Monthly Archives: January 2017

Fullt hus

Laben er stappfull av gjester for tiden!

Konsentrert gjeng!

Konsentrert gjeng!

Vi har denne kjekke trioen som jobber på børstemark i fra Vest-Afrika prosjektet vårt(marine invertebrates of Western Africa) :

Kate fra Wales, Lloyd fra Ghana, og Polina fra Russland

Kate fra Wales, Lloyd fra Ghana, og Polina fra Russland

Kate arbeider med familien Magelonidae, Lloyd med Glyceridae og Goniadidae, og Polina med Lumbrineridae.  Korte prosjektbeskrivelser om hva vi jobber med finnes her.
Kate dro i dag, og hun har skrevet en bloggpost om hva hun har drevet med:
The shovelhead worms– taxonomy of magelonid polychaetes – an update

Vi satser på å legge ut poster i fra de andre gjestene våre i nærmeste fremtid, så sjekk MIWA-bloggen for mer info.

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

Oediceropsis brevicornis. Foto: C. Østensvig

Oediceropsis brevicornis. Foto: C. Østensvig

En stor gruppe innen amfipodene er familien Oedicerotidae. De er ganske lett å kjenne igjen på den veldig lange 7. gåfoten, og de aller fleste artene har også øyne som henger sammen på toppen av hodet. Noen, som Arrhis phyllonyx, er blinde, og andre – som Oediceropsis brevicornis, har øynene på siden, slik de fleste andre amfiopoder har.
Oediceropsis brevicornis er en av de artene som ble beskrevet tidlig – allerede i 1865 av den svenske zoologiprofessoren  Vilhelm (eller William, som det står på artikkelen) Lilljeborg. Lilljeborg fulgte i en lang rekke betydningsfulle svenske zoologer, og han hadde en stor oversikt over svensk fauna. Etterhvert skulle han fokusere på “havsdjur”, og han var en av dem som så mer på de virvelløse dyrene enn på havpattedyr eller fisk.

Vilhelm Lilljeborg (1816-1908). Foto: "Hvar 8 dags fotograf i Sthlm”, 8 oktober 1905, førstesiden.

Vilhelm Lilljeborg (1816-1908). Foto: “Hvar 8 dags fotograf i Sthlm”, 8 oktober 1905, førstesiden.

I 1865 skrev Lilljeborg en avhandling som egentlig handlet om noe han i tittelen kaller Lysianassa magellanica, men som i avhandlingen blir til opprettingen av slekten Eurythenes. Arbeidet ble nok først presentert som et foredrag i en zoologisk forening.  I 1865 var Lilljeborg i London og ble tatt opp som medlem i the Zoological Society of London. Det er i denne sammenheng artikkelen om Lysianassa (eller Eurythenes) magellanica kommer ut, og som en liten bioppgave i artikkelen beskriver han den nye slekten Oediceropsis, og den nye arten Oediceopsis brevicornis:

“The genus Oediceropsis is also typified by a single species, found by us in the sea off Molde in Norway at a depth of 40 or 50 fathoms, which we in our public lectures have called Oediceropsis brevicornis n. sp., the upper antennae being particularly short. “

Selve den tekniske beskrivelsen kommer kun på latin, men det var måten de gjorde det på da. Vitenskap var på latin. Og det var det inntil for ikke så fryktelig lenge siden: som siste del av biologien godtok botanikerne (i “reglementet for navngiving av alger, sopp og planter”, Melbourne-versjonen fra 2012) at det var lov å beskrive en ny art på engelsk (det er selvsagt fremdeles lov å gjøre beskrivelsen på latin). Zoologene publiserte allerede i 1905 en kode (et reglement) for artsbeskrivelse og ikke minst navnegivingsregler for nye arter – og denne koden ble publisert i en trespråklig utgave (engelsk, fransk og tysk) – og det stod ikke noe der om at noe annet enn navnet måtte være på latin.

