Hvor finnes lærsekkdyrene i Norge? Hjelp oss å kartlegge utbredelsen til Styela clava!

Kjære alle havinteresserte, vi i prosjektet Hardbunnsfauna trenger din hjelp!

Vi vil bruke folkeforskning (citizen science) til å undersøke hvor lærsekkdyrene, Styela clava, som er en fremmedart i Norge, finnes anno 2020.

Hvem er vi?

“Hardbunnsfauna” er forkortelsen vi bruker for prosjektet “Evertebratfauna på grunne hardbunnshabitater: Artskartlegging og DNA strekkoding» (link), som er finansiert av Artsprosjektet (link).

Vi studerer de (mange!) virvelløse dyrene som finnes på hardbunn i fra fjæra og ned til ca. 40 meters dyp langs hele norskekysten – dette inkluderer kjenninger som krabber, reker, kråkeboller og sjøstjerner, men også de litt mindre kjente, som svamp og mosdyr.

Vi kartlegger hvilke arter som finnes hvor, bygger museumssamlinger med innsamlet materiale, og bidrar til å fylle det globale DNA-strekkodebiblioteket (BOLDSystems) over flercellete arter.

Hardbunnsfauna-prosjektet i aksjon; vi er mye ute i felt og samler ferskt materiale, som så prosesseres på lab. I den øvre rekken her ser du veien fra prøve til genetisk strekkode, til høyre er noen av dyregruppene vi arbeider med. Fotos: E. Willassen, K. Kongshavn

Sekkdyr, Ascidiacea

En av dyregruppene vi fokuserer spesielt mye på er sekkdyrene, Ascidiacea (også kalt sjøpunger, eller sea squirts på engelsk). Disse hører inn under rekken Kappedyr (Tunicata). Det er registrert 76 arter av kappedyr i Norge, og de fleste av disse er sekkdyr (Ascidiacea).  Sekkdyr kan være solitære (enkeltvoksende) eller kolonidannende.

Her er et lite knippe bilder av hvordan de kan se ut:

Hvor finnes lærsekkdyrene i Norge?

Lærsekkdyrene, Styela clava, hører til blant de solitære sekkdyrene.  Det er en fremmed art i norsk fauna. Arten har moderat invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt, men den kan opptre i svært høy tetthet der forholdene ligger til rette for det, og kan da utkonkurrere andre arter lokalt.

Lærsekkdyr som vokser tett sammen. Foto: E. Svensen

Lærsekkdyrene sprer seg i liten grad med havstrømmer, larven slår seg normalt ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Den globale spredningen har hovedsakelig skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet. I Norge ble den først funnet på 90-tallet:

«Styela clava er naturlig hjemmehørende i nordvestlige Stillehav. [..]Første kjente observasjon av S. clava i Norge er fra Lindøy ved Stavanger omkring 1990, men arten ble ikke artsbestemt med sikkerhet før flere år senere. Arten er nå godt etablert i Stavangerområdet. I senere år (2008-2017) er den funnet i båthavner i området Grimstad til Arendal. Høsten 2010 ble arten også funnet i Hordaland. Det må forventes at Styela clava vil bli påvist i flere områder på Vestlandet og Sørlandet i årene som kommer.»
(Jelmert A, Gulliksen B, Oug E, Sundet J og Falkenhaug T (2018, 5. juni). Styela clava, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2020, 21. august) fra /N/2651)

Per i dag ligger lærsekkdyrene inne med bare 69 observasjoner i Artsobservasjoner (se kart) – vi vil ha folk med på dugnad for å kartlegge hvor de faktisk finnes!

Rapporterte observasjoner av Styela clava i Artskart per 1. september 2020

Arten ser ut til å være begrenset av saltholdighet og vil ikke spre seg østover fra ca. Grimstad og ikke gå inn i Ytre Oslofjord pga. for lav saltholdighet. Er det riktig?

Hvor langt østover/innover langs kysten av Skagerrak finner vi denne? Og tilsvarende nordover langs kysten?

Så kjære dykkere, båteiere, barnehager, skoleklasser, turgåere, strandryddere, biologinerder og andre som innimellom befinner seg ved sjøen – kan dere hjelpe oss?

    • Du trenger:
  • en brukerkonto i Artsobservasjoner (gratis og raskt å lage, link),
  • mobiltelefon (eller annet kamera),
  • mulighet for å stedfeste hvor du er (enten via mobilen, eller fra karttjenester som norgeskart, finn.no eller Google maps),
  • tilgang til sjø.

