Monthly Archives: July 2016

SommerLopper: Hvordan kan vi vite hvordan amfipodene lever?

For at vi skal beskrive en ny art for vitenskapen trenger vi som et minimum å vite hvordan den ser ut og hvor den ble funnet. I de siste 10-15 årene har det også vanlig å inkludere en analyse av deler av arvestoffet til den nye arten. Så blir et eller flere eksemplarer plassert som “type” for den nye arten i en egen del av samlingene på et vitenskapelig museum, og alt vi vet om arten blir skrevet i en artikkel som andre forskere kan bruke som referanse. For de aller fleste av de nærmere 10 000 kjente artene amfipoder er dette alt vi vet. Du tenker kanskje at det blir litt kjedelig? Et navn – på latin – på en liste over arter?

Misforstå meg rett – jeg er en av dem som mener at en oversikt over hvilke arter som finnes – og beskrivelse av nye arter er noe av det minst kjedelige og mest viktige det går an å jobbe med innenfor biologi, og det er et eget og viktig fagfelt i seg selv. Men av og til er det morsomt å finne ut litt mer om de forskjellige artene – det kan blant annet hjelpe oss å forstå hva som har gjort at de har blitt forskjellige.

Noen amfipoder kan observeres mens de spiser på alger

Noen amfipoder kan observeres mens de spiser. Foto: K Kongshavn

Hvordan kan vi finne ut mer om en art? Hvordan kan vi finne ut av om den er vanlig eller sjelden, om den lever kort eller lenge, om den får få eller mange barn, om hva den spiser og hvem som spiser den, om den har en fast make eller om den har “one-night-stands” ? Dette er de tingene vi kaller autøkologi (egen økologi) for en art. Økologi blir ofte brukt om “læren om livet” eller “læren om heimen” – om hvilke sammenhenger vi kan finne mellom individer eller arter og det miljøet de lever i. Ordet kommer fra de greske uttrykkene oikos (οἶκος) – “hushold” og logos (λόγος) – “læren om”. Økologi er et stort og spennende fagfelt i seg selv.

Hvis vi skal begrense oss til å finne ut om amfipodene og deres autøkologi vil vi fort oppdage at vi for det meste ikke vet så fryktelig mye. De fleste artene kjenner vi bare av utseende og navn – om det er noe mer vi vet om dem er dette gjerne kun en liste over steder de er funnet. Men dette er et godt utgangspunkt for å lage teorier om hvordan de ellers lever: ut fra sammenligning med arter vi vet litt mer om kan vi gjøre kvalifisert gjetning om en hel del. Disse teoriene kan siden testes etterhvert som vi samler inn flere individer, eller i egne studier vi lager for å se om teoriene holder vann.

De fleste økologiske undersøkelser begynner med observasjon av arten der den bor. Siden de fleste amfipodene holder til på steder der det ikke er veldig lett å observere over lang tid, er dette en metode som bare kan brukes på en liten del av artene vi kjenner til. For amfipoder som bor i elver, på grunt sjøvann og på land har vi heldigvis en del slike studier. Disse, og noen få studier av dyr som har blitt holdt over lengre tid i akvarier, er bakgrunnsmateriale for de teoriene vi lager om de fleste andre artene.

To Gammarus oceanicus hilser på hverandre i akvariet. Foto: AHS Tandberg

To Gammarus oceanicus hilser på hverandre i akvariet. Foto: AHS Tandberg

Det som kanskje er det enkleste å mene noe om, er hvilket kosthold en art holder seg med. Munndelene kan gi oss informasjon om hvordan maten kan komme inn i kroppen: om den må skrapes opp med framsiden av kjeven (incisor på mandibel), knuses med store jeksler (molarer) eller om arten har en ekstra stor kjevefot (maxilliped) som kan skufle opp mudder med mye organiske matrester i seg. Vi kan også prøve å se på hva som er i fordøyelsessystemet til amfipodene – dette er lettere å få til på litt store dyr (kanskje 1 cm lange eller mer?), og det må gjøres på rimelig ferskt innsamlete dyr. Dette er en metode som flere forskere har benyttet seg av i den senere tid, og ut fra det de har funnet ut om mageinnhold kan vi “gå tilbake” og knytte mattyper til munndelsfasonger for de artene vi ikke har studert så nøye. En tredje metode er å undersøke det som kalles “stabile isotoper”. Dette er en kjemisk analyse av dyret som sier noe om hvor i næringskjeden de holder til: om de er “vegetarianere” eller “kjøttetere” – vi kan til og med si om de da spiser dyr som spiser planter eller dyr som allerede har spist andre dyr.

