Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: Metopa boecki Sars, 1892

Metopa boecki Foto: AHS Tandberg

En av mine personlige favoritt-amfipoder er den ganske lille, men veldig søte Metopa boecki. Den ble beskrevet av G.O. Sars i 1892, som en del av hans store verk “The Crustacea of Norway”, og er oppkalt etter Sars´ venn Axel Boeck, som også jobbet med amfipoder. Boeck døde tidlig av tuberkulose, og det var nok en grunn til at Sars ville kalle opp en art etter sin venn – vitenskapelig oppkalling er en måte å hedre personer eller minnet om personer.

Men dyret selv – Metopa boecki – er en av de artene vi egentlig ikke vet fryktelig mye om. Den tilhører familien Stenothoidae, en gruppe amfipoder som ofte finnes assosiert med dyr fra helt andre grupper. Om M. boecki lever med noen andre dyr vet vi ikke helt, men den har veldig tilsvarende morfologi som de som lever slik.

Verifiserte funn av Metopa boecki. Ill: Tandberg, 2010

Det vi vet, er at den kan bli 7 mm lang, og at den har blitt funnet ved Svalbard, langs vestkysten av Norge, på vest-Grønland og i St Lawrence bukten i Canada. Den bor ikke særlig dypt – alle disse funnene har vært på dyp mellom 10 og 170m. Det kan godt hende at den finnes rundt hele nord-Atlanteren, men disse amfipodene er så vanskelig å identifisere, at de ofte ikke blir registrert.

Hvorfor er den min favoritt når vi ikke vet så mye om den? Men den er jo så søt! Og den har så fine munndeler. For denne familien amfipoder er det noen av hoveddetaljene vi undersøker når vi skal vite hvilken art vi har.

Litteratur:

Sars, G.O. (1892-95): The Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb.Cammermeyers forlag, Christiania.

Tandberg, AHS (2010): A redescription of Metopa species (Amphipoda, Stenothoidae) based on the type material. 3. Natural History Museum, Oslo (NHM), Zootaxa 2465, 1-94.

TangloppeTorsdag: Gammarus locusta (Linnaeus, 1758)

Det de fleste kjenner igjen som tanglopper, tangsprell eller marflo er ofte fra amfipodeslekten Gammarus. De er (som de fleste andre amfipodene) sideveis flatklemte, halvsmå (10-35 mm lange), og mange finnes i fjæresonen der det vokser tang. Hvis du har lett under steiner med bøtte og spade, eller hatt fjæreakvarium med barnebarna er det nok denne slekten du har støtt på.

Hele familien samler tanglopper. Foto: AHS Tandberg

Vi finner de første vitenskapelige beskrivelsene av amfipoder hos Linné – som bekrev Gammarus locusta under navnet Cancer locusta i 1758 – “gresshoppelignende krepsdyr”. Allerede J.C. Fabricius, som var studenten til Linné, opprettet slekten Gammarus for amfipodene (i sin bok Systema entomologiæ (!) fra 1775). Nå er Amphipoda en orden, og Gammarus er en av de største slektene innen ordenen, med 254 godkjente arter. Av disse finnes ca 20 i Norge.

De fleste amfipodeslekter har et ganske veldefinert livsmiljø (habitat) – men Gammarus er representert i innsjøer, elver, brakkvann, saltvann og havis. Gammarus locusta er en av de marine artene: vi finner den i algebeltet i fjæresonen. Noen steder kan vi også finne den på dypere vann – men da er det steder der løsrevne alger samles opp av havstrømmene. Et slikt sted er midt i Raunefjorden like utenfor Bergen – der det er en ansamling Gammarus locusta som tydeligvis trives godt: de blir litt større enn de vi finner i fjæresonen.

Generell amfipode. Karakterer som brukes i identifisering av Gammarus framhevet. Ill: Ola Reibo, basert på Barnard & Karaman, 1991.

