Tag Archives: Fotografering

TangloppeTorsdag: IceAGE-amfipoder i de polske skoger

img_2610Sommeren for 26 år siden begynte en 13 år lang utforskning av biologien på havbunnen rundt Island – BioICE. Sammen med de to norske havbunnsforskerne Torleiv Brattegard (Universitetet i Bergen) og Jon-Arne Sneli (fra det som nå heter Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet) var tre islandske forskere (Jörundur Svavarsson og Guðmundur V. Helgasson fra Universitetet på Island og Guðmundur Guðmundsson fra det islandske Naturhistoriske Museet) – og etterhvert fulgte mange studenter med både til havs og på land, – i alt ble det 19 tokt og en hel masse havbunnsdyr og veldig mange fine artikler og mye vitenskap.

Selv om mye arbeid ble gjort med forskning på arvestoff (DNA) for 25 år siden, var det ikke tradisjon for å ta vare på havbunnsprøver på en sånn måte at de kunne brukes i denne forskningen. Det aller meste av forskningen foregikk på morfologi (utseendet) til de forskjellige dyrene, og det er ofte lettere å studere utseendet på mange virvelløse havdyr hvis de har blitt bevart på formalin. Ting som skal brukes til DNA-undersøkelser må være oppbevart slik at DNA-strengene inne i cellene ikke blir ødelagt, og vi bruker ofte etanol (sprit) til dette. Problemet med å oppbevare evertebrater i sprit, er at de ofte blir sprø og knekker, eller de krymper til en skrukk vi ikke kan se noe særlig utseende på. Noen dyr som muslinger lukker seg sammen og slipper ikke inn noe sprit, og så råtner de bare inni der de myke delene er. Amfipoder og andre krepsdyr er blant de som blir sprø og knekker – og veldig lite er mindre morsomt enn å prøve å identifisere en amfipode uten antenner og bein.


Men, DNA-undersøkelser kan gi veldig mange spennende resultater, og det kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi ofte ikke visste at vi lurte på. Dette gjelder både når vi undersøker hva som egentlig er samme arten, og hvis vi vil undersøke historien til utbredelsen av en art, for eksempel.

Dette var en av bakgrunnene for at et nytt prosjekt som skulle undersøke Islands bunndyrsfauna ble startet. Det nye prosjektet – IceAGE – er ledet av forskere fra Universitetet i Hamburg, og har med en større internasjonal gruppe havbunnsforskere. Universitetet på Island og Universitetet i Bergen har vært med fra starten, som vi var i BioICE.

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Teori-gruppen på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Til nå har det vært 2 IceAGE-tokt – et i 2011 og et i 2013. Vi håper det skal bli flere, men det er allerede mye materiale å jobbe med. Denne uken har vi hatt workshop for IceAGE. Noen har jobbet med tekniske og teoretiske detaljer til rapportering og artikler. 10 av oss har jobbet med å identifisere amfipoder.

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Deltagerne på workshopen. Foto: Christian Bomholt (www.instagram.com/mcb_pictures)

Workshopen er organisert av den polske delen av IceAGE – og siden de hører til universitetet i Łodz, sitter vi på feltstasjonen deres i Spała – midt i en stor skog der det ryktes at det er bison og bever (vi har ikke sett noen, men vi har sett beverdammen). Der har vi sittet siden mandag – og det er kjempeflott å sitte tett sammen og jobbe med nesten de samme dyrene. Det er alltid noen rundt  deg som har et lurt triks for å identifisere en spesiell gruppe, og alle har sine favorittgrupper som de gjerne lærer bort til de andre som er der. Ofte ropes det “kom hit og se det stilige dyret jeg har under lupen”, og vi har alle fått se arter og grupper vi ikke har sett før, bare lest om. Innimellom alt vi har litteratur til å identifisere finner vi også ting som gir oss større problemer, og vi har en liten boks med arter vi tror ikke har vært beskrevet tidligere.


Amfipodegjengen denne gangen har kommet fra Australia, Storbritannia, Canada, Tyskland, Spania, Polen og Norge. Vi har kjent hverandre lenge, og innimellom all amfipodepraten blir det både historier om andre amfipodevenner, vennskapelig kappestrid om hvem som kan spise mest sjokolade, ville planer om “den aller beste tangloppeferien vi kunne ha laget sammen” og – når noen har en spesielt fin prøve under lupen kanskje til og med litt sang eller i alle fall lykkelig nynning. Av og til har det også vært noen frustrerte utbrudd – for siden vi denne gangen ser på dyr som bare har vært oppbevart i sprit, knekker de hvis du ser strengt på dem, og ingen har noe særlig farge (spriten trekker ut fargen de har mens de lever).

