Tag Archives: NorBOL

TangloppeTorsdag: Trischizostoma raschi Esmark & Boeck, 1861

Ukens amfipode er blant de større artene vi finner i norske farvann, og den heter Trischizostoma raschi. Den er en mellomstor rakker – med store, svarte eller brune øyne som dekker store deler av hodet og nesten møtes på toppen. Det mest iøyenfallende med denne arten er allikevel hvordan de fremste beina ser ut: i motsetning til de fleste andre amfipoder har de voksne en slags sakseklo (en klo som lukker seg på samme måte som kloen til hummer og krabbe) istedenfor det vi kaller en subchelat klo – altså at det ytteste leddet bretter seg inn under det nest ytterste leddet – den mest vanlige formen på de fremste beina hos amfipoder. Det rareste med foten til Triscizostoma er at den snus fra en subchelat fot til en invertert (opp-ned) subchelat fot når de blir voksne, slik at foten lukker seg som en sakseklo. Dette har å gjøre med denne slektens levested som voksen.

A: en “vanlig” subchelat fot (fra Metopa alderi, ill: GO Sars, 1895). B: Trischizostoma raschi sin inverterte fot (ill: GO Sars, 1895) C: en variant av chelat fot, eller klosaks (fra Leucothoe spinicarpa, Ill: GO Sars, 1895)

Hvis vi ser enda nærmere på denne amfipoden oppdager vi at munndelene stikker ut i en spiss – dette kan hjelpe oss å forstå hvordan T. raschi får maten sin. Denne arten lever nemlig parasittisk på fisk – den holder seg fast på utsiden av fisken, og stikker et hull gjennom fiskeskinnet og inn til det den liker å spise: fiskeblod og fiskemuskler.

GO Sars sin illustrasjon av Trischizostoma raschi. (Sars, 1895)

Slekten Trischizoztoma ble offisielt beskrevet av Axel Boeck i et foredrag han holdt for de skandinaviske naturforskerne i København 1860. Han hadde allerede i 1859 skrevet en Prisafhandling for de Studerende ved Universitetet i Christiania “De norske Amphipoder og deres Naturhistorie” (som han vant en gullmedalje for), og der nevnte han denne arten. Den offisielle beskrivelsen ble likevel lest i København og der sa han:

“Denne Amphipode blev efter Professor Rasch´s Sigende af ham tagen på Havbroen udenfor Søndmørs Kyst derved, at han nedsønkede en skudt Fugl i en Dybde af henimod 100 Favne, paa hvilken tre Exemplarer – alle Hunner – havde fæstet sig. (…) Munddelene see ud som en trespaltet fremstrakt Tubus, som er dannet af den overordentligt forlængede Overlæbe og de omdannede Maxillarfødders ydre Plader. Innenfor denne Tubus, efter hvilken Slægtsnavnet er givet, findes de spidse, stærkt forlengede, men spæde Mandibler og Maxiller, der ligne en Slags Braadde. (…) Første Par Fødder er omdannet til stærke Griberedskaber af en eiendommelig Bygning; femte Led eller Haanden er meget stor, opblæst, og festet ved den indre Side til der foregaaende Led. Kloen er ikke som sædvanligt fæstet til den nedre Vinkel, slaaende sig mod den bagre Rand med spidsen opad, men er fæstet til den bagre øvre Vinkel med Spidsen nedad…” (Boeck, 1861)

Som vi kan skjønne av artens navn (den andre delen – artsepitetet – raschi) er den kalt opp etter mannen som fant den, Professor Rasch (i-en på slutten forteller oss at professoren var en mann, hadde det vært –ae på slutten av navnet ville vi visst at den hadde vært kalt opp etter en dame). Og det lange og vanskelige slektsnavnet Trischizostoma peker på de spisse eller tubeformete munndelene (“spiss eller utstrakt munn”). Vi ser av beskrivelsen hans at den uvanlige formen på de fremste beina var noe som lett skilte denne arten fra de andre.