Hvordan de får tak i maten sin er et annet kapittel. Vi kan si ganske mye ut fra hvordan de ser ut – og hva de spiser. De som jakter på åtsel har ofte egne “lukteorganer” som hjelper dem til å finne fram til maten, og de er ofte gode svømmere. Det kan vi se på hvor strømlinjeformet de er, og på størrelsen av svømmeføttene. De som fanger små matpartikler fra vannet (som for eksempel Laetmatophilus tuberculatus) har ofte lange og hårete antenner som de bruker til det formålet.

Paraphitoe hystrix - en amfipode med pigger som sikkert beskytter mot å bli lett bytte. Foto: AHS Tandberg

Paraphitoe hystrix – en amfipode med pigger som sikkert beskytter mot å bli lett bytte. Foto: AHS Tandberg

Hvem spiser amfipodene – og hvordan beskytter de seg mot de som vil spise dem? For å finne hvem som har amfipoder som mat, kan vi undersøke mageinnholdet på de vi tror kan ha mulighet til å spise dem, og se om vi finner biter vi kan identifisere der. Vi vet at mange sjøfugler og vadefugler spiser amfipoder, og vi vet at mange fiskearter spiser det de kan få tak i av amfipoder. Vi har også sett at mange krabbearter liker å spise bunnlevende amfipoder, og de som svømmer i vannsøylen (ikke holder til ved bunnen) er ofte å finne sammen med andre små krepsdyr i magen på hval og sel. Mange arter har pigger eller skarpe kanter på kroppen (for eksempel Odius carinatus) – dette kan ha kommet som en beskyttelse mot å bli spist. Fargen på dyret kan også være til hjelp til å gjemme seg – hvis den som spiser dem bruker øynene til å finen maten sin.

Hva så med reproduksjon? Alle amfipoder lager avkom på samme måte: hunnen bærer befruktete egg i en rugepose fram til de har blitt små amfipoder som kan klare seg på egenhånd. Hvor mange egg de har, hvor lang tid de bærer på eggene og hva som skjer etterpå, er det litt vanskeligere å si noe om uten at vi har observert arten – dette har vist seg å være detaljer som varierer ganske mye mellom artene. Vi kan si litt ut fra temperaturen på vannet dyrene bor i: i kaldere vann er det mer vanlig med større egg (da er det plass til færre egg hos hver hunn); store egg trenger vanligvis å ruges i lengre tid enn mindre egg.

Stenothoidae fra Svalbard, med store egg. Foto AHS Tandberg

Stenothoidae fra Svalbard, med store egg. Foto AHS Tandberg

En ting vi ikke kan si noe om hvis vi ikke observerer direkte, er hvordan parene finner hverandre, om det er “sjekking”, hvor lang tid hannene må holde på hunnene før det skjer noe mer, og ikke minst: kan det tenkes at parene holder sammen etter selve befruktningen? Vi vet at det finnes arter som samles i store grupper når reproduksjonen skal begynne, og at de der driver med noe vi tror er å vise seg fram for hverandre. Vi har observasjoner av hunner som ikke bytter skall før hannen gir opp (og en ny hann tar over holdingen), og vi har studier som viser at hannene holder seg lengre oppe i vannet (borte fra havbunnen) enn hunnene helt fram til like før hunnene begynner et reproduktivt skallskifte. For noen arter har vi også data som peker på at partnerne holder sammen etter at barna har kommet ut av rugeposen, og at de passer på avkommet.

Metopa alderii hunn med egg (rødt område). Foto: F Pleijel

Metopa alderii hunn med egg (rødt område). Foto: F Pleijel

Hvis vi kan gjøre innsamlinger flere ganger gjennom et år, kan vi bruke sammensetningen av hanner, hunner med egg, hunner uten egg og unger til å beskrive reproduksjonssyklusen: finnes det en bestemt tid på året at reproduksjon skjer, hvor lang tid bærer hunnene eggene, finnes det tider på året det det ikke finnes noen voksne? Det siste kan gi oss en pekepinn på hvor mange ganger en voksen kan reprodusere i løpet av livet: om det kan skje flere ganger eller bare en gang – dette kan også si noe om hvor gamle amfipodearten vi samler inn kan bli. Igjen er det noen trender etter hvor varmt eller kaldt vannet er: ved polene (i kaldt vann) lever amfipodene normalt lengre enn om de lever ved ekvator (i varmt vann). For arter som lever i kaldt vann er det vanlig at de bare får et kull.

