Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: Apherusa glacialis (Hansen, 1888)

Lange tråder av isalgen Melodira arctica. Foto: I.A. Melnikov, hentet fra www.noaa.org

Lengst mot nord på kloden er havet så kaldt at det er dekket av sjøis hele året. Saltet i havvannet gjør at vannet ikke fryser ved 0 grader C slik vi er vant til med regn som blir til snø – jo saltere vann, dess kaldere må det bli før det fryser. Polhavet er rundt 35 promille salt (arktisk vann er litt under 35 promille, mens atlantisk vann er pittelitt over 35 promille), og da fryser havet når det blir mellom -1,8 og -1,9 grader C. Som en del av prosessen med å bli sjøis skilles saltet sakte ut fra isen, så gjennom isen renner seige små bekker av kjempesalt vann som til slutt drypper ned fra isen og synker ned gjennom vannmassene – saltvann er tyngre enn vann uten masse salt i seg. Isen – og spesielt is som er dekket av snø – reflekterer tilbake mesteparten av sollyset som skinner på den om sommeren, så selv i de lyse sommermånedene kan det være skumringstilstander like under islaget.

Sjøisen er altså et ganske ugjestmildt bosted. Allikevel finner vi en del dyr som holder til der hele eller deler av livet sitt. Mest berømt er nok amfipoden Gammarus wilkitzkii, og hvis vi veier alle dyrene vi finner under isen, vil alle G. wilkitzkii nok veie mest – men så er de også størst. Sannsynligvis like mange i antall – men veldig mye mindre i størrelse og vekt er dagens helt: Apherusa glacialis (Hansen, 1888).

Apherusa glacialis er 5-8 mm lange og nesten gjennomsiktige til vanlig. Akkurat det med fargen skal vi komme tilbake til. De er avhengige av isen i alle faser av livet, og vi regner med at de i alle fall lever 2 år – kanskje så mye som 3. Det er ganske vanlig for arktiske amfipoder – det tar tid å vokse seg “stor” når vannet er kaldt og det tidvis er lite mat å finne. Dette er amfipoder som er vegetarianere – undersiden av havisen er et yndet voksested både for en gruppe små encellete enkelt-alger vi ofte tenker på som “isalger” – og noen algearter som lager lange tråder.

Alger trenger sollys for å kunne leve og vokse, og så langt nord blir årstidsvariasjonene ekstra skarpe – både temperatur og spesielt lys endrer seg veldig mellom sommer og vinter. Om sommeren er det sol 24 timer i døgnet, mens om vinteren er det ikke noe sollys i det hele tatt. Ozonlaget er tynnere langt nord – det berømte “ozonhullet” – og det gjør at flere UVstråler i sollyset slipper ned til oss. Målinger viser at slik stråling kan trenge så langt som 30 meter ned i vannmassene om det er klart nok vann.

Algedekke under havisen farger underflaten gul. Noen alger lager lengre tråder. Foto: Andrew Thurber (Wikipedia; Deep-Sea and Polar Biology. A research blog about polar and deep-sea research.)

Vi lærer tidlig at det er viktig å passe seg mot for sterkt sollys. Det er spesielt UVstrålene i sollyset som er skadelige, og vi vet nå at for mye UVstråling kan skade arvestoffet DNA. Det kan virke som om Apherusa glacialis har en god metode for å beskytte seg mot skadelig UVlys. De har nemlig det vi kaller for kromatoforer over hele kroppen sin, til og med på noen av de indre organene. Kromatoforer er pigmentceller som kan endre fasong og størrelse. Dette skjer ikke bare uten videre – slike endringer er kontrollerte, og de krever mye energi fra dyret som har dem.