 

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Isopodeforskerne Marina og Jörundur kom på besøk til amfipodefolkene. Foto: AH Tandberg

Prøvene fra IceAGE kommer fra et geografisk område som grenser opp til de norske farvannene NorAmph prosjektet fokuserer på, og det er derfor spesielt fint å kunne samarbeide prosjektene mellom. Akkurat nå plukker vi derfor ut prøver av amfipoder fra familien Eusiridae til DNA-strekkoding, sånn at vi kan sammenligne dem med DNA-strekkodene vi har levert til NorBOL fra den samme familien. Hvorfor Eusiride? En plass må man jo starte, og Eusiridene er fine amfipoder. Det skal nok komme en egen blogg om dem om ikke så alt for lenge – men Eusirus holmii er en av dem…

God påske fra tangloppene og alle tangloppologene!

Anne Helene


Litteratur:

Brix S (2014) The IceAGE project – a follow up of BIOICE. Polish Polar Research 35, 1-10

Dauvin J−C, Alizier S, Weppe A, Guðmundsson G (2012) Diversity and zoogeography of Ice−
landic deep−sea Ampeliscidae (Crustacea: Amphipoda). Deep Sea Research Part I: 68: 12–23.

Svavarsson J (1994) Rannsóknir á hryggleysingjum botns umhverfis Ísland. Íslendingar og hafiđ.
Vísindafélag Íslendinga, Ráđstefnurit 4: 59–74.
Svavarsson J, Strömberg J−O,  Brattegard T (1993) The deep−sea asellote (Isopoda,
Crustacea) fauna of the Northern Seas: species composition, distributional patterns and origin. Journal of Biogeography 20: 537–555.

TangloppeTorsdag: Med usynlighetskappe i havdypet

Harry Potter prøver usynlighetskappen for flrste gang. Stillbilde fra filmen "Harry Potter and the Philosphers Stone", (c) Warner Bros

Harry Potter prøver usynlighetskappen for første gang. Stillbilde fra filmen “Harry Potter and the Philosophers Stone”, (c) Warner Bros

Hvert år i det siste har jeg ønsket meg samme julegaven som Harry Potter fikk det første året på Galtvort – men heller ikke denne julen fikk jeg noen usynlighetskappe. Hvordan skal jeg nå kunne snike meg usynlig rundt omkring? Kanskje kan jeg gjøre som amfipodene i slekten Cystisoma?

Cystisoma hører til blant hyperiidene – denne gruppen amfipoder holder til i vannsøylen istedenfor på havbunnen, og de regnes med blant dyreplankton. De har store øyne og er rimelig flinke til å svømme, i motsetning til mange av sine bunnlevende slektninger. Men de lever et farlig liv. De hyperiide amfipodene er blant de større dyreplanktonene, og de er ganske næringsrike hvis man vil spise dem, så det er nok mange som vil prøve seg. Det er mange forskjellige strategier man kan bruke for å unngå å bli et lett bytte – noen prøver seg på å gjemme seg i det mørke dypet og andre igjen kamuflerer seg med lys. Cystisoma har funnet en tredje vei.

De fleste store dyreplankton er nesten gjennomsiktige – da er det ikke så lett for de som vil jakte på dem å få øye på dem. Hvis de bor litt dypt er det heller ikke så mye lys som trenger ned gjennom vannet, så selv om de har litt ugjennomsiktige organer går det ofte bra. Men – det er ofte en liten bit lys som kommer ned, og andre arter kan lage lys, enten for å jakte, eller for å skremme eller skjule seg, og alt dette lyset kan få en nesten gjennomsiktig amfipode til å blinke som et juletre selv om den prøver å være usynlig for fiendene sine. Det er fordi amfipoder og andre krepsdyr har et skall, eller et “utenpåskjelett” (eksoskjelett) som er hardt, og som bryter lyset på en annen måte enn sjøvannet de bor i. Det blir som når du ser på et sugerør som står i et vannglass – det ser ut som om sugerørert har en knekk på seg akkurat i overgangen mellom luft og vann. Dette kalles lysbrytning eller refraksjon, og det er det at det er en forskjell i refraksjonen mellom sjøvann og amfipode-skall som gjør at de gjennomsiktige dyrene allikevel blir synlige. Det er denne forskjellen i lysbrytning Cystisoma har en hittil ukjent løsning på.

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Amfipoden Cystisoma: gjennomsiktig og med usynlighetskappe. Foto: David Littenswager, National Geographic

Det ligner kanskje mest på James Bond teknologi det forskere fra Duke University og Smithsonian Institution har funnet ut at disse amfipodene har. Ved hjelp av Scanning Elektron Mikroskop (SEM) har de undersøkt eksoskjelettet til en del hyperiide amfipoder. De fant ikke små kamera som kan kopiere det de filmer ned på seg selv, men noe som er minst like kult.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Figur 1 fra Bagge et al 2016. SEM-bilder av de små nano-utvekstene og kulene fra skallet til Cystisoma spp.

Beina til Cystisoma er dekket av bittesmå utstikkende avlange klumper, så små som 200nm høye. (1 nm er 1/ 1 000 000 mm!) Videre fant de at resten av kroppen til Cystisoma er dekket med et tynt lag av små kuler – så små som 50-60nm i diameter. Undersøkelser av kulene viste at hos noen arter av hyperiide amfipoder er de små kulene bittesmå nano-bakterier som bor utenpå skallet til amfipodene! Både de avlange klumpene og de små kulene/nano-bakteriene står i veldig organisete mønstre, og disse gjør at refraksjonen til amfipode-skallet blir mye mer likt refraksjonen til sjøvannet. Da blir ikke lyset bøyd så forskjellig når det treffer amfipoden, og resultatet blir at den blir nesten usynlig. Det er nesten om om de har en usynlighetskappe på seg hele tiden!

Det er mange som jobber med usynlighetsteknologi. Det er ikke så mange som har gode løsninger enda, men det går an å håpe at det snart kommer en kappe vi kan ønske oss til jul. I dyreriket er det kun denne lille gruppen med amfipoder som har en løsning (som vi vet om). Kanskje det er noe vi kan bruke i forskningen videre? Vi får si fra til Q, så blir kanskje neste Bond-bil dekket av nano-bakterier?

Anne Helene


Litteratur:

Bagge LE, Osborn KJ, Johnsen S (2016) Nanostructures and Monolayers of Spheres Reduce Surface Reflections in Hyperiid Amphipods. Current Biology 26, 3071-3076

Johnsen S (2011) Hidden in Plain Sight: The Ecology and Physiology of Organismal Transparency. Biological Bulletin 201, 301-318.

TangloppeTorsdag: Med opprinnelsessted sørishavet?

Årets siste tangloppetorsdag starter med et bilde av en av de vakre, lett gjenkjennelige artene vi har i norske farvann: Epimeria cornigera (Fabricius, 1776). Dette er en av de “piggete” artene – og i tillegg har den en flott rødfarge. I motsetning til de fleste andre sterkt fargete amfipodene, beholder den til og med fargen sin etter at den er lagt på sprit i våre samlinger! Ikke rart både garvete forskere og glade amatører liker denne krabaten!

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

I våre farvann kan vi finne fire arter innen slekten Epimeria: E. cornigera, E. loricata, E. parasitica, E. tuberculata. Epimeria loricata finner vi også rundt Svalbard.  Alle artene er beskrevet tidlig, og er med i Sars sine fine illustrasjoner. Han må også ha blitt fasinert av fargen, for i Sars sin personlige utgave av amfipodebindet av The Crustacea of Norway har han brukt akvarellmaling og fargelagt en del av bildene sine – blandt dem alle Epimeria-artene.


Når vi skal identifisere disse amfipodene, ser vi etter coxalplatene til bein 4 og 5. Dette er det øverste leddet – det so ofte lager sidekanter på amfipodene. Hos slekten Epimeria stikker disse ut i to spisser som sammen danner en halvmåne. Det er nok en beskyttelsesmekanisme å være piggete – Epimeria-arter har i tillegg ganske tykt skall, så det er sikkert ikke så lett å spise dem selv om en liker at det stikker i munnen..

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Epimeria loricata (etter oppbevaring på sprit). Foto: K Kongshavn

Slekten Epimeria er en av de amfipodeslektene som understøtter teorien om at de opprinnelige amfipodene holdt til rundt det området vi i dag tenker på som sørishavet. Undersøkelser av Epimeria fra områdene rundt Antarktis viser at det er en liten overflod av arter der, i motsetning til de mye færre artene innen slekten lengre nordover.

