Et solid lass!
Vel , fullt så omfattende var det kanskje ikke – men vi har vært ned på Nykirkekaien og hentet en smekkfull bil med oppbestemt materiale i fra MAREANO. Nå har vi fått det inn dørene på lageret vår, og jeg skal på skattejakt etter fine spritfikserte dyr til barcoding – og en masse andre spennende dyr til museets samlinger!
Og så må vi få skryte litt av Anne Helene sin fine kronikk som sto på trykk i Aftenposten Viten i går, du finner den på nett her:
Det er en trist sannhet, men et faktum likevel: de færreste biologer er taksonomer. Selv om det er sånn, er de fleste biologer avhengige av taksonomien – det er viktig å vite hvilke(n) art vi studerer. Uten at vi vet hva en art heter, kan vi ikke snakke med andre – forskere like gjerne som ikke-forskere – om hva vi undersøker og hvorfor. Da kan vi plutselig ende opp med å snakke om forskjellige organismer, og i værste fall ikke engang vite at vi snakker forbi hverandre.
Noen arter har byttet navn en del. Screenshot fra World Amphipoda Database.
Problemet er ofte å vite hvilket vitenskapelig navn som er gyldig, og om det kanskje finnes nærstående arter vi bør sjekke om studieobjektet vårt muligens også kan være. Når en taksonom har studert en gruppe, ender det ofte opp med at en eller flere arter blir flyttet til en annen gruppe – fordi vi mener de er nærmere denne gruppen i evolusjonen – og da må arten bytte navn. For alle som ikke jobber som taksonomer kan nok dette ofte virke både plagsomt og kanskje unødvendig, men så lenge vi mener at vi skal kunne se litt informasjon om evolusjonen ut fra artens navn, må det bli sånn. I tillegg kommer det hele tiden til beskrivelser av nye arter: for amfipodene har dette antallet ligget rundt 140 nye arter hvert år de siste 10 årene, og det ser ikke ut til å skulle stoppe med det første…
WoRMS-søk for Andaniexis lupus. Screenshot fra WoRMS
Hva kan så en vanlig biolog gjøre for å vite at hun bruker det rette navnet på en art? Her er det at internett kan komme til redning for mange. For marine arter finnes det nå en global oversikt over arter i en database som er tilgjengelig for alle: World Record of Marine Species (WoRMS). Med rundt 200 000 treff i måneden er det tydelig at denne databasen brukes av mange. Flere institusjoner har også avtaler om å få data fra WoRMS – så når for eksempel Havforskningsinstituttet sine forskere skal sjekke artslistene sine etter at materiale fra et tokt er undersøkt på laben, kan de fort få svar på om navnene er oppdaterte til de siste gyldige navnene, om de har stavet en art feil (det er ikke alltid lett å se med lange latinske navn), eller om kanskje en art har blitt delt opp i to nye arter.
WoRMS er ikke bare en liste over godkjente og tidligere navn, det er også lenker til artiklene som beskriver artene, til bestemmelsesnøkler som kan hjelpe når man skal finne ut hvilken art man egentlig har, og for noen arter finnes det også informasjon om utbredelse og levemåte (økologi). Denne typen informasjon jobber vi med å få til for flere av artene. All denne informasjonen blir lagt inn og dobbeltsjekket av en verdensomspennende gruppe med spesialister på de forskjellige organismegruppene.
I begynnelsen av denne uken var jeg med da 22 av amfipode-redaktørene møttes i Oostende (Belgia) på Flemish Marine Institute, som er vertskap for WoRMS. World Amphipoda Database samler all informasjon om amfipodene – også de som ikke er marine – og herfra får WoRMS informasjonen som vises der. I løpet av to dager var det både forelesninger og “selvstendig” redigering i databasen – med mye støtte fra WoRMS sitt Data Management Team, ekspertene som hele tiden kunne hjelpe oss når vi satt fast. Mye ny informasjon ble lagt inn, og mange gamle småfeil ble luket bort. Det er ikke slik at vi ble helt ferdige – med over 9000 arter amfipoder er det en litt stor oppgave for to dager – men arbeidet fikk en god start, og det blir lettere å fortsette når alle har kommet hjem til sine egne institusjoner igjen. I den nærmeste tiden vil vi fokusere på å oppdatere typeinformasjon for så mange arter som mulig, og vi vil prøve å legge inn lenker til bestemmelsesnøkler og til økologisk informasjon.