Ta deg en tur ned på brygga, legg deg på magen, og se om du ser dem. For de som dykker eller fridykker er det verdt å titte *under* brygga også, det er ikke uvanlig at de ikke er å se på sidene, men sitter tett i tett på undersiden. De kan også forekomme på tau som ligger i vannet.

Lærsekkdyrjakt kan utføres ca slik. Foto: C. Rauch

Dette ser du etter:

En (ofte brunlig) læraktig sekk med to tettsittende stripete sifoner (blåserør, trakter) med fire buer, knudrete overflate i øverste del av dyret og langsgående folder i nedre del. Voksne individer har en tydelig stilk, og kan bli 20 cm lange. Fargen varierer; fra gulbrun, brunhvit, rødbrun til gulgrå. Det finnes ingen norske forvekslingsarter.
(fra Havforskningsinstituttet sin temaside «Styela clava – lærsekkdyr» (link)

Lærsekkdyr som vokser på tang – legg merke til den knudrete overflaten. Foto: Torkild Bakken

Sifonene (inn- og utstrømningsrør) er stripete og står tett sammen. Foto: Erling Svensen

Voksne lærsekkdyr har en tydelig stilk. Foto: E. Svensen

Overflaten er knudrete, med langsgående folder på nedre del, og sifonene har striper. Foto: E. Svensen

De kan bli opp til 20 cm store – men er ofte litt mindre enn det. Foto: E. Svensen

Det er ikke uvanlig at det vokser andre organismer på lærsekkdyrene. Foto: E. Svensen

Ta bilde av funnet ditt, og legg dem inn i Artsobservasjoner:  https://www.artsobservasjoner.no/

Da blir det tilgjengelig for oss også 😊

Lykke til, og på forhånd tusen takk for hjelpen!

Tusen takk også til Erling Svensen for de flotte bildene vi får lov til å bruke!

Hardbunnsfauna er på Twitter og Instagram, tagg oss gjerne hvis dere finner noe! Vi er @hardbunnsfauna begge steder.


Lyst til å vite mer?

Havforskningsinstituttet: «Tema: Styela clava – lærsekkdyr» (link)

Fremmedartslista 2018: Lærsekkdyr Styela clava (link)

Arten ble først beskrevet av W.A. Herdman i 1881: “Preliminary report on the Tunicata of the Challenger expedition. Cynthiidae”. Proceeding of the Royal Society of Edinburgh. 11(3): 52-88., available online at https://www.biodiversitylibrary.org/page/48710941

Feltsamarbeid – Kilstraumen 17.-22. juni

Vi har for tiden mange artsprosjekter gående ved evertebratsamlingen, og flere av dem ser på dyr som lever i samme type habitater. Dette åpner for at vi kan samarbeide om innsamlinger i felt, og være særs effektive med tiden når vi har tilgang på båt.

Fire prosjekter i et bilde! Her har vi fra venstre Luis/NorHydro, Nina/NorChitons, Katrine/Hardbunnsfauna, og fotografen i vannet er Cessa/HYPCOP! Foto: Cessa Rauch

Feltarbeid: planer legges, og endres.

 

I juni hadde Universitetsmuseet fått tildelt tre dager med R/V Hans Brattström, og vi hadde i utgangspunktet lagt opp til at to-tre av prosjektene skulle dra til Sognefjorden for å samle prøver der. Men så kom korona, og alle planer ble snudd på hodet.

 

R/V Hans Brattstöm på vei inn Kilstraumen. Foto: K. Kongshavn

Da det viste seg at vi allikevel kunne bruke båten, men at vi ikke kunne sove om bord som planlagt, bestemte vi oss for å droppe å dra langt inn i Sognefjorden, og heller fokusere finne et bra sted å sette opp base på land, og samle interessante lokaliteter både med R/V Hans Brattström og for egen maskin (plukking i fjæra og snorkling). Dette åpnet for at flere prosjekter kunne delta, og vi ble til slutt hele fem artsprosjekt som samarbeidet på den utvalgte basen vår i Kilstraumen (Austrheim, Vestland).