Områdene rundt Antarktis har på mange måter blitt undersøkt mer systematisk enn våre nære områder – når det gjelder biosystematikk på bunnlevende organismer. Dette er nok fordi det har vært flere store prosjekter som har fokusert på nettop disse detaljene. Slik har man blant annet funnet ut at Epimeria fra sørlige kalde hav består av flere grupper arter, disse gruppene er ganske langt fra hverandre hvis vi ser på arvematerialet (DNA). Innen hver gruppe finnes det flere arter som er mye nærmere hverandre genetisk, men som fremdeles er egne arter.

Hvordan de nord-Atlantiske Epimeria-artene vil passe inn i dette mønsteret vet vi ikke helt enda. Men vi har begynt å undersøke dette. NorAmph samarbeider med et tyskledet prosjekt som har materiale fra havområdene rundt Island. Sammen vil vi se nærmere på akkurat Epimeria fra våre nordlige kalde farvann. Hvis du følger med TangloppeTorsdag videre i 2017, kan det hende vi finner noen svar?

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Levende Epimeria cornigera fra Trondheimsfjorden. Foto: F Pleijel

Godt nyttår – både til deg og til alle amfipodene!

Anne Helene


Litteratur:

Lecointre G, Améziane N et al (2013) Is the Species Flock Concept Operational? The Antarctic Shelf Case. PLoS ONE 8, e68767.

Lörz AN, Maas EW, Linse K, Coleman CO (2009) Do circum-Antarctic species exist in peracarid Amphipoda? A case study in the genus Epimeria Costa, 1851 (Crustacea, Peracarida, Epimeriidae).  ZooKeys, 1-36.

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway. Vol 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers Forlag, Christiania.

Verheye M,  Backeljau T, dUdekem dAcoz C (2016) Looking beneath the tip of the iceberg: diversification of the genus Epimeria on the Antactic shelf (Crustacea, Amphipoda). Polar Biology 39, 925-945.

TangloppeTorsdag: Sletvik feltuke del III – fersk-innsamling av amfipoder!

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Marinogammarus stoerensis fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Det har sikkert ikke gått mange forbi at evertebratlaben var på Sletvik feltstasjon i forrige uke for å gjøre innsamlinger. Blant mange prosjekter vi samlet inn til, var amfipodeprosjektet NorAmph. Det meste materialet vi har tilgjengelig på Universitetsmuseet i Bergen kommer fra områdene rundt Bergen, fra Svalbard, og fra Mareano  sine innsamlinger i Nord-Norge. Områdene rundt Trondheimsfjorden er rike på marint liv – her møtes ofte nordlige og sørlige arter (relativt for Norge). Det er også en del kaldtvanns-korallrev rundt Trondheimsfjorden, og derfor en del korallgrus – som er et leveområde som gir helt egne artssammensetninger. I tillegg til samling i disse spennende havområdene samlet vi en hel del i fjæresonen. Det var derfor et stort potensiale for å få tak i materiale av arter vi ikke har hatt i samlingene fra før.

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

Eriopisa elongata, legg merke til den veldig lange 3 uropoden. Foto: K Kongshavn

En bieffekt av å samle inn nytt materiale på en tur der alt materiale var ment for taksonomisk forskning, var de mange mulighetene til å observere (og fotografere) levende og uskadde dyr.  Ofte blir det slik at når vi samler inn amfipoder og putter dem rett på sprit, brekker de lange beina og antennene av, og det blir mye vanskeligere å kjenne dem igjen. Dette skjer spesielt når vi må bulk-fiksere prøver: da blir alt vi har samlet opp av sand, grus og dyr lagt på en bøtte som fylles opp med sprit – og så sorterer vi det når vi kommer hjem til laben og har bedre tid. Dette er en tøff behandling for mange dyr med tynt skall (eksoskjelett).

 

En art vi ofte har funnet i slike bulkfikserte prøver – men uten de lange, karakteristiske 3. par halebein (uropode 3) som gjør det superlett å identifisere den, er Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859). Den fant vi også i prøvene fra Trondheimsleia – men nå levende og med alle bein intakt! Er den ikke fin?

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Laetmatophilus tuberculatus fra fjæra nær Sletvik feltstasjon. Foto: AHS Tandberg

Andre dyr vi ofte har i prøvene våre, men som vi sjelden har mulighet for å nyte i levende live, er Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859. Nå kunne vi observere de fine fargeflekkene på den ellers nesten gjennomsiktige kroppen – det er også helt umulig å se når vi sitter med materiale som har ligget på sprit lenge – sprit tar bort mye av fargene fra dyrene våre.

 

 

I fjæresonen fant vi også flere arter av Caprellidae – spøkelseskreps. Dette er en gruppe det ikke alltid er så lett å samle, så turen til Sletvik var svært innbringende for NorAmph prosjektet. Ofte er det mange Caprellida sammen, og da kan man ende opp med en hel floke amfipoder.

Nå skal de fleste av dyrene vi samlet inn DNA-strekkodes som en del av NorBol prosjektet og så kan vi begynne å se om det er enda flere ting vi kan lære om de små, fine havbunnsdyrene våre.

Anne Helene

Feltarbeid på Sletvik del II: Fotogene børstemark

En av deltagerne på feltarbeidet, Arne Nygren i fra Sjöfartsmuseet Akvariet i Göteborg, har sendt oss følgende tekst og bilder i fra uka som gikk – det ble mange spennende funn, og flotte fotografier! Ekstra spennende var det at han fant en ny art i familien Phyllodocidae (atpåtil en man kan kjenne igjen uten å måtte ty til DNA, da denne er uten øyne), og et nydelig eksemplar av den så langt ubeskrevne Syllid-arten nederst.

Dette arbeidet inngår i Arnes Artsprosjekt på kryptiske børstemarkarter, som du kan lese mer om her


Phyllodoce citrina – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 6 cm långt. Ett fantastiskt vackert djur som i alla fall jag (Arne) såg för första gången i levande skick.

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Phyllodoce citrina Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Axiokebuita Foto: A. Nygren CC_BY_SA

 

 

Axiokebuita – från korallgrusskrap – ett litet knappt 2 mm långt exemplar med en framände som håller på att regenereras. Längst bak (nedtill i bild) syns två runda utskott. Dessa är täckta av papiller som både kan utsöndra ett lim som gör att de kan sätta sig fast på underlaget, och ett sekret som gör att limmet löser upp sig så att de kan flytta sig vidare.

 

 

 


Notophyllum foliosum – från skalgrus på c. 60 meters djup – ca 2 cm lång. Phyllodociden Notophyllum folisoum skiljer sig från den snarlika arten Notophyllum crypticum på att den har vita fläckar på sina stora dorsalcirrer.

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC_BY_SA

Notophyllum foliosum Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Paranaitis sp. n. – från korallgrus utanför Galgenes på cirka 200 meters djup – c a1,5 cm lång. En ny art av familjen Phyllodocidae hör inte till vanligheterna då gruppen är väl undersökt i området. Därför kom det som en stor överraskning under expeditionen att en ny art som går att känna igen på utseendet utan att först analysera dess DNA dök upp i proverna.

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA

Paranaitis n.sp Foto: A.Nygren CC-BY-SA


Polynoidae – från skalgrus på c. 60 meters djup – c. 5 mm lång. En hittills oidentifierad art av Polynoidae. Det kan tänkas att det är en juvenil individ då den bara har 13 par fjäll på kroppen. Det vanliga är att de har 15 par eller fler.

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Polynoidae Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Pygospio elegans – från tidvattenszonen, c. 1 cm lång – en spionid som lever i rör på grunt vatten.

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Pygospio elegans Foto: A. Nygren CC-BY-SA


Trypanosyllis sp – en obeskriven art av Syllid-släktet Trypanosyllis som mest liknar en art som beskrivits från Medelhavet som heter Trypanosyllis coeliaca. Den norska arten är vanlig i korallgrus och anledningen till att den fortfarande är obeskriven är att man antagit att detta är samma art som den redan beskrivna arten från Medelhavet. Genetiska undersökningar visar dock att det inte stämmer, och att denna art alltså saknar ett vetenskapligt namn. Individen har en honlig könsindivid baktill på kroppen. Man kan se att hela könsindividen är fylld av oranga ägg. Könsindividens två ögon går att se i mitten av djuret, precis framför äggen. Könsindividen kommer att slita sig loss från moderdjuret och simma iväg och leta reda på en hanlig könsindivid. En ny könsindivid kommer därefter att växa till baktill på moderdjuret.

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

Trypanosyllis Foto: A. Nygren CC-BY-SA

-Arne Nygren