Kromatofor-størrelser fra helt sammentrukket til helt utstrakt. Streken er 1 mm lang. Fig 2 fra Fuhrmann et al 2011

Dykkere under havisen har lagt merke til at de Apherusa glacialis som satt nærmest kanten av isen, eller der isen var ny og tynn ofte så mørkere ut enn de som satt lengre inne under isen der det var mørkere. Vi kan lett tenke oss at det er lurt å være lys – kanskje nesten gjennomsiktig, for A. glacialis er god mat for polartorsken. Polartorsk ser etter maten sin, så mørke dyr vil være mer synlig mot den lyse isen enn lyse og gjennomsiktige dyr. Når vi samlet inn dyr til forskningsskipet, så vi at både de lyse og de mørke A. glacialis var helt like bortsett fra at de mørke hadde mye større kromatoforer.

a) Apherusa glacialis som sitter like på undersiden av kanten på et isflak b) Apherusa glacialis som sitter 15 m inn under isflaket. Begge foto E Svendsen, Fig 1 fra Fuhrmann et al 2011.

En gruppe forskere ved universitetsstudiene på Svalbard tok derfor med seg Apherusa glacialis på laben og testet hvordan kromatoforene endret seg – var de påvirket av UVstråling, spilte bakgrunnen de satt på noen rolle, og gjorde det noe om det var varmt eller kaldt i vannet?

Resultatene viser at det er UVstrålingen som gir endring. Mye lys gjorde at dyret ble mørkere., allerede etter så kort tid som et kvarter. Vi kan altså tenke på kromatoforene som en slags “solfaktor” mot skadelige UVstråler. De kan trekke pigmentcellene sammen igjen når det ikke er så mye lys, sånn at de kan bli hvite og nesten gjennomsiktige igjen og unngå å bli sett av polartorsken og andre som gjerne vil spise dem, og kanskje spare litt energi.

En Apherusa glacialis som er DNA strekkodet ved Universitetsmuseet i Bergen. Etter fiksering i sprit er ingen kromatoforer synlige. Foto: AHS Tandberg

På Universitetsmuseet i Bergen har vi gjennom NorBOL prosjektet DNA strekkodet en del forskjellige Apherusa-arter, og blant dem Apherusa glacialis. Apherusa er en slekt der vi vet om 11 arter i norske farvann (hvis vi tar med Svalbard). Det er ikke en lett gruppe å skille fra hverandre, så et strekkode-bibliotek vil forhåpentligvis hjelpe identifisering for andre forskere.

Anne Helene

Litteratur:

Fuhrmann MM, Nygård H, Krapp RH, Berge J, Werner I 2011. The adaptive significance of chromatophores in the Arctic under-ice amphipod Apherusa glacialis. Polar Biology 34: 823-832.

Lønne OJ, Gulliksen B 1991 On the distribution of sympagic macro-fauna in the seasonally ice covered Barents Sea. Polar Biology 11: 457-649.

Werner I, Auel H 2005 Seasonal variability in abundance respiration and lipid composition of Arctic under-ice amphipods. Marine Ecology Progress Series 292: 251-262.

TangloppeTorsdag: Melphidippidae – lange, tynne og piggete

Bakkroppen til Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Uropodene (halebeina) er delvis knekt i innsamling. Foto: AH Tandberg

Melphidippidae er en familie amfipoder med kjempelange tynne bein (bortsett fra de to fremste, som er små og ikke særlig kompliserte), og det som i originalbeskrivelsen ble kalt en “armert bakkropp”. At bakkroppen er “armert” betyr ikke at noen har brukt ekstra armeringsjern mens de ble støpt, men heller at bakkroppen er bevæpnet med lange pigger eller sagtakkete kanter. Det er disse bevæpningene sammen med en generelt langstrakt og slank hovedkropp vi vanligvis kjenner Melphidippidaene igjen på; de lange beina og de lange antennene faller lett av når vi samler dem inn – selv om vi prøver vårt beste å være forsiktige.

