Tag Archives: artsprosjektet

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.


Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.


Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.


Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.

TangloppeTorsdag: graverne Bathyporeia Lindstrøm, 1855

Noen amfipodegrupper er lettere å kjenne igjen enn andre. En av slektene jeg liker best å finne er Bathyporeia – og lenge var hovedgrunnen for det at de ser litt rare ut. Grunnen til at de ser så rare ut, er fordi de har tilpasset seg et gravende liv.

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Den rare øvre antennen til Bathyporeia elegans. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Hvorfor kaller jeg dem rare? Det mest iøyefallende er det inderste leddet på den øverste antennen – dette leddet er i hele slekten stort og klumpete og stikker rett ut framover og så henger liksom resten av antennen ned fra det, som en slapp sytråd. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være amfipodenes neseaper, men det viser seg at denne antennen/nesen brukes til mer enn å sjekke opp stilige damer.

Bathyporeia er en av de gruppene vi vet noe mer om enn hvordan de ser ut. Det har vist seg at vi kanskje til og med vet mer om oppførselen og levemåten enn vi vet om hvordan de forskjellige artene egentlig ser ut og hva som er forskjellen på de alle – dette er en gruppe der det er store forskjeller på voksne og yngre amfipoder, og det er også store forskjeller på hannene og hunnene i mange arter. I tillegg holder ofte flere arter til i samme område, og det gjør det ikke noe særlig lettere for de som observerer dem.

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d'Udekem d'Acoz

Bathyporeia elegans, samlet inn på Kvaløya i Tromsø kommune. Foto: C d’Udekem d’Acoz

Alle Bathyporeia-arter bor i havet, og bortsett fra noen få arter som også tåler litt brakkere vann, er alle ordentlig marine. I Norge har vi seks arter av Bathyporeia. Alle liker seg kun i sand – og da gjerne finkornet sand. Mange av artene lever i tidevannsonen – mellom høyvannslinjen og lavvannslinjen – resten lever på veldig grunt vann. Ofte holder de til i store ansamlinger – med over 1000 individer på en kvadratmeter registrert på både franske og engelske strender langs den engelske kanal. Dette gjør at det er rimelig lett å samle inn en liten mengde av disse amfipodene, og fra 30tallet til rundt 70tallet var det flere forskere som holdt på med akvariestudier av Bathyporeia. Flotte artikler med detaljert informasjon om bevegelse og matauk finnes for de som ønsker å lese.

De fleste Bathyporeia-artene svømmer sjelden, men når de svømmer er det med en viktig grunn – ofte er det for å finne seg en partner. Langs Kanalen er dette spesielt om våren – rundt vårjevndøgn – men mest av alt virker det som at månefasene styrer sjekke-aktiviteten:  det er allerflest som svømmer om natten like før fullmåne og like før nymåne. Det kan henge sammen med at det tar ca 15 dager fra eggene befruktes til de er små juvenile som er klare for å klatre ut i verden på egenhånd, for så “langt sør” kan hunnene få to kull i løpet av et år. Langs våre kyster får de bare et kull i året. Hos hannene som er klare for å reprodusere er det underste antenneparet ekstra langt, så det er nok her lukteorganene deres sitter – amfipodehanner (som så mange andre dyr) kan lukte seg fram til hunnene.

Graving, derimot, er det denne gruppen er eksperter på! Selve nedgravingen i sanden tar ofte kun et sekund (!), alle artiklene som beskriver dette sier at bevegelsene går for fort til at de klarer å si nøyaktig hva som skjer…  Kanskje dette ville vært noe for moderne filmkamera med masse slowmotion? Vi vet de begynner med å presse antennene og hodet ned i sanden med farten fra svømmingen (omtrent som om de tar en selvvalgt frontkollisjon med bunnen), og så bruker de svømmefarten til å presse seg langt nok ned til at beina kan hjelpe til. Her fungerer det store antenneleddet som en plog som deler sanden for at resten av dyret skal kunne bevege seg gjennom sanden.