 

For alle trender finnes det sikkert et eller flere unntak. Vi kan ikke si noenting sikkert før vi har undersøkt nærmere – det er det som ligger i vitenskap. Vi lager teorier om det vi ikke vet ut fra det vi allerede vet, og så tester vi systematisk teoriene for å se om de stemmer. Så selv om jeg jobber med dyr som lever i kaldt sjøvann, og derfor har med meg en del tanker om at de sannsynligvis får få og store egg, at de bruker lang tid på å bære eggene med seg, og at de nok må leve minst et år før de kan få det ene kullet med barn de kan få, kan det godt tenkes at det ikke alltid er så enkelt. Det vil det komme mer om i en annen blogg..

Det er ganske fint å observere dyr der de bor til vanlig. Enten det er på stranden, i fjæra eller der du kan se på dem med dykkemaske kan du se etter hva de spiser, hvordan de finner seg en partner eller om hunnene bærer på egg. Kanskje kan du se mange små og en stor, eller kanskje du ser fugl eller fisk som spiser amfipoder? Alt dette er små brikker i kunnskapen om disse artenes økologi..

Anne Helene


Litteratur:

Agrawal VP (1963) Studies on the physiology of digestion in Corophium volutator. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdoms 43, 125-128

Arndt DE, Berge J, Brandt A (2005) Mouthpart-atlas of arctic sympagic amphipods – trophic niche separation based on mouthpart morphology and feeding ecology. Journal of Crustacean Bioogy 25, 401-412.

Beermann J, Dick JTA, Thiel M (2015) Social recognition in Amphipods: An overview. (Kap 6: Social Recognition in Invertebrates). Springer Verlag.

Enequist P. (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala 28. 1-196

Weslawski JM, Legezynska J (2002) Life cycles of some Arctic Amphipods. Polish Polar Research 23, 253-269

Weslawski JM, Stempniewicz L, Galaktionov K (1994) Summer diet of seabirds from the Frans Josef Land archipelago, Russian Arctic. Polar Research 13, 173-181.

Weslawski JM, Ryg M, Smith TG, Ortisland NA (1994) Diet of Ringed Seals (Phoca hispida) in a fjord of West Svalbard. Arctic 47, 109-114

Sommerlopper: ferskvannsamfipoder i Norge

Fra det hemmelige favorittfiskevannet? Foto: AHS Tandberg

Fra det hemmelige favorittfiskevannet? Foto: AHS Tandberg

Hva kan vel være mer fredfylt og sommerlig enn å sitte ved et stille vann, agne fiskekroken, og håpe på at ørreten vil bite? Kanskje du fisker med fluen Gammarus? For mange gir slike fisketurer enda bedre sommerminner enn lange, varme timer på stranden. I tillegg er dette timer du kan være ekstra glad for ferskvannsamfipodene – for de er en av livrettene til ørreten du kanskje drømmer om å legge på grillen til kvelden…

Et sted mellom 10 og 15% av alle amfipodeartene lever i ferskvann. Det er flere grunner til at vi ikke har et helt eksakt tall på dette. Først og fremst vet vi ikke helt hvor mange arter som finnes – hvert år beskrives litt mer enn 100 nye amfipode-arter for vitenskapen. Vi finner ut mer og mer om arter som bor på steder vi ikke har tenkt på som mulige å samle fra: fra søramerikanske løvdekkede jungelskogbunner, fra kalksteinshuler på Balkan, fra varme kilder på Island, fra de dypeste delene av Mariana-gropen og fra varme kilder i Norskehavet. Alle disse stedene, og mange andre, har vi sett flere nye arter beskrevet fra de siste 10 årene. Det er litt forventet – det er jo steder vi ikke har hatt så lett for å undersøke tidligere, og de som bor der har vært skjult for oss.