På vei inn til Kilstraumen Brygge, hvor vi hadde base. Foto: K.Kongshavn

Deltagende prosjekter (med respektive deltagere i parentes) var

Kilstraumen er en spennende lokalitet i seg selv, da den sterke strømmen gir et rikt dyreliv – og det var samtidig kort vei til andre interessante lokaliteter. Vi endte med mange innsamlings-stasjoner, som du ser på kartet:

Stasjoner hvor vi samlet materiale under feltarbeidet. Kart: K. Kongshavn

Dag 1
Vi delte oss i mindre grupper på veien opp; Anne Helene, Luis og Katrine dro opp med Brattström. På veien satte vi ut fellene som Anne Helene bruker for å fange amphipodene hun studerer; de er åtseletere, og fanges i spesiallagde feller åtet med fisk; hvis de får stå et døgn eller mer så kommer amphipodene for å spise. Vi tok også prøver på veien; to trekk med planktonnett, og to trekantskrapeprøver. Trekantskrapen drar med seg opp det som finnes på havbunnen i fra et lite område, og tåler å hoppe rundt på hardbunn, så den gir gode prøver for flere av prosjektene.

Jon og Cessa tok bilen oppover, og stoppet et par steder på veien for å samle på grunt vann.

Vel fremme i Kilstraumen gjorde vi campinghytte om til laboratorium (det begynner vi å bli ganske drevne i!), og gjøv løs på prøvene.

En fin trekantskrapeprøve med skjellsand, tang, stein og en mengde døde skjell som det bodde mange ulike dyr på. Foto: K. Kongshavn

Prøvevasking; vi vil helst ha med oss mest mulig dyr, og minst mulig sediment, tilbake på laben!

Dag 2
Dag to var det ut med Brattström, og så delte vi oss; Jon, Cessa og Katrine dro mot land ute på noen holmer for innsamlinger i poller og på grunt vann, mens Luis og Anne Helene jobbet om bord på Brattström. Vi var fantastisk heldige med været, og fikk flotte prøver – grunntvannsteamet var først i en bukt med lite vannutskifting, deretter mer eksponert i tareskog, før vi avsluttet med tidevannspytter helt ytterst på en holme.

Fangst!

De to på Brattström tok plankton- og trekantskrapeprøver. Etter at alle hadde kommet seg vel om bord igjen ble det bestemt at vi skulle utnytte at været var så godt, og ta en ekstra stasjon på det som heter Jonsflua (hehe) – det er ikke ofte forholdene ligger til rette for at vi kan få prøver derifra med relativt liten båt!

Luis på manetjakt i planktonprøven. Foto: AHS Tandberg

Dag 3
Nina kom opp torsdag kveld, og ble med Brattström ut en tur på morgenkvisten for å ta noen skrapetrekk sammen med Anne Helene og Cessa. Deretter dro båten nedover mot Bergen, med Anne Helene om bord (hun skulle på et annet feltarbeid), og de hentet inn igjen fellene som ble satt ut første dagen. Tom kom oppover, så vi fikk forsterkninger på laben – det er absolutt fordeler med å ha feltarbeid i grei kjøreavstand i fra Bergen!

Dag 4
Vi dro til Sævrøysundet for innsamling på grunt vann, som viste seg å være en skikkelig kul lokalitet – der var det mye liv! Bildet i starten av posten ble tatt der.

Mwah! Se den flotte tarehapteren! Her *kryr* det av liv! foto: K. Kongshavn

Nina jakter leddsnegler Foto: K.Kongshavn

Det er ganske morsomt å se hvor skjerpet blikk folk har for å finne “sine” dyr – disse tre kunne lett se på samme tarestilken og alle komme helt fornøyde utav det! Foto: K. Kongshavn

Nok krepsdyr til å holde oss i ånde for en stund…

Dag 5
Siste dagen brukte vi til å arbeide med prøver i fra selve Kilstraumen, der var det også mye spennende å finne – og til å pakke, det er en del tetris som skal til!

Et par av oss drøyde hjemreisen til neste morgen, slik at vi fikk mest mulig tid til å arbeide med dagens fangst – så var det å få alt trygt plassert på museet, hvor vi fortsetter arbeidet med å sortere opp og artsbestemme, velge ut hva som skal til DNA strekkoding, og innlemme materialet i museet sine vitenskapelige samlinger.

Litt av fangsten; her er noe for enhver smak! Fotos: Katrine Kongshavn og Luis Martell

Vi hadde fem enormt produktive dager, og fikk samlet mye spennende materiale for alle prosjektene – det kommer det kanskje mer om på bloggen i tiden fremover?

