Fredagsbilde: Mot nye utstillinger

Som kjent så står utstillingslokalene til De naturhistoriske samlingene tomme nå; bygget rehabiliteres, og utstillingene får seg en real oppfriskning. Når det åpner igjen – etter planen i 2019 – vil mye være helt nytt, men vi har også en hel del fine objekter som fortsatt fortjener en plass i ~~solen~~ monteren. I dag har vi jobbet oss igjennom en del potensielle kandidater og laget oss et bildearkiv over våtpreparatene av evertebrater som kan være aktuelle å inkludere i fremtidige utstillinger.

Et lite utvalg fra dagens arbeid

TangloppeTorsdag: Hvallus

Det er som oftest lett å se at et dyr er en amfipode. Gruppens rykte som “vanskelige å identifisere” kommer fra at etter at en har bestemt at det er en amfipode, er det som oftest ikke så lett å identifisere videre – til et mer detaljert (arts)nivå; det er så mange små kombinasjoner av detaljer som må undersøkes. Men det er også noen dyr som ikke passer inn i det vanlige bildet av hvordan en amfipode skal se ut. Aller mest gjelder dette de dyrene vi på norsk kaller hvallus.

Hvallus og rur på hval. Foto fra Oregon Coast National Wildlife Refuges, fotograf RW Lowe

Hvallusene er en gruppe på 31 til nå kjente arter av amfipoder – populærnavnet henspeiler på at de alle er parasitter på hval. Siden hvaler er så store, vil selv det som for amfipoder er ganske store dyr (opp mot 15 mm lange!) se så smått ut når de sitter på hvalen at hvalfangere og andre lenge har tenkt på dem som lus. Gruppens vitenskapelige navn er Cyamidae.

Det som gjør cyamidene så “rare”, er at de er flatklemt “ovenfra og ned” – ikke sideveis som andre amfipoder. De har heller ikke store sideplater (coxalplater) – så i motsetning til de fleste andre amfipodene har de ikke noen “hulrom” der ungene og gjellene er beskyttet. Enkelte av kroppsleddene er også tilbakedannet – så den telleregelen de fleste studentene lærer (7 gåbein, 3 svømmebein, 3 halebein) kan ikke brukes. De ytteste leddene på flere av gåbeinene ser ut som kroker. Disse brukes til å hekte seg fast i huden til hvalen.

De hvallusene som er studert i litt større detalj, kommer fra knølhval (Megaptera novaeangliae) og spermhval (Physeter macrocephalus). Fra disse studiene vet vi at det kan være så mye som 7500 hvallus på en hval, og at de ofte setter seg på de delene av hvalkroppen der de er litt beskyttet (som rundt kroppsåpninger eller mellom andre dyr som rur). Vi vet også at når hvalfangere behandlet fangstet hval fikk de ofte hvallus på seg (det er kanskje en annen grunn til at de ble kalt “lus”), så i prinsippet kan de slippe taket i en vert og hoppe over på en annen. Siden de må ha vann rindt seg for å leve, vil ikke mennesker være en ideell vert, så dette er ikke en parasitt som det er noen fare for at vi skal få…

: Cyamus boopis, sett fra ryggsiden. By © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=19263585

: Cyamus boopis, sett fra “magesiden”. By © Hans Hillewaert, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=19263585

Forholdet mellom hval og lus er nært og artsspesifikt – en art hvallus finnes kun på en art hval. Hvallusen som holder til på knølhvalen heter Cyamus boopis. Hos spermhvalen er det enda mer spesifikt: hannhvalene har en annen hvallusart (Cyamus catodontis) enn hunnhvalene og kalvene (Neocyamus physeteris)! Alle hvallus lever hele livet sitt sittende fast på huden til hvalen. Der vi tror at de spiser en gammel hvalhud, og kanskje litt alger som sitter på huden. Noen observasjoner har vist at de også sitter i rifter på hvalhuden, så det kan tenkes at de spiser litt mer enn bare død hud. Det er ikke vist noen sammenheng mellom store mengder hvallus på en hval og dårlig helse for hvalen. Det er derimot teorier om at hvalene hopper (og ikke minst klasker hardt ned i vannet igjen) for å kvitte seg med hvallusene, så kanskje de klør?