Trischizostoma raschi – funnet i fiskeriundersøkelser i Nordsjøen. Rutenettet under er 1 x 1 cm. Foto: Rupert Wienerroiter/ Havforskningsinstituttet

Munndelene hjelper denne arten i sin parasittiske levemåte, og det gjør også formen på de fremste beina. Vi vet at den glatte formen til hele dyret sammen med sterke svømmebein gjør at den kan svømme fort, og fasongen på beina gjør at den kan slenge ut framkloen og feste seg kjapt til en intetanende fisk som svømmer forbi. De store øynene – litt som Ulven til Rødhette – gjør nok at den kan se byttet sitt bedre. Alt i alt har vi altså å gjøre med en stor, rask jeger som fester seg på byttet og fortsetter å spise på det i lengre tid. Parasitter trenger ikke drepe byttet sitt, ofte er det best om byttet lever lenge (så har de et godt matfat i lang tid). De fleste gangene vi samler inn denne arten i norske farvann, har vi funnet den hengende fast på fisk vi har fått i trål. Sånn er det også med de eksemplarene vi har fått inn til NorAmph prosjektet: de har blitt samlet inn av gode kolleger som forsker på fisk. Nå skal vi prøve å finne ut litt mer om T. raschi ved å undersøke DNA-strekkoden dens. Kanskje vil vi få flere fra fiskeriundersøkelsene de neste årene? Kan det være at de som sitter på forskjellige fiskearter er forskjellige? Så langt kan det se ut som om de ikke bryr seg om hvilken art fisk de setter seg på, så lenge det er en fisk. Jeg er allikevel sikker på at når vi undersøker nærmere vil vi finne ut litt mer.

Trischizostoma dentaticulatum sittende på fisken Bathypterois phenax. Ill: Fig. 1 fra Freire & Serejo, 2004.

Det er 18 arter i slekten Trischizostoma på verdensbasis. Alle er enten kjent for å være ektoparasitter (parasitter som sitter på utsiden) på fisk, noen har også blitt funnet inni svamper. Vi finner dem i alle verdenshav, men hver art holder bare til i et mindre geografisk område. Inntil videre svømmer vår nordlige Trischizostoma-art rundt med en lys framtid (kanskje det er derfor jeg tenker at den ser ut som om den har solbriller på?) i et hav med mye fisk. Vi får håpe det er like godt med mat for de andre artene i denne slekten.

Anne Helene

Litteratur:

Boeck A (1861) Forhandlinger ved de Skandinaviske Naturforskeres ottende møde i Kiøbenhavn. Fra den 8de til den 14de juli 1860. I commision i den Gyldendalske Boghandling.

Boeck A (1872) De Skandinaviske og Arktiske Amphipoder. Christiania, A.W.Brøggers bogtrykkeri.

Freire PR & Serejo, CS (2004) The genus Trischizostoma (Crustacea: Amphipoda: Trischizostomatidae) from the Southwest Atlantic, collected by the REVIZEE Program. Zootaxa 645: 1-15.

TangloppeTorsdag: En uke med amfipodene

Denne uken har vi samlet våre venner amfipodene og forskere på Espegrend Marinbiologiske Stasjon like utenfor Bergen. Planen var å se på så mange dyr fra så mange steder i norske farvann som mulig, og nå har vi kommet over 300 registreringer (en art fra en stasjon – det betyr ikke at det er 300 arter: noen arter finner vi på mange steder eller stasjoner). En annen del av planen var å være sammen med en del av de som jobber med amfipodetaksonomi i Europa – og det har vært hyggelige dager.

Apherusa sp. Denne arten lignet på to forskjellige Apherusa-arter, og vi håper at DNA-barcoding kan hjelpe oss med å finne ut av hvor den passer. Foto: K. Kongshavn

Når forskere ser på ting de kjenner – eller tror de kjenner – godt, er det av og til lett å tenke at vi vet hva vi ser på – uten å sjekke alle de allerminste detaljene. Da er det godt å kalibrere tenkingen litt – både med spørsmål fra de som ikke kjenner gruppene like godt, og med nye ideer fra kolleger vi ikke ser hver dag.

