Tag Archives: NorBOL

TorsdagsTangloppen: Bruzelia typica Boeck, 1870 – en ridder i rustning?

Det hele begynte med et ubevisst kappløp om å være først ute med nesten den samme avhandlingen fra to forskjellige vitenskapere i hvet sitt nordiske land i 1859. Axel Boeck satt i Norge og skrev på avhandlingen “De Norske Amphipoder og deres Naturhistorie” mens Magnus Ragnar Bruzelius satt i Sverige og skrev på “Skandinaviens amphipoda gammarina”. Begge avhandlingene må ha vært eksepsjonelt gode, for Boeck fikk en kongelig gullmedalje for sin avhandling, mens Bruzelius fikk det svenske Vitenskapsakademiets Flormanska pris for sin avhandling. Begge de nasjonale vitenskapsakademiene ville publisere avhandlingene, og den som kom ut først var Bruzelius sin avhandling. Boeck fikk ikke medaljen sin før i 1860.


Boeck syntes nok dette var ganske så kjipt, for hans arbeid ble liksom litt usynlig siden det kom ut bare noen måneder etter et arbeid som var nesten likt. Bruzelius hadde beskrevet 77 arter fra området, mens Boeck hadde beskrevet 92. Med medaljen kom litt penger til en ordentlig publisering av hele oppgaven, og siden Bruzelius´ arbeid hadde tatt litt viden fra Boeck, jobbet han først litt videre for å få til et enda grundigere verk, kanskje han ville vise en gang for alle hvem som var den store zoologen av de to?

Zoologien var nok Boecks domene. Bruzelius begynte allerede i 1865 å studere medisin, og han skulle ende opp som en av de viktigste legene i Sverige på sin tid. Han ble overlege på Karolinska Institusjonen, og livlege for kong Oscar II, og veldig lenge sveriges eneste lungespesialist. Boeck kunne kanskje ha trengt Bruzelius – han døde allerede i 1873, bare 40 år gammel.

Det kan nok mye heller være at Boeck bare ville gjøre et grundig arbeid når han først fikk finansene til å publisere. Som så ofte skjer, oppdaget han når han så litt nærmere på detaljene at det jo var mye mer som han ikke visste noe om, og det resulterte i studiereiser til bibliotekene og samlingene i København, og plutselig var en skandinavisk undersøkelse blitt til en skandinavisk og Arktisk undersøkelse. Grunnen til det var at Boeck i København fikk studere Krøyers Grønlandske samlinger. Plutselig var de 92 artene blitt til 260 arter, og det som nok allermest står igjen var mye av den “systematiske ryddingen” Boeck gjorde.


Alle de ekstra artene, og ikke minst alle de nye slektene, familiene og høyere innordningene Boeck opprettet for å rydde i “den systematiske oppstilling” gjorde at den store og utvidete versjonen av amfipodeverket ikke kom ut før i 1870 – på latin – og i 1871-76 på norsk. (Bind to av den norske utgaven er det egentlig broren Håkon Boeck som har gitt ut, da var Axel Boeck død).

En av de mange nye slektene som Boeck laget, heter Bruzelia. Navnet fikk den for å gjøre ære på Bruzelius som altså hadde publisert først – kanskje det var Boeck sin måte å si “jeg er ikke sur på deg” på? Et eksempel på høflighet mange av oss kanskje burde se på til etterfølgelse?

Når jeg tenker på Bruzelia tenker jeg på riddere i full rustning. Spesielt på hodet – seinere forfattere har beskrevet hodet som hjelm-formet. Sånn veldig tidlige hjelmer – kanskje mer vikinger eller grekere – med nesebeskytter og lang over ørene og nakken. Denne hjelmen er så godt trykt ned over hodet at den presser begge antenneparene til å peke nedover, litt som om noen med langt hår tok på seg en sånn tidlig krigerhjelm. Resten av kroppen er ikke så allerværst beskyttet den heller  Boeck har med i beskrivelsen for Bruzelia typica at sideplatene (coxa) er stive og kan vippes utover fra kroppen.

Bruzelia er en slekt som i dag har 13 godkjente arter. 8 av disse er beskrevet de siste 45 årene, det er en ganske typisk fordeling for arter som holder til på dypt hav – den største delen av dyphavsutforskningen har foregått de siste 45 årene, og selv om vi også finner nye arter overalt, er det kanskje i de dype og fremdeles relativt uutforskete områdene at vi har størst sjanse til å oppdage hittil ukjente arter.