Melphidippa macrura GO Sars, 1894. Et relativt nyinnsamlet individ som enda har noen bein i behold… Foto: AH Tandberg

De lange, tynne beina er kanskje en tilpasning til å leve på bløt bunn? Vi vet ikke helt, men det vi vet er at de artene vi har observert, er det vi kaller passive suspensjons-spisere. Det betyr at de står i ro og samler de små matpartiklene som faller ned på dem, så litt som kusken i Tre Nøtter til Askepott samler de det som detter på nesen deres… Hittil har vi også bare samlet inn Melphidippidae fra finkornete havbunner som sand eller sandblandet mudder.

Enequist, som studerte amfipodene i Skagerrak på 40-tallet skriver at Melphidippidene er de eneste artene han hadde i akvarier som stod helt knusk i ro på bunnen (eller oppover kantene i akvariet) og spredte ut det de hadde å samle med i helt rolig vann. De fleste andre som fisker med hårete antenner og bein trenger at det er en viss bevegelse i vannet som kan ta maten forbi dem. Melphidippidaene legger seg derimot på ryggen, bretter inn bakbeina, og sprer ut antennene og beinpar 3 og 4 i en liten rosett, og så venter de til maten faller ned på dem. Et ganske behagelig liv!

Enequist tin illustrasjon av hvordan Melphidippella macra står/ligger og spiser. a) fra siden, b) sett ovenfra – legg merke til hvordan 3 og 4 beinpar sprer seg ut sammen med antennene som matfangere. Ill: P Enequist, 1949

Forskere som har undersøkt Melphidippidae fra Antarktis har funnet ut at mageinnholdet for det meste bestod av små planktonbiter og litt rester av andre krepsdyr – og av og til fant de den antarktiske Melphidippa antarktika i feller der de samler åtseldyr, så det er mulig at de en gang i blant blir lei av å vente på nedfallsmaten. En annen ting de fant ut, var at magedelen av tarmen var veldig kort – så de har ikke noe mulighet til å ha et lite matlager der hvis det blir tynt med mat i vannet. Dette er ellers mer vanlig hos åtseletere, så det er kanskje en pekepinn på et blandet matfat?

Det er lett å tenke at de må være noen slappfisker siden de for det meste sitter helt stille på havbunnen og venter på at maten skal falle på dem. Men Enequist skriver at de er raske svømmere hvis de først begynner å svømme – noe som kan passe med at de går etter store nedfalne matrester som andre åtseldyr.

Den av våre tidligere innsamlete Melphidippa macrura som har flest bein igjen. Når vi legger små krepsdyr på sprit blir ytterskallet lett å knekke, og med få muskler til å holde fast lange, tynne bein og antenner knekker de av fort. Foto: AH Tandberg

Nesten alle Melphidippidae holder til i kalde farvann. I Norge har vi 5 arter: fire som holder til ved fastlandet, og en nybeskrevet femte (og to av de fire andre) holder til rundt Svalbard og i arktis. Alle har laaange, tynne bein, pigger på ryggen, og masse hår på antennene. De er med i NorAmph sitt arbeid med DNA strekkoding, men det er ikke lett å finne dem alle.

Til nå har vi samlet inn og strekkodet det vi tror er 3 forskjellige arter, men det kan se ut som om det er store genetiske forskjeller innenfor den ene arten i alle fall. Kanskje er det detaljer som skjuler seg på de beina som alltid knekker av? Vi samler inn mer for å se om vi kan løse opp i det!

Anne Helene

Litteratur:

Boeck A (1871) Crustacea Amphipoda Borealica et Arctica. Videnskaps selskabs forhandlinger, Kristiania 1870. 1-1222

Dauby P, Scaliteur Y, DeBroyer C (2001) Trophic diversity within the eastern Weddell Sea amphipod community. Hydrobiologia 443, 69-86.