Det er ingen amfipoder som har norsk navn – men Gammarus locusta er den vi ofte tenker på når vi sier “vanlig tangloppe”. For å skille den fra andre arter innen slekten Gammarus må vi se på detaljer som behåringen av mandibelpalpens 3 ledd, 3 uropodens innergren i forhold til yttergren, fasongen på epimeralplate 2 og 3, og lengden på “accessory flagellum” på antenne 1 (se framhevede deler på figuren over). Dette er små detaljer, og det er nok en årsak til at det tidvis har vært en del fram og tilbake om hvilke arter vi egentlig har av Gammarus.

“Gammarus locusta” – illustration plate 176-1 from G.O. Sars, 1890-95

Hannene og hunnene har ofte litt forskjellig utseende, og dette har hjulpet til i forvirringen om hvilke arter vi egentlig har. Gammarus locusta har blitt delt opp i ikke mindre enn 7 arter (Stock, 1967), og da ble det også vist at de tidligere illustrasjonene ofte var basert på flere enn en art, og vi kan ikke være helt sikre på hvilke arter de opprinnelige beskrivelsene alltid var gjort på. I Norge har vi ofte stolt på at G.O. Sars sine illustrasjoner kan hjelpe oss til en sikker identifisering på alt, men også han har nok rotet litt med denne arten – hans tegning (Sars, 1890-95) er delvis G. oceanicus og ikke G. locusta. Mange av Gammarus-artene lever i nesten samme område, og det har heller ikke hjulpet på forvirringen. Heldigvis har det siden 50-tallet blitt gjennomført en stor mengde studier nettop på Gammarus, og vi er nå mer trygg på hva som er hvilke arter.

I Norge finner vi Gammarus locusta langs kysten – men ikke så mye inne i beskyttete fjorder. Det kan virke som om den trenger ordentlig salt vann (ikke elvesig eller brakke fjorder) i tillegg til beskyttelse fra alger, steiner eller skjell. Reproduksjon foregår i sommerhalvåret (mai-oktober), men i de sørlige delene av utbredelsesområdet reproduserer de hele året. Hver reproduksjon resulterer i mellom 40 og 60 egg, og de kan få flere kull i løpet av et år. Ungene er ca 1 mm når de klekkes, mens en vanlig voksen hann er 19 mm lang, og en voksen hunn er 16 mm lang. En G. locusta lever i opptil to år.

Litteratur:

Sars, G.O. (1890–95). The Crustacea of Norway, Volume 1. Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag.

Stock, J.H. (1967). A revision of the European species of the Gammarus locusta-group (Crustacea, Amphipoda). Zoologische Verhandelingen 90, 3-56.

TangloppeTorsdag

Tanglopper – eller Amphipoda – er små krepsdyr som lever i havet, i innsjøer og elver, i huler og i fuktig jord. De finnes overalt i verden, og til nå er det registrert ca 9 800 arter (Amphipoda i den marine databasen WoRMS). Flesteparten av artene finnes i havet – fra strandsonen og helt ned til de dypeste områdene som finnes, der flesteparten av artene er knyttet til havbunnen, selv om det også er mange arter som svømmer i de frie vannmassene.

I Norge er det registrert 561 navn på amphipoda-arter i ArtsNavnebasen til artsdatabanken, og i nordatlanteren har vi registrert 850 arter (Vader, 2007). Hvor mange og hvilke arter som finnes i de norske farvannene er nok et sted mellom de to registreringene.

Forskjellige norske amfipoder. Foto: Katrine Kongshavn

Prosjektet “Norwegian Marine Amphipoda” (NorAmph) finansiert via Artsprosjektet skal være med på å få en bedre oversikt over hvilke amfipoder som finnes i norske havområder. Undersøkelser av materiale som er innsamlet gjennom prosjekter som MAREANO , Norskehavsundersøkelsene til Universitetet i Bergen sitt Senter for GeoBiologi, undervisningstokt med UNIS og de store museumssamlingene på Universitetsmuseet i Bergen vil danne grunnlaget for prosjektet.