Mange av de slektene Boeck opprettet i 1870 finnes fremdeles. Men, akkurat som Boeck prøvde er det fremdeles en mengde omorganiseringer av de mer omfattende gruppene av amfipoder – systematikken. Senest i vår kom en ny fylogeni (organisering) for amfipodene, men det er ikke dermed sagt at det er den som de fleste amfipodeforskere er enige med, eller at den kommer til å bli stående lenge. Arbeidet vi gjør med NorAmph gjennom NorBOL med å kartlegge strekkode-DNA for så mange arter som mulig vil forhåpentligvis kunne være en brikke i nye studier av amfipodenes overordnete fylogeni. Vi får følge med framover.

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL (1972) A review of the Family Synopiidae (= Tironidae), Mainly Distributed in the Deep Sea (Crustacea: Amphipoda). Smithsonian Contributions to Zoology 124, 1-104.

Boeck A (1870) Crustacea amphipoda borealia et arctica. Særskilt avtrykk av Forhandlinger i Videnskapsselskapet i Christiania Aar 1870

Boeck A (1872) De skandinaviske og arktiske amfipoder. AW Brøgger, Christiania

Bruzelius RM (1860) Bidrag til Kännedomen om Skandinaviens Amphipoder. Lund Universitet.

Loerz AN (2013) The Marine Fauna of New Zealand and the Ross Sea: Amphipoda, Synopiidae (Crustacea). NIWA-publications 127, 1-162.

Lowry JK & Myers AA (2017) A Phylogeny and Classification of the Amphipoda with the establishment of the new order Ingolfiellida (Crustacea: Peracarida). Zootaxa 4265, 1-89.

Elpidia belyaevi – en ny art for BOLD!

Like før sommeren postet vi om dyrene som var på vei til sekvensering i Canada. En av artene var den sjarmerende, lille sjøpølsen som var identifisert som Elpidia glacialis. Vi holdt døren åpen for at det muligens var en av de andre Elpidia-artene, da våre to individer både var samlet inn på svært store dyp (2400 m), og var markant mye «tjukkere» enn E. glacialis vanligvis er. Siden ferien nærmet seg med stormskritt bestemte vi oss for å vente med å dobbeltsjekke identifiseringen til etter sekvenseringen.

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

Elpidia sp samlet inn av CGB. Foto: K.Kongshavn

Vi fikk sekvenser på begge dyrene, og disse – sammen med morfologien og dypet de var funnet på – indikerte at det var på sin plass å studere dyrene en gang til (det er da det er veldig fint at vi tar vare på de vevsprøvetatte dyrene som vouchere i museumssamlingen).

Da ser man blant annet på formen og distribusjonen av små kalkplater i huden på dyret (ossikler).

Holothurians plate av Ernst Haeckel fra hans "Kunstformen der Natur" (1904). Kalkpleter i ulike former (hjul, anker "spikermatter" etc) ses rundt en sjøpølse. Bilde fra Wikimedia

Holothurians plate av Ernst Haeckel fra hans “Kunstformen der Natur” (1904). Kalkpleter i ulike former (hjul, anker “spikermatter” etc) ses rundt en sjøpølse. Bilde fra Wikimedia

Tom har derfor sett nærmere på dyrene i forhold til nyere bestemmelseslitteratur (Rogacheva 2007), og de stemmer overens med E. belyaevi. Dermed ble det allikevel en ny art for NorBOL (vi hadde ingen av Elpidiaene fra før) – og tilsynelatende også for hele BOLD-databasen!

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

Artene i familien Elpidiidae som finnes i BOLD (før vi har revidert våre)

Nå skal vi jakte i samlingene og se om vi ikke har egnet materiale av det som faktisk er E. glacialis: Hvis den da egentlig finnes i Norge? Typelokaliteten til E. glacialis er oppe ved Novaja Zemlja, men den har blitt ansett for å ha global utbredelse og finnes i fra 90 – 9700m (!), så den er naturlig nok rapportert i fra Norge også – men det hadde vært veldig spennende å se nærmere på hvorvidt det som kalles E. glacilis rundt i verden faktisk er samme art – eller om det er mange ulike.

Her kan barcodingen være til hjelp, hvis det finnes egnet materiale. Vi kommer også til å lete etter slektningen E. heckeri, som Rogacheva (2007)  fant i flere av de norske prøvene (som dessverre har vært på formalin..). Forhåpentligvis får vi med oss en eller flere av disse artene også i strekkodebiblioteket for Norge.

Referanse:

Revision of the Arctic group of species of the family Elpidiidae (Elasipodida, Holothuroidea)

Antonina V. Rogacheva

Pages 367-396 | Received 21 Dec 2007, Published online: 13 Dec 2007

http://dx.doi.org/10.1080/17451000701781880

TangloppeTorsdag: På skriveren i Hamburg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

Publikumsinngangen til Zoologisk Museum i Hamburg. Foto: AH Tandberg

“Publiser eller forsvinn” hører man ofte i vitenskapelige kretser. Det virker kanskje ikke helt høflig å si til folk at de bare kan forsvinne (fra vitenskapen, altså), men kunnskap vi ikke deler med andre har nokså liten verdi. Vitenskapelige teorier og ideer må testes for at vi kan sjekke om de holder mål, og vi kan ikke teste ting vi ikke vet om. Så kunnskapsdeling er en viktig del av vitenskapen.

Noen ganger kan en låse seg inn på et stille rom og skrive for seg selv i mange uker før verket sendes til en journal eller en forlegger som vil trykke det – men som oftest, og mer så nå enn i tidligere tider, er det flere forfattere for hver minste lille notis i et vitenskapelig tidsskrift. Av og til kan det ta litt av – det finnes visstnok artikler der listen med medforfatternavn var lengre enn selve teksten – men for det meste er det en liten gruppe mennesker som har prøvd å finne ut av noe sammen, og så skriver de om det sammen.

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Anne-Nina sjekker ut samlingen med Eusirider fra tidligere innsamlinger. Foto: AH Tandberg

Å være flere folk som skal bli enige om en tekst kan ha både fordeler og ulemper – vi kan hjelpe hverandre med hva vi kan og hvordan vi kan formulere ting, eller vi kan ende opp med en tekst som ikke helt har samme stil hele veien gjennom. Det er nok mange som har vært med på leker der hele klassen lager en fortelling – en setning fra hver elev – slike historier kan ofte bli morsomme selv om de ikke alltid er helt sammenhengende.

Disse ukene er jeg i Hamburg for å skrive på to artikler sammen med gode kolleger her. Sammen skal vi prøve å si noe fornuftig om amfipodene som finnes rundt Island og langs norskekysten. Er det de samme artene? Har en art som finnes både ved Island og ved norskekysten likt arvemateriale? Lever de på samme måte – på samme dyp, bunntype og i samme vanntemperatur? Det er mange spørsmål vi lurer på, og noen av dem kan vi klare å svare på.

Arbeidet som ligger til grunn for disse artiklene er delvis fra workshopene vi hadde på Espegrend og i Polen (Spała) – og delvis fra alt labarbeidet som har kommet etter disse og andre workshoper, fra prosjektene NorAmph og IceAGE. Begge disse prosjektene ser på strekkode-DNA fra artene som registreres – og dette kan vi se videre på for å finne ut om det vi tror er den samme arten virkelig er det genetisk også.


Uten å foregripe begivenhetene for mye, kan jeg si at vi ser på Eusirider og Amphilohider. Dette er to veldig forskjellige familier amfipoder – Eusiridene er ganske store (de største vi har i våre farvann er opp mot to cm lange, men i dag så jeg noen i samlingene her som var nesten syv cm lange!), de er jegere og er flinke til å svømme. Amphilochidaene er mye mindre (her snakker vi noen få mm i lengde), og for de artene vi vet noe om livet til, lever mange inni eller utenpå andre bunnlevende dyr, eller de spiser pittesmå dyr som sitter fast på bunnen. De er ikke så veldig flinkge til å svømme, men er nok bedre til å gjemme seg innimellom smågrus og sand.

 

Inn en dør og opp en trapp - og inn mange flere dører og opp enda flere trapper... Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Inn en dør og opp en trapp – og inn mange flere dører og opp enda flere trapper… Det er en labyrint å finne fram til krepsdyrforskerne! Foto: AH Tandberg

Diskusjonene pågår for fullt, både om hva vi egentlig kan si ut fra de dataene vi har, og hvordan vi skal formulere setningene. Det blir lange dager, mye kaffe og mye latter. Det er lurt å sitte sammen på samme kontor – da går både samarbeidet om setningene bedre og ideene får lettere bli til ordentlige teorier. Ikke minst får vi testet is-sjappen nedi gaten – det er akkurat nok dager til at vi kan prøve en ny smak hver dag.

Resultatene? De kommer i artiklene – og kanskje også i en seinere TangloppeTorsdag!

Anne Helene

 

TangloppeTorsdag: avslutning av studentprosjekt.