-Katrine

Den søteste tangloppen?

Amphilochus anoculus. Foto: AH Tandberg

Kan amfipoder være søte? Det ligger vel litt i øyet som ser, men jeg mener at det definitivt finnes noen søte amfipoder. (Det finnes også noen som jeg ikke synes er så søte…) Hva er det som gjør en amfipode ekstra søt?  – Vel, det kan være så mye. Kanskje fargene, kanskje navnet vi har gitt dem, kanskje måten de beveger seg på eller måten de lever på? I dag skal jeg derfor presentere en av de mange søtingene. Si hei til Amphilochus anoculus!

 

Amphilochidae er en familie amfipoder som virker som den trives best i kaldt vann – enten det er i Arktis, Antarktis eller i dyphavet. De er små (de største nærmer seg rundt 8mm), har store sideplater og tynne, korte bein som de lett kan skjule på baksiden av sideplatene. Mange amfipode-forskere tenker på dem som “skinnende”, for de har ofte et litt hardt ytterskall som gjerne reflekterer lys når vi ser på dem i lupen. Nesten alle har runde eller litt nyreformete øyne, men de som kan latin skjønner at Amphilochus anoculus (an= ikke, oculus=øyne) ikke har øyne.

Konfokal-mikroskop-bilde av framkroppen (og hodet) til Amphilochus anoculus. Foto: AHTandberg

Til nå har vi funnet den i prøver fra de dype delene av Norskehavet og rundt Svalbard, gjerne dypere enn 800m. Vi vet at nesten alt lyset forsvinner allerede ved 200 meters dyp, og de siste lumenene gir opp ved 1000m. De dyrene som bor så dypt har veldig ofte enten store øyne eller lyne med veldig “åpne” linser (sånn at de kan ta inn alt lys som er tilgjengelig), eller så trenger de ikke øynene og finner ut av omgivelsene sine på andre måter.

Stasjoner med funn av Amphilochidae i IceAGE prosjektet.

Vi vet veldig lite om hvordan de små Amphilochidaene lever, men vi vet at de er blant de mest tallrike amfipodegruppene i Norskehavet. Prosjektet IceAGE , der Universitetesmuseet i Bergen er en samarbeidspartner, fant at rundt Island (både på grunt og dypt vann) var Amphilochidae og amfipodefamilien Oedicerotidae de mest vanlige.

 

 

… og hvorfor er nettopp Amphilochus anoculus en spesiell søting i mine øyne? Det var den første nye arten jeg oppdaget. Fra studietiden og oppdagelsen til den ble publisert 20 år etter, var den der i bakhodet hele tiden. Når en finner noe nytt, kan en gjerne tenke at det må være noe sjeldent, siden den ikke er funnet før. Dette er et eksempel på det motsatte. Det som nok manglet mest, var beskrivelsen av arten, og ikke minst tanken på at dette var en egen art. Siden den ble offisielt publisert for to år siden, har den blitt funnet i mange prøver fra dypt nord-Atlantisk vann, og ikke bare av meg…

Anne Helene

Du kan lese mer om islandske amfipoder i denne bloggposten fra 2018.

Amphilochus anoculus ble beskrevet her

Tandberg AHS, Vader W (2018) On a new species of Amphilochus from deep and cold Atlantic waters, with a note on the genus Amphilochopsis (Amphipoda, Gammaridea, Amphilochidae). ZooKeys 731: 103-134 doi:10.3897/zookeys.731.19899

Søte, bløte pelsmollusker

De færreste av dyrene vi jobber med på evertebratsamlingene har fordelen av å ha store øyene eller bløt pels for å fange oppmerksomheten vår. Heldigvis er ikke dette et kriterium for å være interessante forskningsobjekter, og som taksonomer bryr vi oss ikke om estetikk når vi studerer utseende til de ulike artene vi arbeider med, men hvordan vi kan bruke karakterer ved utseendet til å skille mellom arter, og utlede hvordan de er beslektet med hverandre. Det er likevel ikke til å unngå at noen arter kan utmerke seg og bli spesielle favoritter som vi får litt ekstra varme følelser for. Dette er den første bloggen i en serie vi kaller “søtinger” – her kan dere få bli kjent med noen av våre favorittdyr