De fleste studier av hvallus ble gjort før den internasjonale hvalfangstkommisjonen forbød hvalfangst (1986), så det er mange detaljer vi ikke kjenner til når det gjelder livet til disse artene. Nesten alle studier etter hvalfangsttiden er gjort på hval som har strandet. Det er også vanskelig å vite hvilke arter som egentlig finnes – siden dette er et “økosystem” vi ikke så ofte samler inn fra. Vi kan nok gå ut fra at i norske farvann bør det være minst like mange hvallus-arter som vi har hvalarter.

Hvallus på Retthval. Foto fra NOAA Photo Library – http://www.flickr.com/photos/noaaphotolib/5019926801/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14659567

I 2005 studerte en gruppe forskere deler av arvematerialet i hvallus-arter som holder til på retthval (nordkaper, sørkaper, stillehavskaper). Fra det de har funnet ut om de genetiske variasjonene og likhetene mellom hvallusene, mener de å kunne si noe om utviklingen innen både retthval og retthvalenes hvallus. De tre artene kaper ser ut til å ha blitt isolert fra hverandre 5-6 millioner år siden – i forbindelse med at landbroen som i dag er mellomamerika ble formet.

For NorAmph er det ikke sikkert at det finnes noen ferske nok hvallus fra norske farvann til at det går an å undersøke arvematerialet. I samlingene ved norske museet er det kun veldig gammelt materiale som finnes.

Anne Helene

Litteratur:

Hurley, DE 1952. Studies on the New Zealand Amphipodan Fauna. No 1 – The family Cyamidae: The Whale-louse Paracyamus boopis. Transactions of the Royal Society of New Zealand 80 (1), 63-68.

Kaliszewska, ZA et al 2005. Population histories of right whales (Cetacea: Eubalaena) inferred from mitochondrial sequence diversities and divergences of their whale lice (Amphipoda: Cyamus). Molecular Ecology 14, 3439-3456.

Rowntree, VJ 1996. Feeding, distribution, and reproductive behavior of cyamids (Crustacea: Amphipoda) living on humpback and right whales. Canadian Journal of Zoology 74, 103-109.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Cammermeyers forlag, Christiania.

Stephensen, K 1942. The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters. 4. Tromsø Museums Skrifter 3 (4), 363-526.

Glycera i SEM

Vi har nettopp sendt avgårde en hel skokk med bidrag til den neste International Polychaete Conference, som går av stabelen i Cardiff i august. Et av bidragene blir på børstemark i familiene Glyceridae og Goniadidae (“Glyceriformia”) samlet inn av R/V Dr. Fritjof Nansen langs vestkysten av Afrika. Dette er en del av MIWA-prosjektet vårt (Marine Invertebrates of Western Africa), som du finner bloggen til her.

Her er en Glycera africana fotografert med elektromnikroskop (Scanning Electrone Microscope – SEM), de er skikkelig kule!

Glycera africana

Hodet er til venstre, den store “posen” er svelget (“proboscis”) som de kan vrenge ut for å fange bytte. Dette svelget ser litt ut som en kølle, det er her det norske navnet “køllemark” kommer i fra. De er glupske jegere, og ytterst på svelget sitter skarpe “tenner” som kan være forbundet med giftkjertler. På engelsk kalles familien for “bloodworms” fordi de ofte er røde i fargen – dette skyldes at de har hemoglobin .

TangloppeTorsdag: hvordan finner vi ut hvilken tangloppe vi har?

Når vi finner en organisme vi ikke kjenner fra før, er det ofte vanskelig å finne ut hvilken art vi har funnet. Ofte kan det til og med være vanskelig bare å finne ut hvilken type organisme vi har. For å hjelpe oss med dette, har vi identifiseringsnøkler. Disse finnes i mange forskjellige utforminger: bildekart, trykte bøker, dataprogrammer og i de siste årene også mobile apper. Artsdatabanken har nylig lagt ut nylagete nøkler for en del grupper norske dyr, og det er planer om at det skal bli flere.