I løpet av dette semesteret har Christine vært med på NorAmph-prosjektet. En av oppgavene har vært at hun skulle skrive blogger om hvordan det har vært å være på museet og ha studentprosjekt her. Dette er Christines avslutningsblogg, nå er det bare oppgaveskriving igjen…

Hei igjen!

Paramphitoe hystrix - fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

Paramphitoe hystrix – fotografert før innsending til barcoding med NorBOL hos BOLD. Foto: C Østensvig

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte at jeg dette semesteret skulle være med Anne Helene på hennes prosjekt om barkoding av amfipoder, blogginnlegget finner du her.

Dette semesteret er nå forbi, og sommeren står og banker på døren. I løpet av de siste 5 månedene har jeg fått ta del i hele prosessen fra man henter inn prøver til man får tilbake resultater av barkoding, og alt innimellom. Det har vært et svært lærerikt semester med mange nye ting å bli kjent med.

På grunn av tidspress for å få sendt inn prøvene til barkodingen, startet vi semesteret med å gjøre dette. Her plukket vi ut 95 ulike individer som var indentifiserte. Vi tok bilder som skulle følge prøvene til barkodingen, og vi registrerte de i samlingene til universitetsmuseet. Etter dette reiste vi på tokt til Raunefjorden der vi hentet inn prøvene (dette kan du lese mer om i blogginnlegget over).

Når vi kom tilbake fra tokt ble prøvene først sortert ned til fylum, med unntak av krepsdyrene, som jeg identifiserte ned til orden. Til slutt sorterte jeg amfipodene ned til familier.

På slutten av semesteret fikk vi tilbake resultatene fra barkodingen. Der var mye interessant å hente fra disse, blant annet var flere individene vi trodde var samme art var muligens ikke det, og vi så også noen individer som var identifisert til ulike arter som potensielt kan være den samme.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

En første kikk på resultatene fra barcodingen.

I dette prosjektet har jeg innsett at barkoding er en veldig viktig prosess som kan gi oss mye informasjon, og enklere tilgang på denne informasjonen. Ved å skape en offentlig database med alle barkodete arter i, kan man enklere finne frem til arter og informasjon om disse. Det har vært veldig artig å få ta del i et prosjekt som er en del av en større sammenheng.

Gjennom tiden min på universitetsmuseet har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye om ulike biologiske metoder på lab, og ikke minst mye om den spennende gruppen amfipoder. Og som student er det deilig å kunne få et avbrekk fra det å gå på forelesninger hele tiden, så det har vært utrolig deilig å få litt praktisk arbeide inn i hverdagen. Og ikke minst har dette prosjektet gjort meg mer nysgjerrig! Forhåpentligvis får jeg muligheten til å få komme tilbake å fortsette med dette!

Christine

 

TangloppeTorsdag: Svamp, amfipoder, gjørme og gamle damer

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Svampegjengen i ekstase (?) over en trål med masse spennende. (Mye morsomt som ikke var svamp også innimellom her!) Foto: AHS Tandberg

Hva gjør en glad forsker i marinbiologi når våren nærmer seg med mange langhelger og løvsprett i lunden? Hun drar ut på bøljan blå, selvsagt! Innsamlingstur dit man kan og får lov, og gjerne med gode venner. Forrige uke dro 8 forskere og studenter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Amsterdam ut på havet med F/F Kristine Bonnevie for å samle inn prøver til det store prosjektet SponGES.

SponGES prosjektet skal undersøke områder der det er svamper på havbunnen – spesielt alle de fine svampene, men også og alt som hører med svampeområdene. Ofte står svampene i store ansamlinger på hvabunnen og der blir de til boligområder for andre dyr – både virvelløse venner og små fisker finner gode gjemmeplasser i og rundt mange svamper. Det passet derfor bra at museet kunne bli med og samle inn de dyrene som holder til sammen med svampene – samarbeid gjør at alle vinner i tillegg til at det er morsomt.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie (1872-1948) Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

F/F Kristine Bonnevie er kalt opp etter norges første kvinnelige professor. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født i 1872 inn i en både rik og velutdannet familie – der det var forventet at guttene fikk seg en fin og ordentlig utdannelse. Jentene, derimot, trengte ikke slikt mente faren (som var undervisningsminister fra 1889-1891), de hadde mer evner for “de hjemlige plikter”. Allikevel lot han Kristine ta artium, og i 1906 fikk hun doktorgrad i biologi. Men hun kunne ikke få noen akademisk stilling ved universitetet – det var ikke åpning for det i loven. I 1912 fikk hun tilbud om et professorat ved Bergen Museum – som da ikke var et universitet enda. Det skremte nok professorene i Oslo – Bonnevie var nemlig assistent for mange av dem, og hun hadde mye undervisnings- og innsamlingsansvar de nok ikke var helt klare for å takle selv igjen hvis hun skulle forsvinne til Bergen. Så plutselig – et år før kvinner fikk stemmerett i Norge – ble loven endret slik at landet kunne få sin første kvinnelige professor.