NorAmph prosjektet har som et av flere mål å arvestoff-strekkode så mange arter som mulig fra norske farvann. I løpet av snart en uke har vi kommet oss gjennom en hel del arter – og enda bedre: vi har satt spørsmålstegn ved en håndfull av disse. Her kan det bli ekstra spennende å se hva vi finner ut om arvestoffet: Hvis de ytre, utseendemessige kjennetegnene viser små forskjeller fra originalbeskrivelsene, kan det hende at det er muig å se forskjeller i arvestoffet også. Når vi går gjennom masse materiale, er det også stor sjanse for å finne arter vi ikke har fått DNA-barcodet enda i Norge.

Acanthonotozoma sinuatum. Dette er det første eksemplaret av denne arten vi har tatt ut til DNA-strekkoding i Norge. Foto: K. Kongshavn

Det har blitt lange dager, trette øyne og mye latter på Espegrend. Sånn er amfipode-forsker-livet: Hver gang vi møtes er det som å være på en familiegjenforening. Denne gangen har vi, ifølge den ene gjesteforskeren her, vært en liten kjernefamilie – “mor”, “far”, “onkel” og “de to yngre døtrene” – jeg vil kanskje si vi representerer tre forskningsgenerasjoner, og det gir ekstra muligheter til å lære av hverandre. Det gjelder både amfipode-informasjon, kakeoppskrifter og middagslaging.

En viktig del av prosjektet NorAmph er å overføre kunnskap fra taksonom-spesialistene til de som jobber med amfipoder daglig – for eksempel som en del av overvåknings- eller forurensingsstudier. Derfor er det ekstra jubel på Espegrend i dag og i morgen: nå har vi nerdetaksonomene fått besøk av faunistikerne fra institutter rundt i hele Norge. Vi ser sammen på amfipoder, diskuterer hvilke detaljer som er hjelpsomme å se nøye på, og hvilke som bare er vanskelige, vi sammenligner litteratur og lærer av hverandre. Ikke minst skal vi drikke kaffe og spise middag sammen – fortelle historier om både amfipoder og andre ting. Det er alltid mye lettere å be om faglig hjelp fra noen man kjenner litt enn fra en fremmed person som sikkert har masse viktig å gjøre – og etter to dager med prat og mat er planen at alle vi som har vært her ute er venner – i alle fall nok til å ha noen å be om hjelp fra…

Anne Helene

TangloppeTorsdag: Laetmatophilus tuberculatus Bruzelius, 1859

Den generelle amfipoden vi har blitt kjent med gjennom TangloppeTorsdag er for det meste avlang, flat sidelengs (som om den har blitt skvist mellom hendene dine når du gir applaus for hvor kule amfipoder er), og med bein som starter med en sideplate (coxalplate) som rett nok kan være stor eller liten, men som er en plate, og en bakkropp med tre par med halevedheng (uropoder) som hos de karakteristiske Gammarus artene.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: AHS Tandberg

For noen grupper er det andre karakterer som gjør at vi kan si at det er amfipoder vi ser på. Laetmatophilus tuberculatus tilhører en av disse gruppene. (Det vil helt sikkert bli flere “uvanlige” amfipoder etterhvert, så stay tuned!) Det som gjør at vi allikevel kan kjenne dem igjen som amfipoder er det at de har frambeinpar som bøyes bakover og bakbeinpar som bøyes framover, i tillegg til at hele kroppen er leddet.