Gammarus lacustris. Foto: Jānis U. - LV wiki

Gammarus lacustris. Foto: Jānis U. – LV wiki

Men også rett under nesen på oss finnes ukjente arter. Elver og innsjøer er for det meste områder vi kjenner bedre enn store havdyp eller underjordiske grotter. Vi går tur langs dem, vi bor ved siden av dem, og vi fanger mat i dem – vi har gjort dette i flere århundrer. Allikevel kjenner vi ikke alltid så mye til de små artene som bor i disse områdene.

Vi mener at amfipodene som gruppe startet sin utvikling i havet, rundt den tidlige karbontiden (300-360 millioner år siden, sånn cirka). Vi vet at de etterhvert må ha klart å leve i ferskvann, for de har kommet seg opp i elver og inn til innsjøer ganske tidlig. De eldste eksemplarene vi har av amfipoder er fra ravbiter fra tidlig eocen (ca 35 millioner år siden) – og for å bli fanget i rav (forsteinet harpiks) må de i alle fall ha vært i nærheten av land. Vi mener også at utviklingen til å bli forskjellige arter ser ut til å gå litt fortere i ferskvann enn i saltvann – dette er nok mest av alt fordi det er så lett å bli skilt fra alle de andre i samme gruppe, og så fortsette å utvikle seg i en litt annen retning enn de andre. Dette kalles artsdannelse ved isolasjon. Slik har vi endt opp med nesten 1900 kjente arter av ferskvannsamfipoder – mange ganske like, men allikevel såpass forskjellige at vi mener de er forskjellige arter.

I Norge har vi ikke så mange arter amfipoder i ferskvann. Den største grunnen til det, er at alt land – inkludert ferskvannet – var frosset over av istider flere ganger, den siste som dekket Skandinavia var på sitt største bare 17 000 år siden. For bare 8500 år siden smeltet de siste delene av isen fra vår fine halvøy. Det er ikke lang tid for små vannlevende dyr å spre seg på!

Artskart-registreringer for Gammarus lacustris. http://data.artsdatabanken.no/Taxon/1918

Artskart-registreringer for Gammarus lacustris. http://data.artsdatabanken.no/Taxon/1918

De fleste innsjøene og en del av elvene i Norge har en art amfipode å skilte med: Gammarus lacustris GO Sars, 1863. Gammarus er en stor amfipode-slekt – vi finner representanter fra denne både i saltvann, brakkvann, havis og ferskvann. Mange av artene vi finner på stranden er i denne slekten. Gammarus er det første navnet som ble brukt om dyr som vi nå kaller amfipoder.

G. lacustris  er en av de få amfipodeartene som har flere norske navn også: Nordlig marflo og grunnåte. Det er denne som er favorittmaten til ørret og røye (og derfor finnes det en fluefiskeflue som ligner på den), den blir også spist av insekter som øyenstikkerlarver og vannkalver. Selv spiser den det meste: gammelt og halvråttent løv, biter av døde dyr, og mest av alt: andre små krepsdyr eller insekter – gjerne unger fra disse. Den liker seg i vann som er passe forfriskende om sommeren (10-14 ºC), og den trives best på sand eller steinbunn. Det er derfor ingen vits i å lete veldig etter den i vestlandets bratteste breelver, men du kan finne den mange andre plasser: på østlandet, sørlandet, i trøndelag og i nordnorge.

To forskjellige teorier om innkomstveier for Gammarus lacustris. Fig 5 fra Vainio & Väinölä 2003.

To forskjellige teorier om innkomstveier for Gammarus lacustris. Fig 5 fra Vainio & Väinölä 2003.

Undersøkelser av arvestoffet til Gammarus lacustris fra forskjellige steder i Norge og resten av Europa viser at den koloniserte innsjøene her langs forskjellige ruter etter at isen smeltet. De nordnorske og nordfinske elvene og vannene ble nådd av grupper som startet i Russland, mens de sørnorske, svenske og danske områdene ble nådd av grupper som startet i vest-Europa. Disse gruppene møtes i nordnorge, og der blander de seg igjen. En liten gruppe fra nordmøre og sørtrøndelag virker å være ganske forskjellig fra begge de to andre gruppene – disse har sannsynligvis kommet tidlig etter issmeltingen – kysten var det første som smeltet fram. Siden alle disse variantene av  G. lacustris så fint klarer å blande seg med hverandre tenker vi på dem som en art. De har kanskje ikke vært isolert fra hverandre lenge nok – eller så var ikke elvene og innsjøene nok forskjellige fra hverandre til å drive dem i forskjellige retninger, slik vi ser i andre, eldre ferskvannsystem.