 

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” - UiO

Kristine Bonnevie på naturhistoriker-møte i Gøteborg. Albert Einstein ved siden. Foto fra web-utstillingen “Alma Maters Døtre” – UiO

Hovedtyngen av arbeidet til Kristine Bonnevie var “arvelighetsforskning” – genetikk kaller vi det i dag – og mange av dyrene hun  studerte var marine, og hun samlet mange av dyrene inn selv. Spesielt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, men også langs kysten ellers. Vi følte oss litt i Bonnevies fotspor denne uken, der vi samlet inn marine dyr for blant annet å kunne studere arvematerialet deres.


Innsamlingene på vårt tokt ble gjort med en kombinasjon av undervannsrobot (ROV), trål, grabb og slede.  De fleste amfipodene kommer til vanlig i sleden, og sånn var det også denne gangen. Områdene vi besøkte (ytterst i Korsfjorden, ytterst i Bømlofjorden, og utenfor Stord, Øygarden og Fedje) har til tider ganske bløt bunn, og det vistes godt i enkelte av sledeprøvene. Til vanlig drømmer vi om å få små og “rene” sledeprøver, og det er mulig å få på sandbunn. På mudderbunn, slik det var i de ytre fjordbassengene vi besøkte, blir det “gjørmeprøver”.

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Ganske nedgjørmet av sledeprøven. Foto: K. Kongshavn

Det er ikke slik at gjørmeprøver er ille – det er bare så mye mer materiale – og det sprer seg av og til utover både forskere og båt. Allikevel fikk vi spennende resultater fra gjørmen – ikke minst fra den stasjonen som var så gjørmete at vi alle så ut som om vi hadde hatt lekedag i barnehagen da vi var ferdige på dekk. I den veldig bløte og finkornete gjørmen holdt nemlig nesten bare amfipoden Eriopisa elongata (Bruzelius, 1859) til. E. elongata har artsnavnet elongata fordi de har en veldig lang uropode 3 – den er så lang at den nesten alltid detter av når vi samler den inn og legger den på sprit. De kom kravlende på toppen av det bløte mudderet – og de kom kravlende på ryggen! Det visste vi ikke om dem fra før av – og det er spennende å lære nye ting om dyr som har vært “kjent” lenge, men som vi ikke har samlet så mye av før. Det kan hende vi ikke kommer til å samle så mye av dem siden heller – 500L løs gjørme på dekk ble litt i meste laget for lattermusklene… Vi skal derfor bruke de innsamlete E. elongata for alt det er verd – de skal DNA-strekkodes og fotograferes og studeres nøye nå som vi har fått mange av dem.

 

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie (1872-1948) malt av Agnes Hiorth (1899-1984). Maleriet er i Universitetet i Oslos eie.

Kristine Bonnevie var i flere år assistenten til professor G.O. Sars – og han studerte mye amfipoder. Eriopisa elongata er en av artene som er illustrert og omtalt i hans “Crustacea of Norway” – og selv om amfipodebindet kom ut helt i starten på Kristine Bonnevies studietid (hun begynte på universitetet samme året som Sars begynte å gi ut de første heftene med amfipoder), har hun nok sett både den ene og den andre amfipoden fra sine marine innsamlinger. Gjørmeprøver ville kanskje ikke vært like lett å hanskes med i langt skjørt og pen hatt, men det ville sikkert gått. Hun ville kanskje også likt at noen av oss sang på dekk – mangeårig medlem i Kvindelige Studenters Sangforening som hun var…

Anne Helene

Litteratur:

van der Ham JL, Vonk R (2003) A phylogenetic analysis of the Eriopisa complex (Crustacea: Amphipoda: Melitidae) and a new species from beach interstitia in Venezuela. Journal of Natural History 37, 1-18.

Nordal I, Hessen DO, Lie T (2012). Kristine Bonnevie: et forskerliv. Cappelen-Damm, 437pp. ISBN 978-82-02-34580-8

Sars GO (1895) The Crustacea of Norway, 1: Amphipoda. Alb. Cammermeyers forlag, Christiania.

Fotoutstillingen “Alma Maters Døtre”