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerrak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28, 1-196

TangloppeTorsdag: Kulerunde Stegocephalidae Dana, 1852

En ansamling Stegocephalidae fra en sledestasjon i Nordnorge. Foto: K. Kongshavn

Vi pleier å si at amfipodene er sideveis flatklemt (lateralt sammentrykte). Det er en sannhet med modifikasjoner for en av gruppene. Stegogephalidene er nesten runde kuler. De er lett gjenkjenbare som gruppe, familien er en av de som er beskrevet tidlig (Dana, 1852), men å komme seg videre til art er ikke så enkelt. Det er 109 arter å velge mellom i familien, de er fordelt i alle verdenshav, og alle er forbundet på en eller annen måte med havbunnen. Hvis vi bare konsentrerer oss om arter funnet i Nord-øst Atlanteren slipper vi unna med 19 arter (7 av disse er hittil registrert innen Norske farvann)

En del av Stegocephalidene finner vi sittende på eller inni fastsittende dyr på havbunnen – for eksempel svamp, anemoner og koraller. Hvis vi ser på munndelene, er de store i forhold til kroppen, og i motsetning til mange andre amfipoders munndeler er de knallharde og spisse – så i en del litteratur blir de beskrevet som “parasitt-aktige”. Kanskje det er sånn at de kan stikke hull på eller bite seg inn i andre dyr mens de enda lever? Det ville muligens forklare hvorfor noen av artene trives så godt med å bo med andre arter.

Stegocephalidae fra inni en svamp. Funnet i Antarktis. Foto: C. dUdekem dAcoz

Mange av Stegocephalidene er dyphavsarter, og er derfor også forbundet med kaldt vann. Det gjelder også våre norske arter, som for eksemper Andaniexis lupus, og den store og karakteristiske Stegocephalus inflatus som ble beskrevet av Krøyer så tidlig som i 1842. Navnet inflatus peker på at den er oppblåst, og akkurat denne arten er av de mest kuleformete, og den største vi har i våre farvann. Den er karakteristisk brun-og-hvitstripet. Vi finner den ofte i litt dype prøver fra Nordnorge og Svalbard, og den kan være mer enn 2 cm lang!

: Stegocephalus inflatus. Foto: K. Kongshavn

: Stegocephalus ampulla. Foto: K. Kongshavn

Hvorfor vet vi ikke mer om hvordan de forskjellige artene lever? De fleste artene vi har navn på av amfipoder vet vi ikke så mye mer enn navnet på. Nå strekkoder vi så mange Stegocephalidae vi kommer over, slik at vi kan sjekke om navnene vi setter på dem stemmer med arter. Det er et startpunkt: uten navn kan vi i alle fall ikke si så mye mer – fo da vet vi ikke hvem vi finner noe mer ut om. For Stegocephalidene har vi kommet til navn på mange, og veldig lite mer om de fleste. Det hjelper ikke at de holder til så langt nede i havet, og kanskje også inni andre dyr. Hvorfor der er så kulerunde vet vi heller ikke helt. Men dyr som er glatte på utsiden har lettere for å gli inni andre…

Anne Helene

Litteratur:

Berge J, Vader W (2001) Revision of the amphipod (Crustacea) family Stegocephalidae. Zoological Journal of the Linnean Society 133: 531-592.

Vader W (1984) Notes on Norwegian Marine Amphipoda 7. Amphipod associates of Geodia sponges in western Norway. Fauna Norvegica ser A 5: 14-16.

TangloppeTorsdag: Når ny mat ikke er nok – Ericthonius punctatus (Spence Bate, 1857)

Ericthonius punctatus er en av de artene vi kan finne boende i små rør som de har laget ved hjelp av sand og biter av gamle skjell på stilkene og hapterne (“røttene”) til tare. Her har de en helt egen byggestil – rørene smalner til bakover så det er tydelig de har en inngang og utgang – den bakre åpningen (den smaleste) brukes ikke. Det som er vanlig hos de fleste nære slektningene til E. punctatus, er å bygge et rør med to like store innganger eller utganger. Hvis vi vil tenke på E. punctatus med menneskelige yrker, kan vi kanskje kalle dem arkitektene blant tangloppene? Ut av hovedåpningen stikker hodet ut – og så veiver de med antennene for å samle mat i vannet.

