Noe av det fineste med sandstrender er kanskje ikke å være ute i vannet, men å holde seg på den tørre, varme sanden. Man kan kjenne seg hjemme på en slik strand. Det finnes en gruppe amfipoder som også har denne holdningen til sandstrand – selv om de selvsagt må være innom fuktige miljø av og til – siden de er dyr som får oksygen når det kommer vann over gjellene de har på beina.

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

På varme sandstrender der sanden blir tørr og varm på oppsiden av der bølgene rekker finnes det ofte en gruppe amfipoder som har fått det engelske navnet “sandhoppers” (på norsk har noen prøvd å bruke uttrykket strandhoppere). Dette er dyr som hører til en ganske liten, men distinkt gruppe: Talitroidae – de “landlevende” amfipodene.

I antall arter er kanskje ikke Talitroidaene den største gruppen amfipoder i verden (det er ca 200 arter i familien), men de er nok blant de mest kjente amfipodene. Det er nok mest fordi de er på land – og der er det jo lettere å se ting enn nede i vannet.  Noen av de første amfipodene som ble beskrevet vitenskapelig er i denne gruppen.

I Norge finner vi en art i denne gruppen – Talitrus saltator (Montagu, 1808) – på sandstrendene langs Jæren. Artsepitetet saltator kommer fra at de hopper (saltar  betyr å hoppe på latin) opp i luften før de lander på stranden igjen. Siden de er dyr som trenger fuktighet, holder T. saltator til under oppvasket tang eller drivved som ligger på sanden.

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling – Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Du har kanskje sett dem på? Ved høyvannsmerket  og litt oppover på stranden – der bølgene kan slå når det er vind nok, der holder de til. Vi finner dem langs kystene av Europa: våre sørlige strender er det norligste punktet, de finnes fra de polske sandstrendene ved Østersjøen, og hele veien til Middelhavet. Originalbeskrivelsen er fra de sørlige strendene langs Devon i England, og der står det

“denne arten graver seg ned under det havet har forkastet til stranden, de spiser både dåde dyr og planter med stor iver, og de er igjen mat for sandlo og ander strandfugler. Dette er et av de insektene som yter mest i arbeidet med å bryte ned råttent materiale“ (egen oversettelse).

Med andre ord: enhver sandstrands mest viktige beboer?

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Dette er en av de amfipode-artene som er studert mye. Og det er mye å under seg over med dem. Hva spiser de, hvordan formerer de seg, hvordan går det med dem hvis andre bruker stranden de bor på, eller hvis stranden blir forurenset, hvis vanntemperaturen eller saltmengden i vannet endrer seg? Hvorfor hopper den, og ikke minst: hvordan finner de veien der oppe på den tørre stranden?

Det viser seg at Montagu hadde ganske så rett da han beskrev Talitrus saltator sin plass i strandens økosystem. Moderne studier av mageinnhold viser at de har 60% detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) og 40% alger, og da for det meste tang-rester. De spiser også til dels litt av sin egen avføring – noen forskere mener det er fordi det er den beste måten å få i seg tungmetaller som kobber på. Krepsdyr har haemolymfe istedenfor blod, og der vi trenger litt jern i våre røde blodceller for å frakte oksygen rundt i kroppen bruker de kobber i haemolymfen.

Dette er en art som er veldig fleksibel i sin toleranse av temperatur og saltinnhold, og det er nok en av hovedgrunnene til at den finnes over et såpass stort område. Den tåler ikke frost på strendene, det er ikke så lett å få oksygen fra frosset sjøsprøyt til en gjelleoverflate, og det setter en krass grense for nordlig utbredelse.

Flere forskere ved universitetet i Firenze har undersøkt denne arten på forskjellige strender i nord-Italia. De har funnet ut at det virker å være en ganske detaljert balansegang som må til for at Talitrus saltator skal ha det bra. Det kan ikke være for vått, men heller ikke for tørt. De så at dyrene virrer opp og ned på stranden alt etter tid på døgnet, og etter hvor foktige de er. Så hvordan finner de veien så de ikke får det enda tørrere eller våtere enn det de stikker av fra?

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator har sitt eget innebygde solkompass! De “vet” genetisk hvilken vei stranden peker (om strandlinjen går nord-sør, eller øst-vest), og de vet hva som er opp (mot tørt land) og ned (mot havet) på stranden. De forskjellige strendene har forskjellige populasjoner, og alle er tilpasset “sin” strand. Hva skjer så på en overskyet dag, der solen ikke kaster nok skygger til at de kan orientere seg? Det er små deler av øyet som polariserer lyset, sånn at også uten direkte sol kan disse dyrene “se” hva som er øst eller sør.

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

For å vise dette vitenskapelig, har forskerne samlet inn amfipoder fra masse forskjellige strender (med forskjellig retning på stranden), og på taket på biologi-bygningen i Firenze, langt fra lukten av sjøvann eller fra landkapsinformasjon som bakker og trær i bakgrunnen, har amfipodene blitt satt ut på små ministrender der det går an å registrere i hvilken retning de begynner å gå i. Resultatet for de italienske individene er at de går i retning bort fra havet om dagen og mot havet om kvelden/natten. Det er ikke gjort slike studier på de norske strandamfipodene, men det er den samme strategien på de polske strendene inderst i Østersjøen.

Det de aller fleste kjenner T. saltator igjen på, er hoppingen (du kan se en video av den her). Hvorfor driver de på med det? Hoppene blir til ved at de strekker kroppen ut veldig fort, og de store bakkroppsbeina gir godt “fraspark” fra sanden. Dette er en fluktoperasjon – hvis en først skal stikke av er det sikkert like greit å gjøre det fort og effektivt. Så hvis du ser mange hoppende amfipoder, har du forstyrret dem. Enten ved å løfte opp en strandet tangklase de ligger under og spiser og fukter seg på, eller fordi du fant en sti over stranden som krysset deres “sti” over den samme stranden.

De er morsomme å observere, og lette å finne. Her trenger du ikke engang bøtte eller kjøkkensikt – det er bare å legge badehåndkledet ned og så sitte i ro, eller kanskje løfte litt forsiktig på en tangbit. La tangen bli værende på stranden når du er ferdig – flere studier har vist at tang“rydding” kan ødelegge hele boområdet til strandamfipodene. Derimot vil nok både de og veldig mange andre like hvis du plukker med deg hjem litt mer plast enn du tok med deg til stranden… Fortsatt god amfipodesommer!

Anne Helene

Litteratur:

Dahl, E. (1946) The Amphipoda of the Sound Part I. Terrestrial Amphipoda. Royal Physiographic Society, Lund.

Friend, JA & Richardson, AMM (1986). Biology of Terrestrial Amphipods. Annual Review of Entomology 31, 25-48.

Guerra-Garcia, JM et al (2014) Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Montagu, G (1808) Description of several marine amimals found on the south coast of Devonshire. Transactions of the Linnean Society of London 9, 81-114.

Scapini, F, A Ugolini & L Pardi (1988). Aspects of direction finding inheritance an natural populations of littoral sandhoppers (Talitrus saltator). Behavioral Adaptation to Intertidal Life.