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Illustrasjon av hvordan Bathyporeia sarsi ligger nede i sanden. Legg merke til at ingen del av amfipoden stikker opp av sanden, men at det er en åpning ved hodet/antennene. Fig 1 Nicolaisen & Kanneworff 1969

Når amfipoden har gravd seg helt ned i sanden slapper den litt mer av – nå pumper den store antennen opp og ned ca en gang i sekundet mens tuppen løsner sandkorn foran i hulen. Pumpingen løfter et og et sandkort opp mot munnen – for nå ligger de på ryggen – og så spiser de forsiktig av alt av biologisk materiale som henger fast til sandkornet, før det blir dyttet videre bakover av det fremste beinparet. Beina videre bakover har delvis i oppgave å holde oppe sandtaket i hulen, og delvis dytte sand bakover og amfipoden framover. Bakkroppen ligger framoverbøyd over magen – nesten som en halvlukket foldekniv – og halebeina (uropodene) er spredd ut for å holde oppe taket.

 

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d'Udekem d'Acoz 2004

Alle de mange børstene på bakkroppen (urosomet) til en generalisert Bathyporeia. Fig 2 fra d’Udekem d’Acoz 2004

De fleste av børstene både på antennene og beina er bevegelige, og det kan virke som om de styres av amfipoden – ikke bare passivt etter hvor motstanden i vannet og sanden dytter dem. Studier danskene Nicolaisen og Kanneworff gjorde på slutten av 1960tallet med Bathyporeia pilosa og B. sarsi i akvarier viste at begge artene brukte børstene aktivt til å plukke opp og flytte sandkorn inn mot munnen og så videre bakover.

Selv om dette kan virke som en ganske beskyttet og rolig tilværelse, er ikke alt bare fryd og gammen for amfipodene i slekten Bathyporeia. Copepoden Sphaeronella paradoxa Hansen, 1897 parasitterer ofte hunner fra artene B. pelagica og B. sarsi – da setter de seg inne i rugeposen og dette hindrer som oftest at det kan være egg eller unger der. Mest sannsynlig kommer copepodene på hunnene når de kommer ut av sanden og svermer. Kanskje kan vi si det er sjekkingen som er den farligste perioden i livet?

Anne Helene

Litteratur:

Fish, J.D., 1975. Development, hatching and brood size in Bathyporeia pilosa and B. pelagica (Crustacea: Amphipoda). Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 55: 357-368.

Nicolaisen W, Kanneworff E (1969) On the burrowing and feeding habits of the amphipod Bathyporeia pilosa Lindstrom and Bathyporeia sarsi Watkin. Ophelia 6, 231-250.

d’Udekem d’Acoz C (2004) The genus Bathyporeia Lindström, 1855, in western Europe (Crustacea: Amphipoda: Pontoporeiidae). Zoologische Verhandelingen 348, 1-160.

Watkin, E.E., 1939b. The pelagic phase in the life history of the amphipod genus Bathyporeia. Journal of the marine biological Association of the United Kingdom 23: 467-481

SommerLopper: Jakten på det ultimate tokt-postkortet…

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Hilde, Anne Helene og Tone på dekk. Foto: AH Tandberg

Inspirert av forrige ukes blogpost om GO Sars sin reisebrev-artikkel fra en sommerinnsamlingsreise, har vi bestemt oss for å modernisere sjangeren og skrive våre egne “Beretninger om en i 2017 foretatt zoologisk (og geobiologisk) reise”. Vi er ombord på forskningsfartøyet G.O.Sars, og toktet vi er på er organisert for og av KG Jebsen Senter for DyphavsForskning ved UiB. Biologene som jobber med “store ting” er Hilde og Tone som er straks ferdige masterstudenter fra Institutt for Biologi og Anne Helene fra Universitetsmuseet.