Utsikten til Hallingskarvet fra Ustaoset. Kanskje inspirerte det Fægri og hans kolleger? Foto: AHS Tandberg

Utsikten til Hallingskarvet fra Ustaoset. Kanskje inspirerte det Fægri og hans kolleger? Foto: AHS Tandberg

I september 1973 inviterte botanikkprofessor Knut Fægri fra Bergen Museum til et internasjonalt møte på Ustaoset. Her ble ansvaret for både det botaniske og det zoologiske regelverket overført til en egen forening som har som oppgave å holde relglementene stabile samtidig som de følger med i tidens krav. Etter at de fleste vitenskapelige publikasjoner mer og mer prøver å gå over til ren eller delvis nettbasert publikasjon, har det for eksempel blitt en stor debatt om det skal være lov å beskrive en ny art uten at publikasjonen blir trykt ut i en papirutgave. Etter 2012 har zoologer og botanikere lov til å publisere nye arter i rent elektroniske tidsskrifter (men det er fremdeles en del regler om hva som må til for at tidsskriftet skal være godkjent…)

Slike regler fantes ikke da Lilljeborg publiserte Oediceropsis brevicornis med de korte “øvre” (første paret) antennene. Han inkluderte heller ikke noen annen illustrasjon enn den han kunne male med fine latinske formuleringer. Det var først da Axel Boeck 11 år senere skrev om “De skandinaviske og Arktiske amfipoder” at det kom tegninger av noen av delene, mens den tegningen vi fremdeles bruker mest i dag, er fra G.O. Sars sin bok om Norske Krepsdyr fra 1895.


Oediceropsis brevicornis skulle vise seg å være en ganske vanlig art når vi bare begynte å samle prøver fra litt dypt vann. Den finnes både i den nordlige Atlanteren og det nordlige Stillehavet, gjerne på fin og myk mudderbunn fra 400 m dyp og ned til ca 1400 m, selv om Lilljeborgs individ fra Molde kom fra ca 70 m dyp.

Vi finner den ganske lett og ofte i norske farvann, og den er en av de artene vi har strekkodet arvestoffet (DNA-strekkodet) fra som en del av prosjektene NorAmph og NorBOL. Det er heller ikke vanskelig å identifisere den ut fra utseendet – bare se etter den fryktelig korte første antennen og det veldig lange 7 gåbeinet…

Anne Helene


Litteratur:

Boeck, A (1876) De Skandinaviske og Arktiske Amfipoder. (trykt hos A.W. Brøgger i 1872), Christiania.

LIlljeborg W (1865) On the Lysianassa magellanica H. Milne Edwards and on the Crustacea of the Suborder Amphipoda and subfamily Lysianassina found on the coast of Sweden and Norway. Royal Academic Press. 1-68.

Sars, GO (1895) An account of the Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag, Christiania.

Weisshappel JBF & Svavarsson J (1998) Benthic amphipods (Crustacea: Malacostraca) in Icelandic waters: diversity in relation to faunal patterns from shallow to intermediate deep Arctic and North Atlantic Oceans. Marine Biology 131, 133-143.

TangloppeTorsdag: Dulichia falcata (Bate, 1857)

En hunn (se alle eggene!) av Dulichia sp. Foto: K. Kongshavn

En hunn (se alle eggene!) av Dulichia sp. Foto: K. Kongshavn

Ukens amfipode er en av de som er litt spinkle – men allikevel litt søt. Den kan ligne litt på Laetmatophilus tuberculatus,  i gamle dager ble de sett på som så like at de var i samme familie. Det var nok fordi også denne slekten amfipoder har en bakkropp som gjennom evolusjonen har “mistet” et ledd – de to bakerste leddene har vokst sammen.

Mange arter innen denne gruppen amfipoder er eksempel på det vi kan kalle seksuell dimorfisme – det at hannene og hunnene innen samme art ser forskjellig ut. For Dulichia falcata handler det om størrelsen og utformingen av det som de tidligere forskerne kalte “hånden” – det nest-ytteste leddet på de to fremste gå-beina (pereopoda). Hannens “hånd” er mye større, og har en ekstra “tommel” eller mothake som gjør at han kan låse fast det han holder på. Det er derfor lett å tenke at hannen bruker denne hånden som en del av sin kurtise – enten ved å sloss med andre hanner, eller ved å holde fast hunnen.

 

Dulichia falcata. Legg merke til forskjellen i 2 gåfot fra hunn (D) til hann (E). Figur nr 1 fra Laubitz, 1977.

Dulichia falcata. Legg merke til forskjellen i 2 gåfot fra hunn (D) til hann (E). Figur nr 1 fra Laubitz, 1977.