En favoritt er Chaetoderma nitidulum Lovén, 1844, som har fått navn etter de glinsende kalknålene som dekker kroppen (fra gresk: chaetos =nål, børste; derma = hud, skinn, og nitidus = skinnende, glitrende). Foto: N Mikkelsen

En av dyregruppene som det arbeides med ved evertebratsamlingen er ormebløtdyr, også kjent som pelsbløtdyr. De kan se ut som de er myke og gode å ta på, men den myke pelsen består av stive kalkpigger eller kalknåler, og er i virkeligheten alt annet enn myk. Ormebløtdyrene tilhører nemlig gruppen av bløtdyr eller mollusker som har kroppen dekket av kalkpigger istedenfor et dekkende skall. Kalknålene er små, men dekker hele kroppen i et tett lag og gir god beskyttelse mot omgivelsene og mot predatorer.

En av ormebløtdyrene i Norge er Chaetoderma nitidulum. Dette er en av artene av ormebløtdyr som lever på bløt bunn i havet, hvor de graver seg ned i bunnen med hodet først. Her livnærer de seg på organisk materiale og encellede dyr som lever i sedimentene. Ormebløtdyrene har ikke øyne, det har de ikke bruk for nede i sedimentet, men rundt munnen har de et mykt og følsomt munnskjold som de kan føle seg fram med. Bakenden lar de stikke opp av bunnen. I bakenden finnes gjeller, og dessuten sanseorganer som kan registrere vannkvaliteten. Dusken av kalkpigger rundt bakenden som stikker opp er ofte rustfarget avsetning av mineraler fra sedimentene.

Kalknålene gjør også at pelsbløtdyrene får et vakkert, glinsende utseende. Hvordan kan man unngå å bli sjarmert?

 

-Nina

Påskehilsen fra hjemmekontorene!

Hva gjør man, når arbeidsplassen plutselig må stenges ned av smittevernhensyn? Det er et spørsmål mange i Norges land har måttet stille seg – og vi som jobber med evertebratsamlingene til Universitetsmuseet i Bergen er intet unntak. Den 13. mars ble campus stengt, og siden har vi hatt hjemmekontor (og for mange også hjemmeskole/barnehage). Alle har vi vel ting vi ikke får gjort nå, når vi ikke har tilgang på fasilitetene som vi bruker til vanlig – det er en ting å ta med seg laptopen hjem, men kjemikalier, avtrekksskap, fotooppsett, DNA-lab, og hundrevis av prøver lar seg ikke medbringe.

Men vi er jo på jobb allikevel – så hvilke oppgaver gyver man løs på? Og hvordan holder vi på det gode arbeidsmiljøet vårt når vi ikke ses på ukevis? For sistnevnte har vi startet virtuell morgenkaffe på Teams, klokka 10 svinger folk fra samlingene innom der for å snakke litt om løst og fast. Det deles matoppskrifter, linker til diverse foredrag og dårlige memes, problemer luftes og løses, og vi får sosialisert oss litt. Det er ingen fullgod erstatning for den daglige kontakten, men det hjelper i alle fall litt på.

For et innblikk i hva folk gjør nå så har vi invitert folk til å sende inn en hilsen i fra sine hjemmekontorer, her er noen bidrag:


«Hjemme-alene-fest» med Tangloppene

Hjemmekontor… Jeg skal innrømme at i en liten, øgleaktig del av hjernen min gledet jeg meg et lite øyeblikk over at jeg skulle få mye tid på hjemmekontoret da vi ble sendt hjem 13 mars – i alle fall etter at «flytte-ut-av-universitetscampus-for-en-stund» stresset hadde lagt seg. For jeg pleier å stave hjemmekontor med G istedenfor H. Gjemmekontor. En god plass å gjemme seg unna for å få skrevet de artiklene det er vanskelig i en travel kontorhverdag å finne konsentrasjon til. Lett for meg å si, for jeg er en av de som ikke samtidig må drive hjemmeskole eller hjemmebarnehage, og jeg har en en stor bunke manuskripter som burde få litt tid og omsorg.

Men hva er det jeg skriver på da, her jeg gjemmer meg hjemme? Det handler for det meste om tanglopper – så dette blir nesten en liten TangloppeTorsdag en dag for tidlig.