Isens utbredelse og mulige ankomstveier for de forskjellige gruppene av Gammarus lacustris. Fig 7 fra Vainio & Väinölä 2003.

Isens utbredelse og mulige ankomstveier for de forskjellige gruppene av Gammarus lacustris. Fig 7 fra Vainio & Väinölä 2003.

Isdekket trakk seg tilbake fra de sørlige delene av Jæren så tidlig som 14 000 år siden, vi mener at dette er noen av de områdene som tidligst ble befolket av både planter og dyr etter istiden. En del større innsjøer her har mange “glaciale relikte arter” (istids-overlevninger). Det samme gjelder for innsjøer i Østfold, Akershus og nedre Hedmark – opp til Mjøsa. Her finner vi det vi med et samleuttrykk kaller istidskreps  – krepsdyr som har overlevd siden istiden i noen få utvalgte, kalde innsjøer. Mye spennende kan bli sagt om disse artene, og kanskje kommer det mer i en annen blogg?

For sommeren sier jeg “skitt fiske” til dere som drar ut på leit etter ørret og røye – og vær glad i amfipodene som gir de fine fiskene så god mat. Kanskje du bruker en Gammarus-flue for å få tak i fisken? Nå vet du hvorfor de heter det…

Anne Helene


Litteratur:

Vainio JK & Väinölä R, 2003. Refugial races and postglacial colonization history of the freshwater amphipod Gammarus lacustris in Northern Europe. Biological Journal of the Linnean Society 79: 523-542.

Väinölä R, Vainio JK & Palo JU, 2001. Phylogeography of “glacial relict” Gammaracanthus (Crustacea, Amphipoda) from boreal lakes and the Caspian and White seas. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Science 58: 2247-2257.


Eksterne lenker:

SommerLopper: Varme strender, sandhoppere og om å finne veien

Noe av det fineste med sandstrender er kanskje ikke å være ute i vannet, men å holde seg på den tørre, varme sanden. Man kan kjenne seg hjemme på en slik strand. Det finnes en gruppe amfipoder som også har denne holdningen til sandstrand – selv om de selvsagt må være innom fuktige miljø av og til – siden de er dyr som får oksygen når det kommer vann over gjellene de har på beina.

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

En sommerdrøm? Sandstrender er fine steder å lete etter amfipoder. Foto: AHS Tandberg

På varme sandstrender der sanden blir tørr og varm på oppsiden av der bølgene rekker finnes det ofte en gruppe amfipoder som har fått det engelske navnet “sandhoppers” (på norsk har noen prøvd å bruke uttrykket strandhoppere). Dette er dyr som hører til en ganske liten, men distinkt gruppe: Talitroidae – de “landlevende” amfipodene.

I antall arter er kanskje ikke Talitroidaene den største gruppen amfipoder i verden (det er ca 200 arter i familien), men de er nok blant de mest kjente amfipodene. Det er nok mest fordi de er på land – og der er det jo lettere å se ting enn nede i vannet.  Noen av de første amfipodene som ble beskrevet vitenskapelig er i denne gruppen.

I Norge finner vi en art i denne gruppen – Talitrus saltator (Montagu, 1808) – på sandstrendene langs Jæren. Artsepitetet saltator kommer fra at de hopper (saltar  betyr å hoppe på latin) opp i luften før de lander på stranden igjen. Siden de er dyr som trenger fuktighet, holder T. saltator til under oppvasket tang eller drivved som ligger på sanden.

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling - Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Talitrus saltator. Foto: Arnold Paul / edited by Waugsberg and Buchling – Eget verk, CC BY-SA 2.0 de, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1219867

Du har kanskje sett dem på? Ved høyvannsmerket  og litt oppover på stranden – der bølgene kan slå når det er vind nok, der holder de til. Vi finner dem langs kystene av Europa: våre sørlige strender er det norligste punktet, de finnes fra de polske sandstrendene ved Østersjøen, og hele veien til Middelhavet. Originalbeskrivelsen er fra de sørlige strendene langs Devon i England, og der står det

“denne arten graver seg ned under det havet har forkastet til stranden, de spiser både dåde dyr og planter med stor iver, og de er igjen mat for sandlo og ander strandfugler. Dette er et av de insektene som yter mest i arbeidet med å bryte ned råttent materiale“ (egen oversettelse).