Deltagerne på workshopen. Photo: AHS Tandberg (med hjelp fra ? ved VLIZ)
Anne Helene
Referanser:
Horton, T.; Lowry, J.; De Broyer, C.; Bellan-Santini, D.; Coleman, C. O.; Daneliya, M.; Dauvin, J-C.; Fišer, C.; Gasca, R.; Grabowski, M.; Guerra-García, J. M.; Hendrycks, E.; Holsinger, J.; Hughes, L.; Jaume, D.; Jazdzewski, K.; Just, J.; Kamaltynov, R. M.; Kim, Y.-H.; King, R.; Krapp-Schickel, T.; LeCroy, S.; Lörz, A.-N.; Senna, A. R.; Serejo, C.; Sket, B.; Tandberg, A.H.; Thomas, J.; Thurston, M.; Vader, W.; Väinölä, R.; Vonk, R.; White, K.; Zeidler, W. (2016) World Amphipoda Database. Accessed at http://www.marinespecies.org/amphipoda on 2016-04-07
WoRMS sin informasjon om workshopen (hvem kom, hvem betalte for herligheten, hva gjorde vi): http://www.marinespecies.org/news.php?p=show&id=4531
Hva har den gjengen her til felles?
For det første så hører alle sammen til i samme rekke eller fylum, nemlig pigghudene (Echinodermata), og deler derfor karaktertrekkene som er typiske for denne gruppen. På bildet har vi representanter for sjøstjerner, sjøliljer, slangestjerner, kråkeboller og sjøpølser – alle de fem nålevende klassene av pigghuder.
Videre er alle sammen samlet inn i Norge, og er på vei til å bli NorBOL-vouchere. Vi har sendt inn en del pigghuder tidligere og hatt god suksessrate på disse, så vi håper at denne gjengen også skal gi fine genetiske strekkoder til BOLD-biblioteket.
Charles Spence Bate. Foto: Natural History Museum, London, Picture Library.
Den lille, tykke, sandgravende amfipoden Urothoe elegans ble først beskrevet av den britiske tannlegen og naturhistorikeren Charles Spence Bate fra et dyr han samlet inn i sin hjemby Plymouth i 1857. Spence Bate var viden kjent som en spesialist på krepsdyr, og han ble få år etter valgt inn som medlem av the Royal Society, han inventerte British Museum sine samlinger av “sessile-eyed crustacea”, og han korresponderte jevnlig med Charles Darwin om rur. Hvordan han fikk tid til å drive sin store tannlegepraksis kan vi bare fantasere om – kanskje han ikke trengte så mye søvn som de fleste? Det var forsåvidt en vanlig løsning for den tiden: å ha en respektabel jobb om dagen, og så å ha en seriøs hobby som naturviter på kvelder og i helger.
Tegninger av Urothoe elegans fra G.O. Sars, 1895
Urothoe elegans – denne torsdagens egentlige fokus – er en vanlig art å finne både i Nordsjøen og langs hele norskekysten på dyp ned til ca 200m. Den liker seg godt på sandig mudderbunn, der den graver seg ned i de øverste 1-2 cm på leting etter mat: små biter av organisk materiale som er gjemt i mudderet. Det er lett å se at den er en flink graver: alle de bakre beinparene er brede og har mange strittende hår som gjør dem enda bredere – nesten som spader man kan grave med. Det “tykke” utseendet kommer nok mest av at de ikke er så flate sideveis som de fleste andre amfipoder – dette understreket også G.O. Sars da han illustrerte den i 1892 i The Crustacea of Norway: det er en av de få artene han har en fullstendig tegning av sett fra ryggsiden i tillegg til den vanlige tegningen sett fra siden. En annen spennende detalj å legge merke til, er at det i denne arten er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannene har større øyne og lengre antenner – det er nok for å kunne lete bedre etter damene…
Man kan lure på hvorfor Spence Bate ville gi en slik robust art navnet elegans. Men når man ser nærmere på den har den en viss indre eleganse – de ytterste leddene på alle beina er slanke, rette pigger helt uten hår – og sammenlignet med den arten som allerede var beskrevet i denne slekten før Spence Bate fant sin nye art i Plymouth er den både liten og elegant. Kanskje tenkte han også at den beveget seg pent der den trippet på bunnen og boret seg ned i sanden? Det er jo elegant å være så veltilpasset sitt eget livsmiljø…
Anne Helene
Litteratur:
Bate, C.S. 1857. A synopsis of the British eridophthalmous Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History
Sars, G.O. 1895. The Crustacea of Norway. Part 1. Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag
Taksonomi er den delen av biologien som handler om å oppdage og beskrive nye arter, klassifisere disse artene, og sette navn (på nye enheter). Det er ikke helt det samme som å kunne identifisere en mengde arter – men slik kunnskap er nødvendig for å kunne oppdage at noe er nytt.
Hvorfor skriver jeg om noe så teoretisk en fin torsdag like før påske? Fordi på lørdag er det “Taxonomist appreciation day”.
Finnes det noe ukjent her? Foto: K. Kongshavn
Dette er en så ny dag at den ikke har noe norsk navn. Det er kanskje ikke så rart – for det er ikke så mange norske taksonomer igjen heller. Ikke det at det noensinne har vært mange norske taksonomer, men det har vært tider da de norske taksonomene var litt mer synlige og anerkjent – om ikke annet så i Norge. Nå er ikke dette er ikke ment å være en klagesang – det er ment å være en hyldningsmarsj – til alle de som legger grunnlaget for resten av den biologiske forskningen.
For det er nemlig det taksonomien er: grunnsteinen for nesten all annen biologisk forskning. Vi kan undersøke økosystemer alt vi vil, men uten å vite hvilke arter som utgjør økosystemet kan vi ikke egentlig beskrive det. Om vi undersøker påvirkninger av arter – det være seg klima, forurensing eller endret habitat (der arten bor) – må vi vite hvilke arter vi undersøker påvirkningen på. Skal vi si noe om utviklingen av arter må vi definitivt vite hvilke arter vi studerer.
Og det er ikke sånn at alt liv på jorden er beskrevet – de fleste er enige i at vi kjenner til en plass mellom 10 og 15% av de artene som lever nå. Hvis vi ser på dyr som bor i havet, er dette tallet enda litt lavere – mellom 5 og 10% av artene tror vi at er beskrevet. Hvis vi mener det er viktig at ukjente arter blir oppdaget og beskrevet, virker det som om det burde være behov for flere taksonomer.
Amfipoder er en gruppe dyr vi har jobbet taksonomisk med i Norge i 170 år. Taksonomien som organisert fagområde starter med Linne, og han har beskrevet noen amfipoder (blant annet Gammarus locusta som du kan lese om her), så kanskje kan vi si norsk (i alle fall nordisk) amfipodetaksonomi er 250 år gammel?
De norske amfipodetaksonomene deles gjerne inn i tre tidsperioder. Den tidligste gruppen består av Mikael Sars (du kan lese om en av artene han beskrev her), hans sønn Georg Ossian Sars (en av de mange amfipodene han beskrev kan du lese om her) og Georg Ossians venn (Jonas) Axel Boeck, som i 1860 fikk kongens gullmedalje for sitt verk om amfipoder.
Knud Stephensen.
På 1930 og -40 tallet gjorde dansken Knud Stephensen en gjennomgang av alt amfipode-materiale som fantes ved museene i Tromsø og Trondheim, noe som resulterte i et fire-binds verk om “Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters” i tidsperioden 1934-42. Stephensen hadde hele denne tiden sitt tilholdssted på Københavns Zoologiske Museum, men vi regner ham som litt norsk så mye som han jobbet med dyr fra norske farvann.
Den siste gruppen amfipodetaksonomer i Norge har vært ledet av Wim Vader, som siden tidlig 70-tall har holdt til ved Tromsø Museum. Sammen med en gruppe studenter har han vært ansvarlig for ikke mindre enn 85 nye arter amfipoder. Det er en stor glede at Wim er med på prosjektet Norske Marine Amphipoda (NorAmph), og vi ser fram til å øke tallet på nye arter amfipoder videre.
Wim Vader og to av hans amfipodestudenter. Foto: AHS Tandberg
Men tilbake til utgangspunktet, og med fare for å høres ut som om jeg tigger om oppmerksomhet: taksonomer trengs for den biologiske forskningen. På lørdag ønsker vi oss en klem (eller kanskje en ørliten liten tommel opp?) – både vi som jobber med amfipoder, og alle de andre som jobber med alle de andre spennende og ukjente organismene som finnes. Kanskje en av oss vil beskrive noe som akkurat du vil bli overrasket over – eller noe som naboen din vil synes at er kjempespennende?
Anne Helene
litteratur:
Bakken T, Stensøien HK (2009) Systematikk, systembiologi, biosystematikk, taksonomi, floristikk og faunistikk: en storrengjøring. Biolog 2, 11-14.
Mora C, Tittensor DP, Adl S, Simpson AGB, Worm B (2011) How Many Species Are There on Earth and in the Ocean? PLoS Biol 9(8): e1001127.