L. tuberculatus ser til forveksling ut som en litt lett piggete klump med lange tynne bein på, sideplatene på hvert bein er så små at de nesten ikke er til å se. På det nestfremste beinparet er det nestnederste leddet (som i gamle dager ble kalt “hånden”) utvidet, slik at det ser ut som boksehansker. Så mye at på en barneaktivitet med fargelegging av strektegninger av forskjellige arter jeg en gang hadde i en amfipodeutstilling, var det flere barn som farget dette leddet rødt – som røde boksehansker, og en jente ville kalle amfipoden sin for Rocky – etter den legendariske filmbokseren. Denne store hånden er mye mer utpreget hos hannene enn hos hunnene, men begge kjønn har slike boksehansker. Den karakteren som gjør at denne arten skiller seg mest ut fra den generelle amfipoden er allikevel det at de to bakerste kropssegmentene er sammenvokste, og de har bare to par halevedheng (uropoder), og det bakerste av de to den har er så redusert i form at det er lett å tro at det bare er et par uropoder hos denne slekten.

Laetmatophilus tuberculatus. Foto: K. Kongshavn

Dette er en art som lever på bløte mudderbunner, der er den observert mens den gjemmer seg under skjellrester og lignende skulesteder. Vi mener de spiser detritus (dødt, organisk “nedfall”), og med lange, hårete antenner kan vi også se for oss at en del av matinnsamlingen er basert på å vifte med antennene og så spise det som fester seg der. Den svenske zoologen Paul Enequist observerte i sitt arbeid en del nærståene arter i akvarium over lengre tid. Han beskrev hvordan de holdt seg fast med bakbeina mens de stilte framkroppen inn slik at vannstrømmen kom “rett i fleisen”, og så spredte de antennene ut så bredt de kunne, og lepjet i seg det som festet seg på dem. Enequists laboratorie-undersøkelser er fremdeles unike i amfipode-sammenheng: det er veldig få andre som har systematisk undersøkt levemåten til våre små venner. (I de seineste tiårene har det kommet noen få nye studier av levemåten et par arter – kanskje kommer det mer framover?)

Laetmatophilus tuberculatus tegnet av Lincoln (1979).

Hvorfor ser Laetmatophilus tuberculatus så anderledes ut fra de fleste andre amfipodene? Det er flere grupper amfipoder som har slik redusert bakkropp (at få eller mange vedheng ikke finnes hos disse gruppene), og vi tror at dette kan ha skjedd tidlig i utviklingen av amfipodene. Et resultat av å ha en “enklere” bakkropp er at det blir lettere å holde seg fast i omkringliggende strukturer (tang, skjellrester, andre dyr) med bakbeina, og slik kan frambeina brukes til andre oppgaver som for eksempel matinnsamling eller kanskje til og med til å holde fast partnere i heftige stunder?

Det tidlige evolusjonspresset på amfipodene er ganske lite studert, og fremdeles diskuterer vi teorier uten helt å bli enige om hvilke vi synes har best støtte. Selv om vi bare er mellom 80 og 100 forskere på verdensbasis, har vi mange teorier vi undersøker, og flere forskjellige metoder vi tester teoriene med. Analyser av arvestoff (DNA) er selvsagt ønskelig, men det gjelder å få tak i nok representanter fra forskjellige arter til at det har noe for seg å sammenligne resultatene.

Laetmatophilus tuberculatus, dette er et av individene vi har DNA strekkode fra. Foto: K. Kongshavn

Gjennom NorAmph og NorBOL prosjektene her på Universitetsmuseet i Bergen har vi samlet inn strekkode-DNA for Laetmatophilus tuberculatus, som er den arten som finnes i våre farvann av 14 arter på verdensbasis for Laetmatophilus. De fleste av de resterende 13 andre kjente artene har ikke noe registrert DNA-materiale enda, for ikke å snakke om det vi med morfologiske (basert på utseende) metoder kan tenke oss at kanskje er nærtstående grupper. Når vi får nok slikt materiale kan vi sjekke om de forskjellige metodene våre gir resultater som ligner på hverandre. Slik kan vi bringe forståelsen av amfipodenes utvikling litt videre.

