Category Archives: NorBOL

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

Oediceropsis brevicornis. Foto: C. Østensvig

En stor gruppe innen amfipodene er familien Oedicerotidae. De er ganske lett å kjenne igjen på den veldig lange 7. gåfoten, og de aller fleste artene har også øyne som henger sammen på toppen av hodet. Noen, som Arrhis phyllonyx, er blinde, og andre – som Oediceropsis brevicornis, har øynene på siden, slik de fleste andre amfiopoder har.
Oediceropsis brevicornis er en av de artene som ble beskrevet tidlig – allerede i 1865 av den svenske zoologiprofessoren Vilhelm (eller William, som det står på artikkelen) Lilljeborg. Lilljeborg fulgte i en lang rekke betydningsfulle svenske zoologer, og han hadde en stor oversikt over svensk fauna. Etterhvert skulle han fokusere på “havsdjur”, og han var en av dem som så mer på de virvelløse dyrene enn på havpattedyr eller fisk.

Vilhelm Lilljeborg (1816-1908). Foto: “Hvar 8 dags fotograf i Sthlm”, 8 oktober 1905, førstesiden.

I 1865 skrev Lilljeborg en avhandling som egentlig handlet om noe han i tittelen kaller Lysianassa magellanica, men som i avhandlingen blir til opprettingen av slekten Eurythenes. Arbeidet ble nok først presentert som et foredrag i en zoologisk forening. I 1865 var Lilljeborg i London og ble tatt opp som medlem i the Zoological Society of London. Det er i denne sammenheng artikkelen om Lysianassa (eller Eurythenes) magellanica kommer ut, og som en liten bioppgave i artikkelen beskriver han den nye slekten Oediceropsis, og den nye arten Oediceopsis brevicornis:

“The genus Oediceropsis is also typified by a single species, found by us in the sea off Molde in Norway at a depth of 40 or 50 fathoms, which we in our public lectures have called Oediceropsis brevicornis n. sp., the upper antennae being particularly short. “

Selve den tekniske beskrivelsen kommer kun på latin, men det var måten de gjorde det på da. Vitenskap var på latin. Og det var det inntil for ikke så fryktelig lenge siden: som siste del av biologien godtok botanikerne (i “reglementet for navngiving av alger, sopp og planter”, Melbourne-versjonen fra 2012) at det var lov å beskrive en ny art på engelsk (det er selvsagt fremdeles lov å gjøre beskrivelsen på latin). Zoologene publiserte allerede i 1905 en kode (et reglement) for artsbeskrivelse og ikke minst navnegivingsregler for nye arter – og denne koden ble publisert i en trespråklig utgave (engelsk, fransk og tysk) – og det stod ikke noe der om at noe annet enn navnet måtte være på latin.

Utsikten til Hallingskarvet fra Ustaoset. Kanskje inspirerte det Fægri og hans kolleger? Foto: AHS Tandberg

I september 1973 inviterte botanikkprofessor Knut Fægri fra Bergen Museum til et internasjonalt møte på Ustaoset. Her ble ansvaret for både det botaniske og det zoologiske regelverket overført til en egen forening som har som oppgave å holde relglementene stabile samtidig som de følger med i tidens krav. Etter at de fleste vitenskapelige publikasjoner mer og mer prøver å gå over til ren eller delvis nettbasert publikasjon, har det for eksempel blitt en stor debatt om det skal være lov å beskrive en ny art uten at publikasjonen blir trykt ut i en papirutgave. Etter 2012 har zoologer og botanikere lov til å publisere nye arter i rent elektroniske tidsskrifter (men det er fremdeles en del regler om hva som må til for at tidsskriftet skal være godkjent…)

Slike regler fantes ikke da Lilljeborg publiserte Oediceropsis brevicornis med de korte “øvre” (første paret) antennene. Han inkluderte heller ikke noen annen illustrasjon enn den han kunne male med fine latinske formuleringer. Det var først da Axel Boeck 11 år senere skrev om “De skandinaviske og Arktiske amfipoder” at det kom tegninger av noen av delene, mens den tegningen vi fremdeles bruker mest i dag, er fra G.O. Sars sin bok om Norske Krepsdyr fra 1895.