En Ericthonius i huset sitt. Hodet og antennene stikker ut til venstre (a). En liten landsby av tomme hus (b). Figur 5 fra Dixon og Moore.

Denne oppførselen med antennene er vanlig for det vi kaller detritusspisere (de som spiser organisk dødt materiale.) Som så mange andre detritus-amfipoder, skraper de maten fra antennene og rett inn i munnen. Men hvis de blir presentert med en liten lekkerbisken som for eksempel et byttedyr (et annet krepsdyr eller kanskje et annet virvelløst dyr?), spiser de det også – det er ikke så vanlig blant detritus-amfipodene. Ericthonius punctatus drar byttet ned i røret sitt, og så gnager de i seg alt de kan få tak i ved hjelp av beina og munndelene sine.

Vi pleier å si at amfipodene fungerer som havets rengjøringsassistenter. Med det mener vi at mange av amfipodene spiser opp dødt materiale (som døde dyr og planter) som faller ned til havbunnen enten den er grunn eller dypt nede. De fleste amfipodene er mer detritusspiserer – de spiser organisk materiale mer enn at de leter etter ny-død og deilig duftende fisk. Siden amfipodene er mat for mange andre dyr, kan vi si at de er med på å tilgjengeliggjøre den energien som finnes i for eksempel den døde fisken til de fiskene som liker å spise amfipoder. Hvis vi vil, kan vi si at torsken som spiser amfipoder som spiste død fisk (kanskje til og med død torsk?) spiser sine egne døde – men de gjør det via et mellomledd.

Ericthonius sp. fra norskekysten. Dette er et individ vi har strekkodet ved hjelp av laben. Foto: AH Tandberg.

Det er kanskje litt ekkelt for oss menensker å tenke at noen spiser sine egne døde (via mellomledd) – men det er nå en gang sånn naturen fungerer. Tilgjengelig energi går ikke til spille. Slik kommer vi også til løsningen denne ukens amfipodegruppe har landet på. De spiser ikke sine egne døde, men de spiser sin egen avføring. Ikke bare sin egen avføring, men i tillegg til å hente inn “nye” matpartikler fra vannet rundt seg, sjekker de om det er noe spiselig igjen i det som har kommet ut igjen. De spiselige bitene blir brukt, og resten kastet bort.

Det er tydeligvis ikke bare fete tider å bo i rør på halvgrunt vann. Eller så kan vi si at Ericthonius punctatus og de nære slektningene dens er veldig flinke til å utnytte alt som er av tilgjengelig næring. Vi mennesker kan kanskje lære oss å ikke kaste så mye brukbar mat, og så la det være disse amfipodenes særegenhet at de spiser maten flere ganger før de får i seg alt?

Anne Helene

Litteratur:

Dixon IMT, Moore PG (1997) A comparative study on the tubes and feeding behaviour o eight species of corophoid Amphipoda and their bearing on phylogenetic relationships within the Corophoidea. Philosophical transactions of the Royal Society B 352; 93-112.

Myers AA, McGrath D (1984) A revision of the North-East Atlantic species of Erichthonius (Crustacea: Amphipoda). Journal of the Marine Biological Association of the UK 64: 379-400.

TangloppeTorsdag: når amfipodologene møtes.

Hvert andre år skjer det: tangloppeforskerne reiser til en eller annen ofte liten plass, og så snakker de om tanglopper sammen en hel uke. Det er Tangloppekonferanse – eller “International Colloquium on Amphipoda” som vi liker å kalle det på fint. Selv vil jeg kanskje mest av alt sammenligne det med et slektstevne.

Masse glade amfipodeforskere i Trapani (alle foto: AH Tandberg)

Årets t-skjorte fra den polske gjengen. (foto: AH Tandberg)

For det er slik stemningen er. Nesten som Gitarkameratene synger “Hver gang vi møtes har vi det bra” består ofte den første dagen av amfipodemøtet for det meste av klemmer og “neimen, der er du – hvordan går det med familien – hvordan har du hatt det – så godt å se deg igjen!” Ti minutter seinere har vanligvis den store polske delegasjonen organisert at vi alle skal gå ut og spise middag, samtidig som alle beundrer de nye “team-t-skjordene” de har.