Bildenøkkel til amfipodegruppen Amphilochidae. Ill: AH Tandberg

Hvis du vil finne ut hvilken amfipodeart du har funnet – under en stein, i fiskegarn, i et planktontrekk eller kanskje du har fått en liten prøve havbunn, finnes det en del slike nøkler å velge mellom. Problemet er at disse nøklene er skrevet for de som allerede er eksperter på amfipoder, men som kanskje ikke kjenner kjempegodt akkurat den delen av amfipodene nøkkelen handler om. Det er heller ingen nøkkel som tar for seg alle amfipodene – det ville være ganske upraktisk, med alle de artene vi kjenner til nå. Derfor er de fleste nøklene laget for små delgrupper av amfipodene – det kan være geografiske nøkler (en veldig god nøkkel for Middelhavet ble publisert i 1998), til familier av arter, eller til spesifikke landskapstyper (“Amfipoder i fjæra” er et kompendium som mange studenter er innom hvis de har feltkurs). For norske farvann er den nyeste nøkkelen som dekker de fleste amfipodene Stephensens nøkkel fra 1935. Det har skjedd mye siden den tid – mange nye arter er beskrevet og tidligere beskrevne arter har blitt funnet i våre farvann i ganske store antall fra andre verdenskrig og fram til nå.

Utdrag fra Stephensens (1935) nøkkel til norske amfipodefamilier

De fleste nøklene til amfipoder er det vi kaller dikotome nøkler – man leser seg nedover en liste med spørsmål, og for hvert spørsmål kan man velge mellom to svar (dikotom – deler i to). Hvis man skjønner ordene og vet hva man skal se etter, er det nesten lett å bruke disse nøklene. Når man ikke skjønner alle spesialordene, eller ikke kjenner gruppen, kan det være som å lese et fremmed og ukjent språk. Dette gjør det vanskelig å begynne med amfipode-identifisering: de fleste studenter blir gjerne litt blanke i blikket de første ukene de prøver seg på å identifisere amfipoder. Nyere nøkler (de som har kommet de siste 20 årene) har av og til illustrasjoner av hvordan små deler av dyret skal se ut for å få det ene eller det andre svaret til hvert spørsmål.

Øvelse gjør mester – også når det handler om bruk av identifiseringsnøkler. Det hjelper også med nye nøkler av og til, og det er en av tingene prosjektet Norwegian Marine Amphipoda skal bidra med. Denne uken har jeg vært i Trondheim for å lære å lage interaktive nøkler – nøkler der brukeren kan velge hvilke spørsmål hun vil eller kan finne svar til istedenfor å følge en spesifikk rekkefølge som er skrevet i en trykt nøkkel.

Skjermbilde av interaktiv nøkkel. Her skal man klikke på det som ligner mest.

Skjermbilde av interaktiv nøkkel til en amfipodefamilie fra New Zealand. Her skal man klikke på det som ligner mest på det individet man undersøker.

Inntil den interaktive nøkkelen er ferdig, må vi nok bruke de gamle trykte nøklene. Det gjelder bare å ikke gi opp for tidlig med å forstå dem… Lykke til!

Anne Helene

Litteratur:

Ruffo S, Vader W 1998 The Amphipoda of the Mediterranean. Key to families. Mémoirs de l’Institut Océanographique, Monaco. 13. 845-867.

Stephensen K 1935 The amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters 3(1), 1-140

Makroalger til NorBOL

I forrige uke hang jeg meg på kurset i marin floristikk til institutt for biologi (BIO309A), som ble holdt ute på feltstasjonen vår i nærheten av Flesland. Det var en trivelig gjeng på 12 masterstudenter og tre undervisere i fra BIO (samt undertegnede) som jaktet på makroalger – studentene for å lære seg å identifisere dem, jeg for å sanke arter til NorBOL.

Arbeidsflyten var i) ut og samle alger (til fots og med båt, vi dekket ulike habitater og dybder) ii) inn på laben og identifisere iii) arter som ikke står på lista skal inn til Katrine for fotografering og vevsprøvetaking iv) resten av individet presses som en herbarievoucher.

Totalt tok vi 88 prøver av 76 arter, nå blir det veldig spennende å se hvilke resultater vi får!

Her blir det en litt annen tilnærming på sekvenseringen enn hva vi normalt gjør i NorBOL, da algene krever et annet oppsett enn det de har tilgjengelig på laben vi normalt bruker i Guelph i Canada. Derfor har vi alliert oss med the Saunders lab, som har sagt seg villige til å sekvensere for oss mot at de får bruke resultatene i forskningen sin – og ingenting er vel bedre enn at resultatene blir brukt, så det gikk vi villig med på!