Så, det er bare å brette opp ermene og samle inn og analysere videre. Planen for min sommer er å samle inn materiale fra områder dypt i Norskehavet – kanskje ikke Laetmatophilus tuberculatus i denne omgang, de bor litt grunnere. Registrerte funn er på mellom 40 og 600m. Det er mange andre andre arter amfipoder å samle inn, så jeg er ikke redd for at det skal bli for lite å gjøre på tokt eller i laben til høsten.

Har du planer om å se på amfipoder i løpet av sommeren? Det er mange å velge mellom – både på stranden, i fjæra, fra ferskvann og fra langt nede i havet. Ta med deg bøtte og litt tålmodignet, kanskje blir det begynnelsen på slike studier Enequist holdt på med? Sommerutgavene av TangloppeTorsdag vil fortelle litt om noen av amfipodene du kan finne – følg med!

Anne Helene

Litteratur:

Enequist, P. 1949. Studies on the Soft-Bottom Amphipods of the Skagerak. Zoologiska Bidrag från Uppsala, 28.

Laubitz, D.R. 1983. A revision of the family Podoceridae (Amphipoda: Gammaridea). Australian Museum Memoir vol 18, 77-86.

Lincoln, R.J. 1979. British Marine Amphipoda: Gammaridea. British Museum, Natural History.

TangloppeTorsdag: Paraphoxus oculatus (G.O. Sars, 1879)

Nede i bløt havbunn som mudder og sand finnes masse små biter av organisk materiale: rester av dyr og planter. Dette matfatet er det selvsagt mange dyr som vil benytte seg av – derfor er det nede i de bløte sedimentene at vi ofte finner flest bunndyr – både i biomasse (vekt) og biomangfold (antall forskjellige arter). Dette gjelder både hvis vi sammenligner med de bunndyrene vi finner rett over bunnen (hyperbenthos) og hvis vi sammenligner med hardere bunntyper som grus og stein. Mange dyregrupper er forbundet med bløt bunn, og spesielt mye av mangfoldet og massen er mangebørstemarker (polychaeta). Innimellom alle markene finner vi også mange amfipoder, og en av amfipodefamiliene som finnes nedi sedimentene er Phoxocephalidae. Urothoe elegans og dens slektninger er en annen gruppe.

: Paraphoxus oculatus. Foto: K Kongshavn

: Paraphoxus oculatus. Foto: AHS Tandberg

Phoxocephalidae er en ganske stor familie – med hittil 368 beskrevne arter fordelt på 80 slekter. Av disse slektene finnes 8 i norske farvann. Det er lett å se at en amfipode hører til i denne familien: hodet har et langt framtrukket rostrum (pannepigg). Det ser ut som om de som har lueskyggen så langt ned i pannen at de ikke kan se noe – eller kanskje de har dukket så langt ned i hettegenseren at vi ikke ser noe annet enn en hette? Et resultat for alle artene i familien er at antennene stikker fram under “hetten” – de peker nedover istedenfor opp eller framover, og de aller fleste artene har ikke øyne. Denne torsdagens tangloppe er medlem i en liten outsider-gruppe i Phoxocephalidae-familien: som det framgår av navnet Paraphoxus oculatus (oculatus = med øyne) har den tydelige øyne.

Hvorfor har alle de andre norske Phoxocephalidae-artene ikke øyne, mens denne har? Dette kan ha noe å gjøre med hvordan de lever, og litt å gjøre med hvilke undergrupper av Phoxocephalidae som har kommet til våre farvann.

Phoxocephalidae finnes over hele verden – men de fleste kjente artene finnes i Oceania. Vi tror dette er opphavsområdet for familien (som for mange andre amfipodegrupper), og det ser ut til at de derfra kan ha spredd seg langs to hovedveier til resten av verden: en “halvgrunn” (dette er de slektene som for det meste har øyne), og en dyphavs-spredning. Det er denne siste veien vi tror de fleste norske artene kan ha kommet.

