nett med kjøtt og beinbiter (rå), og lot de henge ute i vannet i ca 30 minutter, før han tok dem opp igjen og samlet inn de dyrene som hadde kommet til for å spise. Faren filmet også fangsten mens dyrene fremdeles spiste på åtet
* “fangsten” ble tatt med til Museum Victoria i Melbourne, der krepsdyrforskere fant at de fleste dyrene i innsamlingen var amfipoder fra gruppen Lysianassoidea.

 

 

Først av alt: angrepet ser heldigvis ikke ut til få noen varige fysiske konsekvenser for den unge mannen. Om han – eller andre – blir redde for å bade, vil det være trist – det er ikke farligere å vasse langs stranden i dag enn det var for to uker siden. Og før noen kommer og sier “det er massevis av farlige dyr i Austraila” – la oss med en gang si at amfipoder ikke blant de farlige dyrene.

Det gikk mellom et halvt og et døgn mellom “angrepet” og innsamlingen faren utførte. Svette idrettsbein er heller ikke det samme som rå grillmat, det kan også tenkes at en del arter varierer veldig i spisevanene sine med døgn (og lys-) forhold. Men farens innsamling fikk nok med seg i alle fall deler av den faunaen som er tilbøyelig til å spise kjøtt ved den stranden sønnen ble skadet.

En "sverm" av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

En “sverm” av lysianassoide amfipoder spiser på rur-larve-oppsamlinger. Bildet er tatt i et akvarium, men både amfipoder og larver kom sammen i innsamling. Foto: AH Tandberg

Det er ikke noe overraskende at farens innsamling for det meste resulterte i dyr vi vet er åtseletere – han hang ut en hel liten fastfood-restaurant for dem. Det er heller ikke uvanlig at små åtseletere i havet opptrer i det som med et litt løst uttrykk kan beskrives som “svermer” – det har kanskje mest av alt å gjøre med måten maten de leter etter er distribuert. Det er heldigvis ikke et jevnt lag med åtsel (død fisk, døde evertebrater, døde hvaler, døde fugler, etc) på havets bunn – disse matfatene er det vi kan tenke på som “klumpvis fordelt” mat. Noen av disse matfatene vil være små – som for eksempel et annet evertebrat dyr – andre vil være gigantiske – som foreksepmel en hval som har blitt gammel og trett av dage. I havet (og i ferskvann med) vil dyr som før synke til bunnen – hvis det er langt ned til bunnen vil de kanskje bli gnafset litt på på veien, men de ender opp på bunnen. Det er jammen bra vi har åtseletende dyr – og det er mange grupper dyr som har åtseletere – ellers ville det sikkert ikke sett så digg ut i havet. Renovasjonsarbeidere kan være en god måte å tenke på disse dyrene som. Det kan også tenkes at en del av disse dyrene vil være med på en rovjakt hvis de finner et bytte som er saktegående nok (eller helt stillestående) – men de er i utgangspunktet ikke rovjegere – de liker at maten står/ligger i ro. Måten de finner maten (åtselen) på, er ved hjelp av lukteorganer, så jo mer det lukter jo flere åtseletere vil finne veien.

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder - de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

Innholdet fra en amfipodefelle som har stått ute ca 24 timer på 2350m dyp i Norskehavet. Silden ble brukt som åte, og var død i hele samlingsprosessen. Denne prøven inneholdt minst 9 forskjellige arter lysianassoide amdipoder – de fleste ligger under silden. Foto: AH Tandberg

De fleste tidligere registrerte historier av bitt fra åtseletende små krepsdyr i fjæresonen, er at isopoder (tanglus) fra gruppen Cirolinidae eller Aegidae har tatt et eller to små bit på beina til folk som vasser. Disse tanglusene er ca en cm lange, og til vanlig graver de seg litt ned i sanden når de ikke spiser på gammel råtten fisk. Bittene kan minne om kleggbitt, men kleggen er en mye mer standhaftig plager, og kleggbitt er mye vanligere enn tanglusbitt. De fleste reagerer vanligvis på tanglusbitt med å børste dem bort og kanskje sprelle litt i vannet, og så forsvinner de. Det er derfor sjelden at vi hører om folk som har fått mer enn et bitt i løpet av et bad (og det kan ofte være det eneste bittet de får i livet av tanglus). Munndelene  – og spesielt framdelen av mandibelen (incisor) er formet slik at de lett kan bite av en liten bit kjøtt. Det er derfor vi kjenner når de biter. Slike munndeler er logisk hvis man lever av å gnafse i seg (dødt) kjøtt.

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

En mengde lysianassoide amfipoder (alle de orange dyrene) spiser på en død Gammarus setosus. Bildet er fra akvarium, både de lysianassoide amfipodene og Gammarus setosus levde sammen i begynnelsen, og kom fra samme innsamlingssted og tid. Foto: AH Tandberg

Mange – både i media og blant forskerne som har diskutert hendelsen i søraustralia – har lurt på hvorfor sårene blødde så mye. En av teoriene, som vi ikke har noe annet belegg for enn spekulasjon, er at det kan ha vært noe som stopper blodet fra å levre seg i spyttet – eller magejuicene – til de dyrene som spiste på ham. Dette er ting som ikke har blitt påvist i noen amfipoder, hos isopoder er det foreslått som noe de blodsugende fiskeparasittene i familien Rocinela kan ha – men vi har ikke påvist det der heller. Det kan være logisk å ha slike antikoagulanter hvis man skal suge blod – ellers vil det fort bli tungt å få i seg noe annet enn dannende skorpe på alle hull som blir laget.