Vi vet ikke helt hvilket av disse alternativene som er sant – kanskje gjør hannene noe helt annet med det store håndleddet sitt? Problemet er nemlig at det er vanskelig å observere dem – dette er nemlig dyptlevende arter som trenger høyt saltinnhold og kalde temperaturer på vannet de lever i. Dulichia holder til i nordlige farvann – i Arktis og subarktis. Det er mange flere arter i det nordlige Atlanterhavet enn i det nordlige Stillehavet, så dette er nok en slekt som har spredt seg med start i nordatlanteren eller “vår” side av Arktis. De artene vi vet noe om, klatrer på hydroider, mosdyr, børstemarkrør og kråkebollepigger – det kan virke som om de egentlig vil ha noe å henge fast på midt i de dype, bløte områdene der de bor. På denne måten kan de minne om Caprellidae – mange har også tenkt at de fyller den samme rollen i dypere vann enn Caprellidaene liker seg. Vi skal forsøke å analysere arvestoffet fra Dulichia, og kanskje kan vi si noe mer om hvem den er mest i slekt med hvis vi får fine resultater?

Utbredelse for Dulichia falcata. Kart nr 1 fra Laubitz, 1977.

Utbredelse for Dulichia falcata. Kart nr 1 fra Laubitz, 1977.

 

Portraet af zoologen, professor H.N. Kroeyer, 1868. Olje på Kanvas, P.S. Kroeyer (adoptivsønnen til H. Krøyer). Bildet henger i Statens museum for Kunst, København

Portraet af zoologen, professor H.N. Kroeyer, 1868. Olje på Kanvas, P.S. Kroeyer (adoptivsønnen til H. Krøyer). Bildet henger i Statens museum for Kunst, København

Slekten ble først beskrevet av den danske zoologen Henrik Krøyer. Den arten han beskrev, Dulichia spinosissima Krøyer, 1845, hadde blitt samlet på vest-Grønland. Københavneren Henrik Krøyer fikk en utdannelse innen språk og filosofi, og han studerte også litt medisin en stund. Studenttiden hans var nok for det meste preget av at han likte å være Student, og han var med på å stifte Studenterforeningen i København. I 1827 fikk han tilbud om å bli lærer på Stavanger Latinskole (den skolen der Kielland siden skulle skrive om lille Marius som satt og pugget latin til han døde), og selv om han nok burde vært av de lærerne som underviste språk og pukket på “Mensa Rotunda” og andre latinske «deklinasjoner og konjugasjoner og regler og unntagelser», fant han ut at zoologien var hans store kall. Kanskje var det hans mange naturhistoriske småekspedisjoner som gjorde at han ble syk. Under et lengre sykeleie 1829-30 ble han pleiet av en vakker ung kvinne, og søt musikk må ha oppstått, for han tok henne  med seg til København, og de giftet seg. Noen år siden ble hennes søstersønn Peder Severin sendt ned til dem fra Stavanger, og Henrik adopterte gutten. Selv om sønnen skulle bli mest berømt for å male lyset på Skagen, fikk han nok opplæring i amfipode-tegning også, for Henrik Krøyer jobbet med amfipoder og andre krepsdyr resten av livet, for det meste ved Zoologisk Museum i København.


Henriks tidlige språkstudier skulle sette spor også gjennom hans zoologiske karriære. Som ung student reiste han til Grekenland for å hjelpe det greske folk da de begikk opprør mot det Osmanske riket i 1821. Selve reisen ble nok mest slit og nedtur, Henrik fant ikke den heltmodige krigen han trodde han skulle finne, men hans kjærlighet til det greske og den greske litteraturen er gjemt i navnene han gav til dyrene han beskrev. Slektsnavnet Dulichia  kommer fra den latinifiserte formen (Dulichium) av navnet på den greske øyen Ithaca – den øyen der Odyssevs hadde hjemmet sitt. Slik kan vi følge Henrik Krøyer fra Odysseen via Stavanger  til amfipodene.

Anne Helene


LItteratur:

Bate CS (1857) A synopsis of the British eriophthalmus Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History Ser 2, 19. 135-152.

Krøyer H (1845) Karcinologiske Bidrag. Naturhistorisk tidsskrift, Ser 2,1. 453-638.

Laubitz DR (1977) A revision of the genera Dulichia Krøyer and Paradulichia Boeck (Amphipoda, Podoceridae). Canadian Journal of Zoology 55, 942-982

Dansk Wikipedia om Henrik Krøyer

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Harry Potter prøver usynlighetskappen for flrste gang. Stillbilde fra filmen "Harry Potter and the Philosphers Stone", (c) Warner Bros

Harry Potter prøver usynlighetskappen for første gang. Stillbilde fra filmen “Harry Potter and the Philosophers Stone”, (c) Warner Bros

Hvert år i det siste har jeg ønsket meg samme julegaven som Harry Potter fikk det første året på Galtvort – men heller ikke denne julen fikk jeg noen usynlighetskappe. Hvordan skal jeg nå kunne snike meg usynlig rundt omkring? Kanskje kan jeg gjøre som amfipodene i slekten Cystisoma?