Alle dyrearter som er beskrevet har blitt det på grunnlag av morfologi – hvordan de ser ut. De siste 15 årene har det blitt vanlig å ha med informasjon om artsspesifikke deler av artens DNA i tillegg, men dette er fremdeles informasjon som kun finnes for et fåtall av de artene vi kjenner til. Prosjektet Barcode of life (BOLD) har som plan å kartlegge en liten del av alle arters DNA som en måte å identifisere dem på – omtrent som en strekkode. Norge er med i dette prosjektet (NorBOL) – og en av de oppgavene NorAmph skal begynne på, er å prøve å skaffe en strekkode for så mange av de norske marine amphipodene som mulig. Les mer om NorBOL-arbeidet på Evertebratlaben her.

Som en del av prosjektet ønsker vi også å presentere flere tanglopper – noen har kanskje lekt med dem i fjæra, samlet fine dyr fra under steiner eller fisket med fluer som heter “Gammarus”? Følg med på emnet TangloppeTorsdag – vi kommer til å samle alt under kategorien NorAmph.

Anne Helene

Litteratur:

Vader, W. 2007 A checklist of the Marine Amphipoda of the North-East Atlantic and Norwegian Arctic. Published on Tromsø Amphipod Webpage

Tre år med Artsprosjektet – og mange, mange pelsmollusker

Prosjektet “Aplacophoran mollusk diversity in Norway”, finansert av Artsprosjektet (Artsdatabanken) og gjennomført av Christiane Todt og Elena Gerasimova på evertebratlaben til Universitetsmuseet i Bergen er nå offisielt avsluttet. Vi kan rapportere omtrent 2500 funn av pelsmollusker. Funnene omfatter 25 kjente arter og 36 (!) arter som er nye for vitenskapen.

Scutopus ventrolineatus er en veldig vanlig pelsmollusk, Caudofoveata, med typisk langstrekt kropp. Den blir opp til 3 cm lang.

Scutopus ventrolineatus er en veldig vanlig pelsmollusk, Caudofoveata, med typisk langstrakt kropp.

Pelsmollusker (Aplacophora), er ormelignende bløtdyr som lever i havet. Det finnes to hovedgrupper: Solenogastres (Neomeniomorpha) som stort sett oppholder seg på overflaten av havbunnen og Caudofoveata (Chaetodermomorpha) som graver i sediment. I hele verden er det registrert omtrent 180 arter av Caudofoveata og 300 arter av Solenogastres. Før prosjektstart var det 7 arter av Caudofoveata og 26 arter av Solenogastres kjent i Norge. Nå har antallet av Solenogastres økt til 62 arter!

Det norske navnet pelsmollusker viser til de bittesmå kalknålene eller kalkskjellene som dekker dyrene som en pels. De norske artene er vanligvis mellom 0,2 og 10 cm lange. Solenogastres er små jegere og spiser nesledyr eller flerbørstemark, mens Caudofoveata ernærer seg av sediment som inneholder mye organisk materiale og mikroorgansimer. Det er fremdeles mye vi ikke vet om biologien til disse litt ”eksotiske” slektninger til snegl, skjell og blekksprut. På Institutt for Biologi (Universitetet i Bergen) har vi i flere år undersøkt formeringsbiologien til Solenogastres og vår yndlingsart Wirenia argentea ble utnevnt til ”Ukas Art” av Artsprosjektet i 2014.

På Vestlandet finnes pelsmollusken Scutopus ventrolineatus langt fra kysten men også langt inne i fjordene.

Prosjektet ”Aplacophoran mollusk diversity in Norway” omfattet prøver fra hele Norskekysten, Nordsjøen, Norskehavet, Barentshavet og Svalbard. Materialet kom stor sett fra tidligere oppsamlinger.

De største bidragsytere var Havforskninginstituttets MAREANO-prosjekt, Akvaplan NIVA (Tromsø), Uni Research SAM-Marin (Bergen) og Universitetet i Bergen (museumsmateriale og materiale fra tallrike tokt siden 1980-tallet). Du kan finne noen av artene allerede på ARTSKART. Prøv Wirenia argentea!