: Illustrasjon av Oediceropsis brevicornis (alle med nummerering 2). Plansje XIII (fig 2) Boeck 1876

: Plansje 114, Oediceropsis brevicornis, GO Sars 1895.

Oediceropsis brevicornis skulle vise seg å være en ganske vanlig art når vi bare begynte å samle prøver fra litt dypt vann. Den finnes både i den nordlige Atlanteren og det nordlige Stillehavet, gjerne på fin og myk mudderbunn fra 400 m dyp og ned til ca 1400 m, selv om Lilljeborgs individ fra Molde kom fra ca 70 m dyp.

Vi finner den ganske lett og ofte i norske farvann, og den er en av de artene vi har strekkodet arvestoffet (DNA-strekkodet) fra som en del av prosjektene NorAmph og NorBOL. Det er heller ikke vanskelig å identifisere den ut fra utseendet – bare se etter den fryktelig korte første antennen og det veldig lange 7 gåbeinet…

Anne Helene

Litteratur:

Boeck, A (1876) De Skandinaviske og Arktiske Amfipoder. (trykt hos A.W. Brøgger i 1872), Christiania.

LIlljeborg W (1865) On the Lysianassa magellanica H. Milne Edwards and on the Crustacea of the Suborder Amphipoda and subfamily Lysianassina found on the coast of Sweden and Norway. Royal Academic Press. 1-68.

Sars, GO (1895) An account of the Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag, Christiania.

Weisshappel JBF & Svavarsson J (1998) Benthic amphipods (Crustacea: Malacostraca) in Icelandic waters: diversity in relation to faunal patterns from shallow to intermediate deep Arctic and North Atlantic Oceans. Marine Biology 131, 133-143.

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard. Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.

: Epimeria cornigera tegnet og fargelagt av G.O.Sars, 1894

: Epimeria parasitica, E. tuberculata og E loricata, tegnet og fargelagt av G.O.Sars, 1894

Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene

Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae). ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M, Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

Evertebratjulekalender

Om du synes julefreden har senket seg i overkant tidlig her på bloggen (med hederlig unntak av Torsdagstangloppene som går som vanlig), så skyldes det at vi kjører julekalender med en post hver dag på den engelske utgaven av bloggen.

Glimt i fra første halvdel av kalenderen

Vi har vært innom – og kommer t il å fortsette med – et bredt utvalg av tema. Kalenderen finner du her, klikk deg inn her for å se!

TorsdagsTangloppe: Paramphithoe hystrix Ross, 1835

Du er det du spiser, er det mange som sier. For dagens art kan dette se ut til å stemme..

Paramphithoe hystrix – tegnet og fargelagt av G.O. Sars i 1893

Amfipoden Paramphithoe hystrix Ross, 1835 er en av de artene vi “alltid” har kjent igjen med en gang – litt sånn som Eurythenes gryllus. På samme måte som Norskehavets mellomstore gigant har vist seg å være et helt isfjell av forskjellige arter, viser det seg nå at den lett gjenkjennelige piggete amfipoden kanskje lurer oss med sitt karakteristiske utseende.

For Paramphithoe hystrix er en art vi gjerne blir glad for å se i prøvene våre. Den dukker opp, har pigger overalt, og med en gang har vi satt et navn på artslisten. “Den piggete”, “den hysteriske” (hystrix er latin for pinnsvin – et artsepitet vi kanskje kan forstå hvordan har kommet?), “den der lette” – kjært barn har ofte mange ekstra navn.

Dette er en art som trives i kaldt vann på den nordlige kalvkule, og den holder til fra ganske grunne områder og ned til ca 500 meter. Der spiser den på svamp, sjøstjerner og myke koraller – så vidt vi vet så langt. Det er ikke sånn at den spiser opp disse andre dyrene, vi kan kanskje si at den gnafser litt på dem – micropredator er ordet vi bruker. Det betyr at maten – eller verten – kan leve lenge med P. hystrix sittende utenpå seg, stille småspisende.