Reisebrev er kanskje ikke så vanlig lengre, men det er ikke lenge siden vi sendte mange postkort fra hver reise vi foretok på land. Siden vi er på havet og det ikke er noen postkasse i nærheten har vi bestemt oss for å sende dere postkortene våre som en blog. Da blir det mange postkort på en gang. Kanskje et av dem er det ultimate for deg? God lesing!

Hilde, Tone, Anne Helene

KGJebsenCDeepSea-tokt-leg2

Hei! Jeg er fortsatt ute på havet, mer nøyaktig langt ute i norske havet. Her er det flatt og nesten ingen bølger! Det er ikke noe som heter en typisk dag her på G.O. Sars. Vi jobber gjerne på skift, noen ganger om natten, noen ganger om dagen. Det kan hende vi sitter oss på møterommet og jobber med arbeidet vårt individuelt, og det er en perfekt plass å diskutere problemstillinger med kollegaer. På båten er det både geologer, biokjemikere, mikrobiologer og marinbiologer som skal få prøver fra dyphavet. Prøvene samples ved hjelp av en ROV, som er et fjernstyrt kjøretøy tilpasset for å jobbe helt ned til 6000 meters dyp! For mange av oss blir det en del tid i ROV rommet hvor man kan se live hvordan det ser ut i dypet. Når ROVen kommer «på land» kommer forskerne løpende for å hente fangsten sin. For oss biologer blir det ganske mange timer på laboratoriet hvor vi sorterer alle dyr vi finner. Disse dyrene kan være 1-2 millimeter og oppover i størrelse, så å gå igjennom prøver med mye sand og stein kan ta lang tid. Men heldigvis er det veldig kjekt arbeid og vi finner mange kule dyr!  Håper alt står bra til på fastlandet!
Livet på forskningsbåten

ROV slurping
En ROV er en ubemannet undervannsbåt, den blir styrt fra et kontrollrom på skipet. ROVen som brukes på dette toktet heter Ægir 6000. I teorien skal den kunne gå ned til 6000 meters dyp. Så langt ned har de ikke testet om den tåler enda, men jeg har personlig sett den slå sin egen rekord med å dykke ned til over 3000 m i fjor. Fun fact: ROVen Ægir 6000 har fått navnet sitt fra en jotun i norrøn mytologi og betyr den som rår over havet. Ifølge norrøn mytologi var jotunen Ægir den som inviterte æsene til ete- og drikkegilde, og Odin mente at Ægir brygget det beste ølet.

ROVen blir heist opp på dekk.

ROVen blir heist opp på dekk.

Videre til de mer seriøse temaene; hvordan fanger man dyr med denne store farkosten? Ægir har 2 armer, høyre heter Titan og venstre heter Atlas. Vi har utstyrt Ægir med noe vi kaller en suction sampler, som kan oversettes til en støvsuger på godt norsk. Ægir har også et utrolig bra kamera, slik at når vi ser interessante dyr kan vi støvsuge det opp. Ved hjelp av ROV gutta på kontrollrommet får vi velge ut hva vi vil plukke med oss. Vi kan ta 5 ulike prøver ettersom vi har 5 kammer som roterer rundt etter hver prøvetaking, da vet vi presis hvor støvsugeprøve nummer 1 er fra, nummer 2 osv. Støvsugeren kan fange dyr som lever nedi og oppå sedimentene, i tillegg til de som svømmer over havbunnen. Om selve fangsten kan dere lese om i Tones postkort. Støvsugeren styres av høyrearmen Titan. Finmotorikken er helt utrolig, kloen på armen kan snurres og bøyes i alle retninger. Utrolig praktisk! Et av dyrene på ønskelisten var å samle inn en spesiell type mangebørstemark. Akkurat disse er så tynne og lange at de ser ut som en gresslette. Sammen med disse bor det ulike typer dyr, og når man støvsuger mangebørstemarken, får man det som lever sammen med den og. Veldig interessant og praktisk at man får flere ulike typer dyr på en gang. Kloen titan kan også brukes til andre ting, ROV teamet fanget for eksempel en fisk med den. De er utrolig dyktige, og det er utrolig kult å se!

Hei alle landkrabber! På G.O Sars har vi klart å fange mange kule dyr! Vi har tatt prøver ved varmekilder på midthavsryggen i Norskehavet. Vi har tatt 2 typer prøver; en støvsuger (suction sampler) som vi bruker til å suge til oss det som lever på/ved varme og kaldekilder. I disse prøvene har vi blant annet funnet snegler (både store og små – butte og spisse!), børstemarker (polychaeta), tanglopper (amfipoder), anemoner, reker og fisk. Det sies at hver varmekilde har sin egen fisk, og denne fisken ved Loke slottet (som området heter) har vi bare hatt 2 av tidligere, men vi har klart å fange 4 til! Vi har også lagt ut noen feller, noe dere kan lese mer om i Hilde sitt postkort. På ROV rommet hvor vi kan se hva som skjer i dyphavet live ble det også gjort en del filming av dyrene som lever nede på lokeslottet. Vi fikk filmet amfipoder (Exitomelita sigynea) som reproduserte seg (some lovin’), tusenvis av snegler som levde på varmekildene og på børstemark matter (som ser ut som flekker med gress). Vi så også flere av disse unike fiskene, samt hvite og mørke anemoner. Vi klarte også å filme en dumbo blekksprut! Filmen er av høy kvalitet og vi skal bruke den til å formidle forskningen vi gjør. Vi skal ta ut stillbilder som skal brukes i artikler til å illustrere hva som faktisk finnes på 2300 meters dyp ved varme og kaldekilder. Og det blir kule bilder det! I år satt vi også ut kubein. Ja, som i beinet inni en faktisk ku – ikke verktøyet. Når store dyr (for eksempel hval) dør, så faller kroppen ned på havbunnen. Mange små dyr kommer da og spiser resten av hvalen, også skjelettet. Slike skjelett fungerer då som en oase av mat. Så ved å plassere ut et kubein (ettersom vi ikke har noen hval bein..) kan vi simulere slike hval fall. Så til neste år skal vi hente kubeinene og se hva som har spist på de. Det blir kjempe spennende! Sees snart?
Tone

En av oppgavene våre på toktet var å sette ut to feller i håp om å fange amfipoder. Fellene består av et plastrør med et finmasket nett i den ene enden, og en trakt i den andre. Trakten gjør at amfipodene kan lett svømme inn i fellen, men vil ha vanskelig for å svømme ut igjen. Ettersom vi vet at noen av amfipodene er åtseletere, la vi en åpnet sild i hver felle som åte. Da vil den lukte godt, og trekke til seg åtseleterne. Dette forsøkte vi på fjorårets tokt også, men med litt dårlig planlegging. Da ble fellene festet på ROVen rett ved propellene. Det ble ikke en suksess, og derfor forsøkte vi noe nytt i år. Denne gangen ble de ankret med en vekt og selve fellen fløt ca 10 – 20 cm over havbunnen. De ble fraktet ned på ca 2300 meter dyp, i nærheten av de varme kildene. De ble liggende der i ca 2 døgn, og resultatet i en av fellene er dere på bildet. Som dere ser hadde amfipodene spist ganske mye av fisken, og det var veldig overraskende for meg. Imponerende mye! Det var også flere forskjellige arter enn forventet, noe som gjorde amfipode-dronningen Anne Helene veldig glad. Innholdet ble fotografert og sortert for å bli tatt vare på, og etter toktet skal Anne Helene få kose seg videre med å identifisere hver enkelt. Vi var fornøyde med fangsten!

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Amfipodefangsten sammen med silden. Legg merke til hvor mye de har spist midt på buken! Foto: H Dybevig

Hilde

“Nei, dette kan vi ikke streame live på nettet!”

“Oi!”

“Det blir pornofilm!”

“Wow – så akrobatisk!”

Det var mange kommentarer som strømmet på i ROV-rommet (Central Operation) da vi fikk de første bildene av vent-amfipodene på Lokeslottet i år. Vi var ferdige med dykkets geologiske innsamlinger, og ROVen svømte opp til foten av skorsteinen der vi vet Exitomelita sigynae holder til. Vi biologene gledet oss stort til det hele, for årets dykk har blitt livestreamet (se lenke nederst i blogposten) og vi var klare til å forklare dyphavsbiologi til alle og enhver som ville innom facebooksiden til toktet. Og hva så vi? E. sigynae i gang med å sikre neste generasjon.

E. sigynae er den mest karakteristiske av de amfipodene vi bare finner på varmekilder i Norskehavet, mest fordi den holder til så nært selve utblåsningspunktet der den sitter på skorsteinen. Men den er ikke den eneste amfipoden som finnes på Lokeslottet – det  er flere andre arter også. Familien Oedicerotidae (her står det litt om noen Oedicerotidae) er kanskje mest vanlig – og der har vi har en ny art som vi er i ferd med å beskrive! I tillegg er barittfeltet rundt en liten urskog av amfipoder (inni urskogen av polychaeter). Her finner vi både store og små amfipoder, og det har blitt mye spennende med hjem til laben. Fellene som Hilde skrev om var også fulle av åtseletende Lysianassider (slike som Tmetonyx cicada – selv om den ikke var i prøvene nå) – blant annet Eurythenes gryllus, så nå har vi har både mange arter fra mange familier og noe vi ikke helt vet hva er…

Anne Helene

Lenker:

KG Jebsen Centre for Deep Sea Research
Twitter: @KGJebsenCDeepSea
Facebook: @KGJebsenCDeepSea
Livestreaming av dykk (vi er like nord for Jan Mayen)

Sommerlopper: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise”

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilse på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Dagens biologer klare for sommerinnsamling! Anne Helene, Tone og Hilde i vinden på framdekket på forskningsbåten G. O. Sars. Foto: AH Tandberg

Det er sommer, skolene har tatt ferie, og det er det nok flere som godt kan tenke seg å få. Mens vi legger fra kai i Tromsø med forskningsfartøyet G.O. Sars for å undersøke Norskehavets dype hemmeligheter, starter årets “Sommerlopper” – TangloppeTorsdag sin feiring av sommerferietiden.

Det engelske ordet for tokt, “cruise”, får faglige innsamlingsturer til å høres ut som en sommerferie med god mat og soldekk med lek og late stoler. God mat får vi, og sikkert minst like luksuriøst (og ikke minst enestående) som på et mer tradisjonelt cruiseskip, og prislappen tør jeg ikke tenke på. Men ferie vil nok de fleste ikke kalle det – selv om vi har det både spennende og moro her ombord. Det er kanskje slik mange forskere har “ferie” – vi bruker tiden der det er rolig rundt oss til å reise til spennende steder og samle nytt materiale?

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

En ung G. O. Sars (fotografert i 1871 av F. Klem; eier: Billedsamlingen, Nasjonalbiblioteket)

Det er lang tradisjon for å blande arbeid med glede innen marinbiologisk forskning. En sommer kan brukes til så mangt – og gjerne til å samle dyr i fint vær på en behagelig plass. G.O. Sars – han som båten vår er kalt opp etter – visste nok hva han gjorde da han som 28-åring sommeren 1865 bestemte seg for å undersøke “de sydligere Kyster af vort Land”. Turen gikk langs kystene av Christianias og Christiansands Stifter – eller langs Oslofjorden og nedover langs Sørlandskysten. Denne turen er beskrevet i en artikkel i Nyt Magazin for Naturvidenskaperne: “Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter”. Slik stilen var for publikasjoner om innsamlingsturer på den tiden, er dette en blanding av reisebrev og en “inventorieliste” over artene han har truffet på.
beretning_intro

Han begynte tilforlatelig i Drøbak – et sted som allerede da var kjent blant marinbiologer. Den danske marinbiologen O.F. Müller hadde allerede vært der midt på 1700-tallet og sjekket dyrelivet i fjæra – det i dag mest synlige resultatet av hans arbeid er det latinske navnet på den grønne kråkebollen: Strongylocentrorus droebachiensis. Men Georg Ossian (han likte visst best å bare bli kalt “Ossian”) hadde et ekstra triks for å samle spennende dyr: han hadde konstruert en særdeles fin bunnskrape som kunne ta prøver av det han kalte “de finere Sødyr” og da spesielt krepsdyr.

"Biologen" - den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

“Biologen” – den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. Foto: UiO.

Drøbaksundet gav ham også mange og mangfoldige resultater – og Universitetet etablerte nær 30 år seinere en marinbiologisk stasjon i Drøbak – den brukes fremdeles av glade biologer. Selv syntes Sars det var så praktisk med Drøbak – bare to timers dampskipstur unna hjemme – og lett og billig å skaffe seg bosted i Drøbak mens han holdt på med innsamlingene!

Ferden fortsatte videre til Vallø, så til Langesund, Risør, Flekkefjord og til slutt Farsund. Han noterte både bunnforhold, strømretninger og dyreliv, og i løpet av turen beskrev han ikke mindre enn 15 nye arter (flere også med ny slekt) i artikkel-reisebrevet sitt!

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Kart over sørNorge, med G.O. Sars sin sommertur i 1865 inntegnet. 1: Drøbak 2: Vallø 3: Langesund 4: Risør 5: Flekkefjord 6: Farsund. (kart fra Google maps, inntegninger AH Tandberg)

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Sars sin bunnskrape. Illustrasjon 17 fra Den Norske Nordhavsekspedisjon (Vol 1).

Han traff også på Pandalus borealis – det vi i dag ofte kaller ishavsreke – og som er den vanlige reken vi spiser på smørbrød eller til sommerfest. Han var dog ganske usikker på om det han hadde funnet noen få eksemplarer av utenfor Langesund virkelig var P. borealis – og han sammenlignet den med Svelvigsrekene (ofte fanget ved Svelvig utenfor Drammen) – de skulle være både særdeles gode og ha “fin Smag”. Langesund hadde flere kaldtvannsarter: pungreken Mysis erythropthalma som Goes hadde funnet på Svalbard tidligere ble registrert av Sars, som også diskuterte hvorfor en så kaldtlevende art skulle være her. Det kan nok godt hende at Georg Ossian ikke badet så mye som en vanlig sommergjest gjør i dag, men jeg er ganske sikker på at han kjente på vannet og ville ha skrevet det ned om det var ekstra kaldt i Langesund.

Amfipodene han fant var mange og mangeartede. Spesielt på mudder bunn fant han mange – men han likte spesielt de litt mer uvanlige artene han fant på sandbunn.

Helt på slutten av reisebrevet skriver Sars: “En Times Gang (fra Farsund) fører os i Vest til den sandige for Havet utsatte Listerkyst, hvorhen man især efter en stærk Sydveststorm bør tage sig en Udflugt, ikke alene for at nyde det storartede Syn af de sig fraadende mor den flade Strand brydende Bølger, men ogsåå for at undersøge de af Brændingerne opkastede løsrevne Tangstykker, hvor ikke alene Algologen, men også Zoologen vel vil kunne finde adskilligst af Interesse.“ Dette er et sommertips som ikke bare er gyldig i Farsund, men langs hele kysten: finn deg et avrevet stykke tang og se hvor mye morsomt som bor på den!

Anne Helene

Litteratur:

Sars, G.O. (1867)  Beretning om en i Sommeren 1865 foretagen zoologisk Reise ved Kysterne af Christianias og Christiansands Stifter. Nyt Magazin for Naturvidenskaperne, 84-128.

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene