Tag Archives: artsprosjektet

TangloppeTorsdag: Pardalisca cuspidata Krøyer, 1842

Pardalisca cuspidata, innsamlet i Sognefjorden. Dette er et individ vi har DNA strekkode fra. Foto: AH Tandberg

Pardalisca cuspidata, innsamlet i Sognefjorden. Dette er et individ vi har DNA strekkode fra. Foto: AH Tandberg

Det er noe så smått og vanskelig å se som munndelene som skiller slekten Pardalisca fra de fleste andre amfipodeslektene. Den første av munndelene som gjør den spesiell, er de asymmetriske mandiblene. Alle amfipoder har litt asymmetriske mandibler – fordi den ene mandibelen har en bevegelig del – lacinia mobilis – som fungerer som en stopper for den andre mandibelen når de skal komme mot hverandre. Uten lacinia mobilis ville de kanskje “sakset” rett forbi hverandre. Det som er spesielt hos Pardalisca er den delen av mandibelen vi kaller incisor – den kanten som er helt forrerst. Den har forskjellig fasong på høyre og venstre side av dyr i denne slekten. Incisor er det samme ordet som vi bruker om våre fortenner, og det kommer nok av at denne strukturen ofte har den samme oppgaven i spiseprosessen hos mange amfipoder som våre fortenner har: den kan kutte over maten i små, presise biter.

Den andre spesialtingen med munndelene hos Pardalisca, er den første underkjeven (Maxilla 1). Her er den delen vi kaller for “palpen” – et leddet følehorn som sitter ytterst på kjeven – den delen som skiller seg fra de fleste andre amfipoder: den er stor og bred og flat – nesten som et lite spadeblad. Kanskje brukes den til å skyfle mat inn i munnåpningen?

De to fremste gåbeinparene er også litt rare: det ytterste leddet er som en liten, hoven kule mer enn den “vanlige”  mer avlange formen som nok har vært grunnen til at det greske ordet for finger (δάκτυλος – dactylus) er det uttrykket vi bruker når vi skal beskrive presist det ytterste leddet på beina. Den uvanlige kule-formen på dactylus på de to fremste beinparene førte til en stor debatt blant tidlige amfipodeforskerne som Krøyer (som beskrev slekten), Liljeborg og Spence Bate. Det de til slutt ble enige om, var at Pardalisca kanskje bøyer de to fremste fotparene slik at det ikke er det nest-ytterste leddet som holder fast ting, men det nest-nest-ytterste leddet… Det kan kanskje høres nesten litt komisk ut at dette kan bli en diskusjon i det hele tatt, men hvordan Pardalisca holder seg fast har nok også konsekvenser for hvor den kan leve og hva den kan spise.

Pardalisca cuspidata. Illustrasjon nr 141 fra GO Sars (1895), med framhevninger av de karakterene som skiller ut slekten (framhevninger AH Tandberg)

Pardalisca cuspidata. Illustrasjon nr 141 fra GO Sars (1895), med framhevninger av de karakterene som skiller ut slekten (framhevninger AH Tandberg)

Hvor kommer navnet Pardalisca cuspidata fra? Her kan vi midt i all munndels-nerdingen plutselig se den klassiske dannelsen til de gamle amfipodeforskerne, kanskje ikke minst Henrik Krøyers tidlige utdannelse som filolog. Vi må nemlig helt tilbake til de tidligste bevarte litterære verk skrevet på latin – til kommedie-forfatteren Titus Maccius Plautus (han levde fra ca 254 – 184 f.Kr). I hans forvekslings- (eller forviklings-)kommedie “Casina” finnes det en tjenestepike som heter Pardalisca. Hvorfor Krøyer fant ut at han skulle kalle en asymmetrisk amfipodeslekt opp etter en obskur tjenestepike i et nesten glemt teaterstykke er en av de detaljene som nok har forsvunnet i historiens gang. Kanskje han ville vise hvor godt kan kjente til de tidlige klassikerne? Artsepitetet cuspidata kommer fra det latinske uttrykket cuspidare – noe som er spisst – og peker nok på de spisse taggene på bakkroppen til Pardalisca cuspidata. De er lette å se og kjenne igjen, og er ofte det som hjelper oss til å komme fram til rett amfipodegruppe når vi sitter med mange dyr i en stor prøve.