Praten går både i tanglopper og om Livet – mange har besøkt hverandre – på arbeidsplassen eller også hjemme hos hverandre – på andre siden av jorden – siden forrige amfipodemøte, og så må historiene deles med de andre. Noen har sendt ungene ut i verden på universitetet – andre har forlovet seg, andre igjen har byttet jobb og by og kanskje kjøpt nytt hus – mange planlegger en ferie med andre amfipodologer i etterkant av møtet.

En ekte amfipodekonferanse-treat: hvis man er tidlig nok til postersesjonen kan man sikre seg heklete amfipoder! (foto: AH Tandberg)

Selvsagt snakker vi også om amfipoder – mest av alt snakker vi om amfipoder. De som bor i havet, de som bor i elver og innsjøer og de som bor i huler, i fuktig jord og på stranden. Noen studerer hvilke arter som finnes og hvordan evolusjonen av disse artene kanskje kan ha foregått, andre studerer spredningshistorien til en art eller en gruppe arter, det er de som studerer reproduktive strategier, og igjen andre som ser på hvordan amfipoder orienterer seg i verden.

Viktigst av alt på en konferanse er det faglige innholdet. Det var mye spennende å lære i Trapani. (alle foto: AH Tandberg)

I en kombinasjon av foredrag og postere forteller vi hverandre hva vi jobber med og hva vi prøver å finne ut av – og pausene er fulle av diskusjoner om hvordan vi kan finne ut mer, dele prøver og hjelpe hverandre. Dette er selvsagt ikke så veldig sjokkerende – det er sånn vi ønsker at et vitenskapelig samfunn skal fungere.

Årets amfipodekonferanse fant sted i Trapani – på Sicilia i Italia. I behagelig varme på en øy sør i Europa møttes vi over små kopper med sterk kaffe og store porsjoner pizza. Dette var en konferanse som fram til i fjor egentlig skulle organiseres i Tyrkia, men på grunn av politiske uroligheter ble den flyttet. På et års varsel arrangerte Trapani-gjengen et møte med 3 dager faglige aktiviteter fra morgen til kveld, med muligheter for ekskursjoner og innsamling av amfipoder både før og etter. Tilsammen litt mer enn 60 foredrag og 60 postere ble presentert.

Universitetet i Trapani ligger rett på stranden. Bading og is i lunchpausen – selvsagt etter en ordentlig kaffe! (alle foto: AH Tandberg)

Nyhetsbrevet Amphipod Newsletter kommer ut en gang i året, og i år med tangloppekonferanse kommer det ut i forbindelse med møtet. Mye av dette nyhetsbrevet skrives i Norge, du kan finne dem på World Amphipoda Database og Biodiversity Heritage Library. Her kan man finne en så komplett som vi kan få til liste over artikler fra siste år som handler om amfipoder, det er en oversikt over nye arter (i år var det 79 nye arter amfipoder beskrevet for vitenskapen – i fjor var det 156 (!) nye arter) – og så er det referater fra arbeidsmøter og invitasjoner til nye kurs. Siden vi er en kollega-gruppe som bor spredt rundt hele kloden er dette en nyttig måte å holde alle orientert om hva som skjer – de fleste av oss sitter nok som eneste amfipodeforsker på sin arbeidsplass (sånn bortsett fra den store polske gjengen fra Łodz og den stadig voksende gruppen fra Sevilla i Spania).

Den japanske t-skjorten var litt mer behjelpelig faglig… (nå er det bare å se de store forskjellene mellom familiene) (foto: AH Tandberg)

Om to år skal vi møtes i Dijon, vi gleder oss allerede! Kanskje skal den norske gjengen stille med de kuleste t-skjortene?

Anne Helene