Med andre ord: enhver sandstrands mest viktige beboer?

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Talitrus saltator fra originalbeskrivelsen. Montagu, 1808.

Dette er en av de amfipode-artene som er studert mye. Og det er mye å under seg over med dem. Hva spiser de, hvordan formerer de seg, hvordan går det med dem hvis andre bruker stranden de bor på, eller hvis stranden blir forurenset, hvis vanntemperaturen eller saltmengden i vannet endrer seg? Hvorfor hopper den, og ikke minst: hvordan finner de veien der oppe på den tørre stranden?

Det viser seg at Montagu hadde ganske så rett da han beskrev Talitrus saltator sin plass i strandens økosystem. Moderne studier av mageinnhold viser at de har 60% detritus (dødt organisk materiale som allerede er litt i småbiter) og 40% alger, og da for det meste tang-rester. De spiser også til dels litt av sin egen avføring – noen forskere mener det er fordi det er den beste måten å få i seg tungmetaller som kobber på. Krepsdyr har haemolymfe istedenfor blod, og der vi trenger litt jern i våre røde blodceller for å frakte oksygen rundt i kroppen bruker de kobber i haemolymfen.

Dette er en art som er veldig fleksibel i sin toleranse av temperatur og saltinnhold, og det er nok en av hovedgrunnene til at den finnes over et såpass stort område. Den tåler ikke frost på strendene, det er ikke så lett å få oksygen fra frosset sjøsprøyt til en gjelleoverflate, og det setter en krass grense for nordlig utbredelse.

Flere forskere ved universitetet i Firenze har undersøkt denne arten på forskjellige strender i nord-Italia. De har funnet ut at det virker å være en ganske detaljert balansegang som må til for at Talitrus saltator skal ha det bra. Det kan ikke være for vått, men heller ikke for tørt. De så at dyrene virrer opp og ned på stranden alt etter tid på døgnet, og etter hvor foktige de er. Så hvordan finner de veien så de ikke får det enda tørrere eller våtere enn det de stikker av fra?

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator. Foto: Christophe Courteau / naturepl.com

Talitrus saltator har sitt eget innebygde solkompass! De “vet” genetisk hvilken vei stranden peker (om strandlinjen går nord-sør, eller øst-vest), og de vet hva som er opp (mot tørt land) og ned (mot havet) på stranden. De forskjellige strendene har forskjellige populasjoner, og alle er tilpasset “sin” strand. Hva skjer så på en overskyet dag, der solen ikke kaster nok skygger til at de kan orientere seg? Det er små deler av øyet som polariserer lyset, sånn at også uten direkte sol kan disse dyrene “se” hva som er øst eller sør.

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

Bevegelsesretning på dagtid for Talitrus saltator fra forskjellige italienske strender. Fig 1 fra Scaipini et al, 1988

For å vise dette vitenskapelig, har forskerne samlet inn amfipoder fra masse forskjellige strender (med forskjellig retning på stranden), og på taket på biologi-bygningen i Firenze, langt fra lukten av sjøvann eller fra landkapsinformasjon som bakker og trær i bakgrunnen, har amfipodene blitt satt ut på små ministrender der det går an å registrere i hvilken retning de begynner å gå i. Resultatet for de italienske individene er at de går i retning bort fra havet om dagen og mot havet om kvelden/natten. Det er ikke gjort slike studier på de norske strandamfipodene, men det er den samme strategien på de polske strendene inderst i Østersjøen.

Det de aller fleste kjenner T. saltator igjen på, er hoppingen (du kan se en video av den her). Hvorfor driver de på med det? Hoppene blir til ved at de strekker kroppen ut veldig fort, og de store bakkroppsbeina gir godt “fraspark” fra sanden. Dette er en fluktoperasjon – hvis en først skal stikke av er det sikkert like greit å gjøre det fort og effektivt. Så hvis du ser mange hoppende amfipoder, har du forstyrret dem. Enten ved å løfte opp en strandet tangklase de ligger under og spiser og fukter seg på, eller fordi du fant en sti over stranden som krysset deres “sti” over den samme stranden.