Så hva vet vi om Pardalisca cuspidata sitt vanlige liv? Det er en av de typisk arkto-boreale (arktiske og nordlige) artene våre. Vi finner den på rimelig grunt vann, fra 10 m dyp og ned til 400 m (helt ned til 700 m sier Stephensen i sin oppsummering i 1938, men det har ingen andre funnet) og den lever på bløt mudderbunn – og noen ganger på blandingsbunn og mellom alger. Vi vet lite om hva den spiser med alle sine uvanlige munndeler – men den bør kunne kutte ganske så bra med de asymmetriske incisorene sine, og skyfle masse mat inn med de brede palpene på underkjevene. Det vi derimot vet, er at den er mat til flere ulkefisker. Selv om Pardalisca cuspidata ifølge “gammel” litteratur skal være nokså vanlig, har vi ikke veldig mange eksemplarer i samlingene våre. Men de vi har, har vi tatt prøve av arvestoffet til – for DNA-strekkoding. Det har vi forresten også gjort med flere av ulkefiskene som er kjent for å spise den. Når vi kan sammenligne våre resultater med de fra andre arkto-boreale områder, kan vi kanskje lære enda mer. Det håper vi på.

Anne Helene


Litteratur:

Atkinson EG & Percy JA (1991) Stomach Content Analysis of Marine Benthic Fish from Arctic Canada. Canadian Data Report of Fishery and Aquatic Sciences 840, 1-38.

Boeck A (1872) De skandinaviske og Arktiske Amphipoder. 864 pp

Krøyer H (1842) Nye nordiske Slægter og Arter af Amfipodernes Orden, henhærende til Familien Gammarina. Naturhistorisk Tidsskrift 4, 141-166.

Stephensen K (1938) The Amphipoda of Northern Norway and Spitsbergen with adjacent waters II. Tromsø Museums Skrifter 3 (2), 141-278.

Stephensen K (1944) The Zoology of East Greenland. Meddelelser fra Grønland 121, 1-153.

TangloppeTorsdag: Oediceropsis brevicornis Lilljeborg, 1865

Oediceropsis brevicornis. Foto: C. Østensvig

Oediceropsis brevicornis. Foto: C. Østensvig

En stor gruppe innen amfipodene er familien Oedicerotidae. De er ganske lett å kjenne igjen på den veldig lange 7. gåfoten, og de aller fleste artene har også øyne som henger sammen på toppen av hodet. Noen, som Arrhis phyllonyx, er blinde, og andre – som Oediceropsis brevicornis, har øynene på siden, slik de fleste andre amfiopoder har.
Oediceropsis brevicornis er en av de artene som ble beskrevet tidlig – allerede i 1865 av den svenske zoologiprofessoren  Vilhelm (eller William, som det står på artikkelen) Lilljeborg. Lilljeborg fulgte i en lang rekke betydningsfulle svenske zoologer, og han hadde en stor oversikt over svensk fauna. Etterhvert skulle han fokusere på “havsdjur”, og han var en av dem som så mer på de virvelløse dyrene enn på havpattedyr eller fisk.

Vilhelm Lilljeborg (1816-1908). Foto: "Hvar 8 dags fotograf i Sthlm”, 8 oktober 1905, førstesiden.

Vilhelm Lilljeborg (1816-1908). Foto: “Hvar 8 dags fotograf i Sthlm”, 8 oktober 1905, førstesiden.

I 1865 skrev Lilljeborg en avhandling som egentlig handlet om noe han i tittelen kaller Lysianassa magellanica, men som i avhandlingen blir til opprettingen av slekten Eurythenes. Arbeidet ble nok først presentert som et foredrag i en zoologisk forening.  I 1865 var Lilljeborg i London og ble tatt opp som medlem i the Zoological Society of London. Det er i denne sammenheng artikkelen om Lysianassa (eller Eurythenes) magellanica kommer ut, og som en liten bioppgave i artikkelen beskriver han den nye slekten Oediceropsis, og den nye arten Oediceopsis brevicornis:

“The genus Oediceropsis is also typified by a single species, found by us in the sea off Molde in Norway at a depth of 40 or 50 fathoms, which we in our public lectures have called Oediceropsis brevicornis n. sp., the upper antennae being particularly short. “

Selve den tekniske beskrivelsen kommer kun på latin, men det var måten de gjorde det på da. Vitenskap var på latin. Og det var det inntil for ikke så fryktelig lenge siden: som siste del av biologien godtok botanikerne (i “reglementet for navngiving av alger, sopp og planter”, Melbourne-versjonen fra 2012) at det var lov å beskrive en ny art på engelsk (det er selvsagt fremdeles lov å gjøre beskrivelsen på latin). Zoologene publiserte allerede i 1905 en kode (et reglement) for artsbeskrivelse og ikke minst navnegivingsregler for nye arter – og denne koden ble publisert i en trespråklig utgave (engelsk, fransk og tysk) – og det stod ikke noe der om at noe annet enn navnet måtte være på latin.

Utsikten til Hallingskarvet fra Ustaoset. Kanskje inspirerte det Fægri og hans kolleger? Foto: AHS Tandberg

Utsikten til Hallingskarvet fra Ustaoset. Kanskje inspirerte det Fægri og hans kolleger? Foto: AHS Tandberg

I september 1973 inviterte botanikkprofessor Knut Fægri fra Bergen Museum til et internasjonalt møte på Ustaoset. Her ble ansvaret for både det botaniske og det zoologiske regelverket overført til en egen forening som har som oppgave å holde relglementene stabile samtidig som de følger med i tidens krav. Etter at de fleste vitenskapelige publikasjoner mer og mer prøver å gå over til ren eller delvis nettbasert publikasjon, har det for eksempel blitt en stor debatt om det skal være lov å beskrive en ny art uten at publikasjonen blir trykt ut i en papirutgave. Etter 2012 har zoologer og botanikere lov til å publisere nye arter i rent elektroniske tidsskrifter (men det er fremdeles en del regler om hva som må til for at tidsskriftet skal være godkjent…)

Slike regler fantes ikke da Lilljeborg publiserte Oediceropsis brevicornis med de korte “øvre” (første paret) antennene. Han inkluderte heller ikke noen annen illustrasjon enn den han kunne male med fine latinske formuleringer. Det var først da Axel Boeck 11 år senere skrev om “De skandinaviske og Arktiske amfipoder” at det kom tegninger av noen av delene, mens den tegningen vi fremdeles bruker mest i dag, er fra G.O. Sars sin bok om Norske Krepsdyr fra 1895.


Oediceropsis brevicornis skulle vise seg å være en ganske vanlig art når vi bare begynte å samle prøver fra litt dypt vann. Den finnes både i den nordlige Atlanteren og det nordlige Stillehavet, gjerne på fin og myk mudderbunn fra 400 m dyp og ned til ca 1400 m, selv om Lilljeborgs individ fra Molde kom fra ca 70 m dyp.

Vi finner den ganske lett og ofte i norske farvann, og den er en av de artene vi har strekkodet arvestoffet (DNA-strekkodet) fra som en del av prosjektene NorAmph og NorBOL. Det er heller ikke vanskelig å identifisere den ut fra utseendet – bare se etter den fryktelig korte første antennen og det veldig lange 7 gåbeinet…

Anne Helene


Litteratur:

Boeck, A (1876) De Skandinaviske og Arktiske Amfipoder. (trykt hos A.W. Brøgger i 1872), Christiania.

LIlljeborg W (1865) On the Lysianassa magellanica H. Milne Edwards and on the Crustacea of the Suborder Amphipoda and subfamily Lysianassina found on the coast of Sweden and Norway. Royal Academic Press. 1-68.

Sars, GO (1895) An account of the Crustacea of Norway. Part 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag, Christiania.

Weisshappel JBF & Svavarsson J (1998) Benthic amphipods (Crustacea: Malacostraca) in Icelandic waters: diversity in relation to faunal patterns from shallow to intermediate deep Arctic and North Atlantic Oceans. Marine Biology 131, 133-143.

TangloppeTorsdag: Dulichia falcata (Bate, 1857)

En hunn (se alle eggene!) av Dulichia sp. Foto: K. Kongshavn

En hunn (se alle eggene!) av Dulichia sp. Foto: K. Kongshavn

Ukens amfipode er en av de som er litt spinkle – men allikevel litt søt. Den kan ligne litt på Laetmatophilus tuberculatus,  i gamle dager ble de sett på som så like at de var i samme familie. Det var nok fordi også denne slekten amfipoder har en bakkropp som gjennom evolusjonen har “mistet” et ledd – de to bakerste leddene har vokst sammen.

Mange arter innen denne gruppen amfipoder er eksempel på det vi kan kalle seksuell dimorfisme – det at hannene og hunnene innen samme art ser forskjellig ut. For Dulichia falcata handler det om størrelsen og utformingen av det som de tidligere forskerne kalte “hånden” – det nest-ytteste leddet på de to fremste gå-beina (pereopoda). Hannens “hånd” er mye større, og har en ekstra “tommel” eller mothake som gjør at han kan låse fast det han holder på. Det er derfor lett å tenke at hannen bruker denne hånden som en del av sin kurtise – enten ved å sloss med andre hanner, eller ved å holde fast hunnen.

 

Dulichia falcata. Legg merke til forskjellen i 2 gåfot fra hunn (D) til hann (E). Figur nr 1 fra Laubitz, 1977.

Dulichia falcata. Legg merke til forskjellen i 2 gåfot fra hunn (D) til hann (E). Figur nr 1 fra Laubitz, 1977.

Vi vet ikke helt hvilket av disse alternativene som er sant – kanskje gjør hannene noe helt annet med det store håndleddet sitt? Problemet er nemlig at det er vanskelig å observere dem – dette er nemlig dyptlevende arter som trenger høyt saltinnhold og kalde temperaturer på vannet de lever i. Dulichia holder til i nordlige farvann – i Arktis og subarktis. Det er mange flere arter i det nordlige Atlanterhavet enn i det nordlige Stillehavet, så dette er nok en slekt som har spredt seg med start i nordatlanteren eller “vår” side av Arktis. De artene vi vet noe om, klatrer på hydroider, mosdyr, børstemarkrør og kråkebollepigger – det kan virke som om de egentlig vil ha noe å henge fast på midt i de dype, bløte områdene der de bor. På denne måten kan de minne om Caprellidae – mange har også tenkt at de fyller den samme rollen i dypere vann enn Caprellidaene liker seg. Vi skal forsøke å analysere arvestoffet fra Dulichia, og kanskje kan vi si noe mer om hvem den er mest i slekt med hvis vi får fine resultater?

Utbredelse for Dulichia falcata. Kart nr 1 fra Laubitz, 1977.

Utbredelse for Dulichia falcata. Kart nr 1 fra Laubitz, 1977.

 

Portraet af zoologen, professor H.N. Kroeyer, 1868. Olje på Kanvas, P.S. Kroeyer (adoptivsønnen til H. Krøyer). Bildet henger i Statens museum for Kunst, København

Portraet af zoologen, professor H.N. Kroeyer, 1868. Olje på Kanvas, P.S. Kroeyer (adoptivsønnen til H. Krøyer). Bildet henger i Statens museum for Kunst, København

Slekten ble først beskrevet av den danske zoologen Henrik Krøyer. Den arten han beskrev, Dulichia spinosissima Krøyer, 1845, hadde blitt samlet på vest-Grønland. Københavneren Henrik Krøyer fikk en utdannelse innen språk og filosofi, og han studerte også litt medisin en stund. Studenttiden hans var nok for det meste preget av at han likte å være Student, og han var med på å stifte Studenterforeningen i København. I 1827 fikk han tilbud om å bli lærer på Stavanger Latinskole (den skolen der Kielland siden skulle skrive om lille Marius som satt og pugget latin til han døde), og selv om han nok burde vært av de lærerne som underviste språk og pukket på “Mensa Rotunda” og andre latinske «deklinasjoner og konjugasjoner og regler og unntagelser», fant han ut at zoologien var hans store kall. Kanskje var det hans mange naturhistoriske småekspedisjoner som gjorde at han ble syk. Under et lengre sykeleie 1829-30 ble han pleiet av en vakker ung kvinne, og søt musikk må ha oppstått, for han tok henne  med seg til København, og de giftet seg. Noen år siden ble hennes søstersønn Peder Severin sendt ned til dem fra Stavanger, og Henrik adopterte gutten. Selv om sønnen skulle bli mest berømt for å male lyset på Skagen, fikk han nok opplæring i amfipode-tegning også, for Henrik Krøyer jobbet med amfipoder og andre krepsdyr resten av livet, for det meste ved Zoologisk Museum i København.


Henriks tidlige språkstudier skulle sette spor også gjennom hans zoologiske karriære. Som ung student reiste han til Grekenland for å hjelpe det greske folk da de begikk opprør mot det Osmanske riket i 1821. Selve reisen ble nok mest slit og nedtur, Henrik fant ikke den heltmodige krigen han trodde han skulle finne, men hans kjærlighet til det greske og den greske litteraturen er gjemt i navnene han gav til dyrene han beskrev. Slektsnavnet Dulichia  kommer fra den latinifiserte formen (Dulichium) av navnet på den greske øyen Ithaca – den øyen der Odyssevs hadde hjemmet sitt. Slik kan vi følge Henrik Krøyer fra Odysseen via Stavanger  til amfipodene.

Anne Helene


LItteratur:

Bate CS (1857) A synopsis of the British eriophthalmus Crustacea. Part 1. Amphipoda. Annual Magazine of Natural History Ser 2, 19. 135-152.

Krøyer H (1845) Karcinologiske Bidrag. Naturhistorisk tidsskrift, Ser 2,1. 453-638.

Laubitz DR (1977) A revision of the genera Dulichia Krøyer and Paradulichia Boeck (Amphipoda, Podoceridae). Canadian Journal of Zoology 55, 942-982

Dansk Wikipedia om Henrik Krøyer

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

TangloppeTorsdag Neohela monstrosa (Boeck, 1861)

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

Olaus Magnus sitt Nordenkart fra 1539. I havet utenfor Nordlands-kysten bor det kanskje flere monstre?

På veldig gamle kart er det ofte tegnet inn monstre over områder som ble sett på som farlige. Som oftest var det drager eller store slanger, og av og til var det dyr med store klør eller farlige tenner. Det var kanskje en måte å si fra at dette var farlige områder, eller kanskje det viste dyr som var funnet omtrent på de kanter. Mest berømt her i Skandinavia er kanskje kartet den svenske erkebiskopen Olaus Magnus laget over “Norden” allerede i 1539 – der finner vi til og med superstore og superfarlige (?) krepsdyr!

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Farlige krepsdyr (en hummer?) på Olaus Magnus´ kart?

Vi har for det meste sluttet å tro at det er monstre i havet, men av og til finnes de fremdeles. Ukens art – Neohela monstrosa (Boeck, 1861) – har i hvert fall navn som om den er et monster. (monstrosa på latin er monstrøs på norsk: “som et monster”). Boeck beskrev arten med navnet Hela monstrosa – dette ble 20 år seinere endret til Neohela monstrosa (fordi en annen dyregruppe hadde hevd på slektsnavnet Hela: de hadde fått det først). Hela er en norrøn gudinne for dødsriket – så på mange måter er dette et monster fra dødsriket.

Det er også en art som har en strategi for livet som er litt utenom det vanlige for amfipoder. Den holder til på bløte sandmudderbunner – men i motsetning til de fleste andre amfipodene som lever  like over disse undervannsslettene graver de huler som de holder til i. Hulene gir mest av alt beskyttelse, men kanskje også litt mulighet for småspising på veggene når de utvider huset.

 

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Neohela monstrosa titter ut av hulen sin. Foto fra mareano.no

Tidligere observasjoner av N. monstrosa viser at de bruker de to fremste beinparene litt som skuffen til en bulldozer: den flate nederste delen av beina blir brukt til å skufle sand og gjørme ut av hullet. Når hulen er omtrent 10 cm lang, stiller den seg i åpningen, vifter med antennene og “lukter” etter mat. Vi mener at den for det meste spiser små matbiter den finner innimellom sandkornene i gjørmen, men vi har også observasjoner av at den spiser andre dyr.

Slekten Neohela holder for det meste til i de dypere delene av havet – det er også her vi finner de største forekomstene av de fine bløte slettene de liker å bygge huler i. Neohela monstrosa har blitt  funnet på alt fra 30 til rundt 700 meter. På samme måte som mange andre monstre, krabber den ut av hulen sin om natten. Vi vet ikke hvorfor, men kanskje jakter den bedre da? Det kan også hende at de som liker å spise N. monstrosa trenger litt lys for å finne maten sin, så det er tryggere å lete etter mat når man ikke selv så lett kan bli mat? Selv monstere fra dødsriket er kanskje litt pyser når det gjelder?

Anne Helene


Litteratur:

Boeck A (1861) Bemærkninger angaaende de ved norske Kyster forekommende Amphipoder. Forhandlinger ved de skandinaviske naturforskeres ottende møde i København. p 631-677

Buhl-Mortensen L, Tandberg AHS, Buhl-Mortensen P, Gates AR (2015) Behaviour and habitat of Neohela monstrosa (Boeck, 1861) (Amphipoda: Corophiida) in Norwegian Sea deep water. Journal of Natural History  doi:10.1080/00222933.2015.1062152

Enequist P (1949) Studies on the Soft-Bottom Amphipods in Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala. 299 – 492.

d´Udekem d´Acoz C (2007) The genera Haliragoides and Neohela in the North Atlantic, with the description of two new deepwater species from Norway and Svalbard (Crustacea: Amphipoda). Cahiers de Biologie Marine 48: 17-35.