Cystisoma hører til blant hyperiidene – denne gruppen amfipoder holder til i vannsøylen istedenfor på havbunnen, og de regnes med blant dyreplankton. De har store øyne og er rimelig flinke til å svømme, i motsetning til mange av sine bunnlevende slektninger. Men de lever et farlig liv. De hyperiide amfipodene er blant de større dyreplanktonene, og de er ganske næringsrike hvis man vil spise dem, så det er nok mange som vil prøve seg. Det er mange forskjellige strategier man kan bruke for å unngå å bli et lett bytte – noen prøver seg på å gjemme seg i det mørke dypet og andre igjen kamuflerer seg med lys. Cystisoma har funnet en tredje vei.

De fleste store dyreplankton er nesten gjennomsiktige – da er det ikke så lett for de som vil jakte på dem å få øye på dem. Hvis de bor litt dypt er det heller ikke så mye lys som trenger ned gjennom vannet, så selv om de har litt ugjennomsiktige organer går det ofte bra. Men – det er ofte en liten bit lys som kommer ned, og andre arter kan lage lys, enten for å jakte, eller for å skremme eller skjule seg, og alt dette lyset kan få en nesten gjennomsiktig amfipode til å blinke som et juletre selv om den prøver å være usynlig for fiendene sine. Det er fordi amfipoder og andre krepsdyr har et skall, eller et “utenpåskjelett” (eksoskjelett) som er hardt, og som bryter lyset på en annen måte enn sjøvannet de bor i. Det blir som når du ser på et sugerør som står i et vannglass – det ser ut som om sugerørert har en knekk på seg akkurat i overgangen mellom luft og vann. Dette kalles lysbrytning eller refraksjon, og det er det at det er en forskjell i refraksjonen mellom sjøvann og amfipode-skall som gjør at de gjennomsiktige dyrene allikevel blir synlige. Det er denne forskjellen i lysbrytning Cystisoma har en hittil ukjent løsning på.

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Det ligner kanskje mest på James Bond teknologi det forskere fra Duke University og Smithsonian Institution har funnet ut at disse amfipodene har. Ved hjelp av Scanning Elektron Mikroskop (SEM) har de undersøkt eksoskjelettet til en del hyperiide amfipoder. De fant ikke små kamera som kan kopiere det de filmer ned på seg selv, men noe som er minst like kult.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Beina til Cystisoma er dekket av bittesmå utstikkende avlange klumper, så små som 200nm høye. (1 nm er 1/ 1 000 000 mm!) Videre fant de at resten av kroppen til Cystisoma er dekket med et tynt lag av små kuler – så små som 50-60nm i diameter. Undersøkelser av kulene viste at hos noen arter av hyperiide amfipoder er de små kulene bittesmå nano-bakterier som bor utenpå skallet til amfipodene! Både de avlange klumpene og de små kulene/nano-bakteriene står i veldig organisete mønstre, og disse gjør at refraksjonen til amfipode-skallet blir mye mer likt refraksjonen til sjøvannet. Da blir ikke lyset bøyd så forskjellig når det treffer amfipoden, og resultatet blir at den blir nesten usynlig. Det er nesten om om de har en usynlighetskappe på seg hele tiden!

Det er mange som jobber med usynlighetsteknologi. Det er ikke så mange som har gode løsninger enda, men det går an å håpe at det snart kommer en kappe vi kan ønske oss til jul. I dyreriket er det kun denne lille gruppen med amfipoder som har en løsning (som vi vet om). Kanskje det er noe vi kan bruke i forskningen videre? Vi får si fra til Q, så blir kanskje neste Bond-bil dekket av nano-bakterier?

Anne Helene


Litteratur:

Bagge LE, Osborn KJ, Johnsen S (2016) Nanostructures and Monolayers of Spheres Reduce Surface Reflections in Hyperiid Amphipods. Current Biology 26, 3071-3076

Johnsen S (2011) Hidden in Plain Sight: The Ecology and Physiology of Organismal Transparency. Biological Bulletin 201, 301-318.