Det er viktig å understreke at dette er første gangen vi har hørt om så sterke resultater av møter med amfipoder og isopoder i fjæra. Vi kjenner ikke til noen giftige amfipoder eller isopoder, og det er ikke farlig å holde dem i hånden, eller å vasse eller bade i områder der de holder til. Artikler som beskriver skader fra krepsdyr nevner dem kun såvidt, og da kun fordi det finnes noen isopoder som kan gi et ufarlig men irriterende lite bit. Artikler som beskriver hvor fort åtsel blir spist av disse dyrene er en annen ting. Da kan vi snakke både tempo og volum oppspist åtsel. Det holder badestrendene dine rene for biologisk “søppel”, og er en “tjeneste” vi vanligvis liker at disse dyrene utfører for livet i havet. Det er ikke farlig for noen som ikke er åtsel.

Anne Helene


Litteratur:

Burke WA 2002. Skin problems from marine arthropods. Dermatologic Therapy 15, 43-36.

Duband S, Forest F, Gaillard Y, Dumollard JM, Debout M & Péoc’h M 2011. Macroscopic, histological and toxicological aspects of early Gammarus pulex scavenging. Forensic science international, 209(1), e16-e22.

Vanin S & Zancaner S 2011. Post-mortal lesions in freshwater environment. Forensic science international, 212(1), e18-e20.

SommerLopper: Plasthvaler og plasttanglopper – anthropocenens svøpe?

I sommervarmen som endelig brer seg over evertebratlaben og resten av landsdelen benker mange seg i kveld for å se filmen om plasthvalen som vi “fikk” til museet i januar. Nå er den også blitt utstilling her på Universitetsmuseet. Mange har tenkt på den stakkars hvalen, og på problemet med plastforurensing lenge – vi har hatt strandryddedager og vi har latt strandryddingen skje også på dager der det ikke er nasjonal dugnad. Lokale og nasjonale politkerene har kommet på banen, og i land som Rwanda, Kenya og Frankrike skal det være forbudt med plastposer.

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Kart som viser de to søppel-områdene i Stillehavet, i tillegg til de fremherskende havstrømmene som samler opp søpla. Figur fra NOAA (noaa.gov)

Allikevel flommer havet over av plastsøppel . I Stillehavet er to ganske store områder døpt til “the great Pacific Garbage Patches” (et øst og et vest i det nordlige stillehavet), slike flekker finnes i alle de store havene. Disse store søppelflekkene på kartet ser nok ikke ut som den lokale søppelfyllingen der husholdningsavfallet ditt havner ukentlig. De er derimot fylt med biter vi ikke så lett kan se: mikroplast.

Plastposene vi putter varene våre i en kort tur hjem fra butikken, plastflaskene vi drikker den deilig kalde brusen fra, sugerørene vi slurper milkshaken gjennom, plastbestikket vi bruker til grillingen i parken – og alle de andre lett gjenkjennelige plastproduktene vi bruker og forbruker – blir etterhvert som tiden går brutt ned i mindre og mindre biter – men de små bitene forsvinner ikke så lett. I tillegg har en del kosmetikkprodukter, tannkremer og skuremidler pittesmå plastbiter i seg, dette problemet alene er så stort at FNs miljøprogram (UNEP) allerede i 2011 løftet det fram som et problem vi må finne andre løsninger for hvis vi skal ha en bærekraftig verden.

 

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Kunstneren Pippip Ferner (www.pippip.no) har i lengre tid jobbet med å lage kunst av plast hun har samlet fra naturen i sitt eget nærområde. Dette er et flere meter langt teppe som er strikket av plastposer fra veikanten.

Når du vasker fleece-jakken din, løsner hver gang mikroplast fra fleece-materialet (fleece er laget av plast), og renner ut sammen med såpevannet fra maskinen. Mye av avløpsvannet vårt havner i sjøen – og selv om vi gjør vårt beste for å rense kloakken før vi slipper den ut, kommer nok en del gjennom. Plast som ligger i solen brytes fortere ned til mikroplastbiter, som er lette og kan fly med vinden. Havene – som dekker 70% sånn cirka av overflaten på Jorden – blir oppsamlingsplassen for brorparten av plasten vår. Mikroplastbiter kan enten være små kuler, små skarpe biter eller mest vanlig i havbunnsedimenter: små tråder. Alle typer plast blir brutt ned til mikroplast til slutt – om det er myk eller hard plast, om den kommer fra innpakning, klær eller er tilsetning i industrien.