Nord-Atlanteren er spesielt fattig på Phoxocephalidae sammenlignet med andre ikke-tropiske farvann. Dette er en god indikasjon på at denne familien kommer fra en annen plass (Oceania, for eksempel), og at de har kommet hit nord for relativt kort tid siden. Dette er logisk, for nord-Atlanteren er ikke så veldig gammel i geologisk forstand; Norskehavet er bare ca 250 millioner år gammelt.

Noen av Harpinia artene GO Sars illustrerte i 1895

De fleste norske artene er i slekten Harpinia – dette er en blind dyphavsgruppe. I tillegg til 14 forskjellige Harpinia-arter, finnes det i Norske farvann ensomme representanter for 7 andre slekter. Hvis vi ser på dybdefordelingen mellom de norske artene er det tydelig at Paraphoxus oculatus er en “grunn” art. I en gjennomgang av materialet som er identifisert via prosjektet Mareano og som nå er en del av Universitetsmuseets samlinger, kommer flesteparten av individene fra mellom 100 og 500 m dyp. De fleste andre Phoxocephalidae-artene kommer noe dypere fra – mellom 500 og 1000 m dyp, om ikke enda dypere som for Harpinia abyssi (igjen gir navnet en god forklaring på artens liv – denne lever i dypet (abyssen).)

Det er logisk å tenke at Paraphoxus oculatus er fra en av de “halvgrunne” slektene – de som ikke har spredd seg via dyphavet, men har kommet gjennom grunnere vann (for eksempel langs kontinentalsokler) fra opprinnelsesområdet. De har veldig forskjellig arvemateriale (DNA) fra de norske artene i dyphavs-slekten Harpinia, selv om det fremdeles er tydelig at de er i samme hovedgruppe (Phoxocephalidae). Dette er derfor en lignende historie som den for familien Liljeborgiidae. Så selv om ikke alle veier leder til norske farvann, er det tydelig at det er flere enn en…

Hva vet vi så om livet til Paraphoxus oculatus? Vi vet at den graver i myke bunnsedimenter – vi har funnet den oftest på og like nedi det øverste laget av havbunn som består av en blanding av mudder og sand – slikt som vi på land lett kunne laget fine sølekaker av. De har bakbein som er brede og med store muskler, så vi tror de er flinke til å grave i denne gjørmen, og da leter de nok etter mat. Vi vet også at de fleste Phoxocephalida er kjøttetere, så da er det sannsynlig at de spiser rester av andre dyr – rester som har gått litt i oppløsning kanskje, og som har sunket ned i sedimentene et ørlite stykke. Det er i de øverste 10 cm at vi finner mest liv, og amfipoder finner vi for det meste i de øverste 5cm av sedimentene når de bor der.

Paraphoxus oculatus tegnet av GO Sars i 1895.

Hannene hos Phoxocephalidae svømmer ofte opp i vannmassene, for mange arter kjenner vi ikke til hvordan de ser ut (vi har ikke klart å samle dem inn). For de artene som har øyne, er hannens øyne ofte strørre enn hunnens, og de har noen klumper på antennene som nok brukes som lukteorganer. Alt dette er nok hjelpemidler for å finne damer, partnerjakt er en veldig vanlig aktivitet – kanskje en vi også kjenner oss igjen i? Paraphoxus oculatus er en av de artene vi har sett hanner fra. Allerede G.O. Sars illustrerte begge kjønn i 1895, og det er lett å se forskjellen både i øyestørrelse og på antennene som både er lengre og har mer hår og klumper. I våre samlinger har vi kun hunner så langt, så selv om de finnes der ute, er det ikke så lett å få tak i hanner som hunner. Noen av de hunnene vi har i samlingene bar på befruktete egg da de ble samlet inn, så de har i alle fall sett en hann.

Anne Helene

Litteratur:

Barnard JL & Karaman G, 1991. The families and genera of marine gammaridean Amphipoda (except marine gammaroids). Part 2. Records of the Australian Museum, Supplement 13.

Guerra-Garcia, JM, JMT de Figueroa et al, 2014. Dietary analysis of the marine Amphipoda (Crustacea: Peracarida) from the Iberian Peninsula. Journal of Sea Research 85, 508-517.

Sars, GO 1895. The Crustacea of Norway. 1: Amphipoda. Alb Cammermeyers forlag.

TangloppeTorsdag: Cleippides quadricuspis Heller, 1875

De fleste tangloppene vi har i norske farvann er ganske små – under 2 cm lange. Men vi har noen fine “store” dyr også – spesielt hvis vi leter der vannet er litt kaldt.

Cleippides quadricuspis. Foto: Katrine Kongshavn

En av disse er Cleippides quadricuspis. Navnet kommer av at den har fire skarpe pigger på ryggen. For å gjøre forvirringen til tider litt stor, finnes også artene C. bicuspis Stephensen, 1931 (to pigger) og C. tricuspis (Krøyer, 1846) (tre pigger) i nord-øst atlanteren, men disse er ikke så vanlig å finne som den firepiggete slektningen. C. quadricuspis blir vanligvis rundt 10 cm lang som voksen.

Cleippides quadricuspis sittende på en rørbyggende børstemark. Foto: MAREANO

Vi finner Cleippides quadricuspis i prøver som kommer fra dypt vann i Arktis; vanntemperaturen må gjerne være under null grader. Hvis det er kaldt nok, trenger den ikke engang å bo så veldig dypt – den har blitt funnet så grunt som 28 m, og den er vanlig på sandholdig mudderbunn på steder som Tromsøflaket, Eggakanten og i de nordlige delene av Barentshavet. Siden den er så stor at den lett kan samles i en bunntrål eller bli observert med video, blir den også brukt som en definerende art for enkelte arktiske havbunnsbiotoper. Den har også blitt samlet inn i nærheten av varme kilder i Norskehavet.

Utbredelse av Cleippides quadricuspis. Figur fra Stephensen, 1933

Trass i at Cleippides quadricuspis er lett å kjenne igjen og rimelig vanlig i dype prøver, vet vi veldig lite om hvordan den lever, hva den spiser og hvordan det har seg at den klarer å bli så mye større enn de fleste andre amfipodene i våre farvann. Ut fra hvordan munndelene ser ut, kan vi tro at den spiser på andre dyr, men vi kan heller ikke si dette med veldig stor sikkerhet. Dette er en av de artene vi har begynt å barcode, og vi håper at dette og andre studier vil lære oss mer om denne piggete vennen i framtiden.

Anne Helene

Litteratur:

Holte B, Buhl-Mortensen L, Buhl-Mortensen P, Tandberg AH, Hasse A, Dolan M, Dannheim J, Kröger K (2015) The bottomfauna from Lofoten to Finnmark, fauna collected using beamtrawl, sled and grab. Kapittel 6 i The Norwegian Sea Floor (ed. Buhl Mortensen L, Hodnesdal H, Thorsnes T).

Jørgensen LL, Ljubin P Skjoldal HR et al (2014) Distribution of benthic megafauna in the Barents Sea: baseline for an ecosystem approach to management. ICES journal of marine science. doi:10.1093/icesjms/fsu106

Schander C, Rapp HT, Kongsrud JA et al (2010) THe fauna of hydrothermal vents on the Mohn Ridge (North Atlantic). Marine Biology Research 6, 155-171.

Stephensen K (1933) The Godthaab Expedition 1928. Amphipoda. Meddelelser om Grønland 79, 1-46.

Weisshappel JB (2001) Distribution and diversity of the hyperbenthic amphipodfamily Calliopiidae in the different seas around the Greenland-Iceland-Faroe-Ridge. Sarsia 86, 143-151.