Sammen med Wim Vader i Tromsø har jeg skrevet på en serie av artikler om dyregrupper som forskjellige amfipoder bruker som bosted. Vi har tidligere skrevet om amfipoder som bor på andre krepsdyr, eller rundt og inni bløtdyr (du kan lese mer om et slikt eksempel her), og skriver vi om amfipoder som bor sammen med (på eller inni) anemoner. Det høres kanskje ikke så dumt ut å bo inni en anemone, men det er ikke så lett heller. Anemonene har nemlig nesleceller – på samme måte som brennmaneter (de er i samme dyrerekken: nesledyr), og hvor gøy er det egentlig å bo midt mellom nesleceller? Allikevel er det noen som synes det er toppen – kanskje finner de veldig god beskyttelse fra mange andre akkurat der?

Tangloppearten Onisimus normani er en av flere arter som liker seg inne i anemoner – men det er mange arter det er lett å forveksle den med. Derfor skriver vi også på en artikkel om hvordan vi kan skille disse nære artene fra hverandre. I slike artikler er det viktig med gode tegninger, så jeg har brukt mange lange dager på å tegne.

Onisimus normani

Er det så bare fryd og gammen med hjemmekontor? Det er av og til vanskelig å holde konsentrasjonen oppe selv når alt ligger til rette for en lang og god dag uten avbrytelser. De avbrytelsene kommer jo litt allikevel – vi har gruppe-kjatter og videomøter over en lav sko, og nede frister både kjøkkenet med god te og hagen med sol på terrassen. Det er kanskje bra det også? Denne blogg-teksten ble skrevet fra solstolen… 😉

-Anne Helene


Bildemikk og fuglekikk

Det siste jeg fikk gjort som gikk etter planen før nedlåsning var å få sendt av sted en pakke med vevsprøver i fra bl.a. Hardbunnsfauna– og NorHydro-prosjektet til analysering i Canada. Her venter vi på resultater, men det tar nok en stund før vi får disse – det er unntakstilstand der borte også. Da platene ble sendt var neste plan å gå i gang med å lage flere plater, denne gangen med fokus på krepsdyr og pigghuder – men for å kunne gjøre dette, må jeg være på lab.

Hjemmekontor: Photoshop og Illustrator, morgenkaffe på Teams, webseminar og -kurs, oppfølging av NorBOL og rydding i DNA-data, fancy lunsj, sinna svarttrost (det var tomt for mat), og tekniske frustrasjoner i skjønn(?) forening

Så det står på vent – men jeg har langt i fra manglet ting å drive med: dagene har gått til å blant annet lage figurer til artikler vi har på trappene; så langt har jeg satt sammen 15 plansjer som hver består av mange bilder – og alle disse skal redigeres. Redigeres skal også nettsidene våre, jeg har oppdatert informasjonen om Artsprosjektene som styres i fra UM, og begynt å rydde i en del annen tekst. Vi arbeider også med en rapport på feltarbeidet vi hadde i Saltstraumen i fjor, der skal jeg klargjøre oversikter over materiale og lage illustrasjoner og kart. Databasen vår får også litt ekstra oppmerksomhet i disse dager – noe som kan tære litt på tålmodigheten når WI-FI, servere og VPN går i stå.. For avvekslingens del har jeg lekt meg litt med ulike videoredigeringsprogram, her er et tidlig forsøk i fra oppstartsworkshopen på Hardbunnsfauna for ganske nøyaktig ett år siden (jeg glemte visst å ta bort lyden – beklager! Mute før du spiller for å slippe vindens sus..!).

Cateringen er ganske upåklagelig her i heimen – men som jeg gleder meg til kunne ta en fysisk kaffepause med folket igjen 😊 I mangel av kolleger i nærheten så holdes underholdes jeg av fuglene i hagen – og de av meg!

-Katrine


Hot desking med ponnier

Fra Tom og Nataliya rapporteres det om harde kamper om arbeidsplassen, da husets minste mener hun (og lekene) trenger mer plass. De voksne skriver bl.a. på artikler, gjør klar bestemmelsesnøkler til Artsdatabanken, veileder studenter, og administrerer for forskerskolen i biosystematikk (som har fått bråstopp i programmet og forsøker å finne best mulige løsninger).

-Tom og Nataliya


Polyppdyrpåskemysterier

Det er mange mysterier om Hydrozoa som kan løses (eller i det minste delvis besvares) fra hjemmekontor. I disse dager fokuserer jeg (Luis) på flere av disse mysteriene, men to er øverst på listen min. Jeg kaller dem ’enigmaen om de falske korallene’ og ’gåten til de tomme mellomrommene’.

