Noen ganger er det sånn at en art setter seg fast i bevisstheten fodi den har så fint, spennende, rart eller kanskje til og med rett ut kult navn. For meg er Liljeborgia ossiani d´Udekem d´Acoz & Vader, 2009 en slik art – og det er fordi jeg synes navnet er vakkert. Selve tangloppen er ikke så værst den heller, og historien bak arten er en god illustrasjon på hvordan forskning innen taksonomi kan bevege seg. Et slags tangloppe-kinderegg, altså!

Liljeborgia ossiani. Foto AHS Tandberg

Det er nødvendig å begynne med litt historie. Michael Sars beskrev Gammarus fissicornis i 1858 på grunnlag av et individ samlet inn i Vadsø. I 1871 flyttet  Axel Boeck denne arten til den relativt nyopprettete slekten Liljeborgia Bate, 1862 – og navnet ble det vi bruker i dag: Liljeborgia fissicornis (M. Sars, 1858). Denne amfipoden var ganske karakteristisk – den er rimelig stor, den er blind, den har torner på bakkroppen og begge de fremste beinparene er det vi kaller “store”: det nestnederste leddet er utvidet til en slags bladform. Georg Ossian Sars (sønn til Michael) laget i 1895 for første gang en komplett illustrasjon av det han forstod fra M. Sars´ tekst var L. fissicornis. Dette skulle vise seg å få konsekvenser.

Plansje 189 fra Sars 1895. Navngitt “Liljeborgia fissicornis”.

Kanskje var det størrelsen (opp mot 25 mm!), kanskje var det tornene på bakkroppen eller det at den ikke hadde øyne, helt sikkert var det de store frambeina som “hjalp” forskere til å kjenne igjen Liljeborgia fissicornis. Den ble en av de artene det var “lett” å identifisere – og den ble registrert i mange prøver fra “overalt” i Norskehavet og Arktis. Knud Stephensen kommenterte allerede i 1931 at den var funnet fra alt mellom 10 og 3000 meters dyp! Dette fikk Wim Vader til å lure på om det kanskje kunne være flere arter som skjulte seg i det de fleste av oss tenkte på som en art, og sammen med Cédric d´Udekem d´Acoz undersøkte han en hel mengde individer som alle var blitt identifisert som L. fissicornis – sikkert for det meste basert på tegningene til G.O. Sars fra 1895.

Det skulle vise seg at det vi i 160 år hadde trodd at var en art egentlig var fire forskjellige arter. Detaljerte studier av morfologi (utseende) og levested (spesielt hvor dypt de var funnet) viser oss at to av artene (L. charybdis og L. calignis) kan bli ganske store (opp til 32 mm) og lever i dypet (mellom 740 og 2500m), mens de to andre artene (L. fissicornis og L. ossiani) lever mye grunnere (vi har materiale fra 55 til 460m, men det finnes litteratur på at L. fissicornis er funnet så grunt som 9m), og mens L. fissicornis er stor (opp til 24 mm) er L. ossiani en ganske liten kjekkas – den kan bli opp mot 10 mm på det lengste.

De fire kan kjennes fra hverandre på grunnlag av antallet torner og fasongen på bakkroppen, fasongen på beina og bevæpningen (pigger) på de bakerste leddene. Vi kan ikke bruke øyne til å skille dem; det er ingen av de fire artene som har øyne, alle er blinde.

Figur 13 fra dUdekem dAcoz & Vader 2009. Liljeborgia fissiornis.

Den arten som G.O. Sars hadde tegnet som Liljeborgia fissicornis viste seg å ikke stemme helt med det M. Sars hadde beskrevet som L. fissicornis: der M. Sars har beskrevet en bakkropp der det tredje bakkroppsleddet ikke har noen torn, har G.O. Sars tegnet en art som har en tydelig, om enn liten og bakoverbøyd, torn på dette tredje bakkroppsleddet.  Siden navnet alltid følger den arten som først ble beskrevet, må altså tegningen de fleste av oss har brukt som en illustrasjon på L. fissicornis være av en annen art – den ble hetende L. ossiani.

Alle fire artene er det vi kaller bentiske (bunnlevende) – så vi kan se på kartet hvor de to grunne og de to dype artene vil være. L. fissicornis er så langt funnet langs Nordnorge, ved Svalbard og i Barentshavet, mens L. ossiani har blitt funnet langs Nordnorge. Hvis vi inkluderer individene G.O.Sars tegnet, kan vi utvide dette til å gjelde hele norskekysten. De to dyptlevende artene har blitt funnet i Norskehavet og nord for Svalbard. Nå som vi har en nøkkel til å kunne skille de fire artene, er det ingen tvil om at vi vil få mange nye registreringer av de forskjellige blinde Liljeborgia-artene.

Det at alle de fire “fissicornis”-artene er blinde, gir oss en mulig forklaring på hvor de kommer fra, og hvordan de har kommet til Arktis. De har nemlig en hel masse trekk som ligner sterkt på en annen gruppe Liljeborgia – men alle artene i den gruppen finnes i Antarktis. Det er trolig Antarktis som er opprinnelsesstedet for denne amfipodegruppen, så hvordan har våre kaldt-elskende Liljeborgia kommet seg fra det kalde vannet sørpå til det nesten like kalde vannet nordpå? Innimellom de to områdene er det mye varmt vann, og det er sikkert ikke så deilig for kaldtvannsdyr.

Liljeborgia pallida – en Liljeborgia-art med øyne. Foto AHS Tandberg

De fleste Liljeborgia har øyne – mange av dem ganske store øyne. Også de antarktiske Liljeborgia som lever i dypet. Vi tror at de øyeløse arktiske Liljeborgia-artene har en felles stamform som må ha holdt til så lenge i dypet at den sluttet å utvikle øyne. De kan slik ha fulgt det kalde bunnvannet fra Antarktis til Arktis – og her nordpå kan noen ha kommet opp til grunnere og lysere vann igjen. Dette er en teori vi også holder på for andre arktiske blinde amfipoder på grunt vann.

Men hva er det med navnet som gjør at jeg synes det er så vakkert at jeg lett kommer til denne arten? Liljeborgia ossiani ligger godt i munnen – det er deilig å skrive – og ikke minst hedrer det to store forskere innen nordisk zoologi. Slektsnavnet Liljeborgia er etter den svenske zoologen Wilhelm Lilljeborg 1816-1908. Han var professor i zoologi ved Lunds universitet, og jobbet blant annet med krepsdyr, han spesialiserte seg på gruppen Cladocera (vannlopper). Artsepitetet ossiani  er laget fra navnet Ossian – det fornavnet G.O. Sars selv brukte når han skulle si hva han het. Siden det var hans tegning gitt til det vi nå vet var feil navn som var den første illustrasjonen av denne arten, var det logisk at når arten endelig ble gjenkjent som noe annet enn L. fissicornis skulle den få navn etter sin første illustratør. Vi regner fremdeles G.O. Sars som den største norske amfipodeforskeren, og illustrasjonene han laget i 1895 brukes daglig også i dag for identifisering av amfipoder. Vi har bare rettet litt på navnene på noen av artene…

Anne Helene

Litteratur:

d´Udekem d´Acoz, C. & W. Vader, 2009. On Liljeborgia fissicornis (M. Sars, 1858) and three related new species from Scandinavia, with a hypothesis on the origin of the group fissicornis. Journal of Natural History 43, 2087-2139.

Sars, G.O. 1895. An Account of the Crustacea of Norway. Pt 1. Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Sars, M. 1858. Oversigt over de i den norskarctiske Region forekommenede krebsdyr. Forhandlinger i Videnskaps-Selskabet i Christiania for 1858: 122-163.

Stephensen, K. 1931. Crustacea Malacostraca. VII. (Amphipoda III). The Danish Ingolf Expedition 3 (11). 179-290.