De er morsomme å observere, og lette å finne. Her trenger du ikke engang bøtte eller kjøkkensikt – det er bare å legge badehåndkledet ned og så sitte i ro, eller kanskje løfte litt forsiktig på en tangbit. La tangen bli værende på stranden når du er ferdig – flere studier har vist at tang“rydding” kan ødelegge hele boområdet til strandamfipodene. Derimot vil nok både de og veldig mange andre like hvis du plukker med deg hjem litt mer plast enn du tok med deg til stranden… Fortsatt god amfipodesommer!

Anne Helene


Litteratur:

Dahl, E. (1946) The Amphipoda of the Sound Part I. Terrestrial Amphipoda. Royal Physiographic Society, Lund.

Friend, JA & Richardson, AMM (1986). Biology of Terrestrial Amphipods. Annual Review of Entomology 31, 25-48.

Guerra-Garcia, JM et al (2014) Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Montagu, G (1808) Description of several marine amimals found on the south coast of Devonshire. Transactions of the Linnean Society of London 9, 81-114.

Scapini, F, A Ugolini & L Pardi (1988). Aspects of direction finding inheritance an natural populations of littoral sandhoppers (Talitrus saltator). Behavioral Adaptation to Intertidal Life.

SommerLopper: Hvilke amfipoder finner vi i norske hardbunnsfjærer?

Der berget går rett ned i sjøen, eller der det er grus og stein som er overgangen mellom tørt land og vått hav, der det er tang og lenger ute mot dypere vann tare – der finner du en helt

Rullesteinsfjære ytterst i Trondheimsfjorden. Foto: AHS Tandberg

Rullesteinsfjære ytterst i Trondheimsfjorden. Foto: AHS Tandberg

annen gruppe amfipoder enn du gjør på de mykere sand- og mudderstrendene. Steinstrendene er Gammarus-slekten sitt område. Ikke bare steinstrendene, forresten – arter fra slekten Gammarus kan man finne “overalt” – de finnes i ferskvann også, det vil det komme mer om seinere. Dette er de dyrene som ser ut som den “vanlige tangloppen”  – og de er blant de amfipodene som faktisk svømmer rundt mellom tangen, og som nok er opphavet til det norske navnet tangloppe.

Sånn kan det se ut under steinen i fjæra! Foto: AHS Tandberg

Sånn kan det se ut under steinen i fjæra! Foto: AHS Tandberg

Åh, men det er allikevel ikke så enkelt. I Norge har vi funnet 14 arter Gammarus – 12 av disse finnes på steinstrender. (De to siste er en i ferskvann og en som holder til under havis). Det er ikke så enkelt å se forskjell på de 12 steinstrand-Gammarus-artene, selv ikke når fire av dem hører til nabo-slekten Echinogammarus – for det meste må man se på hår på munndelene. De er allikevel forskjellige, spesielt i habitat – hvor de lever. For det er ikke nok å si at de holder til på steinstrender – det er mange mikrohabitater der: små og større deler av stranden der forholdene ligger ekstra godt til rette. Dette kan være at det er store steiner, det kan være saliniteten (saltinnholdet) til vannet, det kan være hvoran tidevannet kommer akkurat der, eller det kan være at andre arter er der – eller ikke er der.

 

Et perfekt sted å lete etter amfipoder! Foto: AHS Tandberg

Et perfekt sted å lete etter amfipoder! Foto: AHS Tandberg

Spesielt hvor salt vannet er virker som en av de faktorene som virkelig skiller artene fra hverandre – langs en strand kan det være forskjellige arter i nærheten av elvesig og ellers langs stranden, og enkelte arter finnes bare i brakkvann. De artene som tåler større variasjon i saltinnholdet kan ofte klare seg lengre oppe på stranden, der slike ting som regn vil kunne endre hele vannkvaliteten mens det er fjære.  Dette er en vanlig fordeling mellom artene Gammarus locusta og G. oceanicus i sørnorge, og mellom G. oceanicus og G. setosus i nordnorge og på Svalbard.


En art, Gammarus inaequicauda, er bare funnet på to steder i Norge: ved Moss og på Kalven utenfor Grimstad. Det kan godt hende at den finnes flere steder, men den er vanskelig å identifisere, så den er lett å overse i bøtten med andre Gammarus. Dette er en av artene som trenger direkte ferskvannsinnflytelse på saltvannet den bor i. Inderst i fjordene på vestlandet er det vanlig å finne G. zaddachi, spesielt der det er litt påvirkning av ferskvann.

En typisk "blandingsfjære" - litt mudder og litt steiner og masse tang. Foto: AHS Tandberg

En typisk “blandingsfjære” – litt mudder og litt steiner og masse tang. Foto: AHS Tandberg

De fire Echinogammarus-artene vi har i steinfjærene ligner veldig på Gammarus-artene, og de er alle opprinnelige beskrevet som Gammarus. De liker seg der det er steiner med litt tang på, der er det mange gjemmeplasser.

Caprella sp. Foto: AHS Tandberg

Caprella sp. Foto: AHS Tandberg

I tangen finnes også en del andre amfipoder – det er veldig spennende å svømme med svømmebriller eller dykkemaske og se alle artene som sitter rundt på sine spesielle steder på tangen. Mange arter liker seg ekstra godt på bestemte tang-arter, og man kan ofte finne både de lange, tynne Caprella linearis og enkelte Gammarus-arter i små svermer. Begge disse gruppene bruker tangbeltet som sjekkested – å svømme inn der på rett tid av året er for dem som å gå på byen for å finne seg dame eller type. Inne i denne skogen kan vi også finne amfipoder fra slektene Hyale, Amphitoe og Gammarellus.

 

Også steinfjærer på Svalbard har mange amfipoder. Foto: AHS Tandberg

Også steinfjærer på Svalbard har mange amfipoder. Foto: AHS Tandberg

På mange måter kan en steinstrand, et svabergområde eller et fint tangbelte være enda mer spennende enn en fin sandstrand. I alle fall hvis man leter etter amfipoder – etter artsmangfold og etter mikro-levesteder. Husk at dyrene du studerer trenger å få være i vann, og hvis du vil studere dem i akvarium er det fint om de får noen steiner eller noe tang å gjemme seg i. Det er tydelig at de ikke liker seg om de ikke kan gjemme seg litt bort.

 

 

 

 

Anne Helene


Litteratur:

Steele, DH. 1976. Seasonal changes in abundance of Gammarus oceanicus (Crustacea, Amphipoda) in Newfoundland. Canadian Journal of Zoology 54, 2019-2022.

Vader, W. 1971. Amfipode-slektene Gammarus & Marinogammarus i Norge, med en bestemmelse til de NW-europeiske arter.

Fortsatt mange ukjente arter i Norge

I en ny rapport i fra Artsdatabanken anslås det at vi i Norge har omkring 60 000 arter, men “bare” 44 000 av disse er kjente i fra Norge (og en del av dem er per i dag også ukjente for vitenskapen). Det kan du lese mer om her: En fjerdedel av artsmangfoldet i Norge er uoppdaget

Marine artsprosjekter

Marine artsprosjekter

Vi arbeider for å øke kunnskapen vår, blant annet gjennom ulike Artsprosjekter:

Artsprosjektet skal sikre en langsiktig oppbygging av kunnskapen om arter i Norge, med spesiell vekt på de artene vi vet lite om i dag. Prosjektet er etablert av Klima- og miljødepartementet og er et viktig element i Regjeringens arbeid med å styrke kunnskapen som skal ligge til grunn for forvaltningen av naturmangfoldet.

Vi er involvert i majoriteten av de marine artsprosjektene, og gjennom NorBOL kommer vi også innom andre dyre-og plantegrupper.

Vi har for eksempel noen entomologkollegaer borti gangen som er i ferd med å undersøke insektsfaunaen på rikmyrer i Hedmark sammen med sine samarbeidspartnere. De har en fin blogg gående, les mer om fluefangerne fra Hedmark her.

I dag sendte vi avgårde en ny forsendelse med vevsprøver og DNA-ekstrakt til laboratoriet i Canada, og i denne forsendelsen finner vi tanglopper (lesere av denne bloggen må etter hvert kjenne til tangloppene! :), småmaneter og kolonimaneter, børstemark, pigghuder (ikke artsprosjekt), hoppekreps og vannlopper, og – ut av havet – insekter (samlet inn på Lygra) og mikrokrepsdyr (Cladocera, Copepoda og Ostracoda) i fra  ferskvann. Det blir spennende å se hvordan barcodingsresultatene blir på disse, vi krysser fingrene for gode resultater!