Enigmaen om de falske korallene har å gjøre med mitt arbeid for den Norske Rødlisten for Arter. Jeg er ansvarlig for Hydrozoa-familien Stylasteridae (også kjent som ‘falske’ koraller fordi de ser ut som koraller, men de er ikke). Dette er første gang de er inkludert i listen, så jeg må starte helt fra grunnen av og samle all informasjonen om dem, analysere dataene og komme med en konklusjon om statusen til den norske bestanden av de forskjellige artene. Det er hardt arbeid, men jeg er spent på å oppdage hvor disse dyrene lever og hvor bra de har det i Norge.

Stylaster gemmascens er den vanligste falske koralen i Norge. Polypene i kolonien er organisert i stjerneformede systemer (piler).

Brannkorallene (Milleporidae) er en annen Hydrozoa-familie som også ligner koraller. Å ta på dem gir en smertefull brennende følelse (derav navnet), men heldigvis bor ingen av dem i Norge. Bilde: Joan J. Soto Àngel

Gåten til de tomme mellomrommene er en kuratorisk oppgave. Hvert prosjekt trenger en pålitelig database, og hver database må kurateres (ryddes opp, sjekkes, redigeres, osv.). Jeg har jobbet meg gjennom registreringer i den stadig voksende databasen til prosjekt NorHydro, og prøver å fylle ut all den manglende informasjonen (de tomme mellomrommene). Det høres ut som en enkel oppgave, men det er ikke alltid slik, for noen ganger er dataene skjult i uklare feltjournaler eller glemte regneark.

Mitt hjemmekontor er lite, men koselig. Jeg bruker ofte farger for å hjelpe meg med å organisere databasene mine.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå med begge mysteriene, men jeg er oppe for utfordringen og er sikker på at resultatene vil være veldig givende!

-Luis


Leddsnegl på land   

Favorittkoppen med leddsnegl og andre bløtdyr på fest er på plass!

For NorChitons prosjektet, hvor vi arbeider med kartlegging norske leddsnegl, var det planlagt mye praktisk arbeid denne våren. Men når arbeidet med prosjektet er flyttet til hjemmekontor må planene også endres. En av hovedaktivitetene som var planlagt, var undersøkelser og registering av leddsnegl som finnes i de norske naturhistoriske museenes samlingerFra disse samlingene kan vi nemlig hente ut verdifulle data om forekomst og utbredelse av de ulike artene av leddsnegl langs hele norskekysten. Det kan også være mulig å oppdage endringer i utbredelsesmønsteret enkelte arter — kanskje har en art kommet til i et område hvor den tidligere ikke fantes, eller forsvunnet i et område hvor den har vært samlet inn tidligere. 

r arbeidet i vår må foregå fra hjemmekontoret må leddnegl både i museumssamlingene og de vi gjerne vil samle inn i havet vente. Nå jobber vi i stedet med å prosessere det vi har rukket å samle inn av data om de norske leddsneglene så langt. Dette skal danne grunnlaget for beskrivelser med illustrasjoner og fotografier, og bestemmelsesnøkler for alle artene av leddsnegl som finnes i Norge. Disse vil gjøre det enklere for både fagfolk og ikke-spesialister å artsbestemme norske leddsnegl.  

Hjemmekontoret fungerer fint! Arbeid med fotografier til beskrivelse av den vakre leddsneglen Tonicella marmorea.

 I tillegg gjør vi gode forberedelser til laboratoriearbeid og feltarbeid, slik at vi er klare så snart det igjen er mulig. Nå blir det en liten påskeferie før vi setter i gang igjen. Kanskje blir det mulighet for å møte på noen leddsnegl i fjæra i påsken!

Leptochiton asellus er en av de vanligste leddsneglene i fjæresonen.

-Nina


Vi ønsker alle en riktig fin påske – ta dere gjerne en tur i fjæra eller på bryggekanten og se om dere ikke finner noe gøy!

Og om været går mer mot inneliv så kan vi anbefale litt underholdning på sosiale medier:
NorChitons på Twitter og Instagram
Hardbunnsfauna på Twitter og Instagram
Tangloppetorsdag på Twitter
NorHydro på Twitter
Nakensnegler i Sør-Norge på Instagram og Facebook