Arbeidet med å gå gjennom prøvene, identifisere og klassifisere dyrene, lage preparater, fotografere med mikroskop og lage tegninger, samt katalogisere funnene er nå gjort (ja vel, det er litt som utestår), men det vil ta litt mer tid å avslutte det taksonomiske arbeidet: de nye artene må beskrives og dokumenteres for å få gyldige vitenskapelige navn. Slike artsbeskrivelser må publiseres i et av de vitenskapelige tidskriftene som spesialiserer seg på dette. Beleggeksemplar (”typemateriale”) registreres på museet og de må være tilgjengelige for andre forskere som vil studere dyrene og sammenligne de med egne funn. Vi vil også sammenfatte all kunnskap om de norske pelsmolluskarter i en monografi for å gjøre det enklere å artsbestemme disse dyrene.

Wirenia argentea – superstjerne med rosa pels!

Når det taksonomiske arbeidet er gjort, kommer Universitetsmuseet i Bergen til å ha en av de største samlingene av typemateriale for pelsmollusker i hele verden. Allerede nå inneholder pelsmollusksamlingen i Bergen eksemplarer og preparater av nesten alle arter som finnes i norsk fauna og den er dermed en viktig referansesamling for fremtidig forskning.

Solenogastren Amboherpia heterotecta – en nydelig liten pelsmollusk (Solenogastres). Se på “pelsen”!

Vi har gått gjennom mange prøver og har funnet mange nye arter. Men det er slett ikke slutten av historien. Hvor mye nytt finnes det igjen, ute på havbunnen, i norske farvann fra sør til nord?

Klikk her for mer om prosjektet

Posted av Christiane Todt, 5.3.2015

Museumstoktet 2014

De siste par dagene har det vært nokså stille på laben hos oss; vi har nemlig vært ute på tokt!

I fra 8.-11, juni vendte vi nesen sørover ombord på FF “Håkon Mosby”, og dro ned til Lysefjorden i Rogaland for å samle materiale. På veien tok vi også prøver utenfor Leirvik, ved Espevær, og i Karmsundet utenfor Kopervik.

RP-slede i solnedgang

Lysefjorden er vel en av de mer kjente av de norske fjordene, da landemerkene Preikestolen og Kjerag ligger her. Videre er fjordlandskapet i seg selv en turistattraksjon, noe vi godt kan forstå – du verden for noen flotte kulisser vi hadde til feltarbeidet! Fjorden er 38,66 km lang og 422 meter dyp på det dypeste.

Vi valgte å dra mot Lysefjorden først og fremst fordi dette er er område som er underrepresentert i samlingene våre; vi har generelt lite materiale i fra sørvestlandet. Videre så er det materialet vi har i fra denne regionen ikke samlet inn på en slik måte at vi kan bruke det til genetisk arbeid, og siden vi etter planen skal drive med barcoding/genetisk strekkoding på materiale på marine evertebrater i fra hele Norge gjennom NorBOL-prosjektet så var det nødvendig å ta en egen innsamlingstur for å skaffe egnet materiale i fra denne regionen.

Trekking av strandnot i Lysebotnen

Vi tok prøver i fra fjordens munning og helt inn til strandsonen i Lysebotnen, som ligger innerst i Lysefjorden.

Arbeid i strandsonen i spektakulære omgivelser

Forskerne ombord var på jakt etter ulike dyregrupper; på ønskelisten sto børstemark, pelsmollusker, boblesnegler og ulike fiskeslag (mer om dette i en senere post). Disse dyrene fanges ikke nødvendigvis opp i de samme redskapene, så det var nødvendig å benytte en del ulike redskap for å samle materiale. Vi brukte en kombinasjon av grab, RP-slede (epibentisk slede), reketrål, strandnot og trekantskrape, og tok i alt 30 stasjoner – ikke verst på 3,5 dager!

Intet tokt uten hauger av havbunn!

Siden værgudene var så til de grader på vår side så kunne vi sortere ombord (det går heller dårlig bølger, da skvulper prøven utav petriskålen..)

Siden værgudene var så til de grader på vår side så kunne vi sortere ombord (det går heller dårlig i bølger, da skvulper prøven utav petriskålen..).

Arne (t.v. ovenfor) tok mengder av flotte bilder av nyfangede børstemark som en del av Artsprosjektet “Kryptiske arter av flerbørstemark i norske farvann”