En rød Paramphithoe hystrix. Foto AHS Tandberg

Vi har lenge visst at P. hystrix finnes i minst to farger – en mørkerød og en lys. Noen ganger ser vi også en slags mellomvariant – en halvlys versjon med mørkere felt. De forskjellige farge-utgavene av P. hystrix kan gjerne finnes live ved hverandre – i prøver vi har fra Svalbard, har vi noen ganger fått opp begge variantene i samme prøve. Da må vi huske på at en prøve gjerne er samlet som et drag etter båten vi samler fra – og slike slede- eller skrape-trekk kan gjerne være noen hundre meter lange langs havbunnen.

En lys (eller en flerfarget?) Paramphithoe hystrix. Foto: AHS Tandberg

Gersemia rubiformis. Foto: Derek Keats, foto fra Newfoundland, Canada, CC BY 2.0

Men – det er håp for mer informasjon! Siden dette er en art som også finnes ganske grunt – spesielt i arktis, har vi observasjoner fra dykkere. Canadiske dykkere har rapportert at de røde P. hystrix gjerne sitter og spiser på bløtkorallen Gersemia rubiformis (Ehrenberg, 1834), og at de lyse ofte sitter på solsjøstjernen Solaster endecea (L. 1771) og gnafser. Gersemia rubiformis er rød og fin, og Solaster endecea er ofte gul. Vi vet ikke helt hvilken fargevariant som holder til på svampene.

P. hystrix bruker altså fargen til å kamuflere seg. Den beste forklaringen vi har på det piggete utseendet er at det sikkert ikke er veldig godt og fristende å spise noe som er så stikkete, så det er nok et forsvar mot å bli andres mat, hvis de allikevel skulle finne den.

Solaster endecea. Foto fra Wikipedia.

Vi forskere har brukt fargene som en måte å skille de som spiser bløtkrall fra de som spiser sjøstjerne. Det viser seg nemlig at når vi undersøker genetikken til disse to fargegruppene (både DNA-strekkoden og et gen fra cellekjernen er testet av de Canadiske forskerne), så ser vi tydelige forskjeller. Kanskje så store at P. hystrix ikke lenger bare er P. hystrix, men burde deles opp i flere arter – etter hva den spiser? Dette er ikke gjort offisielt enda, men forslaget har blitt lagt fram for det vistenskapelige samfunnet for debatt.

Fra norske farvann har vi hittil testet 4 individer av P. hystrix. To var røde og to var lyse – før de ble lagt på sprit for å bli tatt vare på i samlingene våre. Sprit trekker ut farger – så nå er de røde blitt gul-brune og de lyse blitt kritthvite. Men det spennende er at når vi ser på barcoding-genet til disse fire individene, så samler de lyse seg i en gruppe og de mørke seg i en annen. Det er såpass stor forskjell mellom disse gruppene at det gir oss grunn til å tro at vi kan se støtte for tanken om at det kan være to forskjellige arter.

: En mørk Paramphithoe hystrix – etter oppbevaring på sprit. Foto: K. Kongshavn

: En lys Paramphithoe hystrix. Foto: K. Kongshavn

Vi kan selvsagt ikke dele opp en art basert på fire små individer. Men dette synes vi er spennende, og det passer med mye av det vi ser når vi undersøker flere artsgrupper. Dette er en av de tingene NorAmph-prosjekte skal gjøre: finne artsgrupper som bør undersøkes nærmere, slik at vi kan sette gode grenser for hva som er arter. Og det viser seg ofte at det er de artene vi mener er så lette å kjenne igjen at vi ikke ser så nøye på dem som har hemmeligheter vi kan grave opp. Pinnsvinamfipoden Paramphithoe hystrix står kanskje for tur til å bli avslørt?

Anne Helene

Litteratur:

Oshel PE & Steele DH (1985) Amphipod Paramphithoe hystrix: a micropredator on the sponge Halicona ventilabrum. Marine Ecology Progress Series 23: 307-309.

Schnabel KE & Hebert PDN (2003) Resource-associated divergence in the arctic marine amphipod Paramphithoe hystrix. Marine Biology 143: 851-857.

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr. Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

: Caprella tuberculata fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Her er både en gravid hunn og en hann med store gripebein. Foto AHS Tandberg

: Caprella equilibria sittende på en liten tunicat. Fra Trondheimsleia. Foto: AHS Tandberg

: En floke av Caprella equilibria. Foto: AHS Tandberg

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene