Det er endelig vår, solen skinner ned på oss, og mange kjenner litt på en kriblende våryrhet. Vi tar på oss litt tynnere klær, kanskje ser vi hverandre litt lettere inn i øynene, og mange blir kanskje litt småforelsket? Det er i alle fall det mytene forteller oss om våren.
Amfipodekjærestepar? Foto: K. Kongshavn
Rugepose. De lange, smale, hårete bladene er oostegitter, i rugeposen er det nybefruktete egg. Foto fra D Steele (1991).
Våren er definitivt en tid da mange av dyrene rundt oss lager eller får barn. For amfipoder, sammen med blant annet isopoder (tanglus) og cumacea (kommakreps), er hvordan denne reproduksjonen foregår en av grunnene til at vi ser på dem som en evolusjonær gruppe – dyr som kommer fra en felles stamform. Det vi bruker som et av grunnlagene for at vi tror at alle disse dyrene er nært beslektet, er at de har en struktur vi kaller oostegitter. Det er ikke noe godt norsk ord for dette – men det er en bladformet flapp som er festet oppe på innsiden av beina til voksne hunner – og siden amfipodene (og de andre nære slektningene) har så mange bein, utgjør alle disse flappene tilsammen til en liten rugepose – der befruktete egg kan være.
Alle amfipodearter bærer med seg avkommet fra befruktet egg til de er små varianter av de voksne, dette regner vi som direkte utvikling. Hos reker og krabber, andre krepsdyr de fleste av oss kjenner til, har i motsetning til amfipodene en periode av denne utviklingen der larvene flyter fritt med vannmassene.
En amfipodehunn og noen av hennes nesten ferdige avkom. Foto: K. Kongshavn
Hos amfipodene er det hannen som gjør sjekkingen. Han kan lukte når den voksne hunnen er klar til å skifte skall, et reproduktivt skallskifte, – eller hvis vi skal dra analogien litt langt: hun er klar til å ta på seg et litt lettere antrekk. De ubefruktete eggene kan ikke komme ned i rugeposen før et nytt (og i noen timer: mykere) skall er det som er ytterst. Når hannen finner en hunn han liker, griper han fast i henne, og holder det han klarer. Så svømmer han rundt med hunnen hengende under seg fram til hun skifter skall og slipper ut eggene, slik at hannen kan befrukte dem. Denne holdingen og svømmingen kan ta lang tid – og hvis hunnen ikke liker hannen, kan hun utsette skallskiftet til han gir opp hele holdingen. Da ser vi ofte at en ny hann iler til, og i noen tilfeller har vi observert skallskifte rett etterpå – så den nye hannen får sjanse til å befrukte eggene. Så selv om det kan se ut som om det er hannen som sjekker, er det hunnen som har det siste ordet….
Hvor mange egg en hunn bærer på, hvor store eggene er, og hvor lang tid det tar før avkommet er klart til å svømme ut av rugeposen, avhenger av arten. Men generelt er det sånn at jo kaldere vann, jo større og færre egg, og jo lengre tid fra befrukning til ungene kommer ut. Store arter har også som oftest større egg (og bruker lengre tid), og det er flere store arter jo kaldere vann.
En hann (til venstre) som holder en hunn (høyre) i påvente av skallskifte. Foto: K. Kongshavn
Det er ikke veldig vanskelig å finne amfipode-kjærestepar. De artene som bor i fjæresonen i Norge reproduserer stort sett gjennom hele året, bortsett fra de kaldeste månedene, når fjæra fryser til. Løft litt på steinene, se litt under tangen, og jeg er ganske sikker på du vil finne hanner som holder fast på hunner. Denne uken har Katrine vært på den marinbiologiske stasjonen og sett på alger – og sett etter dyr blant algene. Fra materialet hennes har vi nå flere par…
Om du vil tenke at det er kjærlighet i luften (eller vannet) eller at det kun er reproduksjon er ikke opp til meg, men det kan tenkes at vårens tanglopper har litt “lopper i blodet” for å finne en partner..
Anne Helene
Litteratur:
Schram FR 1986. Amphipoda. (Kapittel 13 i Crustacea). Oxford University Press. 158-184
Weslawski JM, Legezynska J 2002. Life cycles of some Arctic Amphipods. Polish Polar Research 23, 2-53.