De små mikroplastbitene er vanskeligere å se – de lyser ikke mot deg fra stranden eller svaberget der du vil sole deg – men de har stor påvirkning på verden rundt seg. De små og halvsmå bitene som all plastikk til slutt ender opp som flyter like under overflaten først, og så synker de ned mot havbunnen. På veien nedover blir nok mange av bitene misforstått som mat – slik plasthvalen sannsynligvis misforstod plastposer for deilige maneter (som den liker å spise, og som har næring i seg). De bitene som ikke blir spist mens de synker nedover kan lett ende opp som middagen til et av de mange havbunnsdyrene – mange av dem spiser sand og sedimenter for å finne maten mellom sandkornene.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mikroplastfibre i tarmen til Gammarus fossarum (hvite piler). Fig 1 fra Blarer & Burkhardt-Holm 2016.

Mange amfipoder er blant de som spiser seg gjennom hav- og elvebunner for å finne mat. En labstudie på elveamfipoder (Gammarus fossarum) i Sveits viste at med bare litt mikroplastfibre i vannet fikk alle amfipodene i studien i seg plast i løpet av så kort tid som en halv time. Forskerne talte plastfibre i tarmen på amfipodene, og fant en direkte sammenheng mellom mengden plastfibre i vannet og plastfibre i tarmen. Amfipodene klarer altså ikke å velge bort mikroplasten som er i miljøet de spiser fra, selv om de ellers ofte er flinke til å velge seg de spesifikke bladene de liker best å spise, og ikke andre blader, for eksempel. I korte eksperimenter (24 timer) kom alle mikroplastfibrene ut med avføringen til amfipodene, så tarmen ble ikke proppfull og blokkert av de tynne trådplastbitene. Dette skjedde ikke når eksperimentet tok lengre tid. Ved permanent eksponering for mikroplastfibre kunne forskerne se at allerede etter to uker begynte amfipodene å miste matlysten, vekten gikk ned, og det var fyfsiske sår i tarmen som de mener kommer av skraping fra plastfibrene. Plasten kommer også i veien for fordøyelsesprosessene, så den lille maten som kommer inn i tarmen blir ikke ordentlig brukt før den kommer ut igjen.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Mikroplastkuler i tarmen og på gjellene til Platorchestia smithi (grønne sirkler). Fig 2 fra Tosetto et al 2016.

Australske labstudier på strandlevende sandhoppere som Platorchestia smithi som ble utsatt for mikroplastkuler i sanden de bodde på viser at 80% av amfipodene fikk i seg plastkuler nesten med en gang – og både tarmen og gjellene var fulle av plast. For dyr som ble langtidseksponert (120 timer, eller 5 døgn), gikk dødeligheten drastisk opp. De som overlevde en så lang tid på plastinfisert sand hoppet både lavere og sjeldnere enn de som bodde på rein sand, en av grunnene til det kan kanskje være at plastsandhoppere ble merkbart tyngre enn de som bodde på rein sand. For sandhoppere er hoppingen en måte å komme seg unna fiender på, så med færre og lavere hopp ligger de nok tynt an. De som bodde i plastsanden brukte også lengre tid på å finne gjemmesteder og skjule seg for de som ville spise dem. Med slike effekter allerede etter 5 døgn på en plastforurenset strand blir det lett å se at den generelle overlevelsen vil gå ned for disse sandhopperne.

Flere ting kan bli resultatet av av amfipoder får i seg mikroplast. Hvis dødeligheten øker blant amfipodene kan dette ha effekter på de som er avhengige av å spise amfipoder – det vil bli mindre mat for dem, og for de som spiser dem igjen. Hvis amfipodene har mikroplast i seg når de blir spist, vil den som spiser dem også få i seg mikroplasten, og  siden plasten ikke så lett går i oppløsning, er det stor sannsynlighet for at i hvert ledd oppover i næringskjeden vil det bil enda mer mikroplast. Det gjør det ikke så hyggelig å tenke på alle de deilige sjømatmiddagene som skal komme i somrene framover.

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Flette av en del av plasten Pippip har samlet i eget nærområde i år. (www.pippip.no)

Antropocenen – “tidsalderen der menneskene har gjort endringer på jorden” – har ikke enda helt blitt en geologisk tidsbeskrivelse, en kommite leter etter hva de vil bruke som vitenskapelig indikator. Blant de mange forslagene som blir vurdert, er plast. På Hawaii har de funnet stein som er dannet av nystørknet lava og mikroplast.

En oppfordring for sommeren – og resten av året: gjør ditt for at mindre plast kommer ut i naturen, og help andre til å gjøre sitt! Fortsatt god sommer!

Anne Helene


Litteratur:

Blarer P, Burkhardt-Holm P (2016) Microplastics affect assimilation efficiency in the freshwater amphipod Gammarus fossarum. Environ Sci Pollut Res 23: 23522-23532.

Tosetto L, Brown C, Williamson JE (2016) Microplastics on beaches: ingestion and behavioural consequences for beachhoppers. Marine Biology 163: 199.

UNEP (United Nations Environment Programme) (2011) UNEP year- book emerging issues in our global environment 2011. United Nations Environment Programme, Nairobi

National Geographic film: plastic ocean

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene


KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2


Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten


ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!


Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone


En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde


Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!

Oi!

Det blir pornofilm!

Wow – så akrobatisk!

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene


Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)